psykologisk thriller – GEIR TANGEN

DJEVELEN LURER I DETALJENE!

Er du på leting etter det litterære i krimbokhylla, så bør du merke deg denne godbiten. Nydelig litterært språk, spissfindig og subtil i sin tilnærming. Stille, rolig og med små knepp skrur Ingebjørg Berg Holm til et trekantdrama som kryper inn under huden på deg. Jeg ble fascinert av forfatterens øye for det usagte, det underliggende og det skjulte i denne thrilleren, og vil anbefale den til deg som er på jakt etter noe utenfor A4-boksen. En perle av en en psykologisk thriller etter min mening.

Skrivekunst dreier seg om evnen til å bruke ordene, setningene og avsnittene til noe mer enn å fortelle hva som skjer. Gjerne bruke det språklige for å få fram de ørsmå nyansene som leseren knapt enser i forbifarten, men som legger seg i underbevisstheten som en del av helheten, og skaper en stemning, en følelse, en forutanelse av noe. Ett eller annet som er der, men likevel ikke.

«Rasende binne» av Ingebjørg Berg Holm kom ut i januar, og kan utmerket godt brukes som et grunnlag for en litterær studie av akkurat dette usagte. Hvor bevisst forfatteren har vært i å skape det underliggende ubehaget, det helt subtile, de bittesmå krusningene på overflaten som er nok til at en hele veien føler på en uhygge.

Det er noe skakt, noe skjevt og noe usunt i relasjonene. I tankesettet til karakterene, og i det de gjør med hverandre. Dette NOE skaper en uhygge som bare vokser og vokser mens sidene vendes.

«Rasende binne» er en avdempet, forsiktig og nesten skummelt stillferdig psykologisk thriller. Samtidig er det som om det usagte brøler mot deg med 160 desibels styrke. Det blir aldri sagt direkte, men her leser jeg inn både overgrep, voldtekt, galskap, urgammel mannssjåvinisme, maktmisbruk, omsorgssvikt og narsissisme. Alt fortalt gjennom tre synsvinkler i første person, og det er det som er det geniale grepet, for vi eier alle vår egen sannhet, men er det den absolutte sannhet? Nei, det er ikke det, og det er akkurat dette som gjør «Rasende binne» til en så utspekulert psykologisk thriller.

/reklame/ Boka ligger selvsagt også i min lille bokhandel! Ta gjerne turen innom der, og få med deg mine aller beste krimtips for sommeren.

Tør å være annerledes

Torkil Damhaug har denne krimvårens bestselgende norske krimroman med «En femte årstid«. Jeg skal ikke gjøre noe så flaut som å skryte av hvem som ligger på andre plass på den lista … 😉 Uansett … Damhaug fortjener virkelig all ros han har fått for denne krimromanen. En femte årstid er en svært velskrevet roman som skiller seg ut i mengden. Damhaug tør å være annerledes. Tør å gjøre fortellertekniske grep vi sjelden ser. Og han lykkes i forsøket.

For de av dere som mener krim er krim, så er Torkil Damhaugs siste roman «En femte årstid» kanskje det aller beste motbeviset vi har. Dette er definitivt ikke formel-krim som følger boka. Her er det så mange grep og vendinger som vi andre vegrer oss for å ta, rett og slett fordi det er så ubeskrivelig vanskelig å klare å gjøre det bra nok. Torkil Damhaug har fra starten av vært kritikernes favoritt, og nå jeg skjønner hvorfor. Dette er den første romanen jeg leser av ham.

La oss dykke litt dypere ned i hva det er Torkil Damhaug gjør i «En femte årstid» som fører til at anmelderne triller seksere på terningene.

For det første våger han å gjøre fortellertekniske grep som må ha gitt både ham og forlaget en del timer med hodebry. Vi møter altså en hovedperson (Ann) som forteller sin dramatiske historie, men i en rekke ulike versjoner. Disse versjonene kommer heller ikke kronologisk, og du skal ha lest noen hundre sider før du skjønner sammenhengen. Her kan en velge å se på det på to måter. At det er forvirrende for leseren, og at det derfor hindrer en god kommunikasjon, eller at dette setter leseren på en skikkelig prøve der han må undre, gruble og spekulere i hva det er som faktisk skjer. Jeg tilhører den siste kategorien, og ble svært nysgjerrig på Ann sine ulike versjoner av sannheten. Jeg elsket løsningen på denne «gåten». Meget kløktig gjort. Dristig, men vellykket.

Anns versjoner er bare en liten del av teppet. For det meste følger vi Anns far som er politietterforsker. Ved å lese bakteksten på boka forstår vi at fire ungdommer har utført en handling som fører til at to av dem blir drept, en forsvinner sporløst, mens den fjerde går en uviss fremtid i møte. Her har vi nok et vågalt grep, for disse tingene skjer nemlig ikke før du har kommet et godt stykke inn i mursteinen på 570 sider. Men … samtidig synes jeg dette grepet var med på å øke spenningen flere hakk. Vi får ikke vite hvem av de fire som det ene eller andre skjer med, og dette holdes godt skjult for leseren i flere hundre sider. Løsningen er brilliant, og jeg koste meg skikkelig med hvor godt Damhaug klarte å lure meg. Alt du tror er sannhet og fakta får sprekker i forføyningene helt fram til siste slutt. Tøft! Rett og slett jævlig tøft!

