Gode og realistiske politiserier er sjelden vare, og jeg er ofte skeptisk til å teste dem ut. Denne svenske serien, som er lagt ut i sin helhet som streaming på NRK, fikk jeg ikke øynene opp for før Asbjørn Slettemark og Aslak Nore fremhevet den som en av de ti beste seriene de hadde sett det siste året under Krimfestivalen. Jeg kan ikke annet enn å takke de to herrene for tipset. Politiserien fra Malmø er det beste jeg har sett fra nabolandet på flere år.
Gode og realistiske politiserier er sjelden vare, og jeg er ofte skeptisk til å teste dem ut. Denne svenske serien, som er lagt ut i sin helhet som streaming på NRK, fikk jeg ikke øynene opp for før Asbjørn Slettemark og Aslak Nore fremhevet den som en av de ti beste seriene de hadde sett det siste året under Krimfestivalen. Jeg kan ikke annet enn å takke de to herrene for tipset. Politiserien fra Malmø er det beste jeg har sett fra nabolandet på flere år.
Å lage en realistisk nordisk krimserie som klarer å fange opp intensiteten, pulsen, hverdagsdramaet, alvoret, motløsheten og dilemmaene som politiet står overfor hver dag, er svært vanskelig. Det krever enormt mye av skuespillerne og manusforfatterne. Du skal føre seerne inn i en illusjon av at dette er virkeligheten. Den minste brist vil føre til at illusjonsbobla sprekker. Vi har sett noen eksempler på amerikanske serier som har klart noe av det samme. «NYPD Blue» og «The Wire» er to eksempler som kan være nærliggende å sammenligne med. Hver på sitt vis klarte de å skildre både innsiden av et politikammer, utfordringene politiet står overfor, og menneskene de møter i byens underverden. «Den tynne blå linjen» klarer det samme med Malmø uten å forskjønne eller romantisere det arbeidet politiet gjør.
For å ta skuespillerne først, så må jeg si at castingen til denne serien har vært fenomenal. Dette er skuespillere som ikke er dusinvare. Det er ikke folk du har sett hundre ganger før i andre roller, og det hjelper faktisk oss seerne til å holde på illusjonen. I tillegg så spiller de med et overskudd som vi sjelden ser. Det føles rett og slett ekte. Sorger, gleder, forelskelse, angst, traumer, håp og fortvilelse. Hele følelsesregisteret er i sving i hver eneste episode, og en gjenkjenner hver minste detalj i det skuespillerne uttrykker på lerretet. I tillegg så er birollene castet med helt fantastiske karakterer. Alt fra den jødiske kioskeieren, via den psykisk forstyrrede mannen, til tenåringene i Rosengård. De tar pusten fra deg med sine prestasjoner. Jeg ble revet med i dramaet på en helt annen måte enn jeg vanligvis bruker å bli i slike serier.
Så er det manuset som skiller seg fra det vi ser i de fleste slike serier. Malmø er ikke Hollywood, og det vet manusforfatterne. De lar seg ikke friste til lettvinte løsninger, klassiske thrillertriks eller heltemodige karaktertegninger. Hver eneste gang jeg tenkte at jeg visste hva som kom til å skje, så ble jeg overrasket. Dette er en serie hvor du kan glemme Hollywood-modellen, og forberede deg på å få mange uventede slag mot kroppen. Flere av dem godt under beltestedet. I en politiserie der en skal prøve å gjenskape det ekte politiets arbeid i et krevende område så er det fristende å legge inn enkle løsninger som en vet at seeren vil sette pris på. Det gjøres ikke i «Den tynne blå linjen». Dilemmaene politiet står overfor i det daglige arbeidet forskjønnes ikke, og forenkles ikke. De er tilstedeværende i hver eneste scene, og en får virkelig et innblikk i hvilket helvete det kan være å være politibetjent i Malmø. Denne serien kan neppe brukes i rekrutteringskampanjer, for å si det slik, men likevel tror jeg at det er riktig å vise denne siden av medaljen til folk flest. Rett og slett fordi det ikke legges skjul på yrkets skyggesider, de umulige valgene og den psykiske belastningen.
Dette er ingen krimserie der du følger oppklaringen av drap og forbrytelser. Det er en dramaserie der du følger et knippe politibetjenters arbeid i et krevende miljø. Likevel vil jeg påstå at det er en av de mest spennende seriene jeg har sett på lenge. Anbefales på det sterkeste!
Innen norsk krim så er Jo Nesbø en Lionel Messi blant Mjøndalen-spillere. En Luciano Pavarotti på scenen med kidsa fra One Direction. Det er rått parti. Feige lag. Om dette er det ingenting å diskutere. I norsk målestokk kan ingen måle seg med Nesbø i salgstall og internasjonal suksess. Derfor settes lista høyt hver gang han kommer på banen. Også av meg, og det er med en viss skuffelse jeg må medgi at det ble riv i dette forsøket. De fleste av hans bøker om Harry Hole er spektakulære. Politi var bare spekulativ.
