En litt annerledes April …

Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden….

Januar, Februar og Mars har kanskje sin forfrosne  ishjertesjarm, men jeg er et løvetannbarn og velger meg April. Ut av karrig jordsmonn strekker jeg armene opp mot himmelen og forbanner mørket og alt hans vesen. I April klamrer jeg meg fast til hver minste lille solstråle, og rir den langsomt til jeg har tappet den tom for dens livgivende proton av energi. I April er det mann mot natur i en siste kamp om tilværelsens eksistens.

Verandadøren står på gløtt. Knirker og jamrer i beklagelse over vinterens stillstand. Katten freser mot dørens klagesang, og døra er Flink Pike og holder klokelig kjeft for en stakket stund. Katten er mannevond, og det er ikke bare jeg som vet det i dette huset. Eksteriøret har forlengst innfunnet seg med sin plass i hierarkiet. Selvtilfredsheten lyser av pelsdotten i det den vagger ut gjennom dørsprekken, mett av dage og dvorsk etter måneders vinterdvale. Mysteriet, slår det meg,  er egentlig hvordan kattedroget kan passere dørstokken uten å få flis i vommen.

Jeg røsker tak i en forvitret solstol som novemberstormen fant det for godt å legge igjen på terassen. Slår den ut og myser mot den forræderske aprilsola. Den som lar deg tro at du kan kaste klamme ullklær og møte verden naken. «Jeg stråler på deg og gir deg varme«, sier den, men alt den gir deg er bronkitt og blærekatarr. Jeg følger kattens målbevisste vagging med øynene. Etter at snømannen vandret heden for en måned siden er det naboens tulipanbed som har pekt seg ut som latrine. Det skal han ha katten, han skiter ikke i eget bed.

Katten er ikke bare mannevond. Han er også i overkant arrogant til katt å være. Enser ikke sigarettrøykskyen som ligger som et teppe ved naboens garasje. Uten det minste anstrøk av bluferdighet driter katten i alt og alle, og aller mest i naboens bed. En rallende hostekule ljomer gjennom nabolaget da de to tilårskommede Guds skapninger får øye på hverandre i syndens øyeblikk.

– Ditt forbanna forpestede jævla KRYP! I stormens stillhet når budskapet synderen tidsnok til at han lurer døden med ett sekund. Smidigheten har tydeligvis ikke forlatt den giktbrudne grakatten, men det er verre stilt med kallen. Foten som var ment å treffe 7 kilo pels forsvinner i løse lufta og etterlater seg et menneske i ubalanse. I et brøkdel av et sekund står tiden stille som et tablå. Naboens forbausede uttrykk i øynene i det øyeblikket han innser at han ikke har stått med vekten på ett ben siden Berlinmuren falt. Kattens selvtilfredse glis over tingenes tilstand. Jeg, som tar et bilde av opptrinnet med mitt indre kamera, og merker bildet i hjernebarken med Eselører for all framtid.

Sekundet senere har tyngdekraft og rotasjonskraft manifistert fysikkens regler en gang for alle. Naboens sigarett er det siste som treffer bakken. Om han ikke klarte å redde lårhalsen i forsøket på hel volley, så var det alltids et trekk eller to igjen av Teddyen uten filter. Jeg tok meg selv i å undre om det var en bevisst handling fra kallens side. Jeg tenkte alltid slik før jeg ble Endelig voksen. Det var ikke så nøye om beina brakk i fallet bare ikke ølflaska gikk i knas. Katten på sin side fullførte likegodt ærendet han var kommet for, før han luntet tilbake til verandadøra. Den åpnet seg ærbødig i vindpustet og bøyet av for husets herre.

Men naboen ble aldri mer spurt …

Mystisk genistrek

MysterietHva skjer når en forfatter ribber en  roman for litterære virkemidler? Når en begrenser skildringer til det minimale, fjerner alle metaforer og sammenligninger, og skraper bort alt som kan minne om svulstig språk? Hva skjer når handlingsfokuset og dramaturgien får all plass i teksten? Da står en faktisk igjen med en 564 siders lang «også-fortelling». For meg er det et mysterium hvor utrolig bra det ble, for det strider mot alt jeg vet og kan om litteratur.

