En fransk overdose

camille«Camille» er tredje og siste bok i Pierre LeMaitre sin krimserie om den kortvokste politietterforskeren Camille Verhoeven, og hans prøvelser. I Norge har serien kommet ut i litt merkelig rekkefølge (2-1-3), men nå er den altså fullendt. Ettersom jeg har forstått at det er store likhetstrekk i plottet mellom min egen kriminalroman «Maestro» og «Irene», har jeg med vedlegg ikke valgt å lese den, men kun Alex, og nå altså «Camille«. Jeg må si jeg er skuffet. «Alex» var så sitrende spennende og grufull at den fremdeles sitter i to år etter jeg leste den. «Camille» var glemt fem minutter etter siste side var lest.

Jeg har sett at boka har fått strålende kritikker i flere aviser de siste dagene, og jeg forstår hvorfor. Pierre LeMaitre skriver med en helt særegen penn. Det er ingen andre som ligner på ham når det gjelder det språklige. Du kunne gitt meg ett avsnitt fra boka og spurt meg hvem som har skrevet dette, og jeg ville tatt det på strak arm. Når en skiller seg såpass ut fra mainstream samtidig som en skriver spennende bøker, ja så kommer terningkastene til å bli høye.

Jeg er altså uenig … Jeg elsket «Alex», men dette siste kapittelet i trilogien traff meg aldri skikkelig. Det ble alt for rotete og omstendelig for min smak. Uhyggen som lå utenpå boksidene i forrige bok er vasket bort, mens det språklige særpreget har fått enda mer plass. Resultatet er etter min mening uheldig. LeMaitre skriver med en hoppende stil der synsvinkler ofte skifter fra avsnitt til avsnitt, og digresjoner, tankesprang og assosiasjoner får mye plass. Skrives ofte inn som paranteser, og skal være med på å underbygge en litt mørk og satirisk humor som kjennetegner bøkene hans. Denne gangen var det så mye av det at det ble ekstremt krevende for meg som leser å henge med i alle hoppene frem og tilbake. Ut og inn av hjerner som en tidvis ikke er sikker på er de som en tror de er. I tillegg legger han inn enkelte tankesprang om hvordan ting, eller en dialog, eller en hendelse ville sett ut dersom hovedpersonen gjorde slik eller slik. Da har jeg som leser kanskje lest to sider før jeg plutselig forstår at dette bare var en tanke om hvordan ting kunne vært.

Det er med andre ord mye mer krevende å lese denne boka enn «Alex». En må være våken og opplagt. I starten er det gøy, og en henger med i svingene, men etter hvert faller interessen, og da også konsentrasjonen. For … Det er ikke til å legge skjul på at den intense spenningen er langt lavere i denne boka, og overraskelsesmomentet som snur historien på hodet er på sett og vis forventet. Jeg som leser blir ikke like lett med på dansen denne gangen, for å si det slik. Når det er sagt, så er det ingen tvil om LeMaitres fantastiske talent i å skrive spennende, intense og drivende historier. «Camille» er også det. Dessuten er Camille Verhoeven en karakter vi virkelig blir glade i, og setter pris på. Han har en slags jordnær, stødig aura som får oss til å klamre oss til ham og hans historie.

Ved bokens begynnelse har han fått seg en ny kjæreste, Anne, som er så uheldig å være på feil sted til feil tid. Hun befinner seg på et kjøpesenter da hun blir overrumplet av tre ranere som skal rane en gullsmedforretning på senteret. Anne ser ansiktene til ranerne før de får tredd på seg maskene sine, og blir derfor brutalt slått ned og skutt på med pumpehagle gjentatte ganger. På mirakuløst vis, men med store skader unnslipper Anne døden, og Camille kaster alt han har i hendene for å løse det stygge ranet ettersom Anne er i stor fare. En av ransmennene fortsetter sin jakt på henne.

