Oskar Myhre – GEIR TANGEN

Et melankolsk farvel?

Frode Eie Larsens femte krimroman med Eddi Stubb i førersetet, «På overflaten flyter vannliljene«, kommer ut denne uka. Det er en stille, tilbakelent og vemodig kriminalfortelling. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. Og kanskje er det et melankolsk farvel til Eddi Stubb og Oskar Myhre. Jeg vet ikke, men det føltes mer som et punktum enn et komma å lese siste linje i romanen.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at Frode Eie Larsen har vært konsulent og prøveleser på mine to kriminalromaner «Maestro» og «Hjerteknuser».

Det er sjelden en kriminalroman setter meg ut og vekker følelser i meg. Men, denne historien gjorde det. Mye talte for det motsatte underveis. Det var flere ganger jeg spurte meg selv hva det var forfatteren holdt på med de første 200 sidene, men etter hvert som bakteppet kom til syne, og de grusomme drapene får sin forklaring, så åpnes det også en sluse til et vell av følelser og en dypere forståelse av menneskene som vandrer rundt mellom ordene og setningene i «På overflaten flyter vannliljene«.

Det var en krevende kriminalroman å lese. Fordi den ikke griper deg som leser fra første side. Ikke sender deg på en rollercoaster av twister og turner. Ikke får deg til å bite negler ytterst på stolen. Ikke pirrer mysterieløseren i deg til vanvidd. Ikke får deg til å gispe etter luft i den ene cliffhangeren etter den andre. Dette er nemlig noe så uvanlig som en kriminalfortelling ribbet for billige tjuvtriks og enkle utveier. Det er rett og slett modig å skrive noe så stille og alvorlig i en krim, og mot slutten dro jeg paralleller til både Jørn Lier Horst, Christoffer Carlsson og Karin Fossum. Krimforfattere som tidvis våger å la teksten stå naken for å kunne fortelle en historie på en bedre og sterkere måte enn ved å la helten gå gjennom ild og vann for å løse mysteriene.

Det er vågalt å stole på at krimleserne er så trofaste at de leser romanen ut når den har så lite av de krimtunge virkemidlene vi andre krydrer rettene våre med. Men, gjør det folkens. Det kan kanskje virke hverdagslig, litt puslete, og til tider langdrygt i første halvdel av boka, men det har sin åpenbare forklaring. Dette er ikke en krimroman som hadde tålt action og pyroeffekter. Det ligger et alvor og en innsikt i enden av veien som du vil gå glipp av om du bare fokuserer på det som skjer i boka. Romanens kjerne ligger faktisk mellom linjene, ikke i dem. Det er en sår pianostreng som vibrerer i undertonene, og som først får tone ut i sin ensomhet om du hører musikkstykket ut.

Det melankolske og såre i forholdet mellom karakterene, deres liv og opplevelser, deres sorger og savn, deres valg og forspilte sjanser … Alt nøstes sammen i en historie der du hele veien må jobbe med deg selv som leser for å forstå ikke bare stykkevis og delt, men fullt og helt, hva det er som egentlig er i ferd med å skje med disse figurene. Noen av dem har vi kjent i årevis, andre dukker opp for første gang i denne historien. Det de har til felles er at de alle står ved veiskiller, der valgene de tar vil være bautasteiner i livet, og konsekvensene av disse valgene vil forandre både dem og omgivelsene for alltid.

Jeg lurte lenge på hva denne lille såre tonen var for noe, og kanskje mest av alt hvorfor forfatteren hadde plassert den der. Den virket forstyrrende og avledende. Men, når de siste sidene leses i boka så forstår du med ett hele bildet, og du ser det har endret seg. Og det du var helt sikker på var bare et nytt kapittel viste seg (kanskje) å være en epilog. Ikke vet jeg, men det føltes slik for min del. Et vemodig, men vakkert farvel?

