Farleg nær ei farse

Farleg kreditt«Farleg kreditt» er Thore Eithun Helland si tredje bok, og den andre der han har lagt store delar av handlinga til Kvam i Hardanger. Øystese. Min heimstad. Der eg er vaksen opp, og har trådd mine unge år. Difor var eg ekstra spent på å lese denne røvarhistoria. Diverre så var det for mykje ved denne romanen som ikkje heldt mål i mine auge, og det er med tungt hjarta eg lyt vedgå at Helland sin nyaste roman nok aldri vert ein hylleveltar. Dette trass i at  han skildrar den aller vakraste staden i Noreg.

Handlinga i «Farleg kreditt» føregår som sagt i den vesle bygda Øystese i Hardanger. Me møter ein litt sliten og avdanka musikar som lyt trå til for å hjelpa den gamle far sin ut av ei pengeknipe. Faren har lånt pengar av ein utlånshai for å invistera i broren sitt hotellprosjekt. Utlånshaien har seld kravet vidare til litauiske pengeinnkrevarar i Bergen, og no står faren i trøbbel til halsen om han ikkje kan betala. Sonen tek kontakt med ein kamerat som er tidlegare drapsmann, og saman legg dei ein plan om å rana onkelen sin trailer som har vore på spritsmuglartokt til Sverige. Eg skal freista å ikkje røpa så alt for mykje av handlinga, men det er vel inga løyndom at det heile utviklar seg til i bli ei farse der det heile vegen kjem inn nye moment som kompliserar biletet for hovudpersonen.

Det som er moro er å lese om heimbygda mi. Gode og treffande skildringar frå det miljøet eg kjenner så godt. Kjende stader og kjend omgjevnad. Dette gjorde Helland med hell også i «Bitterhonning Blues» for ti år sidan. Problemet er denne gongen, nett som då, at han har ikkje ei god historie å fortelje.

Å skriva ein «røvarroman» er krevjande. Ein lyt heile vegen finna balansen mellom å gjere det spanande, samstundes som karakterane tek val og handlar i eit logisk system som lesaren kan tru på. Eit godt døme på dette er Jo Nesbøs «Hodejegerne». Ulideleg spanande, samstundes som me ser at hovudpersonen finn løysingar på problemene som gjer historia uforutsigbar men likevel truverdig. I «Farleg kreditt» skjer ikkje dette. Det vert ei reise frå den eine utfordringa til den andre utan at lesaren kjenner på at det er så nøye korleis det går.

Karakterane i «Farleg kreditt» gjev meg så lite at det vert meg revnande likegyldig korleis det går med dei. Hadde den litauiske banden teke livet av faren så ville eg tenkt, «Javel…» Boka har skurkar som heltar slik ein røvarroman skal ha. Men Alvin, faren og kompisen manglar substans. Dei er tafatte og pjuske. Litt ubehjelpelige og enkle. Godtruande naive bygdefolk utan kjøt på beinet. Enno verre er det med onkelen og kona hans. Om Alvin og gjengen er tafatte, så er dei nesten usynlege. Det trass i at dei får ei særs viktig rolle mot slutten av romanen. Dei skikkelege skurkane. Dei farlege. Det er Pimpin og Vanagas. To mafialignande pengeinnkrevjarar som vandrar inn og ut av Alvin og faren sitt hus på nattestid med avbitartengjer som dei skal straffa far og sønn med om dei ikkje får pengane sine. Skummelt? Nei! Dei er karikerte og hjernedøde skurkar som kun er med i boka for å gje Alvin litt motstand på vegen.

Det verste er likevel handlinga. Helland strekar opp ei handlingsrekkje som eg stussar ved gong på gong. At Alvin og far hans finn ut at dei skal rana onkelen til Alvin sin spritsmuglartransport er no ein ting, men at det skjer på den måten det skjer er straks verre. Fyrst prøvar kompisen å overtale Alvin om at det er rett å gjere. Alvin protesterer i eit par avsnitt før han seier javel. Så overtaler Alvin far sin til å rana sin eigen bror. Han protesterer også i nokre avsnitt før han også seier javel. Nokon MÅ jo køyre vogntoget, og han er den einaste som har lappen på vogntog av dei …