Ved å involvere seg i saken så begår Camille en grov tjenestefeil. Det er ingen av hans sjefer eller kollegaer som vet at Anne er kjæresten hans, og slik sammenblanding av jobb og privatliv er strengt forbudt i politiet. Så starter jakten, og den pågår fram til siste side av boka. Ingen kommer umerket ut av det dramaet LeMaitre utsetter sine karakterer for denne gangen.

Jeg er ikke overbegeistret for avslutningen av trilogien sett under ett. Forstår at det kanskje måtte ende slik, men liker ikke den type mellomløsninger som vi fikk her. Alt i alt så er «Camille» en drivende og spennende historie dersom du holder hodet klart mens du leser, og klarer å skille skitt fra kanel. De høye terningkastene kommer til å bli mange, og la dere gjerne lure av dem. Camille er nemlig en kjernekar som jeg håper du tar deg tid til å bli kjent med.

 

Mine sommerbøker og lesetips

sommerbok-14Sommeren er lesetid, og da spesielt dersom en skal til varmere strøk i ferien. Lange late dager i en solstol med en iskald øl og … en god bok (eller seks). Jeg skal ikke svikte dere i år heller. Tirsdag går turen til Spania, og med meg i innsjekket bagasje har jeg 1,4 kilo krim. Seks bøker som jeg håper vil falle i smak. Det er min sommerliste. Men, jeg vil ikke stanse der. I dette innlegget finner du også åtte sommerboktips fra meg til deg. Helt ferske bøker fra i år som garantert vil gi deg gode lesestunder på stranda. Kos deg i varmen og finn fram lesebrillene.

MINE ÅTTE NYESTE BOKTIPS TIL DERE: (Kun 2015-utgivelser)

Sannheten og andre løgner1. Sascha Arongo – Sannheten og andre løgner

Sascha Arongo sin debutroman «Sannheten og andre løgner» går sin seiersgang verden rundt. Det er forståelig. Mannen kan skrive. Han har skrudd sammen en morsom og interessant fortelling, og han har verdens hyggeligste sosiopat som følgesvenn i bokas hovedperson, Henry Hayden. Slikt blir det rett og slett leservennlige boksider ut av. Ingen tvil om at det norske forlaget Font har gjort et kupp ved å signere denne forfatteren. «Sannheten og andre løgner» omtales som en «krim» av pressen og forlaget. Det mener jeg er feil. Det er ingen krim, men heller en skjønnlitterær fortelling om en kriminell handling sett gjennom forbryterens øyne.

Hvorfor spurte de ikke Evensen2. Lene Lauritsen Kjølner – Hvorfor spurte de ikke Evensen

«Hvorfor spurte de ikke Evensen» er Lene Lauritsen Kjølners andre krimbok. De som ønsker sprudlende sommerlett krim har en godbit i vente her.Hun debuterte ifjor med «Høyt henger de«, og er altså allerede ute med nummer to i serien med den freske og morsomme Olivia Henriksen i hovedrollen. Det gleder meg å se at hun har tatt store skritt som forfatter. Den vanskelige andreboka har blitt en fornøyelig leseopplevelse. «Hvorfor spurte de ikke Evensen» er som et forfriskende glass Prosecco etter fem dryge glass med kryddertung mørk cognac. Den er en lekende og yr vårdag etter månedsvis med regn og stiv kuling. Kjølners andre bok er et syvmilsskritt i riktig retning.

