Trenger et redaktørløft

ondskapens-saed«Ondskapens sæd» er Geir A. Mollands andre utgivelse. Begge hans krimbøker er kommet ut på forlaget Publica. For meg så er han en av mange lovende forfatterstemmer her på Haugalandet. En av dem som virkelig kan skrivekunsten og som har x-faktoren i seg. Romanen er tidvis spennende, tidvis godt skrevet, og tidvis utspekulert fandenivoldsk. Dette kunne virkelig blitt en god kriminalroman om noen redaktører der ute hadde forbarmet seg over Molland, og veiledet ham. Slikt bruker dessverre ikke dette forlaget mye penger på, og da blir resultatet deretter.

Det har skjedd en endring i forlags-Norge de siste fem årene. Tidligere var du omtrent nødt til å bli antatt hos en av de store riksdekkende forlagene for å få noe utgitt. Slik er det ikke lenger. Du kan utgi selv (slik jeg gjorde), utgi på selvpubliseringsforlag som Kolofon der de betaler trykkingen om du gir fra deg gevinsten, eller på små forlag som er delvis selvfinansierte som for eksempel Publica. Du må garantere for et minstesalg (som dekker alle forlagets kostnader), og så trykker de boka di. Problemet er at de gir minimalt eller ingen redaktørhjelp. Kanskje en konsulentuttalelse på veien, men ofte går det rett i språkvask og korrektur.

«Ondskapens sæd» er en av disse bøkene. Molland skriver til tider gnistrende godt i denne boka. Det er scener her som er så overraskende, spennende og godt skrevet, at vi ser et virkelig forfattertalent spire opp i karrig jord. Molland har utvilsomt fantasien som skal til. Det ser vi i at boken har et svært sammensatt plott med mange spennende twister og vendepunkt. Han har en fin forfatterstemme som kommer til uttrykk mange steder i romanen. Flotte skildringer, gode karakterbeskrivelser, stemningsfulle partier der miljø og mennesker får komme til overflaten og skinne. Det er scener som er så spennende at de fillerister leseren, og atter andre som er vakre, grusomme, angstfulle, eller for den saks skyld sensuelt pirrende. Dette er med andre ord en forfatter som kan skrive. Og … Det er en roman som hadde hatt potensiale til å bli så mye bedre med litt profesjonell hjelp.

Det er nemlig en del ting å ta tak i her, som jeg mener forlaget Publica må ta på sine skuldre dersom de har tenkt å bli oppfattet som et seriøst forlag i fremtiden. Vi kan begynne med tittelen og omslaget. Det er helt forferdelig. Jeg vet ikke hvem som har prøvd å tenke seg fram til disse to tingene, men mannen har utvilsomt røykt gymsokkene sine. Tittelen vekker en vulgær avsky som skremmer potensielle krimlesere. Vi har noen tabuord (selv i 2017) som vi ikke bruker i boktitler om vi ønsker å selge oss inn til bokkjøpere. «Sæd» er definitivt ett av dem. Ta vekk det ordet, og du står igjen med en helt OK krimtittel. «Ondskapen». Det andre er altså omslaget på boka. Mørke, tunge farger, og en nonne på fremsiden med en kniv og et smykke i hånda. Speiler for så vidt handlingen, men alle mine assosiasjoner peker mot en historisk spenningsroman med handling fra 1400-tallet. Det virker gammelmodig og traust, og fremkaller neppe en eneste tanke hos leseren om at dette er en krimroman med handling fra et moderne Norge.

Det neste jeg vil sette pekefingeren på, og som en redaktør kunne gjort mye med er komposisjon og struktur. Romanen starter med et nesten 100 siders langt tilbakeblikk på hvordan et voldtektsbarn kom til verden, fikk sin oppvekst i et ukjent konfliktfylt land, kom seg til Norge med sin familie, og gikk gjennom en grusom opplevelse der hun ble offer for hvit slavehandel og organisert kriminalitet. Så kommer det en ny person inn i boka. Heller ikke han er bokas protagonist, selv om jeg som leser er skråsikker på dette de neste 20-30 sidene, men noe dramatisk skjer, og først da … 150 sider inn i boka kommer Oscar Grevstad og politietterforsker Konrad Mohn på banen. Slikt går ikke an, og ville blitt ordnet opp i av en redaktør. Bokas hovedpersoner introduseres for leseren tidlig, og vi følger dem gjennom hele historien. De kan ikke poppe opp av hatten da halve boka er lest.

I tillegg til dette så er det svært lange (men for så vidt vakre) skildringer fra jakt, friluftsliv og fiske. Vi følger personer på seteren og på vidda i evighetslange utgreiinger uten at det skjer noe som helst. Flott skrevet og stemningsfullt, men det senker tempo og driv i romanen ned til sneglefart. Krimleseren fristes til å skumlese om han ikke er spesielt opptatt av jakt og fiske. Det samme gjelder en del av scenene ved Grevstad gård der praten går løst og hverdagslig i uke etter uke uten at noe dramatisk skjer. Det blir veldig langdrygt og kjedelig til tider.

