Dette er en sang for alle oss … Verdiløse menn!

Lyden av asfaltKan alle de som føler seg vellykka
vær så snill og gå hjem
Dette er et privat lite treff
for oss verdiløse menn  …

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer. Det er lyden av asfalt.

Kanskje var det en skjebnens ironi at den første boka til Tigerforlaget skulle ta pulsen på Tigerstaden? Kanskje var det nøye planlagt og kalkulert? Ikke vet jeg, men det er hevet over enhver tvil at forlaget med dette grepet har tenkt å sette et tydelig avtrykk etter seg. En så sterk og brutalt ærlig bok vitner om et forlag som mener alvor. Som ikke har tenkt å stå med lua i hånda mens Store-Slegga  Aschehoug forsyner seg av de beste manuskriptene. Lyden av Asfalt oser av vitalitet. I Yngve Kveines språkdrakt blir det en mektig leseopplevelse for alle oss som har vært en av gutta.

Kanskje stusser du litt over denne formuleringen? Du som kjenner meg vet godt at jeg aldri har tilbrakt et eneste sekund på østkanten av Oslo. Jeg er en av bønda i peanøtthjerneforbundet. Trygt og godt plassert i ei nasjonalromantisk småbygd i hjertet av Hardanger. Født 10 år for seint til å være hippie, og fem år for tidlig til å dyrke Jokke. Likevel var jeg en av gutta. En av den gjengen som alltid sto på siden av og så på alle de kule typene som kapra alle damene.

For dette er en sang for alle oss
verdiløse menn
en sang for de som alltid blir dumpa
og sitter ribba igjen

Vi blir aldri innvidd i de innviddes gjeng
de lukter oss på avstand
vi er verdiløse menn

I følelser, tanker, ord og handlinger er hovedpersonen og hans lille klikk fra Sleggas Penthouse også min gjeng. Mine venner. Mitt liv. Ikke Tony, Slegga og Hevneren, men kanskje Håkken, Willy og Junior. Lyden av asfalt kunne like gjerne vært Lukten av Epleblomster. Når Yngve Kveine forteller om uante mengder med øl, galloperende hormoner og uoppnåelige berter, så tenker jeg at du Yngve, du skulle ha blitt med oss. Du ville følt deg hjemme. Du ville ledd av de samme grovisene og hata de samme folka.

Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en fyll på meg
tenk på alt det morsomme vi sammen kunne gjort
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg

Som sagt så var jeg for bittelitt for gammel, og bodde for langt ute i gokk til å bli en av blodfansen til Jokke & Valentinerne. Vi måtte pent ta til takke med å digge det som NRK fant det for godt å spille på radio. I ettertid har jeg imidlertid hatt stor glede av denne musikken, og det var med en viss ærefrykt jeg satte meg ned og lyttet til låtene mens jeg leste boka. En øvelse jeg anbefaler på det sterkeste til dere som ikke er like bevandret i Jokkes musikalske univers. Referansene i boka er nesten overtydelige. I både ord og handling så dukker Jokkes sangtekster opp fra første til siste side. Det er gjennomført, for å si det sånn. På grensen til å bli religiøst. Noen ganger svært vellykket, andre ganger med en anelse tvangstrøye over seg. Jokkes sanger danner altså bakteppet for denne romanen, men det er gjort med verdighet og respekt. Som Joachim selv, så blir det ikke lagt skjul på noe som helst i denne oppvekstromanen. Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik.

En annen ting som er særegent ved denne romanen er at den er så gjennomført på det språklige. Det vil være feil å si at den er skrevet på dialekt, som enkelte hevder. Det er den ikke. Men, det er brukt a-endinger og diftonger slik vi kjenner det fra østkant-Oslo dialekten. Her det «veit», «sleit» og «leita», ikke «vet», «slet» og «letet». Det er «gutta», «skoa» og «husa», ikke «guttene», «skoene» og «husene». Personlig synes jeg det var et gjennomtenkt, gjennomført og lykkelig valg av forfatteren. Språket står i stil med innholdet. Blir en del av totalpakken. En ærlig, jordnær røst fra dypet av Bredtvet.

