norske bøker 2014 – GEIR TANGEN

Enger på cruisecontrol

Thomas Enger er en av de aller mest spennende forfattere vi har fått opp og fram i Norge de siste fem årene. Hans bøker om nettjournalisten Henning Juul har begeistret krimelskere i mange land, og han har solgt over 300.000 bøker internasjonalt. Hans første ungdomsbok «Den onde arven» vant U-prisen for 2013. Våpenskjold er hans fjerde og nest siste Juul-bok, og den kom ut nå i høst. Boken har fått lunkne kritikker i motsetning til hans tidligere utgivelser. Jeg må nok dessverre henge meg på massene denne gangen,

Det hender en sjelden gang at romanfigurer går så inn under huden på deg at de rett og slett blir levende, viktige skikkelser i livet ditt. I min verden lever Harry Hole i en litt guffen kjellerbolig på Grefsen. Jeg ser etter ham når jeg passerer Skippergata på Oslotur. Ja, jeg vet det er sært, men jeg ville ikke blitt overrasket om jeg plutselig en dag møtte William Wisting eller Elli Rathke på bussen, eller om jeg ble stanset i en rutinekontroll på vestlandet av Ole Vik og Cecilie Hopen. Slik er det bare. Enkelte av disse figurene får en hel spesiell plass i hjertet ditt, og de er skapt av ekstremt dyktige forfattere som har klart å puste liv i dem. Ekte liv. Liv som vi tror på. Henning Juul er en slik karakter. Det skamferte nettjournalisten som fikk ansiktet ødelagt, og som ble frarøvet den lille sønnen sin i en påsatt brann i 2007. Helt fra første side i første bok har Henning vært ekte. Han puster. Han lever.

I høst kom fjerde og nest siste bok om Henning Juul. Våpenskjold. Når en byr på en så levende karakter som Henning Juul, blir det om mulig enda mer trist når historien rundt ham ikke fungerer. I de tre første bøkene går det greit, selv om de alle har sine skjønnhetsfeil. Men, denne gangen klapper det litt sammen dessverre. Boken var rett og slett litt kjedelig. Drivet og motoren var ikke der. Jeg tok meg selv i å tenke at det egentlig var meg revnende likegyldig hvem av Hellberg-familien som hadde begått drapet på Daniel Schynmann, og om de klarte å finne Noras savnede venninne i live eller ikke var heller ikke så viktig. Det meste handlet hele veien om å komme seg frem til neste avsnitt eller kapittel der vi kunne få vite noe mer om Henning, og mordbrannen.

Nora (Hennings ex-kone) er ikke en karakter som vi har noe nært forhold til. Selv om hun deler skjebne med Henning når det gjelder Jonas-saken, så har hun startet på nytt med ny kjæreste og ny familie. Hun er en tanke uinteressant. Som i forrige bok har forfatteren altså valgt å gi hovedperspektivet til en av bikarakterene sine. Sist gang søsteren, som var minister i regjeringen. Denne gangen Hennings ex-kone, som er journalist i Aftenposten. Prosjektet til Enger med å gi disse karakterene en viktig og framtredende rolle som gjennom serien dermed belyser Henning og saken hans fra ulike vinkler, er en kul tanke. Vi får sett hovedpersonen og historien gjennom mange sett med øyne, og gradvis åpnes mysteriet seg foran oss. I neste bok som kommer til sommeren får vi endelig svaret. Men, problemet er at disse karakterene får alt for store sko å fylle. Se for deg en Harry Hole-bok der Harry bare er en bikarakter som lusker i bakgrunnen av historien. De fleste av oss ville hatt mer Harry, for det er han som er kul! Slik er det her også. Vi vil ha Henning Juul, ikke den jævla ex-en hans!