Mine anmeldelser av Frode Eie Larsens romaner:

Jeg klatrer himmelstigen med deg Frode

Ja, jeg starter med en tittel som grenser til det private. Jeg har aldri møtt deg Frode, og jeg har heller aldri snakket med deg under fire øyne. Likevel føler jeg nesten jeg kjenner deg etter å ha lest fem bøker av deg på knappe to år. Det har vært en reise som gir meg håp. Det uferdige skrivetalentet vi så ta form i Hemmeligheten og Frostrøyk har utviklet seg videre gjennom to svært gode utgivelser i Jordtårer og Du skal lide. Nå, Frode slår du ut i full blomst, og på vei opp Himmelstigen er det jo ikke så rart at vi ser en og annen Englefjær. Det skulle bare mangle, egentlig.

Det er faktisk vanskelig å anmelde Englefjær uten å bli litt rørt. Å se en krimforfatter utvikle seg så enormt fra bok til bok er rett og slett et glimt av magi for oss lesere. For deg har det for det meste vært snakk om hardt arbeid og søvnløse netter. Til de av dere lesere som lurer på hva det er jeg babler om nå, skal jeg gi en rask oppsummering:

I Hemmeligheten, som var Eie Larsens aller første krimroman, ser vi en forfatter som klarer det aller viktigste innen krim. Han klarer å skrive en god del spennende scener. Action, dramatikk og høyt tempo. Men, det er gapende hull i både plott, logiske brist, karakterskildringer og i språk. Så kommer Frostrøyk, som egentlig bare er en fortsettelse av Hemmeligheten. Her ser vi klare bedringer i språket og dialogene, og det er tydelig at Eie Larsen har fått en kyndig redaktør som har hjulpet ham. I Jordtårer skjer det noe helt spesielt. Vi møter politietterforsker Eddi Stubb for første gang, det er nå en ting, men boken er den rake motsetning til de to foregående bøkene. Det er dystert, mørkt og en helt annen forfatterstemme ser dagens lys. Frode Eie Larsen begynner å eksperimentere med det som nå er hans eget varemerke. De korte scenefrekvensene med synsvinkler som skifter, ofte flere ganger på samme side. I tillegg har han gått virkelig i dybden på karakterene sine, og presenterer for første gang mennesker som setter spor hos leseren. Men, på veien gikk noe tapt, nemlig tempoet, spenningen og intensiteten fra de to første bøkene. I bok 4 «Du skal lide» er dette på plass igjen, samtidig som den nye forfatterstemmen, Eie Larsens særpreg som forfatter, er utviklet videre. Det eneste som kanskje mangler på veien opp mot toppen av norsk krimlitteratur er et mer dyptpløyende plott som engasjerer leseren mer enn at det er en gåte som skal løses.

I høst kom Englefjær. Hans femte krimbok. Jeg var spent på om han ville fortsette klatringen i kvalitet, og jeg ble ikke skuffet. I dette øyeblikk. Her og nå, i oktober 2015, erklærer jeg Frode Eie Larsen som en fullverdig krimforfatter på lik linje med alle de største norske og nordiske. Englefjær er en helstøpt krim med nok særpreg til å skille seg ut. Nok spenning til å få leseren til å hive etter pusten. Nok puslespill til å få hobbydetektiven til å gruble. Nok dybde i tematikk til å skape følelser engasjement og ettertanke. Nok skildringer til at karakterene står fram som ekte personer vi blir glad i. Alt dette faktisk … Englefjær er en studie i krimdramaet. Hvordan en bygger opp en spennende historie, pirrer leseren, samtidig som en skjuler vesentlig informasjon. Hvordan en kan ta opp et viktig samfunnsproblem til debatt uten at dette senker tempoet og drivet i historien. Det er godt gjort , eller rettere sagt … Det er godt håndverk. For det er akkurat det det er å være krimforfatter. Det er et håndverk som faktisk må læres. Noen har et unikt talent, og får det til på første forsøk, som for eksempel Jo Nesbø og Gard Sveen. Andre trenger fem bøker på å nå opp på samme nivå. Som for eksempel Frode Eie Larsen. Det er akkurat likt for en snekkerlærling eller en praktikant i barnehagen. Noen får det til med en gang, mens andre må lære seg faget smått om senn.

