Grenseløst langtekkelig

Den grenseløseJussi Adler-Olsens sjette bok om Avdeling Q har fått tittelen «Den grenseløse«. Passende tittel dersom en ser på forfatterens perspektiv. Det finnes visst ingen grenser for hvilke temaer Adler-Olsen kan ta opp til debatt. Det er alltid moro å lese bøkene om herlige Adeling Q, men denne gangen har forfatteren gjort en del uheldige grep som svekker interessen hos leseren. Boken er dessverre for en ren transportetappe å regne.

Serien om Avdeling Q har fått en vanvittig popularitet verden over, og jeg er selv en stoooor fan av denne krimserien. Dette til tross for at den er ganske ujevn. Første bok Kvinnen i buret, er svært morsom, og samtidig både skremmende og spennende. Seriens andre bok, Fasandreperne er fryktelig svak og er egentlig lite annet enn en spekulativ voldsorgie. Tredje bok, Flaskepost fra P, er noe inn i granskauen spennende med høyt tempo og twister som gir deg sug i magen. Fjerde bok, Journal 64 er både creepy og spennende, men har et litt roligere tempo. Femte bok Marco-effekten er en svært god bok rent litterært. Den gir et dypdykk inn i det moderne danske samfunnet, og er samfunnskritisk og interessant. Lavt tempo, men det er greit for det passer historien godt at den er litt «nedpå». Sjette bok er en uheldig mix av at det lave tempoet fra femte bok opprettholdes, mens tematikken denne gang er fullstendig uinteressant. Sære sekter og alternativ tro og behandling gir ikke meg de helt store vibbene, og krimdramaet blir kaldkvelt i uendelige og grenseløst langtekkelige foredrag om holistisk teologi og alternativ tro.

For å være litt stygg så er «Den grenseløse» utelukkende en bok for fansen og ingen andre. Dersom du ikke allerede er hekta på Carl Mørck, Hafez Al-Assad, Rose, Hardy, Gordon og alle de andre … Vel, da bør du helst skygge banen. «Den grenseløse» vil definitivt ikke ta fra deg nattesøvnen, for å si det slik. Jeg kaller det en transportetappe, og med det så mener jeg at vi som er hekta på serien gleder oss mye mer til fortsettelsen, enn vi gjør over denne boka eksplisitt. Det er interessant og moro å følge Avdeling Q sine fantastiske karakterer. De utvikler seg jevnt og trutt, og de små morsomhetene dem imellom holder leseren i sitt favntak. Uten dette ville boka vært helt meningsløs, for selve hovedplottet er og blir dessverre et stort gjesp.

En kan jo spørre seg hva som er grunnen til at bøkene er så grenseløst ulike i form, innhold og spenning? Er det forfatteren som liker å eksperimentere? Er det mangel på nok gode ideer til hovedplott? Er det forfatteren som til tider er på automatgir, og MÅ levere før han egentlig ønsker det? Er det en plutselig brennende interesse for nye temaer og emner? Er det redaktøren som ikke lenger tør å sette forfatteren på plass når noe ikke fungerer? Jeg vet ikke, og jeg våger meg ikke på å prøve å analysere hva som ligger bak. Jeg bare merker meg at både tematikk, tempo, spenningskurver, drama og språk varierer enormt fra bok til bok. Forrige gang jeg var like skuffet (etter Fasandreperne) slo Adler-Olsen knallhardt tilbake. Jeg kan ikke annet enn å håpe og tro at det samme vil skje igjen.

Jeg har gjentatte ganger forbannet filmskaperne som har radbrekket Avdeling Q med to utrolig svake filmatiseringer, men nå må Adler-Olsen passe seg så han ikke gjør det samme med sine egne bøker. Denne boken har kun underholdningsverdi for de innvidde. Den rekrutterer ingen nye medlemmer til fanklubben. Jeg er skuffet, men håper på en ny vår for Mørck & Co ved neste korsvei.