I Våpenskjold følger vi altså Hennings ex-kone Nora i hennes jakt på en studievenninne som er forsvunnet sporløst. Hun tilhører den rike Hellberg-familien i Tønsberg, og sammen med et drap på en svensk pensjonist, utvikler dette seg til å bli en klassisk kriminalhistorie der gåten er hvem i den rike familien er det som har begått drap og kidnapping for å skjule familiens hemmeligheter. Alt er forutsigbart, og ikke så rent lite søvndyssende. Det skjer lite av spenning annet enn at Nora går fra familiemedlem til familiemedlem og intervjuer den ene etter den andre. Til slutt finner hun løsningen, men da blir hun selvsagt fjernet til Henning og Iver klarer å redde henne ut av uføret. Det som derimot er spennende og interessant i denne boka er sekvensene der vi følger Henning i Oslo. Der sitter vi på kanten av stolen og leser. Holder pusten i spenning. Rives med av hjerteskjærende følelser. Det er ekte. Det er levende, og det pulserer. Historien rundt mordbrannen engasjerer fremdeles etter fire bøker, men det merkes at hver eneste lille detalj nå må strekkes ut til det uutholdelige for at ikke spenningen skal ødelegges foran den store finalen i siste bok, Banesår, til sommeren.

Enn så lenge får vi håpe at siste bok handler om Henning. De tre siste bøkene har jeg rett og slett følt meg litt snytt. Mer som den gangen jeg ønsket meg Tarzan-blader til 9-årsdagen, og pappa kom hjem med fem blader «Korak». Serien om Tarzans sønn var fin den, men det var jo ikke Tarzan?

Mine anmeldelser av bok nr 2 og 3 i serien om Henning Juul.

Fantomsmerte

Blodtåke

Grieg møter bygdedyret

Grieg møter bygdedyret … Høyres det dystert ut? Det er nettopp det det er. Det er Linnès dystre lærdom. Lars Mæhle si andre krimbok om psykologen Ina Grieg. Men, ikkje dystert som i dårleg, traurig eller keisamt … Nei, tvert om! Denne boka er ein fryd for alle oss som elskar krim. For alle oss som likar det litterære. For alle oss som saknar fleire krimforfattarar på nynorsk. Det dystre eg peikar på her er det motlause, lagnadsbestemte og ravmørke som ligg i små avkrokar hjå oss alle, og som berre ventar på å springe ut når du minst ventar det. Det vesle sekundet i livet som veltar all logikk, og sender deg på hovudet ut i elendet.

Det er Andre von Linnè sin dystre lærdom … At alt han trudde på, alt det han var blitt til gjennom sine teoriar om artsbestemming innan planteriket, med eitt sto for fall når det synte seg at artar kan endra seg. Mutere. Ta ei ny form. Dette er utgangspunktet til Lars Mæhles ferske roman. At menneske er i endring. At dei kan gjera det uventa, det uforståelege. Eit godt anslag for ein krimroman der ein psykolog kler hovudrolla. Eg ser at somme anmeldarar, mellom anna Aftenbladet sin, ikkje meiner dette er godt nok handverk frå forfattaren, men eg er ikkje samd i dette. Eg tykkjer dette er usedvanleg godt skrive. Ei god historie, vakkert og stemningsskapande språk, gode karakterar. Eit skritt i rett retning dersom ein ser attende til Den mørke porten som kom ifjor. På meg så verkar det som om forfattaren har tatt tak i dei mest openberre feila i si fyrste bok om Ina Grieg. Han har stramma inn plottet, skjult spora på krimgåta litt betre, og langt på veg og klart å skapa ei rollebesetning som me trur på. Det glepp litt her og der i dette reisverket, men ikkje verre enn at me som er røynde krimlesarar kjøper pakken.

Eg er langt meir einig med Aftenposten sin anmeldar. Han peikar på noko av det som gjer Lars Mæhle si krimbok til noko anna enn all den fyllmassen me vert servert frå dei fleste i dag. Pål Gerhard Olsen peikar på at boka er ein tiltalande kriminalroman. Uten overdriven bruk av morbide verkemidler får den formulert mykje vettugt om oppvekst og venskap, og om den norske væremåten. Han seier og at historia er på sitt beste i dei sugande, regnvåte naturskildringane som på virkningsfullt vis setjer dei minst tiltalande sidene av menneskesinnet i relieff. Lars Mæhle skriv så uendeleg vakkert om både menneske og natur. Han skapar stemning og spenning gjennom ord og språk. Det mørke, dystre og farlege er til stades som ei klam regnvåt t-skjorte på kroppen gjennom heile romanen. Det er uhyggeleg, lummert og til tider nesten trolsk.