Vidar H. Andersens «Mysteriet» venter fremdeles på å bli utgitt på Nova Forlag i Moss. Utgivelsen er for andre gang utsatt, og ventes nå i butikkhyllene i slutten av denne måneden.

Forfatteren er en kjent stemme for litteraturinteresserte. Han står blant annet bak digitale litteratursteder som Bookface og digglitt.no. Han er bokanmelder og meningsytrer, og har i en årrekke hjulpet forfattere som ønsker å gi ut selv. I tillegg livnærer han seg som bokillustratør. Vi snakker med andre ord om en person som både kan og vet mer om språk og litteratur enn de aller fleste. Han vet utmerket godt hvordan en bør skrive for å bli anerkjent som forfatter i Norge. I sin romandebut gjør han kunststykket å legge alle vedtatte normer til side. For å ha baller nok til å gjøre noe slikt er det ikke nok med hår på brystet, her bør en ha et asketisk ønske om å bli stett til evig pine. Å fjerne alt som kan lukte «litterært» er som selvdrap å regne i de rette kretser.

Nja, tenker du kanskje … Det finnes jo eksempler på suksessfulle naivister der ute. Vi har sett og lest både «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant» av Jonas johansson og «Harens år» av Arto Paasilinna. De gjør mye av det samme, men det er en vesentlig forskjell…. De gjør det med humor. Bøkene er og skal være morsomme. Vidar H Andersen bruker naivismens grep i krimlitteraturen. Det er noe helt nytt. Kan en bok være både naivistisk og samtidig spennende? Hadde du spurt for en uke siden så ville jeg fått latterkrampe, og svart et høyt og tydelig NEI. Nå derimot, er fliret tørket bort en gang for alle. Det er mulig. Det går faktisk an å skrive en handlingsfokusert også-fortelling på 564 sider og samtidig gjøre det ulidelig spennende.

Andersen bryter med sjangeren. Han bryter med våre forventninger. Han bryter normer og oppleste sannheter. Med enkle grep og midler skaper han sin helt egen stemme. Se bare her:

1. Boken er strippet for alle skildringer. Vi får vite hva hovedpersonene gjør og hva de tenker. Punktum. Noen få steder velger han å beskrive natur eller innemiljø, men dette blir minimalisert etter alle kunstens regler.

2. Hovedpersonenes tanker er svært konkrete. Ingen høytflyvende filosofiske betrakninger. Kun hva de konkret tenker rundt sine egne handlinger og spekulasjoner rundt hvorfor ting er som de er, og hva de skal gjøre videre.

3. Karakterene er stereotyper med unntak av protagonisten. Else Svendsen er et fargespekter som skifter fra side til side. Alle de andre er som statuer å regne. Vi får vite hvordan de er, og dette vikes det ikke en tomme fra underveis. De gjør nøyaktig det som oppskriften forventer av dem. Psykopaten er psykopat, den slappe lokale politimannen er slapp, den æreskjære etterforskningslederen er står fast ved sine idealer, og den snille venninna er snill.

4. Dialogene er effektivisert. Ingen tomprat. Kun det mest nødvendige blir sagt, og det blir sagt med svært enkle ord. Rett fram. Rett på sak.

5. Nakent språkbilde. Med unntak av alle de datatekniske finurlighetene som må være på plass i en cyber-krim, så eksisterer det ikke fremmedord eller vanskelige formuleringer i teksten. Alt blir fortalt med svært enkelt språk. Du kan gi boken til en 12 åring, og han vil synes den er lettlest og spennende.

Gjennom disse fem punktene så har jeg sikkert ertet på meg en del bokelskere der ute. Dette høres jo ikke bra ut …? Vel … Det er der dere tar feil. Dette er faktisk svært god lesing. Andersen mestrer fortellerkunsten til fingerspissene i sin enkleste og mest naive form. Fortell hva som skjer, og gjør det spennende.