En annen ting vi som skriver bruker masse tid på er research. Vi leser oss opp på de merkeligste ting, og bruker gjerne flere timer på noe som til slutt kanskje bare utgjør to setninger i det ferdige manuskriptet. Jeg ser at Molland har gjort det samme, men han lar research-opplysningene stå tilsynelatende uredigert. Gjerne en hel side med detaljer om noe som er ganske uviktig for selve plottet og handlingen. Vi gjør det samme vi også, men redigerer altså bort det aller meste underveis. Så har vi selve handlingen. Spennende historie med en god del høydepunkter. Jeg koste meg skikkelig enkelte ganger mens jeg leste, men … Det er ganske drøy kost. Da tenker jeg ikke bare på skildringer av voldtekter, mishandling og vold, men først og fremst på selve plottet. Denne boka er som om Mikkjel Fønhus hadde skrevet Tom Egelands «Nostradamus testamente». Spinnvill handling, langt over the top når det gjelder troverdighet, men med en sårbarhet og nærhet til naturen og friluftslivet som grenser til det hengivne. Resultatet blir litt sært. Vi snakker hemmelige munkeordener, religiøse ritualdrap, internasjonal mafia, hvit slavehandel, korrupsjon, sjelesanking, … og altså en guide til hvordan en best overlever i ukesvis i strekk på en seter uten innlagt vann og toalett.

Det jeg prøver å si, er at «Ondskapens sæd» er en veldig spesiell fortelling, der sjangerblanding, komposisjon og struktur skjemmer helhetsinntrykket, men bak dette finnes det altså en forfatter som virkelig kan skrive krim og spenning, om noen bare hadde gitt ham en redaktør.

All faenskap samlet i en trompet!

Lydløs TrompetismeMarit Persheims debutroman «Lydløs trompetisme» på Publica Forlag er en tvers igjennom hyggelig bok. Hvorfor? Jo, fordi all jævelskapen som finnes i verden samles behørig i trompeten. Og, da er det jo klart at det resterende blir svært så hyggelig … Jeg var ingen tilhenger før, men nå kan jeg faktisk med Odd Børretzens innlevelse si at: Jeg hater trompeter! Neida.

Trompeten (som etterhvert viser seg å være noe litt mindre) blir hovedpersonens katalysator for all innebygget frustrasjon, forbannelse og hverdagsraseri. Hun er egentlig sint på sin egen dumskap, samboeren Ottos ansvarlighet og svigermorens dårlig skjule forrakt for henne. I tillegg er hun dypt og inderlig sjalu på Stines nye bestevenninne, sosialantropologen Guro. Mitt oppi alt dette så kommer en gryende forbudt forelskelse til en musikkbutikkinnehaver ved navn Claes. Nevnte jeg arbeidssøkerkurset på NAV? Her er det så mye innebygget frustrasjon at alt blir kanalisert inn i karakteren «Teppedama».

Bokbloggeren føler han klarte å samle essensen i boka i det avsnittet, og kaster seg nå rundt på gulvet i en innøvd indiansk gledesdans. Fjærpryden danser fra hodet, og sjamanismen han utøver rundt på stuegolvet fører til at han får alle sine ønsker oppfylt.Tilbake i sofaen nyter han det at alle leserne kommer til å nikke anerkjennende til ham etter å ha lest dette avsnittet, trykke på follow-knappen, og tipse Bok & Samfunn om hvilken uoppdaget stjerne som befinner seg der ute i bokbloggerverdenen. Neida.

For de av dere som ikke skjønte bæret av hva som plutselig skjedde nå, så må dere lese boka. Disse plutselige hoppene til Margits (hjerneskadede) hjernehalvdel, der hun altså lar fantasien løpe fullstendig løpsk, er på mange måter bokens høydepunkter. Det er første sesong av  «Ally Mc Beal» ! Disse tankesprangene der vi får se hva Ally egentlig hadde hatt lyst til å gjøre, men som hun naturlig nok er forhindret fra grunnet advokat-kotyme og et amerikansk  lovverk. Hysterisk morsomt, spesielt når Ally var sint og hadde lyst til å drepe noen.

Jeg sier ikke at Marit Persheim har lånt denne egenskapen direkte fra Ally Mc Beal, men det er nærliggende å tro det, ettersom hun er i riktig aldersgruppe i henhold til den store snakkisen på slutten av nittitallet. Ally Mc Beal var datidens «Frustrerte Fruer». Den billige amerikanske serien ingen turte å innrømme at de så på tirsdagskvelden, men som alle likevel gjorde.

