Boka om hvem som helst?

boka-om-baltimorefamilien«Boka om Baltimorefamilien» er Jöel Dickers første roman etter verdenssuksessen med «Sannheten om Harry Quebert-saken». En bok som jeg fremdeles ser på som topp 3 av alt jeg har lest av krim. Denne romanen derimot … Den fikk jeg aldri grepet om. Jeg slet meg gjennom den med mye sukking og stønning underveis. Absolutt ingen krim, men en skjønnlitterær historie om en familie og en tragedie som rammet dem.

Det er forunderlig dette med bøker. Av og til elsker vi dem, mens andre ganger kan samme forfatter komme opp med noe som ikke treffer oss i det hele tatt. For meg ble «Boka om Baltimorefamilien» et mageplask av de helt sjeldne. Magien fra forrige bok var blåst bort. Ikke en eneste gang på de nesten 500 sidene tenkte jeg at dette var spennende. For det meste var det bare forvirrende og frustrerende.

Så er det engang slik at min opplevelse ikke nødvendigvis er sannheten. Når jeg opplever forfatterens stemme som grenseløst naiv og full av pinligheter, så kan det like gjerne være forfatteren som gir oss hovedpersonens naivitet på et sølvfat. Det er jo hans tanker som barn og ungdom vi får servert. Det kan altså være et litterært grep. Men, det kan også være en forfatter som har mistet grepet fullstendig. Jeg håper på det første, og frykter for det siste.

Nå skal det også sies at jeg er krimblogger og krimforfatter. Jeg er svært ensporet, og har både tunnelsyn og skylapper når det kommer til all annen litteratur. For meg så er ordinær skjønnlitteratur kjedelig. Det sier mer om meg enn om litteraturen, for å si det slik. Jeg er utdannet nok til å forstå at jeg tar feil.

Mens Dickers første roman var en fantastisk oppslukende krimbok som jeg elsket, så er denne boka en langt mer alvorlig og dyptgripende historie om en familie i forfall, hemmeligheter, sjalusi og prisen en må betale for rikdom og berømmelse. Det er en bok om fasader og fasadefall. En bok om svulstige drømmer og tapet av disse. En bok om kjærlighet, familiebånd, vennskap, hat og misunnelse. Ser vi slik på det så fortjener den så absolutt både høye terningkast og mange lesere. Men for meg som er på jakt etter spenning og mystikk, så blir dette veldig tamt og langdrygt.

Det som likevel burde være allment er det som handler om språk og struktur. Jeg nevnte at språket var svært naivt. Det er det, men vi kan plusse på karakterenes tanker og handlinger også. De er så kvalmende snille, oppofrende og omtenksomme at jeg gremmes gjennom bokens første 300 sider. Til tider er tankereferat og dialoger direkte pinlige i sin naivitet. Det er en bok om engler. Ikke mennesker. Så endrer det seg riktignok mot slutten, men de siste 100 sidene fungerer mer som en evigvarende forsvarstale. En oppsummering om alt som likevel viste seg å være galt i den fantastiske Baltimorefamilien.

Strukturen er en annen ting som gjør boken til en prøvelse. Det hoppes i hytt og pine mellom nåtid og et utall hendelser i fortid. Frem og tilbake hele veien. Aldri i livet om en leser vil klare å holde på den tidsriktige røde tråden. Vi er i 2010, så er vi i 2012, i 1994, 2001 og tilbake til 2012, så 1968, 1994 igjen, plutselig 1999, 2010, og så 2003 … Ja, jeg trenger vel ikke se mer. Det er et kaos av en annen verden å holde styr på handlingsrekken i denne boka. Hele veien kretser det rundt en tragedie som skal skje i 2004. En tragedie jeg ikke klarer å tro på dessverre. Den blir for enkel og dum den også. Oppegående og intelligente studenter handler ikke slik disse guttene gjør.

Så har vi en stor logisk brist som irriterer. Boka har samme hovedperson som i Sannheten om Harry Quebert-saken. Men det finnes ikke ett eneste likhetstrekk mellom den hysteriske og spinnville mammaen han har i første bok, og den sindige og kjærlige grå musa vi møter i denne. Marcus Goldman har rett og slett byttet mor mellom de to bøkene. Merkelig …

En siste ting. Jeg sliter med at tankereferater og synsvinkel skifter fra avsnitt til avsnitt i samme kapittel. Ofte er jeg langt inne i en ny synsvinkel før jeg skjønner at jeg tror det er feil person som tenker. Det allvitende er noe annet. Hovedpersonen er forfatteren av boka, og vi følger hans barne og ungdomstid,  men av en eller annen grunn vet han alt kamerater og familie tenker, gjør og sier når han selv ikke er til stede. En elitist vil sikkert høvle meg ned og påstå at dette bare underbygger faktum, at dette egentlig er en bok om en bok, og at det er den oppdiktede boka som forfatteren i boka skriver, som vi leser … He he 🙂 tok dere den?

