Stikkord: På overflaten flyter vannlijene

Et melankolsk farvel?

pa-overflaten-flyter-vannliljeneFrode Eie Larsens femte krimroman med Eddi Stubb i førersetet, «På overflaten flyter vannliljene«, kommer ut denne uka. Det er en stille, tilbakelent og vemodig kriminalfortelling. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. Og kanskje er det et melankolsk farvel til Eddi Stubb og Oskar Myhre. Jeg vet ikke, men det føltes mer som et punktum enn et komma å lese siste linje i romanen.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at Frode Eie Larsen har vært konsulent og prøveleser på mine to kriminalromaner «Maestro» og «Hjerteknuser».

Det er sjelden en kriminalroman setter meg ut og vekker følelser i meg. Men, denne historien gjorde det. Mye talte for det motsatte underveis. Det var flere ganger jeg spurte meg selv hva det var forfatteren holdt på med de første 200 sidene, men etter hvert som bakteppet kom til syne, og de grusomme drapene får sin forklaring, så åpnes det også en sluse til et vell av følelser og en dypere forståelse av menneskene som vandrer rundt mellom ordene og setningene i «På overflaten flyter vannliljene«.

Det var en krevende kriminalroman å lese. Fordi den ikke griper deg som leser fra første side. Ikke sender deg på en rollercoaster av twister og turner. Ikke får deg til å bite negler ytterst på stolen. Ikke pirrer mysterieløseren i deg til vanvidd. Ikke får deg til å gispe etter luft i den ene cliffhangeren etter den andre. Dette er nemlig noe så uvanlig som en kriminalfortelling ribbet for billige tjuvtriks og enkle utveier. Det er rett og slett modig å skrive noe så stille og alvorlig i en krim, og mot slutten dro jeg paralleller til både Jørn Lier Horst, Christoffer Carlsson og Karin Fossum. Krimforfattere som tidvis våger å la teksten stå naken for å kunne fortelle en historie på en bedre og sterkere måte enn ved å la helten gå gjennom ild og vann for å løse mysteriene.

Det er vågalt å stole på at krimleserne er så trofaste at de leser romanen ut når den har så lite av de krimtunge virkemidlene vi andre krydrer rettene våre med. Men, gjør det folkens. Det kan kanskje virke hverdagslig, litt puslete, og til tider langdrygt i første halvdel av boka, men det har sin åpenbare forklaring. Dette er ikke en krimroman som hadde tålt action og pyroeffekter. Det ligger et alvor og en innsikt i enden av veien som du vil gå glipp av om du bare fokuserer på det som skjer i boka. Romanens kjerne ligger faktisk mellom linjene, ikke i dem. Det er en sår pianostreng som vibrerer i undertonene, og som først får tone ut i sin ensomhet om du hører musikkstykket ut.

Det melankolske og såre i forholdet mellom karakterene, deres liv og opplevelser, deres sorger og savn, deres valg og forspilte sjanser … Alt nøstes sammen i en historie der du hele veien må jobbe med deg selv som leser for å forstå ikke bare stykkevis og delt, men fullt og helt, hva det er som egentlig er i ferd med å skje med disse figurene. Noen av dem har vi kjent i årevis, andre dukker opp for første gang i denne historien. Det de har til felles er at de alle står ved veiskiller, der valgene de tar vil være bautasteiner i livet, og konsekvensene av disse valgene vil forandre både dem og omgivelsene for alltid.

Jeg lurte lenge på hva denne lille såre tonen var for noe, og kanskje mest av alt hvorfor forfatteren hadde plassert den der. Den virket forstyrrende og avledende. Men, når de siste sidene leses i boka så forstår du med ett hele bildet, og du ser det har endret seg. Og det du var helt sikker på var bare et nytt kapittel viste seg (kanskje) å være en epilog. Ikke vet jeg, men det føltes slik for min del. Et vemodig, men vakkert farvel?

Mine anmeldelser av Frode Eie Larsens romaner:

HEMMELIGHETEN

FROSTRØYK

JORDTÅRER

DU SKAL LIDE

ENGLEFJÆR

Leseliste våren 2017

Denne våren kommer det ut så mye bra krim, i tillegg til at jeg er i gang med å lese meg opp på flere serier som har stått på vent. Derfor blir det en hektisk lesevår, og ingenting er kjekkere enn det. Høydepunktene står faktisk i kø, og i og med at jeg har satt min ære i å være up to date med alle serier jeg har 100% på fra før av også, så blir det dessverre stadig mindre tid til å kaste meg over nye stemmer. Men, det blir spennende måneder fra februar til og med juni. Her er mine 22 utvalgte:

OfflineANNE HOLT – OFFLINE / I STØV OG ASKE

Jeg leste alt av Anne Holt på nittitallet, og helt frem til «Presidentens valg». Men, den var så skremmende dårlig at jeg falt av. Prøvde så vidt på 1222 også, men fant ikke tonen med Hanne Wilhelmsen igjen. Jeg prøver på nytt med «Offline» fra 2015 i og med at mange sier at Anne Holt endelig har funnet seg selv igjen med denne boka og høstens oppfølger «I støv og aske. Har begynt, og femti sider inn i romanen virker det veldig lovende igjen. Det er viktig for meg å holde meg oppdatert på våre beste norske krimforfattere. Jeg setter min ære i det, og har vært litt flau over at jeg ikke har tatt meg tid til å følge opp Anne Holt sitt forfatterskap. Nå kjører vi på igjen, og jeg satser på å klare begge bøkene denne våren.

der-hvor-roser-aldri-doer_productimageGUNNAR STAALESEN – DER ROSER ALDRI DØR

Jeg leser Gunnar Staalesen baklengs, og har så langt slukt både Storesøster fra 2016 og Ingen er så trygg i fare (2014). Leser på eBokBib, og har så vidt fått startet på min tredje Veum-bok. Det er litt viktig at jeg er oppdatert på bøkene hans også i og med at vi skal sitte i samme panel under årets Krimimesse i Horsens i Danmark. Å lese Veum har vært en overaskende fin opplevelse, for jeg prøvde meg på et par av dem tidlig på nittitallet uten å bli helt bitt av basillen. Nå derimot har jeg fine stunder med Varg og hans underfundige selvironiske humor. Jeg skjønner hvorfor disse bøkene etter hvert er blitt legendariske

slakterenØYSTEIN WIIK – SLAKTEREN / HVIT PANTER

Jeg ventet lenge med å starte på Øystein Wiiks bøker, men du verden for en opplevelse det var å lese hans debut «Dødelig applaus» fra 2010 som han også ble nominert til Rivertonprisen for. En hysterisk hurlumheireise av en krimroman som slo beina under meg. Skal lese meg ferdig med Wiik i 2017, og andre bok ut er altså Slakteren fra 2011. Håper også å få lest «Hvit panter fra 2012 denne våren. Om han klarer å holde samme nivå videre så har jeg funnet meg en ny favorittforfatter innen norsk krim. Kombinasjonen krim og opera skulle en tro var en ganske søk og konstruert greie, men det fungerte glitrende i første bok iallfall. Så får vi se om begeistringen holder seg ved lag. Det er alltid artig å finne nye norske stemmer som fenger i denne sjangeren.

imageEYSTEIN HANSSEN – JAGET

Det er høytid i heimen hver gang Eystein Hanssen kommer ut med ny krimbok om Elli. Hans bøker er en stor favoritt både hos meg og Agnes, og vi må ofte krangle om hvem som skal få lese først. Spent på om han finner tilbake til intensiteten som var ett av hans store kjennetegn i de første bøkene. Synes personlig at «Brennemerket» (2015) manglet litt av det krydderet, selv om det så absolutt var en spennende bok. Kanskje den manglet litt fordi handlingen foregikk i et veldig ukjent miljø for meg, men uansett så er en ny Elli-bok alltid høyt på ønskelista. Hans samfunnskritiske krimbøker er noe dere bør kaste dere over ved første anledning dersom dere fremdeles har ham til gode. Jaget har så langt fått glimrende kritikker, så jeg gleder meg.

den-som-forvolder-en-annens-dodCHRIS TVEDT – DEN SOM FORVOLDER EN ANNENS DØD

Endelig har bergenseren Chris Tvedt plukket opp igjen sin gamle advokatkrimhelt Mikael Brenne igjen. Ikke dermed sagt at de tre bøkene om Edvard Matre (som han skrev sammen med sin kone Elisabeth Gulbrandsen) har vært en nedtur. Spesielt «Den blinde guden» var helt eksepsjonelt god. Men, nå er altså gode gamle Brenne tilbake på banen. Jeg brukte høsten 2016 på å lese meg gjennom Chris Tvedt sin serie om Mikael Brenne, og har hatt mange strålende lesestunder. Det er spennende, intenst og plottmessig utfordrende bøker å lese. Tvedt er en mester i å skape neglebitere, og jeg har store forventninger til denne, som mange hevder er hans beste Brenne-bok. Jeg skal ut på bibliotekturne i slutten av mars med Chris Tvedt, så innen den tid er boken iallfall lest.