Dødt løp3. Kurt Aust – Dødt løp

Årets beste krimbok er lest! Kurt Aust sin Tour de France-thriller, «Dødt løp» tok pusten fra meg i første stigning, og slapp ikke taket før jeg var velberget tilbake på Champs Elysee i Paris. Fy flate så interessant og spennende denne touren var! Jeg elsket hver eneste tempoetappe og hårnålssving, og Aust har klart mesterstykket å skrive spennende krim samtidig som han skildrer et heseblesende sportsevent fra innsiden. Jeg trodde ikke det var mulig. Jeg tok feil! Félicitation! Monsieur Aust. Vi følger Erik Norse på hans strabasiøse ferd gjennom Tour de France, etappe for etappe. Det er så intenst spennende å følge Eriks jeg-perspektiv fra sykkelsetet at jeg har nesten ikke ord. Jeg hiver etter pusten for å se hvordan Erik klarer seg i løpet, og det er kjempespennende å oppleve en syklist sine innerste tanker og disposisjoner gjennom et så langt løp.

Svømmeren4. Joakim Zander – Svømmeren

Skal du lese en thriller i år, så er detdenne! Boken er en spionthriller der vi følger fire personer. En amerikansk spion, en kvinnelig svensk EU-byråkrat, en svensk/arabisk akademiker, og en svensk lobbyist. Deres historier veves sammen med hendelser som har utspilt seg i midtøsten flere tiår tilbake. De blir alle uvitende dratt inn i et internasjonalt spill som de ikke har noen kontroll over. Et spill der det ikke finnes vinnere, og der et menneskeliv er mindre verdt enn en flue. En kan ikke la være å la seg rive med. Jeg tok meg selv i å ha harehjerte flere steder mens jeg leste. Å skrive en fiktiv spionthriller som er så tett knyttet til dagens reelle situasjon er mesterlig gjort. Det gjøres med kløkt og finesse fra start til mål. Ikke en eneste gang tok jeg meg selv i å tenke at dette ble for dumt.

Alex5. Pierre Lematrè – Alex

Den franske forfatteren Pierre Lemaitre sin andre bok om den lille politietterforskeren Camille Verhoeven har blitt en verdenssensasjon, og slik sett har Aschehoug gjort et scoop med å sikre seg rettighetene til en norsk utgivelse. Etter å ha lest boka på noen få dager forstår jeg godt hva fuzzet egentlig handler om. Boka er rett og slett kjempegod! Spennende og skremmende, med knivskarpe karakterer og full av overraskelser. Det er moro med krimromaner og thrillere der leseren blir utfordret og lurt. Små og store twist i fortellingen som gjør at alt du har trodd og følt endrer seg på noen få avsnitt. Med et pennestrøk kan du glemme alt du har forestilt deg, og perspektivskiftet blir en skremmende reise for leseren. Gøy! Det er så opprivende og jævlig å følge Alex sine skildringer fra hun blir kidnappet og i dagene som kommer, at jeg personlig hadde problemer med å holde på mageinnholdet. Det er mørkt. Det er vondt, og det er avskyelig. Her er forfatteren på sitt mest intense, og du skal lete lenge for å finne mer infame skildringer i en moderne krim eller thriller.

Piken på toget6. Paula Hawkins – Piken på toget

Sommerens store snakkis i krim-Norge er allerede kåret. Det er «Piken på toget» av Paula Hawkins. Bazar Forlag har gjort en kjempejobb med å «hype» boka inn mot et forventningsfullt publikum, og heldigvis så holder boka mye av det som forlaget lover. «Piken på toget» er en fengende fortelling der du ikke kan stole et eneste sekund på fortelleren. Det gjør at du som leser blir fengslet i et mysterium som vokser, og i et miljø der ingen karakterer har sitt på det tørre. Her finnes ingen «Flink pike». Dette er uskikkelige piker og menn vevd sammen i et skjebnefellesskap som sakte men sikkert får frem det aller verste i dem. Er du på jakt etter en bok som limer deg til boksidene, og som ikke slipper tak i deg før siste side er lest, så kan så absolutt «Piken på toget» være noe for deg. Romanen har nemlig en historie som fascinerer deg, skaper undring, jager deg videre, og som får deg til å traske hvileløst omkring hver gang du er forhindret fra å lese.