Uansett om dette er glitrende litteratur (og det kan det godt være) eller en tragisk oppfølger til en strålende krimroman, så er enden på visa at jeg skal gjøre opp min egen mening om den. Det ligger vel i kortene at det ikke var en av de jeg setter fremst i bokhylla. Til det gav den meg for lite. Samtidig er jeg ikke fremmed for at selve historien om Baltimorefamilien fenget meg litt. Det var en bok til ettertanke, og den sier mye om hvor galt det kan gå når det meste i livet bygges på fasader og løgn. Jeg har ikke gitt opp Jöel Dicker, men jeg håper han har tenkt å vende tilbake til min enkle verden. Krimverdenen.

Les gjerne min euforiske hyllest til «Sannheten om Harry Quebert-saken»

En genial kriminalfortelling

Sannheten om Harry QuebertHar du fulgt littegrann med i hva som rører seg innen internasjonal krim det siste året så har du garantert hørt om «Sannheten om Harry Quebert-saken«. Den knapt tredve år gamle sveitsiske forfatteren Joël Dicker som har tatt verden med storm med sin andre roman. Boken har blitt en «snakkis», og etter å ha ventet i det uendelige på den på biblioteket så ble det endelig min tur. Boka er snappet opp av Pax forlag, og oversatt til norsk i vår. Nå forstår jeg oppstyret. Jeg forstår hypen. Jeg forstår hvorfor akkurat denne boka har blitt den alle skal lese i år. Sannheten om Harry Quebert-saken er rett og slett en genial vri på det klassiske kriminalmysteriet.

Det morsomme er at den fremstår som en selvironisk og selvoppfyllende profeti. Bokens jeg-person er nemlig en tretti år gammel forfatter som skriver sin andre roman. En roman som skal gjøre ham til en stor stjerne. (Noe som altså har skjedd)  En roman basert på et kriminalmysterium fra 1975 der 15 år gamle Nola Kellergan forsvinner fra småbyen Aurora. I sentrum for begivenhetene står intet mindre enn forfatterens egen nestor og læremester, den fantastiske Harry Quebert.

Jeg skal ikke dvele for mye ved handlingen, for den er (for å si det mildt) en smule komplisert. Vi har altså hovedpersonen Marcus Goldman som er forfatter. Han har hatt suksess med sin debutroman, men befinner seg i starten av boka i en total og altoppslukende skrivesperre. For å komme ut av krisen søker han tilbake til Aurora der hans gamle læremester Harry Quebert bor. Quebrt er professor i litteratur ved universitetet der Marcus en gang gikk, og han er forfatteren bak mesterverket «Det ondes opprinnelse» som kom ut i 1976. Under besøket blir finner Marcus ut at Harry for over 30 år siden har hatt et forhold til den 15 år gamle jenta Nola Kellergan. En jente som forsvant spørløst på sensommeren 1975. Når så levningene til Nola blir funnet i Harrys egen hage sammen med orginalmanuset til «Det ondes opprinnelse», ja så blir Harry naturlig nok arrestert for drapet. Marcus på sin side nekter å tro at Harry har vært i stand til å gjøre dette, og starter sin parallelle etterforsking av hendelsen. Samtidig skriver han på boken som skal renvaske Harry. Boka er «sannheten om Harry Quebert-saken».

Jeg kunne sagt mye mer om handlingen, men det vil ødelegge mer enn det beriker. Dette er nemlig en bok jeg så absolutt håper at du vil ta deg tid til å lese i sommer. Boka har så mange dimensjoner at den er en nytelse å lese for oss som kjenner litt litteratur. For det første så har vi selve kriminalmysteriumet. Det er så Agatha Christie som det kan få blitt. Genialt plottet, og med så mange finurlige vendinger at du ikke har nubbesjans til å forutse den egentlige løsningen. Jeg flirte godt hver gang jeg ble rundlurt, og det ble jeg helt til siste side var lest av mursteinen. (618 sider).