utmarkerARNE DAHL – UTMARKER

En ny serie fra den svenske mesteren Arne Dahl. Jeg har ikke lest noen av de tidligere bøkene av Arne Dahl, men så første sesong av TV-serien som er basert på disse. Knallgøy krimserie som jeg håper de følger opp med flere sesonger av. I og med at han kommer med en ny hovedfigur nå, så har jeg bestemt meg for å kaste meg over den med liv og lyst. Svenske anmeldere har vært fra seg av begeistring, og hevder at det er det beste Dahl noen gang har skrevet. I tillegg blir han å se på Krimfestivalen i Oslo i mars, og første helgen i April sitter han på scenen med meg og Gunnar Staalesen for å snakke om krimsjangerens mange klisjeer. Da må jeg i det minste ha lest hans ferskeste krimroman. Gleder meg veldig til denne godbiten.

Søvnen og dødenAJ KAZINSKI – SØVNEN OG DØDEN / DEN GJENFØDTE MORDEREN

I romjula startet jeg på en ny krimserie jeg har vært nysgjerrig på lenge. Det danske radarparet AJ Kazinskis bøker om Niels Bentsson og Hannah Lund. Krimbøker som beveger seg i grenselandet mellom medisinsk vitenskap, religion, kunst og moderne kvantefysikk … Altså HALLO? Det må jo bare være bra. Og det er det … Leste altså «Den siste gode mann» fra 2010 i romjula, og ble begeistret. Nå venter andre og tredje bok i serien, Søvnen og døden og Den gjenfødte morderen. Jeg har forstått på flere anmeldere at denne serien bare blir bedre og bedre for hver bok, så dette ser jeg virkelig fram til. På mange måter et dansk motsvar til Dan Brown eller vår egen Tom Egeland, for å si det slik. Skal bli moro å se om duoen holder trykket oppe, og om jeg er like forelsket etter bok nummer to og tre.

På overflaten flyter vannliljeneFRODE EIE LARSEN – PÅ OVERFLATEN FLYTER VANNLILJENE

Dette er en av de forfatterne jeg har fulgt tettest siden han startet på sin reise som krimforfatter med Hemmeligheten i 2012. Han har hatt en bratt læringskurve, og bare blitt bedre og bedre for hvert eneste år som går. Han er krimforfatternes DDE som kjører bokhandlerturneer og bibliotekturneer land og strand rundt for å møte nye lesere, og fanskaren blir større for hvert år som går. Det er så fortjent. Hans forrige bok «Englefjær» burde vært nominert til Rivertonprisen etter min mening. Det var nesten skandale i mitt hode at den ikke ble det. Dersom han holder det samme nivået i sin femte (eller sjette) bok om Eddi Stubb, så kan det ikke være lenge før han blir innlemmet i det gode selskap.

sov-du-vesle-spireCILLA & ROLF BÖRJLIND – SOV DU VESLE SPIRE

Denne svenske duoen har fått mange nye tilhengere siden TV-serien «Springflo» gikk på NRK i sommer, og Agnes og jeg fikk gleden av å tilbringe en kveld sammen med det sympatiske ekteparet etter Gyldendals Pocketparty i høst. Jeg har fulgt dem tett helt siden deres første bok kom ut i Norge i 2013, og den siste så langt i serien Svart daggry (2015) var rett og slett en fantastisk godt skrevet krimroman. Den fenget meg, og har vært en av mine viktigste inspirasjonskilder i arbeidet med min kommende krim «Hjerteknuser» som kommer i mai. Gyldendal er nå ute med alle de tre tidligere bøkene i nye pocketversjoner, så for de av dere som ennå ikke har prøvd dere på denne serien så har dere min anbefaling. Jeg gleder meg stort til fjerde bok, Sov du vesle spire, som altså kommer ut i slutten av februar.

selfiesJUSSI ADLER-OLSEN – SELFIES

Forrige bok i serien om Avdeling Q var en gedigen skuffelse, og det samme har de to kinofilmene basert på bøkene vært. Jeg har forstått på flere som har tjuvlest «Selfies» at Adler-Olsen har funnet tilbake til storformen med denne boka. Den er alt det som «Den endeløse» ikke var. Når det er sagt så ble også den boka en salgssuksess for en av Nordens største internasjonale krimforfattere, men de fleste var enige om at den var et par knepp ned i forhold til det vi har lest tidligere. Jeg ser frem til «Selfies» synes ideen bak plottet en gnistrende, så får vi virkelig håpe at forfatteren har funnet tilbake til formen, stilen, humoren og spenningen som han er så kjent for. Om dere kjenner noen som står bak scriptet på filmene, så kan dere godt gi vedkommende en lusing fra meg for å ha ødelagt Assad fullstendig. Sånn … Der fikk jeg den frustrasjonen ut av kroppen iallfall.

