pedofili – GEIR TANGEN

«Ingen er så trygg i fare» er den 19.boken i rekken om den evigunge detektiven fra Bergen. I sekstiårsalderen er han altså fremdeles like hardtslående, og like sprek og oppegående som far sjøl, Gunnar Staalesen. I denne krimhistorien der handlingen foregår på begynnelsen av 2000-tallet utsettes Varg Veum for det aller verste en person kan bli utsatt for. Beskyldninger om overgrep av barn og spredning av barnepornografi. Og bevisene er så solide at det er ingen som tror på hans uskyld.

Innlegget er merket med Produktplassering ettersom jeg og Gunnar Staalesen begge gir ut bøker på Gyldendal Norsk forlag.

Jeg leser Varg Veum bakvendt som et eksperiment. Utfordrer mine egne tvangstanker om å lese alle krimserier i riktig rekkefølge ved å gjøre det stikk motsatte med Staalesens bøker. Det gjør ulidelig vondt og gir meg noen søvnløse netter badet i svette, men enn så lenge står jeg støtt og klamrer meg til bærebjelkene. Jeg begynner å forstå hvordan folk med panikkangst og flyskrekk har det. I romjula leste jeg hans siste bok «Storesøster» med handling fra Haugesund, og nå har jeg altså forbarmet meg over hans nest siste, «Ingen er så trygg i fare» fra 2014.

Jeg begynner å forstå fascinasjonen for bøkene om Varg Veum. Har jo sett alle filmene, og elsker dem, men har liksom aldri tatt tak i bøkene. Det burde jeg gjort tidligere. Det er astronomiske avstander mellom Veum i Trond Espen Seims skikkelse, og den Varg Veum vi møter i bøkene. Det er en underfundig humor, eleganse og et levd liv i den litterære skikkelsen som har måttet vike plass for machomannen og actionhelten i filmene. Det spektakulære og amerikaniserte i filmserien finner vi ikke i bøkene til Staalesen. Og slik må det kanskje være. Trond Espen Seim gjør en glitrende jobb som beintøff krimhelt i TV-ruta, og skulle han spilt den «virkelige» Varg Veum er jeg redd det ville blitt litt puslete som TV-underholdning.

Nok om det. Tilbake til Veums nittende eventyr i «Ingen er så trygg i fare«. Staalesen er en mester i å starte bøkene sine med et smell. På to sider er vi allerede slukt av mysteriene. Slik er det i denne boken også. Den starter med arrestasjonen og varetektsfengslingen av Veum. Som en del av politiets anslag mot en barnepornoring blir altså Varg arrestert som en av tre store fisker i dammen. Han begriper ingenting, men i møte med bevisene faller hele livet hans i grus. Barnepornografiske bilder og videoer på hans egen datamaskin, og bilder der han selv tar del i et overgrep på en liten jente, fester ham til saken med spikerpistol. Dette kan ikke motbevises i noen rettsal. Sammen med sin advokat må han prøve å finne tilbake til hva som har skjedd i den perioden bildene og filmene stammer fra. En periode av livet der han stort sett var fullstendig alkoholisert, og ute av stand til å ta vare på seg selv.

Jeg merker meg Staalesen gode evne til å gjøre hverdagsdramatikk og mellommenneskelige relasjoner til motiver for kriminelle handlinger og lappeteppemysterier der små tråder tråkler en hardangersøm av mønster gjennom karakterenes liv. Å gjøre små ting store, og på den måten sannsynliggjøre menneskers uforståelige handlinger. Djevelen ligger og lurer i detaljene i Staalesens krimmysterier. Det er spennende for meg som leser å forsøke å finne de bittesmå detaljene som får floken til å løsne før Varg Veum gjør det. For det gjør han selvsagt. Det ville vært et karakterdrap for historiebøkene om Veum faktisk skulle vise seg å være en pedofil overgriper. Svarene ligger skjult i gamle saker som han har jobbet med. Flere av dem i den perioden han var fullstendig nedkjørt i alkoholisme. Hans valg, sviktende dømmekraft og trang til å velge flaska foran fornuften førte Veum inn på stier han burde holdt seg milevis unna den gangen, og som han altså får svi for nå.

Det sosialrealistiske perspektivet er alltid til stede i bøkene til Gunnar Staalesen. Selv om han skriver underholdningskrim, så har han alltid et budskap. Noe som er skjevt i samfunnet. Noe som opprører ham. Menneskeskjebner som fortjener medienes søkelys. Han våger å ta de svakeste sitt parti, og fortelle deres historie på en måte som gjør oss som lesere klokere. Han skildrer samfunnets skyggesider på en troverdig måte. Vi forstår motivet bak gjerningene. Hadde Donald Trump lest Varg Veum ville jeg ikke vært like redd for verdens sikkerhet. Det handler ikke så mye om kampen mellom det gode og det onde, som om spekteret av grånyanser mellom de to ytterpunktene. Der er der Varg Veum er vår trofaste guide. Det er der vi skjønner at vår verden, vårt samfunn, ikke er svart/hvitt. Enkle løsninger vil aldri løse noe som helst.