Sjølve plottet er for så vidt rimeleg enkelt. Ina Grieg er invitert attende til barndomsbygda Skårnes for å delta på ein klassefest. Reunion 20 år etter. Vonde ungdomsminne kjem til overflata, og Ina tek tak i ei av dei store gåtene frå den gongen. Klassevenninna som forsvann sporlaust frå bygda, og som aldri vart funne att. All mistanken som vart retta mot særingen Tom Kaser, og alle spora som tyda på at han hadde drepe henne. No skal altså gjengen samlast igjen, og Tom Kaser er attende i bygda han og. Gjennom boka syner dei ulike karakterane at dei har endra seg sidan den gongen frå 20 år sidan. Ingenting er slik det eingong var, men likevel ligg forsvinninga der som ein kreftsvulst og forpestar bygdemiljøet. Gjev næring til det store bygdedyret.

Her tykkjer eg Lars Mæhle verkeleg har tatt tak i noko heilt essensielt. Korleis eit lite bygdesamfunn som kan synast som verdas tryggaste stad å vekse opp, ofte har i seg så mykje ondskap, jævelskap og openberre overgrep som ingen tør å ta tak i. Det er berre slik det er … At naboen slår kona si, eller at kjøpmannen drikk seg snydens kvar dag er ikkje noko som folk legg seg opp i. Det er berre slik det er … Alle kjenner alle, og alle beskyttar kvarandre uansett kva dei måtte finne på å gjere. Mæhle tek tak i dette og filleristar lesaren med oppvekstskildringar som gjer vondt langt inn i beinmargen. Her er det utspekulert mobbing, utfrysing av folk som er annleis, og grov vald i nære relasjonar som aldri vert tatt tak i av nokon. Det er berre slik det er. Skårnes er ikkje ein unik stad. Alle me som har trådd våre barnesko i små bygder veit om dette bygdedyret, og kva skade det kan gjere dersom det får fatt i oss. Etter mi meining treff Lars Mæhle spikaren på hovudet gong på gong i denne boka, og dei litt merkelege karakterane fins der ute alle som ein. Dei er ekte menneske av kjøtt og blod. Einstøingar og tullebukkar, ja … men verkelege menneske som bur på bygda. I Skårnes, og i mange andre liknande bygder rundt om i Noreg.

Linnès dystre lærdom er ei god krimbok med djupare botn enn det vi finn i mange andre krimromanar. Den har eit nydeleg språk, og boka er stemningsskapande og til tider beint fram uhyggeleg. Den er så absolutt spanande, og har gode karakterar, sjølv om enkelte hendingar ikkje alltid rimer heilt med kva val menneske normalt sett ville gjort. Forfattaren har tatt nokre snarvegar i plotting her og der, men alt i alt så er dette nesten ubetydeleg. Boka skil seg ut som ei av dei aller beste norske krimbøkene eg har lest i år.

En teologisk orgasme!

Jaha … Hva i all verden er det for noe…?, tenker du sikkert når du ser tittelen. Svaret er såre enkelt. Det er Den 13.disippel av Tom Egeland. Hans siste bok om arkeologen Bjørn Beltø er en nytelse for alle oss som elsker å undre. Vi som ikke tror vi har svarene på alle livets gåter. Vi som fremdeles lurer på hva som er der mellom himmel og jord. Det som vi aner, men som vi ikke kan se. Vi som av og til kikker opp på himmelen, ut i universet, inn i evigheten, og spør oss selv slik Pink Floyd en gang gjorde… «Is there anybody out there…?«

Du som er på jakt etter en anmeldelse som gir denne pallevelteren av en hypet Egeland-bok et realt spark bak, kan bare slutte å lese med en gang. Denne anmeldelsen er viet i superlativenes tegn. Det er er en hyllest til en fantastisk fin bok. En bok som går dypere inn i mitt kristne grunnfjell enn jeg noen gang trodde var mulig. En bok som gjorde noe med meg. Som rørte meg. Som løftet meg.

Jeg mener å huske at Tom Egeland er ateist. I alle fall er hans hovedperson Bjørn Beltø det. Likevel, og på tross av akkurat det, så fikk denne boken meg til å komme nærmere Jesus. Min Jesus. Ikke han som jeg lærte om på Bedehuset i Hardanger, men han som er inni meg. Nå skal ikke jeg forsøke å stå fram som en from og dydelig søndagskristen med Bibelen på nattbordet. Har aldri vært der! Men, jeg har alltid hatt min barnetro. Den har vært der som en visshet så lenge jeg kan huske. Grunnen til at jeg sier dette her er fordi det faktisk har ganske mye med mitt perspektiv på denne boken å gjøre.