Der … Sånn …. Da har jeg sagt det. Verre var det ikke. Fikk knapt nok sove i natt fordi jeg visste at jeg burde, måtte og skulle tale Roma midt imot. Slik er det når en har med mestere å gjøre. Det er vanskelig å kritisere. Vanskelig å være den ene lille ungen som påpeker at keiseren er naken. Når hyllesten og jubelen over Jo Nesbøs siste mesterstykke nå har lagt seg utpå sensommeren, når terningen ikke har hatt nok øyne for kritikerne i Oslo-pressen, da står jeg igjen som en enslig liten kakerlakk og ber om oppmerksomhet. Ber om å bli tråkket på.
Ja, jeg er kritisk. Sikkert for kritisk også … Slik er det gjerne når forventningene når slike høyder som alt oppstyret rundt «Politi» skapte. Dette var boken alle skulle lese, og elske, i sommer. Sekserne haglet i pressen, og krimelskere landet rundt ble slørete i blikket og småkåte bare boka ble nevnt. Jeg forventet en ekstase av de helt sjeldne, og ble selvsagt skuffet. Slik er det gjerne. det er ikke alltid den mest populære og peneste jenta i klassen er det beste ligget …
OK … La oss ta det positive først. En Harry Hole-krim gir deg alltid spenning. Massevis av spenning. Til tider farlig nær en overdose. Slik er det selvsagt også denne gangen. Hadde ikke nubbesjans å få blund på øyet i natt før de siste 70 sidene var lest. Dessuten er det en nytelse å få følge karakteren Harry Hole videre. Gjennom de ni foregående bøkene har vi fulgt ham så tett at for de fleste av oss så kunne vi kjenne den dårlige ånden gjennom respiratoren i starten av Politi. Vi visste at han ville klare å karre seg på bena enda en gang. Hans privatliv, forhistorie og karrière er vevd inn i sentralnervesystemet til oss lesere. Vi kjenner smerten, jaget, rastløsheten og uroen. Den er fysisk. På dette punktet leverer Jo Nesbø nok en gang. Det er en viktig fortsettelse på det som mange anså som Harrys død i avslutningen av forrige bok, «Gjenferd». Det var for mye uforløst ved slutten av den til at Harry kunne begraves en gang for alle. Denne gangen derimot løser det seg …
Ingen kan spenningens småtriks bedre enn Nesbø. Det blir etterhvert svært nervepirrende mot slutten, og som vanlig så er det Nesbøs unike evne til å twiste og snu historiene som presser fram kaldsvette selv der hvor det burde være varmt og klamt. Han curler plottet gang på gang, og som leser aner du virkelig ikke når det er du blir lurt trill rundt, og når han faktisk er i ferd med å sjokkere deg med en ny personlig tragedie for Harry eller en av de andre karakteren vi er blitt så glade i. (Dvs. de som er igjen av dem…)
Alt dette gjør Politi til nok en steintøff krim fra mesterens hånd, men denne gangen ser jeg også tydelige tretthetstegn. Flere ganger underveis i boka merket jeg at jeg ble lei. Det ble den gamle visa om og om igjen. Han bruker de samme triksene som han har gjort så mange ganger før at det i seg selv faktisk blir forutsigbart. Jeg forventer hver eneste twist. De overrasker meg ikke lengre. La meg være litt mer spesifikk …
Har Nesbø nådd et metningspunkt, eller er Politi bare et hvileskjær?
Å ha flere synsvinkler (eller perspektivskifter om du vil) i en krimroman er et godt tips når du skal skape spenning. Da kan du stanse handlingen som i et tablå når den er på det mest spennende, og gå over i en annen karakter sin synsvinkel et helt annet sted. Også kalt cliffhangere. Nesbø er en kløpper på dette. Hans cliffhangere er finslepne og spektakulære. For å få dette til må du altså ha flere karakterer med en egen synsvinkel. I Politi har han dratt dette så langt at jeg tror samtlige karakterer bortsett fra noen få har en egen synsvinkel. Harry, Rakel, Beathe, Katrine, Bjørn, Ståle, Ståles datter Aurora, Mikael, Mikaels kone, Truls, + alt som kan krype og gå av ofre på veien. (og dem blir det mange av etterhvert). Fordelen med dette er som sagt at du kan kjøre en hel haug med parallelle handlinger for å øke spenningen. Bakdelen er at det tar mye tid og plass å få alle disse historiene i gang skikkelig slik at leseren engasjerer seg i hver og en av dem. En annen bakdel er at det blir så mange å holde styr på etterhvert at det blir en prøvelse å huske hvem, hva, hvor og når … Noen steder var forvirrelsen total hos meg. Jeg måtte bla meg tilbake. Lese scener opp igjen. Motoren stanset, og jeg måtte starte på nytt. Da jeg hadde trålt meg gjennom de første 150 sidene vurderte jeg seriøst å begynne forfra igjen, for jeg hadde tydeligvis mistet masse viktig informasjon på veien. Når så spenningen begynte å øke etter at halve romanen var fortært ble perspektivskiftene mer og mer irriterende. Det ble for opplagt at de kun var der for å holde på en fiktiv spenning.