I boka følger vi hovedpersonen fra før han begynner på skolen på begynnelsen av åttitallet og helt fram til vår egen tid. Hovedvekten av handlingen ligger imidlertid i tidsommet fra 1990 til 1997. Det er så gjenkjennbart for oss som var unge den gangen at det er på grensen til å bli rene deja vu-opplevelsen. Vi fryder oss sammen med gjengen. Hver og en av dem sylskarpe og ekte karakterer. De har personlighet, pondus og sjel. Vi kjenner dem igjen med andre navn fra en annen tid og et annet sted, men vi kjenner dem. Vi har alle hatt en Snikern i gjengen, eller en som Slegga. En som ordner opp, fikser og organiserer der vi andre flippa ut. Bikarakterene er om mulig enda sterkere. «Spettet» for eksempel. Herregud for en type. Dersom en aldri har vært en 14 år gammel underutviklet spjæling i guttedusjen, ville en ikke trodd at slike typer som Spettet fantes. Men, han er ikke karikert. Han er der ute et sted. Jeg unngår ham. Har ham ikke som venn på Facebook, men jeg vet at han er der ute. Flekser muskler foran speilet, og har et haleheng av imponerte læresveiner diltende etter seg. Selv nå 30 år senere …

For å gjøre en lang historie ikke fullt så lang. Jeg har lest mange oppvekstromaner. Flere fra min egen tid også. Aldri har jeg følt det på samme måten. Aldri har forfatteren truffet så til de grader blink i sine skildringer av tanker og gjerninger. Det er vemodig å lese Lyden av asfalt. Kveine har vært ærlig nok til å ikke påtvinge oss en sukkersøt avslutning der nerdene tar hevn. Gjengen fra boka kommer aldri til himmelen, men ikke til helvete heller. De forblir i skjærsilden til evig tid. Sammen med Jokke.

Jeg stikker nå
klokka er snart fem
Jeg går og når den første banen hjem
For i kjøleskapet hjemme er det øl …
I kjøleskapet hjemme er det øl!

(Ved å klikke på tekstutdragene kommer du til You-tube videoer av sangene)

Krafsende kryp i Tigerstaden

KrypetDebutanten Ragnar Enger har gjort et solid håndverk med sin kriminalroman «Krypet» som kom ut på Cappelen Forlag i februar. En fortettet kriminalfortelling der mysteriet står i sentrum, og språket skiller seg fra det som er mainstream. En spennende pageturner som kryper inn under huden på deg. 

Ragnar Enger klarte ifjor det kunststykket det er å bli antatt hos ett av de store forlagene på aller første forsøk. Han sendte inn et manus, og vips – så var det gjort. Da er det lett å tro at dette er noe helt genialt som skiller seg fra alt annet en har lest, eller i motsatt ende at det har gått for fort i svingene, og at forfatteren ville hatt godt av å gå noen runder med manuset først. Krypet er ingen av delene. Det er rett og slett en godt skrevet og spennende kriminalfortelling. Hverken mer eller mindre.

I Krypet møter vi en mannlig politietterforsker og hans to medhjelpere på drapsavsnittet. Vi møter en tilbakevendt norsk psykiater som har vært profiler for FBI mens han bodde i statene, en leiemorder på oppdrag i Norge, og vi møter en forkrøplet og skadeskutt storfamilie som blir rammet av stadige tragiske voldshandlinger. Et enkelt og uvanlig begrenset persongalleri med andre ord. Historien er også ganske enkel. For 17 år siden blir en alkoholiker sperret inne med livstidsdom etter å ha drept en rekke unge jenter i Oslo. Nå skjer det samme igjen, men mannen er fremdeles innesperret. Drapene er svært voldelige, og spor peker i retning av en sinnsforvirret person. Derfor hentes den hjemkomne psykiateren inn til politiet for å bistå dem. Med hans hjelp kommer de skritt for skritt nærmere drapsmannen samtidig som en tragisk familiehistorie rulles opp. Oppi alt dette befinner det seg altså en leiemorder som har fått i oppgave å drepe morderen før politiet finner fram til ham eller henne.

