Panserhjerte er Jo Nesbøs åttende roman om Harry Hole. For oss som har lest alle bøkene i rekkefølge så utspiller det seg nå et personlig drama som gjør hver eneste bok ulidelig spennende. Det er et sant helvete å lese, og det er umulig å forholde seg likegyldig til Harrys liv i de mange subplottene som utspiller seg parallelt med krimgåten.
Jeg leste på Roar Sørensens facebookside i går at han hadde tenkt å lese Jo Nesbøs «Politi» når den kom ut i juni for å se om Nesbø var i nærheten av en så god krimforfatter som salg og markedsføring tydet på. Vær så snill Roar, ikke gjør det! Slik serien med Harry Hole har utviklet seg er det å lese en enkeltstående bok fullstendig meningsløst. Jeg ville ikke hatt i nærheten av så stort utbytte av Panserhjerte om det ikke hadde vært for at jeg hadde de andre syv bøkene friskt i minne. Jo Nesbø utvikler subplottene sent, men med en presisjon som gjør at du blir filleristet av nerver hver gang du ser antydningen av noe som kan få fram traumer fra foregående bøker.
Harry Hole har vært alkoholisert gjennom samtlige åtte bøker jeg har lest, og det er også fingeravtrykket som blir presentert gang på gang i media. En klisjè. Den alkoholiserte detektiven som snubler seg fram til målet gang på gang. Det som dessverre alt for sjelden kommer fram er den vanvittige traumatiseringen Harry Hole etterhvert har blitt utsatt for, og at Nesbø baker dette mer og mer inn i Harrys personlighet for hver bok som går. Harry Hole som karakter er ekstremt sammensatt, og du KAN IKKE dra ham ut av bok nummer 10 og så analysere ham. Det er som å høre de siste strofene på «Bohemian Rapsody», og så konkludere med at dette er en fløtepusballade. Harry Hole-bøkene må, bør og skal leses i rekkefølge. Det fortjener Jo Nesbø, for det finnes ikke en eneste episode i Harrys liv som ikke har direkte innvirkninger på hans valg, væremåte og handlinger i senere bøker.
Vel … Der fikk jeg luftet den frustrasjonen fra hjertet. Nå over til «Panserhjerte». Alle elsker «Snømannen«, mens «Rødstrupe» har vunnet priser verden over. Jeg forstår ikke helt det. Etter min mening så er «Marekors» og «Panserhjerte» klart bedre enn begge disse, og serien forøvrig. Det er så intenst spennende at det faktisk gjør vondt å lese. Som Harry Hole-kjenner så vet jeg nemlig hva som kommer, og jeg gruer meg hver gang. Denne sammensatte figuren som har gått gjennom så mye. Tåler han en trøkk til? … og en til …? Vi vet jo innerst inne at han gjør det, men hvilke ugjenkallelige spor setter det i sjelen hans denne gangen?
I Panserhjerte blir Harry hentet i Hong Kong av Kaja Solness, en ny etterforsker ved Voldsavsnittet i Oslo. Harry Hole har gjemt seg. Rømt fra alt. Fra verden. Fra jobben. Fra spøkelsene i sitt indre. Fra arrene etter Snømannen. Det er ingen mann, men restene av et menneske Kaja finner i Hong Kong. Han blir brakt hjem og stablet på bena for å bistå politiet i en nye grotesk mordsak. Snart befinner han seg (selvsagt) i begivenhetenes sentrum midt inni en kamp mellom Voldsavsnittet i Oslo og KRIPOS. Midt mellom sin egen motvilje og nysgjerrigheten. Midt mellom rusavhengighet og edruelighet. Midt mellom en familiær sorg og en gryende kjærlighet. Alle følelser som ville veltet oss som mennesker går Harry gjennom i denne boken, og vi er nissen på lasset som ikke kan unngå å føle som han, føle med han, og samtidig avsky ham for det han er og det han velger å gjøre. Alt i rettferdighetens navn.
Nye interessante karakterer tar form i Hole-universet. Vi møter KRIPOS-sjefen Bellmann og hans skygge Truls «Beavis» Svendsen. Den nye etterforskeren Kaja Solness med det store hjertet. Anestesilegen Sigurd Altmann. Samtidig blir vi enda mer kjent med figurene som har klamret seg til Hole i de siste bøkene. Jeg føler, etter åtte bøker, at jeg kjenner hver og en av dem personlig, og jeg begynner å få en stygg mistanke om at de alle vil spille en avgjørende rolle i en slags dystopisk framtid der alt ender med død og fordervelse. Hvem vet …? Det er kun Jo Nesbø som sitter med masterplanen.
Som sagt så er Panserhjerte en roman der alle tenkelige følelser og prøvelser blir påtvunget vår kjære antihelt. Vi forstår allerede etter noen få sider hva det er Harry kommer til å bli utsatt for denne gangen, og vi har en vag anelse om hvordan han vil klare å komme seg ut av uføret også. Det er ikke der spenningen ligger. Den ligger i de overraskende vendingene. Det uventede. Det klaustrofobiske. Og …. I det uendelige følelsesspillet som Harry må ta del i. Panserhjerte er ekstremt og ulidelig spennende lesing. Ble ferdig i natt, men kjenner det fremdeles i kroppen. Rastløsheten. Uroen. Kvalmen … Det sitter i noen dager etter en Harry Hole roman. Akkurat som en flaske Jim Beam…
GEIR TANGEN 