FRISK – FREKK OG FREIDIG!

Friskt. Annleis. Sprekt. Spanande. Frekt. Modig. Fargerikt. Morosamt. Artig. Sprudlande. Rått. Ekte. Hjertevarmt. Sorgtungt. Unikt …. Og med ein aller siste twist som me kunne vore forutan!

Alt dette og meir til, er «Tonedød». Randi Fuglehaug sin andre krimroman med handling frå Voss tar pusten frå deg. Det er så levande og sprudlande skildra med ekte varme, fargerike karakterar og frekk humor at det er ein fryd å lesa. Denne krimromanen handlar ikkje om eit drap på Voss. Den ER Voss i eitt og alt. For alle oss som kjenner denne store bygda (eller vesle byen), så er det nesten så ein må rista på hovudet over kor godt Randi Fuglehaug treff med sine spinnville utgreiingar. Ho klarar på forunderleg vis å smelta saman alt det vakre, varme og sjarmerande med det litt eplekjekke, småborgarlege og ufine i bygda.

Ein verdsberømt saksofonist fell død om på scenen under Vossa Jazz. Etterforskinga rykker idylliske Voss ut av påskefreden, og den eigenrådige journalisten Agnes Tveit hamnar midt oppi eit livsfarleg drapsmysterium. Saksofonisten Marta Tverberg fell død om på scenen berre minuttar etter at ho har halde ei flammande tale med kritikk av både jazzmiljø og festival. Seks hundre tilskodarar i salen er vitne til dramaet – blant dei mange som har hemmelegheiter den omdiskuterte divaen ikkje lenger kan røpe. Agnes er midt i arbeidet med biografien om Tverberg og kjem snart tett på fleire av desse hemmelegheitene.

Hovudpersonen hennar, Agnes Tveit, er til å ete opp med alle sine feil og manglar, sin sjarm og sitt nyfikne vesen. Ho er alt det ei frustrert nyskilt dame som klatrar mot 40 skal vere, der ho strekk seg i spagaten, og i ein konstant limbo mellom alt det ho helst vil, og det ho klarar å få til. Fuglehaug vågar til og med å gje dama ein frekk sensualitet som kjem til uttrykk i fargerik skildring. Og der me andre krimforfattarar sit att med ein flau smak i munnen over at me aldri vågar å gje karakterane våre noko så enkelt som ekte kåtskap, så tek Fuglehaug skrittet heilt ut og gjer med det Agnes Tveit til heil ved. Imponerande!

Både miljø, karakterar, skildringar og krimplott er betre i denne boka enn i debuten «Fallesjuke», og det seier litt, for det var bra der og. Så får eg heller leve med at boka kunne spart seg for dei fem siste sidene. Avslutninga før den aller siste lille twisten var meir enn god nok. Det kunne, og burde blitt ståande slik. Men pytt pytt … Boka er klink sekser på terningen uansett!

©Geir Tangen 03.02.22

Debutanthjørnet: Randi Fuglehaug

Forfattersentrum gikk i høst ut med en oppfordring til oss forfattere om å fremsnakke debutantene våre. Derfor vil jeg utover høsten, vinteren og våren presentere en rekke krimdebutanter og deres bøker for dere. Dette er debutanter som jeg har lest selv, og som jeg mener dere også bør lese. 2020 har vært et forferdelig år å debutere i. Så godt som ingen arrangementer, og nesten all promotering skjer på sosiale medier, så dette er mitt lille bidrag til å gi dem en liten boost. I dag: Randi Fuglehaug

Forfattersentrum gikk i høst ut med en oppfordring til oss forfattere om å fremsnakke debutantene våre. Derfor vil jeg utover høsten, vinteren og våren presentere en rekke krimdebutanter og deres bøker for dere. Dette er debutanter som jeg har lest selv, og som jeg mener dere også bør lese. 2020 har vært et forferdelig år å debutere i. Så godt som ingen arrangementer, og nesten all promotering skjer på sosiale medier, så dette er mitt lille bidrag til å gi dem en liten boost.

foto: Kagge Forlag

I dag: Randi Fuglehaug

Kagge Forlag

Om forfatteren:

Randi Fuglehaug (født 1980) er en norsk frilansjournalist og barnebokforfatter fra Voss som nå er bosatt i Oslo med mann, to barn og et stebarn. Hun var tidligere leder for Dagbladets fredagsmagasin Fredag. Selv om redaktøren i Dagbladet formelt er ansvarlig redaktør også for Fredag, ble Fuglehaug oppfattet som redaktør og leder av magasinet. Hun tiltrådte i stillingen i 2006, etter å ha jobbet der som journalist siden 2004. Hun ble den gangen magasinets første kvinnelige leder. Fuglehaug er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda, og før hun begynte å jobbe i Fredag jobbet hun som journalist i VG. Hun har tidligere gitt ut en rekke barnebøker og sakprosabøker, men Fallesjuke er hennes debut som krimforfatter. Hennes krimdebut er allerede solgt til Tyskland, Danmark, Sverige, Frankrike og Nederland. Hun representeres av Stilton Literary Agency.