Kongens råd7. Ørjan N. Karlsson – Kongens råd

Med sin tredje bok om den norske etterretningsorganisasjonen «Stiftelsen» har Ørjan N. Karlsson for alvor spikret Kyrre Kaupang på det norske krimkartet. I «Kongens råd» ser vi en rutinert krimforfatters håndverk slå ut i full blomst. Boken er ikke bare spennende og morsom som de to foregående også var, den har i tillegg et strammere plott og en tydeligere retning. Både actionsekvenser, historiske subplott og etterforskningstaktiske grep er mer gjennomført i denne romanen. Karlsson er mindre utbroderende, og har fått på plass et fargerikt persongalleri. Alt i alt er dette altså en innertier fra den allsidige forfatteren. Karlsson skriver svært spennende i tempo-partiene av en krimroman. I tillegg har han hele veien hatt humoren som sitt varemerke. Små utspekulerte sammenligninger som på sitt forunderlige vis krydrer romanene om Kyrre Kaupang med en solid dæsj latterkuler. «Stiftelsen» blir bare mer og mer interessant i sin sammensetning av artige og sterke karakterer. «Kongens råd» slår Ørjan N. Karlsson til ridder av det runde bord i Rivertonklubben. Dette var en helstøpt spionkrim!

Svart daggry8. Cilla & Rolf Börjlind – Svart daggry

«Svart daggry» er Cilla & Rolf Börjlinds tredje bok om den tidligere politietterforskeren Tom Stilton, og de to politikvinnene Olivia Rönning og Mette Olsäter. Det begynte heller svakt i «Springflo», tok seg kraftig opp i «Den tredje stemmen», og nå synes jeg virkelig det lysner av dag i «Svart daggry». Dette er den klart beste i trilogien. Denne boken er både spennende, velskrevet, og den har en tematikk som er både dagsaktuell, skremmende og viktig. I «Svart daggry» har den svenske nynazismen og fremmedfrykten fått et troverdig og urovekkende ansikt. Denne romanen mangler en del av det høye tempoet som vi har sett i de forrige bøkene, uten at det nødvendigvis er et minus. Her er det gjort plass til mer etterforskning, bedre karakterskildringer, og en mengde dyptpløyende samfunnskritikk. Vi får et innblikk i den svenske folkesjela, og det er ikke bare et hyggelig syn.

 

MINE SEKS SELVVALGTE BØKER FOR ÅRETS SOMMERFERIE:

Offer uten ansikt1. Stefan Ahnem – Offer uten ansikt

Denne boken fikk jeg anbefalt av en av mine lesere denne uken. En krim som jeg personlig aldri har hørt om, men som jeg sjekket opp da tipset dalte ned i inboxen min. Det viser seg å være en kriminalfortelling som både har skapt furore og satt dagsorden for samfunnsdebatt i Sverige. Offer uten ansikt er Stefan Ahnems første thriller, og andre bok i serien, Den niende graven, kommer på norsk i 2016. Boken er en murstein på over 600 sider, og er å få i pocketformat. Forlag: Aschehoug.

Blindgang2. Jørn Lier Horst – Blindgang

En selvsagt utvelgelse. Jeg har i løpet av 2014 og 2015 lest meg opp på Lier Horst sine ni første krimromaner om William Wisting, bare for å være klar for denne godbiten i sommer. Har pint meg selv til å vente helt til sommerferien virkelig begynner med å lese den. En av mine absolutte favorittforfattere i Norge. Ingen skriver politikrim bedre enn Jørn Lier Horst. Finnes kun i hardcover. Forlag: Gyldendal

