Når krim blir samfunnskritikk

mafielaDet er en ærverdig gammel tradisjon som holdes ved like når litteraturen setter premisser for samfunnsdebatten. Slik Ibsen i sin tid gjorde ved å rette fokus på kvinnesaken i teaterstykker som for eksempel «Et dukkehjem». Det blir å dra det hele en tanke langt å sammenligne Hogne Hongset med Ibsen, men Hongsets litterære prosjekt står det respekt av. Hans nyeste krimroman «Mafiela» er et brekkjern inn i den norske Kraftbransjens innerste og mørkeste kjellerboder. Det applauderer jeg!

Hogne Hongset har rukket å skrive hele fem spenningsromaner etter at han ble pensjonist. De tre første kom ut på Kagge forlag (Traktaten.trilogien), mens han har valgt å gi de to siste ut på sitt eget lille Hobi Forlag. Det gjør han med brask og bram. «Den femte dykkeren» som omhandler nordsjødykkernes skjebne, kom ut i fjor høst, og har gjort det svært bra. Hongset har kjørt land og strand rundt i bobilen sin og besøkt bokhandlere. Det gav oppsiktsvekkende gode resultater og salg. Boken ble også innkjøpt av flere matkjeder. Med den suksessen i baklomma, har han altså våget seg ut på enda et lignende prosjekt med sin siste kriminalroman «Mafiela«.

La oss si det med en gang … Bokens tematikk bør skremme vannet av deg som er strømkunde, og jeg tviler ikke ett sekund på at Hongset holder seg for god til å krisemaksimere situasjonen. Det er et skittent og mørkt bilde som skapes av Kraftindustrien, lobbyvirksomhet og politikere i «Mafiela», men jeg har selv vært lenge nok i politikken til å skjønne at Hongsets fiktive historie meget godt kan være tett opp til sannheten. Kjenner jeg ham rett så ville han ikke skrevet romanen uten at den var akkurat det. Det er dette som er Hogne Hongsets mål med sine spenningsbøker. Å sette viktige samfunnsspørsmål til offentlig debatt. Det skjedde også etter lanseringen av denne boka i høst, som dere kan lese i denne store artikkelen i VG.

Som sagt så har jeg virkelig sansen for det Hongset holder på med. Å bruke krimlitteratur for å peke på skjevheter i samfunnet er få forunt å få til. Det blir sjelden vellykket. Jeg synes Hogne Hongset kommer unna med det, om enn ikke helt uten riper i den litterære lakken.

«Mafiela» ville hatt godt av et par redaktørrunder til. Hongset skriver omstendelig, og har en lei tendens til å utbrodere en del detaljer som enten er helt uviktige for historien, eller som er sagt flere ganger tidligere. Boken er på 415 sider, men kunne med fordel vært strammet inn til. Da hadde selve spenningselementet i denne romanen blitt drevet mye tydeligere fram. Det ville gått færre sider mellom hver gang noe spennende skjedde.

Samtidig må det sies at Hogne Hongset har en veldig fin fortellerstemme. Måten han bretter ut historien på er kanskje omstendelig, men som leser så lar jeg meg rive med hele veien likevel. Hovedpersonen, og det dramaet hun gjennomgår engasjerer meg. Slekten til avdøde er sammensatt av en rekke spennende personligheter som skaper en mystikk og dramatikken rundt det som har skjedd. Jeg trålet gjennom boka på langt kortere tid enn planlagt, og de siste hundre sidene midt på natta. Kunne ikke legge den fra meg før alle spørsmål var besvart.

