Patricia – GEIR TANGEN

Med Hans Olav Lahlums krimromaner vet du hva du får. Han viker ikke fra oppskriften, og gir oss stadig nye mysterier å tygge på. Hans tredje roman Katalysatormordet har alle ingrediensene vi møter i de to første bøkene fra hans hånd. I tillegg har han blitt skarpere i krimsjangerens tempo-register. Med det så mener jeg at han bevisst bruker flere scener der hovedpersonen må ty til snarrådighet, og scener der personer befinner seg i akutt fare. I Katalysatormordet kretser vi rundt et drama der flere personer er i livsfare, og spenningen ligger ikke, i motsetning til hans to første krimromaner, bare i selve mysteriet og hvem som har utført drapene.

Lahlum er historiker, og han har en forkjærlighet for perioden han skriver sine krimromaner fra. Sent 60, tidlig 70-tall. Det er ikke rent lite research som må til for å gjenskape et troverdig Oslo som ligger 50 år tilbake i tid, og Lahlum slurver aldri med detaljene. Å kalle det historisk krim blir kanskje litt feil, men jeg lanserer gjerne begrepet retro-krim, med et håp om at det gir dere lesere et bedre innblikk i hva Lahlums krimserie om K2 og Felicia går ut på.

K2, eller Kolbjørn Kristiansen, er Oslopolitiets beste drapsetterforsker, men det ingen vet er at det egentlig er hans sidekick, den handicappede Felicia som er hjernen bak hans største triumfer som mordetterforsker. Det er hun som er den geniale Sherlock eller Miss Marple om du vil. Kristiansen selv er til tider ganske hjelpeløs i sine forhastede slutninger. Etter en dag med forhør og etterforskning er det gjerne først på kveldens middag hjemme hos Felicia etterforskningen får bein å gå på. Etter tre bøker er dette blitt en innarbeidet rutine, ikke bare hos de to karakterene, men også hos leseren som forventer at ting løser seg ved middagen.

I Katalysatormordet er det drapet på en ung kvinnelig kommunistsympatisør som setter hjulene i gang. Og dette drapet «katalyserer» flere drap som ryster byen. K2 og Felicia må dykke langt inn i en forsvinningsgåte fra 1968, gamle NS-sympatisørers gutteklubb, sikkerhetspolitiets hemmelighetsfulle overvåkning og i den indre politiske krets rundt SF, kommunistene og i Arbeiderpartiets ledelse. Alt for å nøste opp trådene som peker mot et kommende attentat av stort format.

Som alltid i Lahlums krimromaner så er plottet komplekst. Du skal være godt over gjennomsnittet oppmerksom og ha spilt din andel med Cluedo opp gjennom årene for å klare å finne ut sammenhengene før Patricia forklarer dem til deg. Akkurat dette er det som fascinerer meg mest med Hans Olav Lahlums bøker. Den evinnelige jakten på å komme Patricia i forkjøpet. Etter tre forsøk kan jeg vel konkludere med at jeg er hakket glupere enn K2, men ganske evneveik målt opp mot unge Felicia. Det er stor underholdningsverdi i dette aspektet. Å løse mysterium. Finne ut hvem, hva og hvorfor. Vandre rundt med historien i tankene og prøve å grave seg frem til en løsning før den avsløres.

Lahlums to første bøker i serien, Menneskefluene og Satelittmenneskene, er rolige «whodunnit»-krimromaner tett opp mot Agatha Christie i sjanger. Som sagt så holdes dette ved like også i Katalysatormordet, men her er det noen heftige actionscener og cliffhangere som viser at Lahlum har beveget seg litt når det gjelder det dramaturgiske. Jeg har så absolutt sansen for dette trekket, og synes denne tredje boken i serien er den klart mest spennende av hans tre første. Den fjerde, De fem fyrstikkene, har jeg forstått er en slags remix av flere noveller spunnet sammen til en roman. Det skal bli artig å se hvordan Lahlum har klart den oppgaven.

Jeg vil på sterkeste anbefale krimelskere om å prøve ut denne serien. Jeg strevde lenge i starten i og med at språket og dialogene var autentisk riktige med tiåret handlingen utspiller seg i, men det løste seg da jeg gikk over til lydbokversjonene på Storytel. Nils Nordberg er en glimrende forteller, og han gir både spenst og liv til Lahlums krimbøker. På tide med en Riverton snart? Jeg mener det, og jeg vet det er mange som deler min oppfatning.

(PS! Det bør av habilitetsgrunner nevnes at jeg gjennom min entusiasme for norsk krimlitteratur de seneste årene har blitt ganske godt kjent med Hans Olav Lahlum, og han skal bokbade meg på min egen lanseringsfest for Maestro 15.januar.)

Alle gode ting er tre, blir det sagt. Så hender det en sjelden gang at dette munnhellet går troll i ord. I mitt tredje forsøk på å knekke Lahlum-koden, klarte jeg det endelig. Å lese Hans Olav Lahlums historiske krimserie fra slutten av sekstitallet har lenge vært et mål for meg. Konseptet var så vakkert, klassisk og forlokkende, at det faktisk irriterte meg grenseløst at jeg ikke kunne finne lesegleden i selskap med K2 og Patricia. Nå kan jeg endelig si som Patricia da hun løste mordgåten … Eureka!