forlisetFRODE GRANHUS – FORLISET

Ramsalt Lofot-krim står alltid høyt på ønskelista mi, og Frode Granhus er den ubestridte mesteren. Hans krimbøker fra det vakreste norsk natur har å by på er så spektakulære og utspekulerte som det går an å få det. Forliset er hans sjette roman, og hans femte om politimannen Rino Carlsen. Vi snakker om en som virkelig elsker å sende oss ut i storm og uvær her, og tittelen tyder på at han ikke har tenkt å la være denne gangen heller. Bøkene hans er spesielt gode på det å skape suspense. Altså å gi leseren dette krypende ubehaget av at det er noe som ikke stemmer. At det er noe en ikke har fått med seg i Rinos møte med vitner og pårørende. Det er noe der som vi ikke får tak i, og når det kommer for en dag så er det alltid et grøssende velbehag når vi skjønner sammenhengen. Om du ikke har lest Granhus tidligere, ja så er det bare en ting å gjøre … LES -LES-LES!

torstJO NESBØ – TØRST

Denne boka trenger for så vidt ingen presentasjon. Det er den alle går og venter på denne krimvåren, og da snakker jeg ikke om bare her i Norge. Jeg snakker om hele verden. Så vidt jeg forstår kommer Tørst ut samtidig i alle land. Det er litt slik som det var da en ny «Harry Potter» ble lansert i sin tid. Ingen fikk være først, og ingen ville være sist. Bøkene hadde verdenspremiere. Jeg gleder meg til å lese et nytt kapittel om Harry Hole. Politi var en skuffelse, og Gjenferd var midt på treet. Det begynner å bli lenge siden Jo Nesbø tok ballegrep om meg som leser med en Harry Hole-roman. Forrige gang var faktisk med Panserhjerte (2009). Men, vi vet at han kan … Og en pause fra Harry H har kanskje gjort Nesbø godt også. Jeg vet iallfall at han fikk skrivegleden tilbake med Tørst, og det er et lovende tegn. En krimsak med Tinder-drap høres jo også ganske forlokkende ut, spør du meg.

det-som-aldri-dorØISTEIN BORGE – DET SOM ALDRI DØR

Borge var fjorårets største krimsensasjon i Norge. En fantastisk debut i sjangeren med Den syvende demonen. Knallsterk hovedperson som vi umiddelbart trykker til vårt bryst, svært godt språk, høy spenningsfaktor gjennom hele romanen, og et utspekulert og dristig plott. Det meste var rett og slett riktig med Den syvende demonen, og jeg utropte den til årets kanskje beste norske krimroman allerede i januar. Ganske hårete av meg, og det holdt nesten stikk. Etter min mening var det bare Jan Erik Fjells Lykkejegeren som overgikk Borges krimdebut i fjor. Ekstra cred også til forlaget Font som endelig turte å satse på en norsk krimutgivelse. Jeg tror ikke de angrer på det. Borge leverte varene. Nå kommer altså oppfølgeren, og jeg er veldig spent på om han har klart å gjøre dert like bra denne gangen. Jeg vet alt om hvilken forskjell det er på å skrive en krimroman på under ett år, opp mot å kunne dulle og dalle med et manuskript i årevis slik vi har gjort tidligere.

den-stille-flokkenLARS MÆHLE – DEN STILLE FLOKKEN

Lars Mæhle er en krimforfatter som dessverre har gått mange hus forbi så langt. Jeg håper virkelig flere vil legge merke til denne godbiten av en krimforfatter i år. Han kommer med tredje bok i sin serie om Ina Grieg, og de to første bøkene har vært svært gode. Han skriver litterært, og så på nynorsk da … Alt for få våger å gjøre det. Ikke siden Kolbjørn Hauge har vi hatt en så god nynorsk krimforfatter, så kjære lesere … Vi må ta vare på ham. Han er verdt det. Den tredje boka i serien tar også for seg et svært spennende tema i vår behandling av tatere og romanifolket. Ina Grieg er en veldig spenstig og frisk karakter som vi blir glade i, og jeg tror at Mæhles fanskare vil bli stor nå ettersom flere og flere har oppdaget at det går helt fint å lese nynorske skjønnlitterære bøker. Det beviser suksessen til «Saman er ein mindre aleine» og ikke minst suksessen til Elena Farrante med Napolikvartetten. For meg blir denne boka en av vårens høydepunkt.