Om boka:

Fallesjuke er en roman om nære vennskap og dype svik, om å bryte opp og om å vende tilbake. I åpningssekvensen av boka dundrer en fallskjermhopper i bakken framfor hundrevis av sjokkerte tilskuere under Ekstremsportveko på Voss. Undersøkinger viser at fallskjermen til den omkomne småbarnsmoren Veslemøy Liland er blitt tuklet med, og drapsalarmen går. Hvem ville henne til livs – og hvorfor?

Tidligere VG-reporter, nå hjemvendt lokalavisjournalist Agnes Tveit våkner opp fra en yrkesmessig dvale når hun begynner å lete i sin egen ungdomstid etter svar. Snart oppdager hun at den vakre vestlandsbygda skjuler mange mørke hemmeligheter. Boken er skrevet på nynorsk.

Min omtale av «Fallesjuke»:

Eg er harding. Fødd og oppvaksen i Øystese, ein rimeleg kort køyretur på ein dryg time frå Voss der handlinga i «Fallesjuke» tek stad. Det har vore ei sann glede å koma attende til Vossevangen gjennom samfulle 395 sider av denne krimromanen. Til tider frustrerande i og med at forfattaren har valgt å kvila i dramaturgien, venskapet mellom jentene, og i kjenslene til hovudpersonen i så stor grad som ho har gjort. Det gjer (sjølvsagt) at dette ikkje vert ein tempokrim, og at det nokre gongar blir litt langdrygt. Med det sagt, så lyt eg seie at denne romanen til krimdebutant Randi Fuglehaug skil seg ut i mengden av nye tilskot til den norske krimtavla. Det er fint å få lov til å grava litt djupare i karakterane, litt djupare ned i bygda og i bygdedyret, og litt djupare ned i det som bind menneske saman, eller som får dei til å ta avstand frå kvarandre. Fuglehaug tek seg tid til å gjere det, og med det så skapar ho ei kjenslevar nerve i forteljinga som ikkje ville vore der om ein kun hadde sett på dette som eit kriminalmysterium.

Me startar med ei kvinne som saman med sine tre beste vener opnar Ekstremsportveko på Voss med å hoppe ut over bygda i fallskjerm ikledd bunader. Kvinna fell rett ned på samlingsplassen utan at skjermen løyste seg ut. Dramaet er i gong, og med det kravlar det ut så mykje skjelett frå gamle morkne skap, at det er ein sann fryd å lesa. Litt for mange utrulege val gjort av ymse personar både før og no gjer at det lugger litt mot slutten, men eg koste meg skikkeleg med denne godbiten av ein krimdebut. Og så på nynorsk då …. Det vert ikkje stort betre enn det!

Utdrag fra andre anmeldelser:

Et åpenbart fortellertalent…Velskrevet og kvikk, morsom og spennende bok

Ola HEgdal – NRK

Fuglehaug våger å være langsom. I en tid der trenden er å spa på med stadig nye lik og mer blod for å holde på leserens oppmerksomhet, føles det befriende å lese en forfatter som heller lar samtaler og tanker drive handlingen videre

Ingvar Ambjørnsen – VGs

Det hele er stramt skrudd sammen, språket flyter lett, og framdriften er god.

Tarald Aamo – Stavanger Aftenblad

Grieg møter bygdedyret

Linnes dystre lærdomGrieg møter bygdedyret … Høyres det dystert ut? Det er nettopp det det er. Det er Linnès dystre lærdom. Lars Mæhle si andre krimbok om psykologen Ina Grieg. Men, ikkje dystert som i dårleg, traurig eller keisamt … Nei, tvert om! Denne boka er ein fryd for alle oss som elskar krim. For alle oss som likar det litterære. For alle oss som saknar fleire krimforfattarar på nynorsk. Det dystre eg peikar på her er det motlause, lagnadsbestemte og ravmørke som ligg i små avkrokar hjå oss alle, og som berre ventar på å springe ut når du minst ventar det. Det vesle sekundet i livet som veltar all logikk, og sender deg på hovudet ut i elendet.