Ragnar Enger har lært seg kunsten med effektive cliffhangere, og bruker dette bevisst ved slutten av de fleste kapitler. Dette gjør at leseren gjerne vil lese videre, og slik sett drives gjennom romanen. Mysteriet løses gradvis gjennom hele boka, og dette er med på å holde interessen oppe hos leseren. Det er en god motor og et godt driv. Svært få dødscener. En annen ting som er med på å øke motoren er forfatterens evne til å være ekstremt rasjonell i det han forteller oss. Jeg skal prøve å forklare:

Det brukes korte setninger. Språket er nakent og effektivt. Han forteller det han må, og lar resten være opp til leseren å tenke seg til. Hver eneste side inneholder viktig informasjon for saken og oppklaringen, og lite annet. Det er lett å trekke tråder til naivistisk litteratur her, men det er det altså ikke. Til det er forfatteren alt for opphengt i detaljer. Han bruker ganske detaljrike rombeskrivelser og situasjonsbeskrivelser. Det samme gjelder ytre personbeskrivelser. Forfatteren mener disse tingene er viktige for leseren, og derfor setter han av plass til det. I naivistisk litteratur gjøres ikke dette. Der settes fokuset på handlingen og dialogene. Det er det som skjer, og hvordan mennesker responderer på dette som er viktig, ikke stedsbeskrivelser, miljøskildringer og dyptpløyende stemningsskildringer. Jeg vil heller kalle Krypet en rasjonalistisk kriminalfortelling. Forfatteren har barbert historien for alt som ikke trenger å være der etter hans mening, og står igjen med en litt naken, røff og maskulin krim der uvesentligheter forblir uvesentligheter. Det er effektivt, og det øker uten tvil motoren i fortellingen. Vi kommer raskere fra det ene spenningspunktet og til det neste.

Problemet er at dette grepet også fjerner alle følelsesmessige aspekter ved historien. Karakterene blir veldig konturløse, og jeg merker at det engasjerer meg ikke nevneverdig hvordan det går med dem. Om de lever eller dør går ikke inn på meg. Jeg har ikke lært dem å kjenne uansett. Når stemninger, følelser og skildringer fjernes så effektivt som det Enger gjør her så står vi igjen med noe som nesten ligner sakspapirer. Mye tørre fakta. Lite sjel. Derfor håper jeg personlig at Ragnar Enger skriver 100 sider lengre neste gang. Gi plass til emosjonene og skildringene. De er etter min mening med på å skape stemning, spenning og engasjement.

Selve mysteriet som Enger har konstruert er svært bra. Det fenger og gjør leseren interessert og nysgjerrig.Jeg så løsningen alt for fort, men jeg ser av andre anmeldelser at de aller fleste ikke så den løsningen komme i det hele tatt, og at avslutningen derfor ble enormt spennende. Ragnar Enger kan kunsten å skrive et godt krimplott, og han har en egen skrivestil som jeg vet mange lesere liker godt. At jeg personlig foretrekker mursteinkrim som biter meg i sjelens mørkeste avkroker, vel det er jo mitt problem. Ragnar Enger har gjort det han har ønsket å gjøre, og det har han virkelig fått til. En debut han bør være stolt av. Ikke mange som får det såpass bra til på første forsøk.

Les mitt debutantintervju med Ragnar Enger her

Besøk bokens facebookside her

Harry H på sitt beste – Marekors

MarekorsFemte bok av Jo Nesbø i serien om Harry Hole er «Marekors». Harry Hole synker lavere og lavere, men blir bare bedre og bedre. Denne boka utmerker seg med en intens nerve og spenning, og et mysterium som virkelig engasjerer de små grå hos leseren. Årets første sekser er kastet på terningen!

Vi gikk og så Harry H – drible alt som kunne gå – Harry H. var akkurat passe gal og desperat – Harry kunne drible døden, Harry kunne finte faen – Ingen kunne fange Harry, ingen kunne ta han i 75. (Di derre – 75)

Artig liten allusjon dette … Jo Nesbø skrev denne teksten til «Di derre» tidlig på nittitallet. Teksten viser riktignok til fotballspilleren Harry Herstad som herjet på Molde midt på 70-tallet, men mon tro om ikke begrepet Harry H fikk nytt liv da Nesbø skulle skape sin legendariske politimann?