Slik held det fram heile vegen. Stadig nye rare val vert gjort. Ein av karakterane protesterer ei stund, før han eller ho til slutt går med på at det må gjerast slik eller slik. Det er meiningsbryting, men aldri konflikt. Det er usemje, men aldri krangel. Som lesar så kjenner eg heile vegen på at karakterane fjerner seg frå meg etterkvart som romanen driv framover. Dei gjer, tenkjer og seier ting som eg ikkje trur på eller tykkjer noko om, og difor vert det etterkvart meg likegyldig korleis det går med dei. Det er ikkje bra! Eg endar altså opp med å ikkje tru på handlinga, samstundes som eg ikkje tykkjer noko om karakterane. Her har Helland gjort eit feil val etter mi meining. Å fortelje historia vert viktigare enn å gjere den engasjerande.

Når me har tråla oss gjennom historia, og krangla oss gjennom den eine farsen etter den andre så står me att med løysinga. Avslutninga kan retta opp mykje dersom den har ein twist som  gjev oss noko nytt og spanande. Vel … Twisten i «Farleg kreditt» er at det ikkje er nokon slutt. Den er open. Me får ikkje vite korleis det går med Alvin og gjengen. Open slutt er det verste eg veit. Ja, eg er subjektiv når eg seier det, men i mitt sinn så les eg ikkje fleire hundre sider for å finna ut at eg ikkje kjem til å finna ut noko. Det er som å sjå ni episodar av «Broen» på NRK, for så å seie at eg stoppar her eg. Eg treng ikkje vite løysinga på mysteriet.

Men, på sett og vis så var det litt greitt og … Eg var jo ikkje særskild engasjert i korleis dette kom til å gå til slutt, og då var det kanskje til pass åt meg at eg ikkje fekk vite det heller?

Til slutt så vil eg retta ein pekefinger til forlaget, som altså er Samlaget. Å gje ut ein voksen røvarroman med eit omslag der det er ein «wordart-teikna» figur av ein revolvar oppe ved tittelen er amatørmessig. Dette er ikkje ei Hardyguttene-bok. (Ja, du hugsar vel det faste forstørringsglaset?). Det gjev potensielle kjøparar ein peikepinn på at dette er ei barne og ungdomsroman. Noko det ikkje er. Vaksne vel seg ikkje bøker med revolvarar teikna inn på omslaget. Dessutan viser omslaget ei lettkledd dame på panseret av ein bil. Berre så det er sagt … Dette skjer aldri i romanen.

Kledd naken i startgropa

rapeDe av dere som følger min blogg  vet at jeg også bruker den til å promotere min kones forfatterskap med jevne mellomrom. For ett år siden debuterte hun med den skjønnlitterære romanen «Stryk meg over håret«. Nå er råmanuset til hennes neste roman i boks. Boken har fått arbeidstittelen «Kledd naken», og hun jobber nå med første gjennomgang av råmanuset.

Om det blir en ferdig roman som forlagene vil være interessert i, gjenstår selvsagt å se. Jeg, inhabil som jeg er, synes det ser lovende ut. Med tanke på at «Stryk meg over håret» solgte ut to opplag i hardcover og i tillegg ble utgitt som pocket i sommer, så burde det være interesserte forlag der ute når den tid kommer. Merkelig nok så har forlagene litt sans for utgivelser som de tjener penger på 😉

«Kledd naken» handler om en kvinne i tredveåra som heter Iselin. Hun bor i den vakre bygda Øystese i Hardanger sammen med sin mann og sine to barn. Uten å røpe for mye av handlingen så er tematikken i boka angst, relasjonsvoldtekt og bygdedyret. Tre elementer som hver for seg kan paralysere et menneskes liv. Hva skjer når alle tre inntreffer? Hvordan kan en ta del i hverdagslivet igjen når angsten kryper mer og mer inn under huden, overgriperens tilstedeværelse er langt innenfor intimsonen, og hemmelighetene er så store at ingen må få vite? Hva skjer når bygdesamfunnets telegrafsentraler tråkker inn i alt dette og fråtser i det som allerede er skjørt og vondt? Hva skjer når alle kjenner alle, en fjør blir til ti høns, og det som skal være tette skott åpnes på vid vegg i det offentlige?