Det sier litt når jeg valgte å legge til side «Flink pike» av Gillian Flynn etter å ha lest 127 sider rett og slett fordi jeg ville lese mer av «Mysteriet». Historien bergtok meg og krøp inn under huden på meg. Jeg var forbannet, sur og oppgitt over at jeg (en litteraturelsker) kunne finne glede i noe så banalt og enkelt som dette. Samtidig så ville ikke historien om Else Svendsen slippe tak i meg. Jeg tok meg i å undre og spekulere rundt boken gang på gang på gang når jeg hadde en liten stund for meg selv.

Nok skryt!, sier du sikkert der du sitter. Javel. Boken har flere åpenbare mangler som gjør at jeg ikke havner helt til topps på skalaen. Flere ganger tok det meg at jeg ikke kunne forstå hvorfor jeg ble så oppslukt av historien. Jeg er jo logikk-freak, og Elsve Svendsen får jo nesten Lisbeth Salander til å virke som en smådum hobbynerd. Det jeg sliter mest med er altså troverdigheten.

«Mysteriet» er en røverhistorie. Disse geniale nerdene gjør ting med en datamaskin som kun Lucky Luke klarer mot sin egen skygge. Politiet gjør et så hårreisende dårlig arbeid med å etterforske alle aspekter at jeg sliter kraftig med å tro på det. Diagnostiserte psykopater (er det en diagnose forresten?) har en påvirkningskraft på vanlige mennesker som må være enhver sosiopats våte drøm. På få uker forandrer de snille, velfungerende og omtenksomme mennesker til blodtørstige vandrende  zombier uten snev av empati eller logisk fornuft.

Dramaturgien er imidlertid det som redder boken fra å buklande med sine logiske brist. Det er et driv og en motor i det som skjer som gjør at vi kastes rundt fra det ene dramaet til det andre med en intensitet som jeg ikke har sett siden Stieg Larsson. Jeg blir rett og slett hekta. Vil ikke slutte å lese. Dette altså til tross for at jeg gremmes av historien til tider.

Hva kan vi så sammenfatte ut av det jeg har lest og skrevet. La oss lage en liste til folkens:

1. At bokens tittel er «Mysteriet» er faktisk et mysterium i seg selv. Her var det driv, action og spenning … men ikke noe mystisk.

2. Forfatteren har gjort bevisste valg språklig og litterær som bryter med de fleste vedtatte sannheter. Slik sett så er dette nyskapende og annerledes.

3. Forfatteren har selv designet sitt eget bokomslag, og du verden så bra det omslaget er. Dersom det er sant at bokomslag selger, så blir «Mysteriet» en salgssuksess.

4. Vi har lært at også-fortellinger kan være spennende. At jeg noen gang skulle si det høyt vil nok more en del av mine tidligere elever der ute.

5. Denne boken kommer til å få store doser med både totalslakt og hyllest i landets aviser. Dette er nemlig ikke en bok som en med hånden på hjertet kan katagorisere som middelmådig. Enten så er den genial, ellers så er den et makkverk.

Jeg vil gjerne få avslutte med en liten tanke. Som norsklærer på en ungdomsskole i mange år så har jeg gang på gang blitt konfrontert med elever som spør hva som mangler i teksten når de har fått 5+ og ikke 6. Svært ofte blir jeg svar skyldig. Svaret er nemlig abstrakt. Det er en følelse. Det er «det lille ekstra». Det som en aldri klarer å sette pekefingeren på. Det som gjør at jeg som leser blir engasjert. Slik var det med Vidar H. Andersens bok også. Den har noe ved seg som gjør at jeg blir revet med, interessert, engasjert. Men, ikke faen om jeg klarer å sette pekefingeren på hva det er. Det bare er der. Det er kanskje det som er Mysteriet?