Etter å ha skrevet de to første bøkene om Harry Hole, «Kakkerlakkene» og «Flaggermusmannen» fra Sydney og Bangkok, så ble Harry plassert i Oslo. På mange måter begynner serien om Harry H på skikkelig der og da ved starten av tredje bok. «Rødstrupe» og «Sorgenfri» satte på mange måter premissene, mens i «Marekors» så tar det helt av.

Jo Nesbø har skrevet elleve bøker om Harry Hole. Marekors er den femte.
Jo Nesbø har skrevet elleve bøker om Harry Hole. Marekors er den femte.

Når siste side var lest så var jeg faktisk andpusten og måtte snappe etter luft.  Jeg er en snill mann. Jeg sier aldri stygge ting, og jeg føyer meg lett for andres behov og krav. Men, dersom noen hadde prøvd å snakke til meg i løpet av de siste hundre sidene ville jeg glefset til dem og bedt dem stikke hodet sitt opp et visst sted. Det sier vel det meste. Nesbø driver leseren til vannvidd mot slutten av denne intens spennende Harry Hole krimmen. Forutsetningen er imidlertid at du har lest de to første i «Oslo-triologien». «Rødstrupe», «Sorgenfri» og «Marekors» henger sammen, og det ble jeg faktisk ikke klar over før jeg startet på Marekors denne måneden.

Jeg har som ett av mine lesemål i år å lese de fem siste bøkene i Harry Hole-serien, og nå er altså den første fortært. Handlingen foregår som sagt i Oslo. Det er en brennhet sommer, og Harry Hole befinner seg både fysisk og mentalt på bunnen av en kasse Whisky når historien starter. Han blir tvunget til å samarbeide med Tom Vaaler, en etterforsker som Harry har hatt et horn i siden til i årevis. Sammen må de prøve å finne en seriemorder som går løs i Oslo, og som legger igjen gåtefulle spor etter seg. I utgangspunktet en helt tradisjonell krimhistorie med andre ord. La det være sagt først som sist: Du vil bli overrasket! Du vil rive deg i håret av fortvilelse! Du vil rope «NEI!» høyt på bussen til dine medpassasjerers store undring … Kort sagt. Dette er ikke en bok du bør lese med andre til stede enn en peiskubbe i ovnen som selskap.

Mur deg inne, og send SMS til dine venner om at du vil bli utilgjengelig på ubestemt tid. Marekors er en av de mest spennende bøkene jeg har lest, og den er adskillig bedre enn sine fire forgjengere. Når nakkehårene reiser seg gang på gang hos en voksen mann som har lest et sted mellom 200-300 krimbøker opp gjennom årene, ja da har forfatteren gjort noe riktig.

Vi som skriver krim på hobbybasis tenker av og til at en dag blir vi kanskje den neste Jo Nesbø. Vet dere hva … ? Etter å ha lest «Marekors» fikk jeg en åpenbaring. ALDRI I LIVET om jeg noen gang kommer i nærheten av å klare å spekulere ut et plott som dette. Hvor tar han det fra? Så får det heller våge seg at mitt eget «krimplott» plutselig ikke virker like genialt og oppfinnsomt lenger. Å lese Nesbø har lenge vært gøy og spennende. Nå er det blitt en studie i genial plotting.

VG prøvde ifjor å lage en tegning av hvordan Harry Hole egentlig ser ut i virkeligheten. Tøff type!
VG prøvde ifjor å lage en tegning av hvordan Harry Hole egentlig ser ut i virkeligheten. Tøff type!

For å holde meg til «Di Derre» låter så føler jeg meg akkurat nå som den stakkars hopperen som forsvinner midt i svevet da flomlyset plutselig går i hoppbakken. Eller … Hadde jeg bare vært så heldig. Han hopperen slapp iallfall å hoppe etter Wirkola! Nå må jeg skrive krim etter Jo Nesbø … Det er adskillig verre! Jeg bøyer meg ærbødig i støvet, og gleder meg som en unge til «Frelseren», «Snømannen», «Panserhjerte», «Gjenferd» og «Politi». De står alle på leselista i 2013.