Derfor … Slutt å slakte debutanter! (Egentlig sier jeg det bare fordi jeg selv debuterer i januar, men det er det sikkert ingen som gjennomskuer) La dem få tid til å lære seg faget. LIV Forlag har gitt Eie Larsen den tiden og det rommet han trengte til å få lov til å utvikle seg. Nå kan de høste fruktene av det. Samtlige norske forlag som gir ut krim ville tatt ham under sine vinger i dag. Han har gått gradene, og kan faget.

Vel … Skulle ikke dette handle om BOKEN Englefjær? Ikke om Eie Larsens forfatterskap? Mulig det. Jeg ble bare så begeistret at fingrene gikk løpsk. Her er litt om hva boken handler om til slutt, og så får dere lesere vurdere om det ikke er på høy tid dere oppdager denne diamanten.

Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Død. I munnviken hennes skimter han så vidt en hvit fjær. En englefjær, tenker Eddi, fremdeles uvitende om at han snart skal finne enda en fjær, denne gangen i munnen på et lite barn. Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?

Jeg røper ikke for mye om jeg sier at dette handler om barmhjertighetsdrap, og den skremmende tanken på at noen av de som er der for å hjelpe deg, faktisk har tenkt å gjøre akkurat det. Hjelpe deg … Over til andre siden. Slikt blir det både god krim, og MYE ettertanke av. Det skal Frode Eie Larsen ha takk for.

(Samtidig får du et realt spark i ræva av meg for å ha begått en helt unødvendig, fullstendig hårreisende, og begredelig dødssynd når det gjelder den aller sterkeste karakteren i serien din, men det får ikke leserne vite noe om før de har lest …)

Larsens klart beste krim

Frode Eie Larsen har på få år skrevet ikke mindre enn fire krimbøker på LIV Forlag om journalisten Oskar Myhre, hans datasnokende kjæreste Jessica, og politietterforskeren Eddi Stubb. Du skal lide er definitivt den beste boka så langt, og et solid håndverk. Vestfoldforfatteren har vist jevn stigning i kvaliteten på sine krimbøker, og med denne tror jeg han vil ta steget opp blant våre etablerte navn. Du skal lide er mer spennende, har bedre driv, og et spenstigere plott enn de tre foregående. I tillegg ser vi en særegen forfatterstemme som fungerer bedre og bedre.

Det har vært gøy å følge Frode Eie Larsens forfatterskap så langt. Fra å være et helt ubeskrevet blad, så begynte han å bli lagt merke til ifjor. Jordtårer var hans tredje krimbok, men den var annerledes. Vi kunne ane en forfatter som ønsket å skille seg ut ved å skape noe særegent. De to første bøkene Hemmeligheten og Frostrøyk var freske og fartsfulle krimhistorier, men med plott og antagonister som var så spinnville at det skortet på troverdigheten. Så kom Jordtårer. Noe helt annet. Veldig nedpå, stillferdig, og med et karaktergalleri som var bunnsolid håndverk. De som vil lære noe om karakterbygging kan ta et dypdykk i den boka. Der går Larsen går langt utenpå flere av våre beste krimforfattere.