Så har vi språket. Du verden … Her har Torkil Damhaug lekt seg og eksperimentert med alle mulige språklige virkemidler. Det er en fryd for det trente øyet, men nok en gang … Krevende for de som ikke har lest mye. Ser en overfladisk på det kan det nesten virke som om Damhaug har brukt spontanskriving som metode, og så gitt det ut uredigert. Normer for setningsbygging, tankereferater, skildring og dialoger er brutt i stykker. Vi møter tilsynelatende en forfatter som forteller fritt alt det som faller ned i hodet på ham der og da, og så bare har latt det stå slik. Der alle vi andre finsliper, pusser og flikker på hver eneste setning, virker det som om Damhaug har latt alt dette stå. Resultatet er et svevende poetisk språk, noe litt upolert fabulerende og drømmende, og en råskap i det språklige som vi sjelden ser. Spesielt ikke hos krimforfattere. Dette kommer aller mest til uttrykk i Anns synsvinkel og i galskapen til Streiferns far, Nitter. Jeg må virkelig bruke hjernen for å forstå og prøve å tolke uttrykket hans.

Det som gjør at jeg personlig ikke kommer ut med toppkarakteren på «En femte årstid» er at jeg syntes boka ble litt for lang etter min smak. Spesielt drygt var det å komme seg fra side 50 til side 200. I den delen av boka forsvinner motoren litt, og historien blir litt stillestående. En annen ting er at Nitters galskap er så overdimensjonert at jeg sliter med å tro at noen kan være så fullstendig uten kontakt med virkeligheten. Men … Damhaug er psykiater, så han vet garantert hva det er han skriver om, og ville nok ikke skrevet noe som ikke kunne ha rot i virkeligheten. Dessuten blir en del av partiene i teksten noe krevende å lese. Boken er ikke lettlest, for å si det slik.

Dette er ikke først og fremst en bok som skremmer vannet av deg, men heller en litt creepy historie som sakte men sikkert kryper inn under huden din. Hele veien beveger vi oss i en dimensjon der fantasi, drømmer og virkelighet overlapper hverandre. Kall det gjerne en femte årstid, om du forstår. Alt i alt er dette en krimbok som det ville forundre meg stort om ikke ble en av de nominerte til neste års Riverton. En krimbok for de kresne.

Langtekkelig rettssak

William Lanleys psykologiske thriller «Til Jacobs forsvar» er en glitrende idè til en skrekkinngytende roman, men den lander med et mageplask i uendelige referater fra en rettssal. Interessant? Ja, så absolutt. Spennende? Njaaaa …. Jeg vet ikke helt. Det virker som om forfatteren aldri klarte å bestemme seg seg for om han ville skremme, forundre eller berøre leseren, og så ble det egentlig ingen av delene.

La det være sagt først som sist. Jeg går definitivt motstrøms i denne anmeldelsen. Boken er skamrost av et samlet pressekorps, og av alle anmeldere jeg har lest. Det er med andre ord lite og ingenting som tyder på at jeg har rett i å være festbrems denne gangen. Dessuten har boken faktisk inspirert meg til mitt eget neste plott, men da mer i idèen bak selve konseptet «Defending Jacob», ikke selve innholdet.

Er jeg blind for bokens kvaliteter? Nei, definitivt ikke. Jeg ser at det er mye som er bra her, og ingen skal si at Lanley ikke kan skrive, for det kan han virkelig. Språklig er det til tider både lekkert og fiffig. Jeg liker måten han maler ut karakterene sine på. Jeg ser en forfatter som evner å bygge en virkelighet som vi tror på, og som vi tar del i mens vi leser. Han bygger dessuten en etterforskning og en rettsak som faglig sett holder vann og vel så det.

Problemet mitt er at det blir ganske så stillestående når man har passert punktet der statsadvokatens egen sønn blir tiltalt for et drap. Derfra og ut boka handler det om evighets-scener fra rettsalen med en fæl aktor som bare er stygg og dum, en mor som er i ferd med å bli nervevrak, en bittebittelitt halvskummel fyr som overvåket huset deres, og en kul forsvarer som setter aktoren på plass med vittige kommentarer og faglig kompetanse. Innblandet i alt dette kommer det side opp og side ned med evigvarende tankereferater rundt statsadvokatens dårlige forhold til sin egen drapsdømte far. Disse sekvensene var ren sovemedisin, og engasjerte ikke meg som leser.

Jeg mener det er enormt mye som er uforløst i denne boka. Forholdet mellom far og sønn burde virkelig blitt tatt hånd om på en bedre måte, og spenningen burde blitt opprettholdt gjennom boka ved hjelp av mer ytre og indre spenning. Det er for lite av begge deler, og for meg blir det da verken fugl eller fisk. Den ytre spenningen er ikke spesielt skummel, og tempoet svært lavt. Den indre spenningen dreier rundt navet om Jacob har gjort det eller ikke, men vi kommer aldri skikkelig inn på ham eller noen av de andre karakterene. Kun statsadvokaten selv. Det er ikke så opprivende, rått og brutalt som det burde være å få en sønn tiltalt for en så grusom gjerning. Til det er statsadvokaten for sikker i sin sak på Jacobs uskyld. Twisten rundt frifinnelsen så vi komme hundre sider i forveien, og den avsluttende twisten overrasker heller ikke slik som vi har sett familiemedlemmene utvikle seg gjennom boka.

Alt i handlingen leder opp til disse to twistene, men vi som lesere ser dem komme. De blir som tydelig merkede fartsdumper. Vi sakker av farten i god tid, og glir over dem uten særlig dramatikk. Ikke som i «Flink pike» av Gillian Flynn der vi møter en semitrailer som kommer dundrende mot oss i en krapp hårnålssving. Vi får den midt i trynet uten å kunne tenke på å vike unna for faren. Her glir som sagt twistene stille og rolig forbi, og vi nikker anerkjennende til at forfatteren gjorde slik vi hadde ventet.

Men … som sagt …. Jeg er sørgelig alene om å tenke slik rundt denne kritikerroste thrilleren. Les og bedøm selv. Mye tyder på at du ikke blir skuffet.