Et annet trekk som jeg synes Nesbø har feilet med er den uendelige trusselen mot hans egen familie. Nå må vel for faenihelvete snart Rakel og Oleg ha gått gjennom nok prøvelser. Det samme må sies om Oslo politikammer. Gang på gang tar Nesbø livet av noen kjente og kjære karakterer. dette er for å holde oss på alerten. Ikke la oss få føle oss for trygge. Vise oss at ingen kuer er hellige i Nesbøs univers. Nok en gang bruker Nesbø dette knepet, men denne gangen kjente jeg at jeg var lei. Det ble nesten konstruert, og faktisk fullstendig unødvendig for handlingen. «Dead Policemen Society» begynner å bli litt av en gjeng etterhvert, og jeg merker jeg gremmes over hvor spekulativt det er å kjøre dette trekket på leseren gang på gang. Det spekulative kommer også fram i stadig nye grusomme drapsmetoder. Nå venter jeg egentlig bare på at Nesbø skal ta en «Jørgen Brekke», og begynne å flå ofrene levende etter en krok i taket.
Konklusjonen min er som følger … Nesbø skriver fantastisk. Ingen klarer å skape så mye spenning på 400 sider som han. Han er en mester i å overraske, snu, vri og filleriste leseren. Samtidig så virker han tom nå. Skurkene blir mer og mer karikerte. (Bellmann og Berntsen er på grensen til å bli latterlige). Der Tom Vraaler hadde psykopatens karisma, kynisme og spissfindighet så mangler Beavis og Butthead det aller meste for å bli skremmende. De blir bare fordummende. Det samme må dessverre sies om motivene drapsmennene har. De virker så oppkonstruerte nå at de mangler troverdighet. (Jeg elsker dere så høyt at hatet mot dere er altoppslukende) Løsningene blir enklere (…oj! Der fant vi jo svaret vi lette etter på en avansert søkemotor, gitt), og repetisjonene av handlingsforløp fra tidligere bøker alt for mange og påtrengende. Hvor mange ganger jeg har lest at Truls Berntsen har støpt liket av MC-fyren i terrassen til Bellmann, vites ikke, men det skjedde jo i forrige bok, så en trenger ikke repetere det hver gang Bellmann lufter seg på terrassen sin. Vi trodde knapt det vi leste da Nesbø tok livet av Ellen Gjendem i Rødstrupe. Det var nok til å vite at slikt kan skje når som helst i hans bøker. En trenger ikke gjøre det på nytt i bok nummer 6, og så enda en gang i bok nummer ti, bare for å minne leseren på at en ikke skal føle seg trygg.
Det eneste jeg er helt og holdent trygg på er at Jo Nesbø vet hva han driver med. Han kan sitt fag, og jeg er ganske sikker på at han har nye ess i ermet ved neste korsvei. For meg så har det gått litt nedover med engasjementet etter hans fire mesterverk Marekors, Frelseren, Snømannen og Panserhjerte. Nå har han hatt to middelmådige på rad. Gjenferd og Politi. Forrige gang det skjedde (Rødstrupe og Sorgenfri) så kom Marekors med et smell! Jeg har troen på at det skjer igjen, og lar Nesbø og Harry få lov til å unne seg dette hvileskjæret.
Mine tidligere omtaler av bøker i Harry Hole-serien:
Harry Hole – hysteriet er over oss alle. Med Nesbøs siste roman «Politi» på Aschehoug ble det avslørt at Harry H ikke var død. Å lese «Gjenferd» med den vissheten i bakhodet yter ikke romanen full rettferdighet, for akkurat dette punktet i «Gjenferd» – Harrys død, er jo det som fikk leserne til å gispe av skrekk for et par år tilbake.
Men Harry var ikke død … Takk og pris for det, må jeg jo si… Hadde Gjenferd vært siste bok om Harry Hole fra Jo Nesbøs penn ville jeg vært svært kritisk. Det er ikke slik en avslutter en bokserie. Visshet kan vi takle, tragedier godtar vi, men uvisshet (altså åpen slutt) er ikke til å leve med. Jeg visste om slutten når jeg leste Gjenferd. Det var både en befrielse og en forbannelse. Jeg visste at boken ville bli avsluttet med et dramatisk høydepunkt der Harry dør. Det gjorde dessverre boken langt mindre spennende å tråkle seg gjennom. Det var som å se en langdryg film der en vet slutten. Samtidig så var det altså en befrielse å vite at Harrys endelikt ikke stanset der. Det gjorde at jeg orket å bane meg vei gjennom boken, selv om jeg altså visste hvordan den sluttet.