Det var derfor med enorm forventning jeg ventet på hans fjerde bok nå i høst. Fallhøyden var stor. Heldigvis skuffer han oss ikke. Persongalleriet hans er gnistrende også denne gangen. Det til tross for en svært ordinær hovedperson i Oskar Myhre. Etterforskeren Eddi Stubb har langt mer substans, men også han er alt for stillferdig og dagligdags til å bekle hovedrollen. Det er de andre karakterene som gjør Larsens bøker så gode. I Du skal lide møter vi to herlige karakterer i forfatterne Tanber Thyve og Hermann Drüph. Herlige, skarpe og særegne hver på sin måte. Det samme gjelder antagonisten. I motsetning til i sine to første bøker har antagonisten denne gangen en råskap og ondskap ved seg som vi tror på. Det ligger en traume i hans liv som gradvis avdekkes underveis, og som ville gjort selv Jesus til psykotisk drapsmann. Det gjør fysisk vondt i kroppen å lese historien som avdekkes rundt denne personen.

En annen ting som er adskillig bedre ved denne romanen er løsningen. Den er troverdig, utspekulert og spennende fram til siste side. Løsningen holdes skjult lenge nok til at den kommer som en overraskelse, og vi aksepterer umiddelbart den enkle logikken og motivet som ligger i løsningen. Jeg mener Frode Eie Larsen har komponert sitt beste plott så langt med denne boken. De to første manglet troverdighet, mens Jordtårer var litt for langsom og stillferdig etter min smak. Her er det mye action, fiffige twister, godt driv og gode cliffhangere.

Eie Larsens svakhet ligger fremdeles i de logiske bristene. Han blir ikke helt kvitt dem, selv om det kommer seg for hver bok. Thyves valg på hotellrommet er ikke troverdig. Enhver i hans situasjon ville gjort alt annet enn det han gjør. All logikk tilsier at han ville tatt valget å varsle politiet der og da. Det hadde ødelagt alt for antagonisten før det hele var i gang (nesten). Det samme gjelder det vanntette alibiet Thyve har når det gjelder de tre siste drapene. Hvorfor står ikke alibiet hans frem og forteller, og hvorfor tenker han aldri den tanken selv? I tillegg vet drapsmannen om alibiet, men bekymrer seg ikke over at det i 999 av 1000 tilfeller ville forkludre alle hans planer. Noen slike glipp finer vi hele veien, og de irriterer litt, men ikke så mye at det ødelegger leseopplevelsen.

Dette er nemlig en svært leseverdig bok. Jeg leste de 325 sidene på ett døgn i helga. Oppslukt og fascinert, med andre ord. Jeg har også svært sansen for Larsens forfatterstemme. Han gir nesten samtlige karakterer sin egen synsvinkel, og vi hopper hele veien mellom korte avsnitt av synsvinkler fra de involverte karakterene. Det gjør det selvsagt litt mer krevende å lese. Man må være våken for alle skiftene, men samtidig så gir det utvilsomt en ekstra dimensjon at vi hele veien vet hva de ulike aktørene tenker. Vi forstår bedre deres valg og handlinger.

Det aller beste med boken er likevel det kunstferdige plottet. Det går av en bombe på Farris bad i Larvik. Comet forlag har hatt forlagsfest i festsalen, og etter eksplosjonen er deres største forfatter, Tanber Thyve savnet. Han aner ingenting, men våkner til seg selv på et hotellrom i Berlin. Ribbet for alt annet enn en mobiltelefon der det ligger en eneste tekstmelding. «Du skal lide». Thyve blir raskt mistenkt for å stå bak eksplosjonen, og alle spor peker mot ham. Etterhvert begynner det også å dukke opp lik på hans vei, og det utvikler seg til en stadig større floke for den stakkars forfatteren. Etterforsker Eddi Stubb får en vanskelig oppgave i å nøste alle trådene. Spesielt siden alle tråder peker i samme retning, Rett mot den forsmådde forfatteren.

Trenger du en spennende bok i høst, ja så vil jeg så absolutt anbefale denne boka. Bli kjent med Eie Larsens karakterer. De er noe helt for seg selv. Kan ikke huske sist jeg lo så godt som det jeg gjorde av Hermann Drüphs hysteriske tirade. Jeg er helt sikker på at flere enn meg vil dra kjensel på den …