For det andre så er boka en nydelig kjærlighetshistorie som er så inderlig at den gnager på hjerterøttene dine i lang tid etter at du har lest den. Vakker, silkemyk og hjerteskjærende på en og samme tid. Det er en historie om forbudt kjærlighet, og det finnes en rekke nydelige allusjoner til kjente klassiske mesterverk innen sjangeren. Akkurat som kriminalmysteriet så bukter og vrir kjærlighetsfortellingen seg som en ål mellom hendene dine. Vi tror vi vet hva som skjer, men er aldri i nærheten av den egentlige sannheten. Det lille harmoniske bygdesamfunnet kryr av små finurlige hemmeligheter som alle er med på å vende historien i stadig nye retninger.

For det tredje så har vi forfatteraspektet. Både Marcus og Harry er forfattere, og her diskuteres det litteratur over en lav sko. Alle Harrys små råd til Marcus som vi undres litt på underveis fordi de er så gåtefulle og pompøse. Preget av klisjè og selvsagtheter. Lenge trodde jeg at dette, og også utklippene fra Harrys store roman, var en svakhet ved denne romanen, men nå når jeg ser hele bildet så er det rett og slett genialt gjort. Det føyer seg pent inn i rekken over frampek som vi blir presentert, men som vi aldri oppdager før vi plutselig sitter med fasiten.

Nevnte jeg det selvironiske? Ja, jeg gjorde visst det. Både Marcus og Harry presenteres som litt selvhøytidelige, forfengelige og pretensiøse i sin kontakt med omverdenen. Samtidig så har de begge så tydelige karakterbrist at det blir vittig å følge med på. Deres nervøsitet over å bli avslørt som ordinære og vanlige mennesker er nesten komisk. Selvironien kommer også tydelig fram i forholdet mellom forfatter og forlegger. Marcus sin forlagssjef er nemlig et bilde på alt det som er galt med vår tids litteratur. Alt dreier seg om penger, tidspress, publisitet, markedsføring og det å skape en hype. Det finnes ikke en gnist av medlidenhet eller tanke for at litteratur egentlig er en kunstform som nødvendigvis ikke kan tvinges ut til rett tid og sted. Tvisten mellom Marcus og hans forlegger er et studie i seg selv. Morsomt, men samtidig tankevekkende.

Til slutt så har vi karakterene. Enhver historie er avhengig av gode karakterer, og kanskje er det her at Joël Dicker treffer så ufattelig godt? Både Marcus og Harry er gode, men det er alle bikarakterene som bærer romanen frem. Dicker tør å bevege seg på grensen til det karikerte hele veien uten å falle av den stramme lina. Noen av dem er helt fantastiske. Marcus sin mor er ett eksempel. En hysterisk frue som til stadighet er på telefonen til sin sønn, og som drar sine egne konklusjoner på absolutt alt som blir sagt, for så i neste omgang å presentere dette som oppleste sannheter. Jeg lo slik at tårene trillet over noen av telefonsamtalene mellom mor og sønn. Det samme kan vi si om politietterforskeren som Harry etterhvert får et tett og nært forhold til. En sarkastisk, spydig og harselerende skrue med så mye edder og galle innvendig at en skulle tro han ville krepere av magesår. Likevel så ligger det så mye respekt og beundring mellom alle de spydige kommentarene til Marcus at det gjør oss som lesere varme om hjertet. Jeg må også nevne Tamara Quinn. Stedets store wannabe-soss som gjør alt hun kan for å kurtisere den store forfatteren Harry Quebert slik at han vil gifte seg med datteren hennes. Hun er 100% fasade i alt hun gjør og sier, og hun herser slik med mannen sin at en kan ikke annet enn å synes fryktelig synd på tøffelen Robert «Bobbo» Quinn.

Som dere ser, så har jeg mye på hjertet om denne romanen. Jeg leste de 600 sidene nesten i ett strekk. Den var umulig å legge fra seg. Historien var alt for fasinerende og spennende til det. Jeg skrev om dette i et innlegg på torsdag under tittelen «Når alt rundt deg forsvinner«. Nå er jeg altså tilbake i virkeligheten, og det eneste jeg skulle ønske var at boken ikke var en murstein på 600 sider. Den skulle vært et blylodd på 1000 … 😉

Skal du lese èn bok denne sommeren så er det denne!