Gjenferd er en deprimerende reise for leseren. Uhyggelig bra skrevet, men det er en reise mot det vi aner er en tragedie av dimensjoner. Gjenferd har et tydelig strøk av naturalisme i seg. Vi kan kalle det «moderne naturalisme». Et begrep jeg også har brukt om Roar Sørensens bok «Smertens Aveny». Gjenferd treffer enda bedre! Alt er skjebnebestemt. Verken Harry eller noen av de andre karakterene vi møter kan endre skjebnen. De har ikke frie valg. Det finnes egentlig ikke håp. Vi forstår at dette er en langsom marsj mot undergangen. Det er de fattigste menneskene i vårt samfunn som har hovedrollene i boka. De narkomane. Gatas omstreifere. Langerne. Gjenferdene …
All denne fortvilelsen, forråtnelsen, avhengigheten og volden blir beskrevet i detaljer slik bare Nesbø kan. Det er samfunnskritikk, men samtidig med en håpløshet i bunn der de fattige forblir fattige, og de rike alltid vinner til slutt. Midt imot denne håpløsheten kjemper altså Harry for å snu skjebnen. Ikke for seg selv, men for Oleg. Rakels sønn. Nå sprøytenarkoman og tiltalt for et mord på en narkoman kompis. Harry gjør det han kan, må og skal gjøre, men når alt til slutt ser ut til å løse seg så forstår vi at Harry aldri noensinne kan gå på akkord med den han egentlig er. Politimannen Harry Hole. Selv ikke når selve lykken venter på et Bangkok-fly kun noen timer unna.
Han velger å ofre alt han noen gang har drømt om for å møte skjebnen ansikt til ansikt. Et møte som kun kan ha ett utfall. Harrys siste åndedrag. Han vet det. Vi vet det, og likevel leser vi videre … Det uunngåelige må skje. Alt er skjebnebestemt, og det er kun gjenferd igjen å kjempe mot når boka når sitt høydepunkt. En kamp ingen kan vinne. Selv ikke Harry H …
Jeg har valgt å skrive dette såpass kryptisk for at dere som leser denne bokomtalen ikke vet hva det er som egentlig skjer. Som vanlig så overrasker og sjokkerer Nesbø oss. Han makter å gå under vår radar gang på gang, og det er merkverdig for oss krimlesere at vi aldri lærer oss Nesbø-oppskriften. Språket er fantastisk. Til de av dere der ute som faktisk mener at Nesbø ikke kan skrive …? Ta dere en bolle og stikk den opp der sola ikke skinner. Jo Nesbø er uten sidestykke den mest litterære krimforfatteren jeg har lest. Han trollbinder gjennom sine skildringer. En oppfordring dersom du mener Nesbø ikke kan skrive: Les første kapittel av Marekors, så kan vi snakkes etterpå!
Gjenferd er ikke Nesbøs beste bok om Harry Hole. Til det blir Gustos referende historie for omfattende og langdryg. Vi liker oss best i Harrys selskap, men i Gjenferd brukes det mye plass på subplottene. Gusto som sagt, men også Truls Svendsens plott, Sergejs plott og Tord Schultz plott kunne vært slanket en hel del. Det blir for springende og det senker tempoet i spenningskurven. En skulle kanskje tro at Gusto og Olegs historie ville fenge, men den blir bare seig og langsom. Vi vet hvordan den ender, tror vi 😉
Partiene med Harry derimot er glitrende. Han er helten, og helten bør få mye boltringsrom i en helte-historie. Det blir som å kjøpe et Pondus-blad … Like forbanna og skuffa hver gang. 6 sider med Pondus og 40 sider med traurige biserier. Jeg kjøper jo Pondus for å lese Pondus. Ikke Eon eller Kollektivet! Det samme kan altså sies om Gjenferd. Selv om det er omtrent 50/50, så er det fremdeles for lite Harry. Jo Nesbø gjorde det samme i Rødstrupe også. Etter min mening Nesbøs klart svakeste roman om Harry H. Gjenferd er bedre. Mye bedre! Men, altså … litt for tungsinnet og deprimerende mot slutten. Vi VIL jo at alt alltid skal ende lykkelig, men med Harry H kan jo ikke det skje. Skjebnen har for lengst lagt sin klamme hånd rundt hans nakke.
Så gjenstår det å se om Harry våkner opp fra koma som Politi eller Gjenferd… Jeg er allerede i gang 🙂
GEIR TANGEN 