Stikkord: Ondskapens sæd

«Ondskapens sæd» er Geir A. Mollands andre utgivelse. Begge hans krimbøker er kommet ut på forlaget Publica. For meg så er han en av mange lovende forfatterstemmer her på Haugalandet. En av dem som virkelig kan skrivekunsten og som har x-faktoren i seg. Romanen er tidvis spennende, tidvis godt skrevet, og tidvis utspekulert fandenivoldsk. Dette kunne virkelig blitt en god kriminalroman om noen redaktører der ute hadde forbarmet seg over Molland, og veiledet ham. Slikt bruker dessverre ikke dette forlaget mye penger på, og da blir resultatet deretter.

Det har skjedd en endring i forlags-Norge de siste fem årene. Tidligere var du omtrent nødt til å bli antatt hos en av de store riksdekkende forlagene for å få noe utgitt. Slik er det ikke lenger. Du kan utgi selv (slik jeg gjorde), utgi på selvpubliseringsforlag som Kolofon der de betaler trykkingen om du gir fra deg gevinsten, eller på små forlag som er delvis selvfinansierte som for eksempel Publica. Du må garantere for et minstesalg (som dekker alle forlagets kostnader), og så trykker de boka di. Problemet er at de gir minimalt eller ingen redaktørhjelp. Kanskje en konsulentuttalelse på veien, men ofte går det rett i språkvask og korrektur.

«Ondskapens sæd» er en av disse bøkene. Molland skriver til tider gnistrende godt i denne boka. Det er scener her som er så overraskende, spennende og godt skrevet, at vi ser et virkelig forfattertalent spire opp i karrig jord. Molland har utvilsomt fantasien som skal til. Det ser vi i at boken har et svært sammensatt plott med mange spennende twister og vendepunkt. Han har en fin forfatterstemme som kommer til uttrykk mange steder i romanen. Flotte skildringer, gode karakterbeskrivelser, stemningsfulle partier der miljø og mennesker får komme til overflaten og skinne. Det er scener som er så spennende at de fillerister leseren, og atter andre som er vakre, grusomme, angstfulle, eller for den saks skyld sensuelt pirrende. Dette er med andre ord en forfatter som kan skrive. Og … Det er en roman som hadde hatt potensiale til å bli så mye bedre med litt profesjonell hjelp.

Det er nemlig en del ting å ta tak i her, som jeg mener forlaget Publica må ta på sine skuldre dersom de har tenkt å bli oppfattet som et seriøst forlag i fremtiden. Vi kan begynne med tittelen og omslaget. Det er helt forferdelig. Jeg vet ikke hvem som har prøvd å tenke seg fram til disse to tingene, men mannen har utvilsomt røykt gymsokkene sine. Tittelen vekker en vulgær avsky som skremmer potensielle krimlesere. Vi har noen tabuord (selv i 2017) som vi ikke bruker i boktitler om vi ønsker å selge oss inn til bokkjøpere. «Sæd» er definitivt ett av dem. Ta vekk det ordet, og du står igjen med en helt OK krimtittel. «Ondskapen». Det andre er altså omslaget på boka. Mørke, tunge farger, og en nonne på fremsiden med en kniv og et smykke i hånda. Speiler for så vidt handlingen, men alle mine assosiasjoner peker mot en historisk spenningsroman med handling fra 1400-tallet. Det virker gammelmodig og traust, og fremkaller neppe en eneste tanke hos leseren om at dette er en krimroman med handling fra et moderne Norge.

Det neste jeg vil sette pekefingeren på, og som en redaktør kunne gjort mye med er komposisjon og struktur. Romanen starter med et nesten 100 siders langt tilbakeblikk på hvordan et voldtektsbarn kom til verden, fikk sin oppvekst i et ukjent konfliktfylt land, kom seg til Norge med sin familie, og gikk gjennom en grusom opplevelse der hun ble offer for hvit slavehandel og organisert kriminalitet. Så kommer det en ny person inn i boka. Heller ikke han er bokas protagonist, selv om jeg som leser er skråsikker på dette de neste 20-30 sidene, men noe dramatisk skjer, og først da … 150 sider inn i boka kommer Oscar Grevstad og politietterforsker Konrad Mohn på banen. Slikt går ikke an, og ville blitt ordnet opp i av en redaktør. Bokas hovedpersoner introduseres for leseren tidlig, og vi følger dem gjennom hele historien. De kan ikke poppe opp av hatten da halve boka er lest.

I tillegg til dette så er det svært lange (men for så vidt vakre) skildringer fra jakt, friluftsliv og fiske. Vi følger personer på seteren og på vidda i evighetslange utgreiinger uten at det skjer noe som helst. Flott skrevet og stemningsfullt, men det senker tempo og driv i romanen ned til sneglefart. Krimleseren fristes til å skumlese om han ikke er spesielt opptatt av jakt og fiske. Det samme gjelder en del av scenene ved Grevstad gård der praten går løst og hverdagslig i uke etter uke uten at noe dramatisk skjer. Det blir veldig langdrygt og kjedelig til tider.

En annen ting vi som skriver bruker masse tid på er research. Vi leser oss opp på de merkeligste ting, og bruker gjerne flere timer på noe som til slutt kanskje bare utgjør to setninger i det ferdige manuskriptet. Jeg ser at Molland har gjort det samme, men han lar research-opplysningene stå tilsynelatende uredigert. Gjerne en hel side med detaljer om noe som er ganske uviktig for selve plottet og handlingen. Vi gjør det samme vi også, men redigerer altså bort det aller meste underveis. Så har vi selve handlingen. Spennende historie med en god del høydepunkter. Jeg koste meg skikkelig enkelte ganger mens jeg leste, men … Det er ganske drøy kost. Da tenker jeg ikke bare på skildringer av voldtekter, mishandling og vold, men først og fremst på selve plottet. Denne boka er som om Mikkjel Fønhus hadde skrevet Tom Egelands «Nostradamus testamente». Spinnvill handling, langt over the top når det gjelder troverdighet, men med en sårbarhet og nærhet til naturen og friluftslivet som grenser til det hengivne. Resultatet blir litt sært. Vi snakker hemmelige munkeordener, religiøse ritualdrap, internasjonal mafia, hvit slavehandel, korrupsjon, sjelesanking, … og altså en guide til hvordan en best overlever i ukesvis i strekk på en seter uten innlagt vann og toalett.

Det jeg prøver å si, er at «Ondskapens sæd» er en veldig spesiell fortelling, der sjangerblanding, komposisjon og struktur skjemmer helhetsinntrykket, men bak dette finnes det altså en forfatter som virkelig kan skrive krim og spenning, om noen bare hadde gitt ham en redaktør.