Å gi ut på eget forlag vet jeg en del om, og jeg vet hvor mye arbeid det er. Hogne Hongset har gjort en kjempejobb med et flott omslag og profesjonell design, men selve trykket, altså satsen, er gjort av et selskap som driver hovedsakelig med ombrekking av e-bøker. Dessverre gjør ikke den satsen seg like godt i en papirbok. Noen vil mene dette er for pirk å regne, og det er det også … 😉

«Mafiela» er en spennende bok, men kanskje vel så mye en interessant og en viktig bok som bør vekke debatt. Om det i det hele tatt går an å si noe slikt om krimbøker, da. Formatet er ikke det enkleste for å bedrive samfunnskritikk, men de som prøver – og lykkes – bør iallfall få får rungende applaus fra sidelinjen. GODT LEVERT!

Morsom storpolitisk thriller

Gerhardsens testamenteAv og til skjer det noe magisk når en forfatter og en leser møtes gjennom det skrevne ord. Kjemien sitter umiddelbart, og lesingen blir som en engelsk vals der forfatteren leder, og leseren lar seg føre. Sidene glir avgårde i en luftig dans, og språk og karakterer blir ført inn i en rytme som flyter medstrøms. Det er en glede for meg å kunne presentere Ørjan N. Karlssons «Gerhardsens testamente» for dere.

La meg starte denne anmeldelsen med å klarere at jeg har jobbet frilans som manuskonsulent for juritzen forlag på forsommeren i år, men jeg har ikke jobbet med noen av Karlssons manuskripter, og har heller aldri møtt ham. 

Det er en befrielse når en møter på bøker der kjemien sitter slik som den gjorde da jeg fant fram «Gerhardsens testamente». Jeg har jo sett pocketutgaven stå i bokhyllene overalt, men omslaget har aldri fristet til innkjøp. Ikke før jeg fikk «Hauges direktiv» tilsendt fra juritzen forlag da den kom ut i høst. Jeg leser jo alltid bøker i rekkefølge, og måtte derfor gå til innkjøp av første bok om Kyrre Kaupang, «Gerhardsens testamente». Det var et lykkelig kjøp.

Handlingsmessig er dette en storpolitisk norsk røverhistorie med anslag av både krimmysterie og spionthriller i seg. Høyt tempo. Jagende. Fortettet handling.  Samtidig nøstes et spennende krim-mysterium og en politisk konspirasjonsteori seg foran øynene våre. En konspirasjon som innbefatter våre tre mektigste politikere i etterkrigstiden. Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Disse tre «eide» Arbeiderpartiet i de første 25 årene etter krigen, og i denne boken framstilles deres interne kamp for å opprette en spionorganisasjon til å bekjempe kommunismens fremmarsj i Europa. Dette er selvsagt en real røverhistorie, men du verden så gøy det er å følge de tre politiske kjempene gjennom vår moderne etterkrigshistorie. Denne historien er subplottet som danner det politiske bakteppet for den dramatikken som oppstår i nåtid når tidligere KRIPOS-etterforsker Kyrre Kaupang blir kontaktet av Statsadvokaten for å etterforske en drukningsulykke på en av Norges mektigste skipsredere. Ganske snart vikles Kaupang inn i en rekke med drap som alle er fordekt som ulykker… og i hjertet av dramaet dukker hele tiden den merkelige organisasjonen «Stiftelsen» opp.

Dette er på mange måter en klassisk spionthriller med alle ingredienser på plass, men Karlsson har så mye mer på lager. Han klarer også å vikle inn en fiffig kriminalgåte, han skriver spennende om reelle (og oppdiktede) historiske hendelser, og på toppen av det hele så er han både morsom, syrlig og i stand til å sende ut noen smertefulle politiske spark på leggskinnet til norsk politisk selvforherligelse. Til sammen så blir dette knallbra lesing. For spenningselskere så er «Gerhardsens testamente» intet mindre enn et kinderegg. En spionkrimthrillerkonspirasjon!!! Er ikke det gøy, så vet ikke jeg 🙂

Noe av det som fanget meg som leser ved denne romanen er forfatterens evne til å bruke reelle personer og hendelser. Det blir så ekte og troverdig når Kaupang faktisk befinner seg i et Oslo som stemmer overens med virkeligheten. Ekte personer har fått roller som seg selv. Dette gjelder ikke bare de tre gamle arbeiderpartikjempene, men også flere andre fra vår egen tid. Ørjan Karlsson har til og med klart å lure inn seg selv et sted. En svært så selvironisk passasje som fikk meg til å le høyt.