Det er Andre von Linnè sin dystre lærdom … At alt han trudde på, alt det han var blitt til gjennom sine teoriar om artsbestemming innan planteriket, med eitt sto for fall når det synte seg at artar kan endra seg. Mutere. Ta ei ny form. Dette er utgangspunktet til Lars Mæhles ferske roman. At menneske er i endring. At dei kan gjera det uventa, det uforståelege.  Eit godt anslag for ein krimroman der ein psykolog kler hovudrolla. Eg ser at somme anmeldarar, mellom anna Aftenbladet sin,  ikkje meiner dette er godt nok handverk frå forfattaren, men eg er ikkje samd i dette. Eg tykkjer dette er usedvanleg godt skrive. Ei god historie, vakkert og stemningsskapande språk, gode karakterar. Eit skritt i rett retning dersom ein ser attende til Den mørke porten som kom ifjor. På meg så verkar det som om forfattaren har tatt tak i dei mest openberre feila i si fyrste bok om Ina Grieg. Han har stramma inn plottet, skjult spora på krimgåta litt betre, og langt på veg og klart å skapa ei rollebesetning som me trur på. Det glepp litt her og der i dette reisverket, men ikkje verre enn at me som er røynde krimlesarar kjøper pakken.

Eg er langt meir einig med Aftenposten sin anmeldar. Han peikar på noko av det som gjer Lars Mæhle si krimbok til noko anna enn all den fyllmassen me vert servert frå dei fleste i dag. Pål Gerhard Olsen peikar på at boka er ein tiltalande kriminalroman. Uten overdriven bruk av morbide verkemidler får den formulert mykje vettugt om oppvekst og venskap, og om den norske væremåten. Han seier og at historia er på sitt beste i dei sugande, regnvåte naturskildringane som på virkningsfullt vis setjer dei minst tiltalande sidene av menneskesinnet i relieff. Lars Mæhle skriv så uendeleg vakkert om både menneske og natur. Han skapar stemning og spenning gjennom ord og språk. Det mørke, dystre og farlege er til stades som ei klam regnvåt t-skjorte på kroppen gjennom heile romanen. Det er uhyggeleg, lummert og til tider nesten trolsk.

Sjølve plottet er for så vidt rimeleg enkelt. Ina Grieg er invitert attende til barndomsbygda Skårnes for å delta på ein klassefest. Reunion 20 år etter. Vonde ungdomsminne kjem til overflata, og Ina tek tak i ei av dei store gåtene frå den gongen. Klassevenninna som forsvann sporlaust frå bygda, og som aldri vart funne att. All mistanken som vart retta mot særingen Tom Kaser, og alle spora som tyda på at han hadde drepe henne. No skal altså gjengen samlast igjen, og Tom Kaser er attende i bygda han og. Gjennom boka syner dei ulike karakterane at dei har endra seg sidan den gongen frå 20 år sidan. Ingenting er slik det eingong var, men likevel ligg forsvinninga der som ein kreftsvulst og forpestar bygdemiljøet. Gjev næring til det store bygdedyret.

Her tykkjer eg Lars Mæhle verkeleg har tatt tak i noko heilt essensielt. Korleis eit lite bygdesamfunn som kan synast som verdas tryggaste stad å vekse opp, ofte har i seg så mykje ondskap, jævelskap og openberre overgrep som ingen tør å ta tak i. Det er berre slik det er … At naboen slår kona si, eller at kjøpmannen drikk seg snydens kvar dag er ikkje noko som folk legg seg opp i. Det er berre slik det er … Alle kjenner alle, og alle beskyttar kvarandre uansett kva dei måtte finne på å gjere. Mæhle tek tak i dette og filleristar lesaren med oppvekstskildringar som gjer vondt langt inn i beinmargen. Her er det utspekulert mobbing, utfrysing av folk som er annleis, og grov vald i nære relasjonar som aldri vert tatt tak i av nokon. Det er berre slik det er. Skårnes er ikkje ein unik stad. Alle me som har trådd våre barnesko i små bygder veit om dette bygdedyret, og kva skade det kan gjere dersom det får fatt i oss. Etter mi meining treff Lars Mæhle spikaren på hovudet gong på gong i denne boka, og dei litt merkelege karakterane fins der ute alle som ein. Dei er ekte menneske av kjøtt og blod. Einstøingar og tullebukkar, ja … men verkelege menneske som bur på bygda. I Skårnes, og i mange andre liknande bygder rundt om i Noreg.

Linnès dystre lærdom er ei god krimbok med djupare botn enn det vi finn i mange andre krimromanar. Den har eit nydeleg språk, og boka er stemningsskapande og til tider beint fram uhyggeleg. Den er så absolutt spanande, og har gode karakterar, sjølv om enkelte hendingar ikkje alltid rimer heilt med kva val menneske normalt sett ville gjort. Forfattaren har tatt nokre snarvegar i plotting her og der, men alt i alt så er dette nesten ubetydeleg. Boka skil seg ut som ei av dei aller beste norske krimbøkene eg har lest i år.