syndenes-forlatelseJOHN HART – SYNDENES FORLATELSE

En av de store snakkisene innen internasjonal krim det siste året har vært John Harts bok «Syndenes forlatelse». Utgitt av Font Forlag på norsk nå nylig, og en av dem jeg valgte å ikke avbestille i bokklubben. Jeg har vært nysgjerrig på denne en stund, og da jeg leste at han kommer til Krimfestivalen så bestemte jeg meg for å gi boka et forsøk. Jeg er såpass mainstream at jeg ikke alltid er overbegeistret for de bøkene som anmelderne kaster seksere på terningen etter (Hviskeren av Karin Fossum er bare ett eksempel), men jeg har et håp om at en hel verden ikke kan ta veldig feil. Derfor vil jeg denne våren gi meg i kast med boka, og så får vi se om den faller i smak. Gleder meg iallfall veldig til å møte ham på Krimfestivalen i mars. Det blir spennende. Jeg burde sikkert lest mer av disse forfatterne som alle andre lovpriser, så jeg har ikke vondt av å få meg en litterær uppercut. Jeg gir det et forsøk.

dnaYRSA SIGURDADOTTIR – DNA / DRAGSUG

Hennes første bok i en ny krimserie kom i fjor vinter, og DNA ble blant annet kåret til årets beste internasjonale krimroman i Danmark. Hun skal få prisen under Krimimessen i Horsens der jeg selv er deltaker, og det vil være litt flaut å komme dit som «krimnerd» og ikke ha lest den. Dessuten har jeg seriøse planer om å sende min kjære Viljar Ravn Gudmundsson «hjem» til Island i tredje bok «Død manns tango», og da skader det ikke akkurat å lese meg litt opp på islandsk krim. Dette er en god anledning med andre ord. Yrsa er også hovednavnet på Lahlums Krimfestival nå i februar, og det er dumt at det ser ut som om jeg ikke vil klare å få til å komme dit dette året. Uansett … Jeg kompenserer med å lese første bok i Yrsas serie denne våren iallfall. det er da noe å ta med seg. Jeg er veldig spent på å lese denne, og liker jeg den så har jeg altså den blodferske nye romanen hennes «Dragsug» stående klar i bokhylla allerede. Det kan bli en finfin Islandsk vår. Jeg må iallfall en tur til Reykjavik på research, og det ser jeg virkelig fram til.

ingen-til-bordsLENE LAURITSEN KJØLNER – INGEN TIL BORDS

Ingen krimvår uten en ny bok fra Lene Lauritsen Kjølner, og denne gangen er det altså «Ingen til bords». Denne friske dama (som for øvrig også er ett av navnene under Lahlums krimfestival i år) skiller seg ut i mengden av oppskriftsmessig krim og spenningslitteratur. Hun har valgt en mye softere variant der humor, familiedrama og hverdagsliv er like så viktige ingredienser som drap og vold. «Ingen til bords» er hennes fjerde bok om livsnyteren og privatetterforskeren Olivia Henriksen. En dame litt over sin beste alder, som vet å nyte sitt otium like så mye som hun lar hjernen gruble over krimmysterier i en vakker sørlandsidyll. Jeg har lest hele serien så langt, og må si jeg er svært begeistret for hennes to første bøker. Den tredje, Dakota Rød, tippet over i for mye husmorkrim etter min smak, men jeg har stor tro på at Lauritsen Kjølner slår knallhardt tilbake med årets krimeventyr. Det har nesten blitt en tradisjon nå at jeg innleder sommeren i selskap med Olivia, og slik blir det i år også.

i-djevelens-klorJAN BORIS STEINE – I DJEVELENS KLØR

Trøndersk Sherlock Holmes. Det er tøft. Det er Harry. Og … Det er faktisk ganske artig lesestoff. Jan Boris Steine ble nominert til beste norske krimdebutant med sin første historiske krimroman fra Trondheim, og nå kommer altså oppfølgeren. En bok jeg har sett fram til helt siden jeg leste det første mysteriet i sommer. Jeg synes Steine fikk til komboen med tidsriktig språk, spenning, mysterier og drama i sin første bok. Interessante karakterer, selv om de altså er svært like våre kjære venner Watson og Holmes. Det avgjørende i disse historiene er jo om en klarer å gjøre drapsgåten utspekulert nok til at detektivene framstår som geniale. Her ligger virkelig djevelen i de små detaljene, og balansegangen mellom en vellykket og en mislykket roman er mye mindre enn for oss som kan pøse på med action, tempo og drama. Vi kan skrive spennende selv om plottet er enkelt, men det kan en ikke når en skal skrive i Steines sjanger. Da må det sitte perfekt, og AHA-effekten må være til stede. Jeg har stor tro på at også årets Trondheim-tur blir en höjdare.