En mørkere himmel3. Jungstedt & Eliassen – En mørkere himmel

Denne boken skal du få lete lenge etter, for den finnes nemlig ikke i bokhandelen ennå. Den har egentlig utgivelse først i høst, men jeg har fått en ARC fra forlaget. (Advanced Readers Copy). Ekteparet Jungstedt og Eliassen har gjort stor suksess i Sverige med sin første krimbok. Ruben Eliassen er jo egentlig norsk, og vi kjenner ham godt fra en rekke barne og ungdomsutgivelser. Ikke minst Phenomena-serien. Mari Jungstedt var derimot et ukjent navn for meg, noe det ikke burde være. Hun er krimdronning i Sverige og har solgt 2,7 millioner bøker … Sammen skriver de altså på en krimserie fra Kanariøyene, og denne er første bok i serien. Forlag: Juritzen

Fare for gjentakelse4. Chris Tvedt – Fare for gjentakelse

Jeg begriper egentlig ikke hvorfor denne boka har fått stå så lenge urørt i bokhylla mi. Dette er andre bok i Chris Tvedt sin serie om advokaten Mikael Brenne. Jeg las den første i serien, Rimelig tvil, for flere år siden, og jeg kan fremdeles gjengi den i detaljer. Noe av det mest spennende krimplott jeg noen gang har lest. Men fortsettelsen har altså latt vente på seg for min del. Jeg har riktignok lest alle tre som han har gitt ut de seneste år sammen med sin kone Elisabeth Gulbrandsen, men altså ikke bøkene om advokaten Brenne. Jeg gleder meg stort, men gruer meg litt også. Den første boka var bare så inn i granskauen god … Fåes i pocket. Forlag: Cappelen Damm

Englestrøk5. Fredrik Schmidt Fotland – Englestrøk

Da jeg ble antatt på Comino Forlag med min kommende kriminalroman Maestro, så kjente jeg veldig på at jeg var litt flau for at jeg ikke hadde lest forlegger Fredrik Schmidt Fotlands to krimbøker fra Bergen. Agnten gikk ned på høykant nå i vår, og denne sommeren står altså andre bok i serien om Sven Hope for tur. Englestrøk heter den, og boken har fått svært mye positiv omtale. Klart bedre enn Agenten sier mange, og da kjenner jeg at jeg gleder meg, for Agenten var knallgod! Jeg tar en for laget, og leser Englestrøk i sommer. Fåes i pocket. Forlag: Comino Forlag.

Katalysatormordet6. Hans Olav Lahlum – Katalysatormordet

Denne er med meg på øret. Jeg har nemlig en greie gående … Lahlums bøker klarer jeg ikke å lese. Jeg må høre dem. Det er bare når Nils Nordbergs stemme setter liv til K2 og Patricia at jeg virkelig kan kose meg med Lahlum. Da gjør jeg det til gjengjeld til gangs. Det er en fryd å høre Nordbergs mørke og mystiske stemme geleide oss gjennom krimmysteriet. Det er radioteateret anno 1978. Smuglytting. Jeg var jo for ung til å høre på skumle hørespill den gangen. Lahlums bøker er Agatha Christie i norsk format. Fåes i pocket. Forlag: Cappelen Damm

SÅ DA ER DET VEL BARE Å SI ….

GOD SOMMER!

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

 

 

Alex den store!

AlexEn av vinterens store krimtitler på norsk er Alex. Aschehoug Forlag har ikke puttet rent få markedsføringskroner inn på å gjøre dette til boken «alle må lese» i år. Den franske forfatteren Pierre Lemaitre sin andre bok om den lille politietterforskeren Camille Verhoeven har blitt en verdenssensasjon, og slik sett har Aschehoug gjort et scoop med å sikre seg rettighetene til en norsk utgivelse. Etter å ha lest boka på noen få dager forstår jeg godt hva fuzzet egentlig handler om. Boka er rett og slett kjempegod! Spennende og skremmende, med knivskarpe karakterer og full av overraskelser. 