Det jeg moret meg aller mest med var likevel de hysteriske sammenligningene hans. Han bruker sammenligninger (ikke metaforer) i språket som er svært treffende, og samtidig ganske så vågale. Dessuten er de morsomme. Her følger noen eksempler:

– Kjære Kyrre. Leste du ikke etterlysningen? Troverdigheten din er på Gry Jannicke Jarlum-nivå –

– Oslo sentralbanestasjon er strengt tatt ikke den plassen du ønsker å oppholde deg om du er ettersøkt. Stedet har flere overvåkningskamera enn baderommet til en FRP-politiker –

– Ro deg ned Kyrre, mumler jeg hest til meg selv. Er det egentlig så merkelig at du freaker litt ut? Det siste døgnet har tross alt vært mer intenst enn blikket til Grete Faremo –

– Snakk om antiklimaks! Det er som å gå på en Black Sabbath-konsert og bli servert Marion Ravn –

– Resepsjonisten rygger bakover mens øynene hans penser fram og tilbake i skallen på leting etter en utvei. Litt som om Audun Lysbakken hadde forvillet seg inn på Høyres landsmøte. –

Jeg synes slike små anekdoter er morsomme, og det gir teksten et ekstra krydder. One-linere som kanskje brukes litt hyppigere på «Latter» i Oslo enn i krimromaner, men det er utvilsomt i tiden å gjøre det. Jussi Adler-Olsen og Jo Nesbø er begge mestere på dette. Finne nye sammenligninger, humoristiske vendinger og metaforer som skal treffe samtidig som de morer leseren.

Selv om jeg er nyforelsket så mangler jeg en stjerne både på goodreads og bokelskere på toppscore for «Gerhardsens testamente». Hvorfor? Vel, det hele blir litt for forutsigbart. Det er jo aldri et pluss når du vet hvem skurken er fra første sekund. Det ødelegger noe av nerven og spenningen. Det blir som en julegave under treet uten innpakningspapir. Gaven er like fin, men det knytter seg ingen spenning til åpningen på kvelden. Karlsson har litt å jobbe med der. Skjule det åpenbare mer, ikke velge de mest utbrukte villedningstriksene i kriminallitteraturen. Han presenterer også en del karakterer i scener som er helt uten betydning for historien. Mulig de dukker opp igjen i senere bøker, og i så fall så er det helt greit, men om ikke det skjer så var de bare ubetydelige statister for å presse inn noen ekstra sider med fyllmasse.

Ellers så må jeg si at noe av det som slår meg ved denne romanen er hvor dyktig forfatteren er på å beskrive det indre klimaet og miljøet i Arbeiderpartiet. Jeg er selv vokst opp i AUF, og har vært til stede på nok taskenspilleri på landsmøtenes bakrom til at jeg ikke betviler at Karlsson kjenner det politiske spillet i partiet. Dette er skrevet av en som kjenner partiet fra innsiden, eller en som har gjort svært godt research-håndverk.

Så da er det egentlig bare å glede seg til å gyve løs på «Hauges direktiv» senere i høst. Når Ørjan Karlsson byr meg opp til vals, så nøler jeg ikke. Jeg har definitivt funnet meg en ny favoritt i bokhylla, og jeg håper du også klarer å se forbi det urkjedelige omslaget til «Gerhardsens Testamente», for på innsiden finnes det både skatter og hemmeligheter.

PS! Ikke glem min store 1 års bursdag på torsdag. Jeg deler ut en bokpakke med seks av årets beste bøker i konkurransen her på bloggen. Delta ved å klikke her!