Kjenner du til serien? I så fall vet du hva jeg snakker om. Gjør du det ikke, ja så får du en introduksjon her. Hans Olav Lahlum er utdannet historiker, med en spesiell forkjærlighet for tidsperioden på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet i Norge. I tillegg til dette er det få andre i Norge som vet så mye som ham om norsk og internasjonal krimlitteratur. Kombinasjonen av disse to elementene gjorde at Lahlum tilbake i 2009-2010 bestemte seg for å kaste seg på den skjønnlitterære krimbølgen. Men, det måtte selvsagt bli på Lahlumsk … I klartekst betyr dette at Hans Olav Lahlum skriver en type krim som for lengst har gått i graven i sin opprinnelige form. Det klassiske krimmysteriet.

Jeg velger å bruke Agatha Christie som preferanse her. Lahlum har ikke noe imot det, selv om han personlig sikkert hadde kommet med en del andre navn også. Sikkert noen franske. Sikkert noen som ingen andre kan navnet på. Iallfall om du ikke er langt over middels interessert i krimlitteraturhistorie. I sin første bok «Menneskefluene» fra 2010 møter vi altså førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2, som har detektiv-rollen i Lahlums romaner. Det er han som skal løse den umulige mordgåten, men han er ikke en gang i nærheten av å kunne klare det uten sitt sidekick, den smått eksentriske og unge rikmannsdatteren Patricia. Lenket til sin rullestol hjemme er det hun som ser løsningene der K2 står fast. Hun er den geniale, han den operative. Noen som ser en parallell til Sherlock Holmes og Doktor Watson her?

Mysteriet er typisk Christie. Et «lukket rom mysterium» der en eldre motstandshelt fra krigen har blitt drept i sin blokkleilighet, og morderen må befinne seg i en av de andre leilighetene i blokka. Men, alle leieboerne har tilsynelatende vanntette alibi for mordtidspunktet. I tillegg virker det komplett umulig at noen skal ha kommet seg ubemerket ut fra drapsofferets leilighet etter at skuddet falt. Så begynner K2 og Patricia å nøste i trådene, og litt etter litt faller selvsagt puslebitene på plass. Alle leieboerne har sine hemmeligheter, og alle har de kretset som menneskefluer rundt den drepte. Alt følger den klassiske oppskriften der K2 foretar avhørene med beboerne, mens Patricia finner løsningene på alle de små spørsmålene under samtalene med K2 etterpå. Så kommer nye avhør, der beboerne konfronteres med sine løgner, og nye gåter og mysterium dukker opp. Det hele avsluttes (selvsagt) med en finale der alle beboerne blir samlet, og konfrontert med sannheten om hvem som drepte motstandsmannen.

Alt dette er jo i utgangspunktet bare morsomt. Jeg har lest rikelige mengder med klassisk krim til at jeg finner det både morsomt, utfordrende og interessant å følge den omstendelige og metodiske etterforskningen. Jeg liker konseptet med lukkede rom og et begrenset antall mistenkte. Det som imidlertid gjør det hele litt mer jobbigt, er at Lahlum selvsagt ikke ville gjort dette uten at han var pinlig nøyaktig med de historiske detaljene. Det betyr at alt er autentisk slik det var i Oslo i 1968. Også språket! Konservativt, stivbeint og formelt. Slik de snakket, tiltalte hverandre og skrev den gangen for 47 år siden, to år før jeg ble født. Det er en skikkelig utfordring for en som helst leser moderne krimlitteratur. Til tider virker det nærmest parodisk i dialogene, men som sagt … Det var jo slik det var. Lahlum skal ha masse kred for at han våger å være så tro mot konseptet at han også bruker språket som virkemiddel for å sette leseren i riktig tidsmodus.

Dette med språket var altså den store barrièren jeg måtte forsere for å finne glede i Lahlums krim. Løsningen ble lydbok. Storytel sin strømmetjeneste har alle Lahlums romaner som lydbok, og da løsnet det virkelig. Med ett var jeg tilbake ved den lille radioen på gutterommet, og fulgte spent med på Radioteaterets krimserier. Et nostalgisk møte med en verden jeg nesten hadde glemt. Etterhvert ble jeg helt oppslukt, og hver eneste ledige time ble brukt på krimmysteriet i Krepsgate 25. Slik sett må jeg faktisk takke Hans Olav Lahlum for å ha gitt meg tilbake en bit av min barndom som forlengst var et lukket kapittel.

Jeg vil på det sterkeste anbefale «Menneskefluene» til alle dere som elsker klassisk krim. Til alle dere som har lest og likt Agatha Christie, og til dere som har hele Sherlock Holmes arkivet i bokhylla hjemme. Lahlum er en nostalgisk perle, og som lydbok er det nesten som å reise i en tidsmaskin tilbake til den gangen når den største lykken på jord var pysjamasbukse, kakao og Radioteateret på NRK på lørdagen.