Alt dette, og mer til, behandles i Agnes sin nye roman. Det er langt fram til et ferdig produkt, og mye vil bli endret på veien. Enn så lenge så skrives det, rettes det, og endres det på ord og vendinger her i Haugesund. Hva det blir, og om det blir noe til slutt er for tidlig å si, men nok en gang har hun klart å røre ved en menneskeskjebne. En skjebne som nok dessverre er langt mer vanlig enn vi liker å tro. Sterke kvinners skjulte sårbarhet synes å bli en gjennomgangsmelodi i hennes forfatterskap. Det samme kan sies om det å putte noe vondt og vanskelig inn i en tilsynelatende idyll og et vakkert landskap. sist gang var det fantastiske Provence. Denne gangen er det Norges naturperle Hardanger.

Her er en liten forsmak trykket med forfatterens velsignelse. Vi møter Iselins mann Tore når han er kommet hjem fra en av sine turer ut i Nordsjøen:

Tore reiste seg søvnig og begynte å slukke lysene og låse dørene, mens Iselin tuslet ut på badet. Han ble stående en stund foran de store stuevinduene og lot øynene fange inn en glitrende trolsk stripe av lys som månen hadde malt over den nattmørke fjorden. De ruvende svarte fjellene i bakgrunnen ønsket ham velkommen. Som morsarmer hvilende rundt bygda trygget de ham, i sterk kontrast til det uendelige havet rundt riggen i Nordsjøen. Fra å ha levd svevende på åpent hav i fjorten dager følte han at han ble jordet hver gang han kom hjem.

Så her ser dere litt av grunnen til at det er litt lite blogging om dagen, og at lesingen av annen litteratur tar litt lengre tid enn vanlig. Det er utrolig morsomt å få lov til å være så nært innpå det kreative og kunstneriske i det å skrive bøker. Jeg er priviligert som får lov til å bidra med hjelp og støtte i en slik prosess. Ofte er det ikke mer enn å servere en rykende kopp te med honning, eller bare det å være stille i et par timer, men det føles litt viktig likevel 🙂

Tidsperspektivet er helt i det blå ennå. Når det blir noe, og om det blir noe vites ikke. Enn så lenge så setter jeg tevannet på kok, og kryper inn i hver eneste setning på jakt etter gull.

PS! Jeg tillot meg selv å legge denne smakebiten inn på Beathes Bokhylle sitt tirsdagstema «Boken på vent». Dette er jo så absolutt en bok dere må vente litt på … 

Er på vinterskriveferie…

vinterferieJeg er lærer. Med andre ord så avspaserer jeg neste uke. Om du skulle påstå at det er det samme som ferie så  vil jeg personlig skrive deg inn i et makabert drap i en spontan krimnovelle. (Det var trusselen sin det …) Derfor blir det stille fra meg fra i dag av og fram til neste fredag. En hel uke uten blogging, men med plenty av skriving. Min egen krimroman Maestro skal få etterlengtet pleie.

Jeg tar med meg ski, lue, votter og varme sokker først til min mor i Øystese i helga, og så til Voss fra mandag til fredag. Med på lasset følger en like skrivesugen forfatterkone, to hormonbefengte tenåringsgutter og den eldste av dem sin kjæreste.

Det ungdommene ennå ikke vet er at hytta er uten internett (!). Hensynsfulle som vi er så har vi valgt å holde det hemmelig. Det de ikke vet det har de jo ikke vondt av (ennå…) Som et resultat av dette vil det denne uka altså ikke bli noen innlegg fra meg, og heller ikke et tematips på onsdag. Kommer sterkt tilbake i uke 8. Da med temaet «Skinnet bedrar«. Bøker som viste seg å være laaaangt bedre eller verre enn det omslaget tydet på. Jeg gleder meg allerede til å se hva dere kommer opp med.

Med meg på vinterferie drar jeg også et lite lass med bøker. Gud forby at jeg skulle gå tom for lesestoff. Det ville vært krise. Disse er valgt ut:

Jussi Adler Olsen: Journal 64

Roar Sørensen: Magellans Kors

Jo Nesbø: Frelseren

Jørgen Brekke: Nådens Omkrets

Så derfor : GOD VINTERFERIE!!!

Geir