Dette trekket med fantasisprang er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser. Hadde noen spilt sur trompet i stua mi dag ut og dag inn ville jeg med stor sannsynlighet stått tiltalt for overlagt partering (og drap).

Bokbloggeren tar trompeten rolig ut av hendene på kona si, og med muskelkraft trykker han trompeten ned gjennom svelget på kona til tuten er det eneste som stikker ut gjennom munnen. Neida.

Lydløs trompetisme handler om et sett hverdagsmennesker som er så grå og hverdagslige at det i seg selv blir morsomt. Foruten Margit, så framstår alle karakterer endimensjonalt gjennom hennes øyne. Nok et godt trekk fra forfatteren. I det store og hele så er dette en bok som vil gi deg en artig lesestund. Til tider hysterisk morsom i sin banalitet, andre ganger humrende morsom med sitt øye for de små trivialiteter vi alle sliter med i det daglige.

Dette er så absolutt en forfatterdebut verdt å merke seg. Persheim har noe Arto Paasilinna over seg, men etter min mening langt mer vellykket. Marit Persheim er faktisk morsom, ikke bare naivistisk.

Boken er kort. Jeg leste den på en kveld. Den kunne godt ha vart en stund til, for jeg ble faktisk glad i Margit og Otto. Du har solgt bæra dine Marit! Godt levert. Neida. Joda …

Venter på lydløse trompeter

Lydløs TrompetismeLydløs Trompetisme er det underlige navnet på Marit Persheims romandebut. Dere som driver bokblogg vet om henne allerede gjennom bloggen Bokendag. I April kommer endelig romanen vi har hørt så mye om ut mellom to permer, og jeg har selvsagt bestilt meg et anmeldereksemplar.

Jeg har fulgt med på Marits bokblogg i et halvt år snart. Har lest så mye rart om og rundt denne boken at jeg må si at jeg gleder meg stort til å få lese den. Den er nok definitivt utenfor min komfortsone, jeg som omtrent bare leser krim, men det hender at andre bøker også gjør meg nysgjerrig. Denne gjorde det, og jeg trenger virkelig å utvide horisonten litt.

Så er det dette med tittelen da … Lydløs Trompetisme. Tittelen alene tilsier at den bør stå i min bokhylle. Min karriere som skolemusikant i Hardanger besto nemlig av akkurat dette. Eller … det vil si … Jeg spilte kornett. Lydløst! Fikk det aldri helt til, og da dirigenten vår for første gang på evigheter jublet og klappet etter at jeg  latet som om jeg spilte, men egentlig bare mimet. Ja, da fikk min kornettkarriere en plutselig boost. Jeg mimet kornett i to hele år. Lydløs Trompetisme med andre ord 😉

Marit Persheim debuterer med "Lydløs Trompetisme" i April
Marit Persheim debuterer med «Lydløs Trompetisme» i April

Vel … Tilbake til boken. Historien virker kul og artig. Her er et lite sammendrag:

Margit, 29 år, og Otto, 32 år, har vært kjærester i en evighet. De flyttet sammen for en stund siden, og da skulle alt bli så bra. Margit har lest at i alle nye forhold er man lykkelig og forelsket i tre måneder. Resten er bare jobb. De fleste forhold må før eller siden på kurs. Arbeidsledige Margit kjøper en trompet for de siste pengene sine. Otto vil lese bok i ro og fred, og blir frustrert når Margit insisterer på å øve i stua. Claes, som jobber i musikkbutikken, er mye mer tolerant enn Otto. Dessuten forstår han seg på akustikk og den slags. Det gjør ikke Otto.

Marit Persheim er kvinnen bak bloggen Bokendag, og hun kommer fra Oslo. Er 34 år, og dette er som sagt hennes første roman. Hun blir utgitt på Publica Forlag i Sandnes. De som ønsker å lese boken kan bestille den hos alle nettbokhandlere, hos forlaget, eller ta kontakt med Marit direkte på denne mailadressen .

BOKEN PÅ VENT HOS BEATHEMarit er svært så digital av seg og bruker flere digitale medier, nettsamfunn og sosiale medier til å promotere sin debutroman. Jeg har sett mye artig i den forbindelse, men igår tok hun kaka. Da lanserte hun til alt overmål en quiz om «Hvem er du i Lydløs Trompetisme» på sitt blogginnlegg. Jeg måtte selvsagt ta quizen, og endte naturlig nok opp som OTTO. Sofagrisen som bare ligger og later seg på divanen og leser bøker. He-he 😉 Mon tro om ikke min kjære kone nikker iherdig fra andre enden av det digitale universet her.

Det er en måned igjen til den ventes levert fra forlaget, men jeg kjenner jeg er begynt å glede meg skikkelig. Dette tror jeg kan bli en av vårens godbiter. Lykke til med lanseringen, Marit.