Jeg har allerede rukket å bli glad i denne serien etter to bøker, selv om jeg altså leser den bak-fram. Litt av spenningen forsvinner selvsagt i at jeg vet hvilke karakterer som overlever fram til neste bok, og det hender titt og ofte at Staalesen peker tilbake i egne bøker og gamle saker. Bøker jeg ikke har lest ennå, men som jeg derfor allerede vet litt om. Jeg forstår blant annet at hans kjæreste blir drept, og at han går inn i en dyp depresjon med fyllekuler på rekke og rad, trolig i bok 17 «Vi skal arve vinden», og noe av spenningen forsvinner jo med det, men samtidig så blir det ikke helt bekmørkt. Jeg vet jo nå at det går bra til slutt, og at Varg Veum kommer seg på beina igjen.

Til de av dere andre som har hatt det som meg, og tenkt at dere har jo sett filmene og ikke trenger å lese bøkene i ettertid … Tenk dere om enda en gang. Det virkelige livet er aldri som på TV. Selv ikke i bøkenes verden.

Min omtale av bøkene i Varg Veum-serien:

20. STORESØSTER

Det er vanskelig å skulle gripe tak i det som ikke fungerer i en kriminalroman av Karin Fossum. Hun er så flink, så dyktig og har så mye integritet i det hun gjør, at det å peke på noe så kommers som at historien er kjedelig, blir nesten litt plumpt og dumt. Karin Fossum bryr seg ikke en døyt om historien oppleves som spennende. Hun er langt forbi det stadiet som forfatter at hun er nødt til å tenke dramaturgi og spenningsoppbygging når hun skriver. Hun har en tematikk hun ønsker å belyse. Et samfunnsproblem som skal opp til debatt. Ingen i Norge gjør det bedre enn henne. Ingen kan kreve at hun skal være spennende i tillegg, kan vi vel?

Jaja … Så får jeg heller være den som banner i kjerka. Når jeg kjøper meg en krimbok så er det fordi jeg ønsker å lese noe som er spennende. Noe som skremmer meg, og som pirker borti det mørkeste krokene i sinnet mitt. Noe som får meg til å hive etter pusten, og kjenne det krible langs ryggraden. Om jeg ville bli opplyst om sosiokulturelle problemer i vår moderne velferdsstat, så hadde jeg kjøpt en fagbok om temaet. Overgrep mot barn er en kriminell handling. Altså kan det fungere som utgangspunkt for en god kriminalroman. Så langt alt vel. Så kan vi se på en del knagger som må være på plass for at dette skal bli en god krim.

Første punkt er troverdighet. Kunne noe slikt som dette skjedd? Ja, definitivt. Barn blir kidnappet av pedofile, voldtatt og drept. Det skjer. Også i Norge, dessverre. I tillegg er det på dette punktet Karin Fossum virkelig har sin styrke. Å fortelle historier med utgangspunkt i hvordan det virkelig er og oppleves. Overgrepene i «Den som elsker noe annet» er troverdige, og det samme er etterforskningen.

Andre punkt er karakterbygging. Framstår de ulike karakterene som ekte mennesker? Nok en gang et klart og tydelig ja. Alle vi møter i denne romanen er tydelige, tredimenosjonale, ekte mennesker med reelle tanker, følelser, impulser, handlinger, drømmer og valg. Vi tror på det som skjer, og vi tror på dem det skjer med. Det er vondt, sårt, grusomt og opprivende. Jeg kjenner på både frustrasjon, sorg og fortvilelse når jeg leser denne historien. Det er ekte og det vondt. Sagt med andre ord … Det er Fossumsk!

Tredje punkt er dramaturgi. Mange (som egentlig ikke liker krim) kritiserer dette punktet, fordi det tar for seg trivielle ting som spenning, dramatikk, plott, driv, motor og tempo. Med andre ord små markører som ikke sier noe som helst om litterær kvalitet i ordets rette forstand, men derimot fokuserer utelukkende på leseopplevelsen. For en krim er det bare en ting som betyr noe (under DETTE punktet, vel å merke). Det er spenning. Er «Den som elsker noe annet» spennende? Nei. Det er den definitivt ikke.

Vi har et mysterium som skal løses, og en perifer gjerningsmann som skal fakkes og stilles til ansvar for det grusomme han har gjort. Overgriperen har en egen stemme i romanen, men utover det har han ingen sentral rolle. Hovedpersonene Sejer og Skarre befinner seg aldri i noen som helst fare gjennom denne romanen. De snirkler inn gjerningsmannen etter et par tips og en observasjon på en butikk. Ellers handler det aller meste om de mellommenneskelige relasjonene. Samtalene mellom Sejer og Skarre og deres tanker rundt hvorfor slike gjerningsmenn begår så grusomme handlinger. Samtalene mellom ekteparet som observerer gjerningsmannen, og kvinnens tanker rundt at mannen hennes blir alt for personlig engasjert i mysteriet. Tankene til de to mødrene som har mistet barna sine. Det er interessant. Det er dyptpløyende vondt og pinefullt. Men, spennende er det altså aldri.

Så hva skal en stakkars bokblogger si da? Jeg kan vel si det slik at jeg er oppegående nok til å se at dette er av høy kvalitet, men det betyr ikke at jeg hadde det helt store utbyttet av lesingen. For meg blir det som å se et maleri av Picasso. Jeg ser det er kunst, men det GIR meg svært lite å se på det. Eller som å høre Jan Garbarek spille saksofon. Jeg hører at det er kompliserte greier, men det engasjerer meg ikke. Sant å si sier vel dette mer om hvor skrinn jeg er som bokblogger enn om hvor god «Den som elsker noe annet» egentlig er. Jeg BURDE sikkert skrytt boka opp i skyene. Men, for meg handler krim først og fremst om spenning og mysterier. Denne boka har lite av begge deler.