Det er moro med krimromaner og thrillere der leseren blir utfordret og lurt. Små og store twist i fortellingen som gjør at alt du har trodd og følt endrer seg på noen få avsnitt. De som har lest for eksempel «Flink pike» av Gillian Flynn vet hva jeg snakker om. Med et pennestrøk kan du glemme alt du har forestilt deg, og perspektivskiftet blir en skremmende reise for leseren. Gøy 🙂

I Alex møter vi … Ja, Alex faktisk. Hun er vakker. Sexy. Tøff. Og … hun er kidnappet,  innesperret og utsatt for det mest utenkelige. Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Alex er fullstendig hjelpeløs i sitt fangenskap. Det er så opprivende og jævlig å følge Alex sine skildringer fra hun blir kidnappet og i dagene som kommer, at jeg personlig hadde problemer med å holde på mageinnholdet. Det er mørkt. Det er vondt, og det er avskyelig. Her er forfatteren på sitt mest intense, og du skal lete lenge for å finne mer infame skildringer i en moderne krim eller thriller.

Samtidig som du sitter i stolen med harehjerte og gulper på galle, så er kapitlene med Verhoevens perspektiv gnistrende i sine dialoger og karakterskildringer. Ikke minst karakteren Armand. En fantastisk skrue. Så gnien og sparsommelig at det tipper over til pur galskap, men det er gjengitt med en slik varme og humor hos forfatteren, at vi som lesere blir lurt til å elske ham mer enn noen. Jeg nevnte Gillian Flynn, og det er ikke uten grunn. Det Lemaitre gjør med Armand er neimen ikke langt unna det kunststykket Flynn står for i sin skildring av karakteren Libbie Day i romanen Mørke rom. Å gjøre en håpløst utrivelig personlighet til en kjær karakter som du blir glad i. Ikke på grunn av, men på tross av feil og lyter. Lemaitres hovedperson Camille Verhoeven litt det samme. Nærmest for dverg å regne. Middelaldrende, skallet, usympatisk, tverr, kranglete, sarkastisk, hoverende og asosial.  En skikkelig antihelt med andre ord. Likevel gleder jeg meg vilt til å møte ham igjen.

De mest observante av mine lesere har kanskje merket seg allerede at jeg ikke har gitt romanen full pott på stjernekartet i Goodreads eller på Bokelskere. Samtidig sitter jeg altså her og skamroser denne thrilleren. Hva er det så som mangler på at den skal bli like genial som for eksempel nevnte «Mørke rom» eller «Flink pike»? Vel … Det er ikke mye for å si det slik. Boken holder på interessen hos leseren helt fra start til slutt, bare så det er sagt. Men, den er adskillig mer spennende de første 250 sidene enn den er de 130 siste, for å si det slik. Ja … Jeg synes også avslutningen er både genial, morsom og knakende godt tenkt ut, slik de fleste av aviskritikerene har påpekt, men spesielt spennende er den ikke. Jeg sitter ikke på kanten av stolen og tygger hull i gommene slik jeg gjorde i første del av boka, og i min verden skal en bok øke i spenning fra start til mål, ikke motsatt. Derfor gir jeg den bare nesten full pott. Når det er sagt, så er det også det eneste jeg har å utsette på dette franske mesterstykket.

Eller … Det vil si … Jeg har lest en ARC-utgave av boken (Advanced Reader Copy), og derfor er det en del skjønnhetsfeil som jeg tar for gitt at det blir rettet opp i. Blant annet at vi springer inn og ut av dialoger uten å forstå hvem som sier hva, og uten å forstå at vi plutselig befinner oss et annet sted eller på et annet tidspunkt. Spesielt mot slutten skjer dette ganske hyppig.

Uansett så snakker vi om en strålende fransk thriller som er vel verdt noen lesetimer. Mørkt, uhyggelig, naturalistisk og til tider utspekulert jævlig … Men, du verden som den sitter i beinmargen. Alex vil utvilsomt bli en av mine mest minneverdige bøker fra 2015. Om det hersker det ingen tvil.

Her kan du lese de 21 første sidene av romanen dersom du er nysgjerrig på hva dette er for noe.

Alex Issuu