Boken bekrefter nemlig ingen av kristendommens myter og historier om Jesus. Tvert om, vil jeg heller si. Egeland gruser dem ganske så effektivt i denne boka. Men, det er et par viktige ting vi må ha i mente. For det første så må vi ha i bakhodet at Egelands bøker om Beltø er ren og skjær fiksjon. Det er galskap satt i system. Det er spenningslitteratur som er skapt for å underholde. Derfor kan ikke, og vil ikke, en roman som dette verken bevise eller motbevise noe som helst. Det er heller ikke Egelands mål, kjenner jeg ham rett. For det andre så er det ingenting kontroversielt i de faktaene som Tom Egeland viser til i boka. De er velkjente hos teologer og skriftlærde i hele verden.

Jeg tror Tom Egelands mål med denne boka er å pirre nysgjerrigheten til folk. Vekke undringen hos leseren. Få oss til å tenke. Hvem var han egentlig denne Jesus? Han gir oss selvsagt ikke et svar, men en herlig og spinnvill Beltøsk konspirasjon. Ikke hva som faktisk har skjedd, men hva som kunne ha skjedd dersom det som befant seg i en grotte i Kapernaum faktisk hadde eksistert. Egeland er en undrer. En tenker. En som ikke klarer å la være å tenke «Hva om …?» eller «Tenk hvis..?» Det er akkurat det som gjør disse bøkene så spennende og inspirerende. Vår kjære Beltø har faktisk funnet «The shane of secrets» og Jesu grav i Sirkelens ende, Olav den Hellige og Moses sine levninger i Paktens voktere. «Babels tårn» og en mumifisert alien i «Lucifers evangelium«, mens både «Paktkisten» og «Biblioteket i Alexandria» blir funnet i Nostradamus testamente. Det er ikke meningen at vi skal tro på det skjønner dere. Dessuten … Snart er det vel ikke mer å finne, vil jeg tro?

Det er med dette som bakteppe jeg altså hevder at Tom Egeland faktisk får meg nærmere min egne religiøse overbevisning i sin siste bok. Han får meg til å undre, å tenke, å gruble, å føle. Det gjør godt å lese bøker som gjør slike ting med deg. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. Det som skjer, og det som liksom «avsløres» burde vel heller fremkalle tvil enn å fremkalle tro? Likevel skjer altså det motsatte.

Den 13.disippel er noe helt annet enn de tre siste bøkene om Bjørn Beltø. Det er «back to basic». Boken starter der den første boken «Sirkelens ende» slutter. Ikke i tid, men i tematikk og tempo. Det er roligere. Mer ettertenksomt.Det er de store spørsmålene om Jesus som står i sentrum. Bjørn Beltø blir sendt ut på en reise i Jesu fotspor, og gjennom denne reisen kommer spørsmålene. De store spørsmålene. De vi alle stiller oss. De eksistensielle og vanskelige spørsmålene. Svarene uteblir selvsagt, men det er selve prosessen med å fabulere rundt dem som gjør denne boka til en intens og berusende leseopplevelse. Jeg elsker den følelsen. Gang på gang la jeg boka fra meg, og lot meg selv fundere og reflektere.

På mange måter føler jeg et punktum er blitt satt med den 13.disippel. Ringen er sluttet. Vår kjære hovedperson har kommet rundt, og er tilbake der han startet, men på et bedre sted. Roligere, eldre og klokere. Slik skal en fortelling være. Gjennom all galskapen og de hinsides sprøe opplevelsene så har den nevrotiske albinoarkeologen stått støtt. Han har vært vår guide gjennom over 2000 romansider. Han er en hard negl!

Den 13.disippel er etter min mening den beste av de fem bøkene i serien. Den går dypere inn i sjelen. Den setter større avtrykk. Den er aldri hektisk eller oppjaget. Løsningene er mer i tråd med hva leseren kan vente seg, men likevel fascinerende og nesten litt trolsk. Hadde historien vært sann ville jeg lagt ut på pilegrimsreise i sommer i stedet for pakketur til syden. Språket er en nytelse i seg selv. Egeland varierer fint mellom det som skal øke og det som skal senke tempoet. Bipersonene i romanen er langt sterkere karakterer enn mange av de vi har sett tidligere, og mange av spørsmålene vi har stilt oss tidligere får sine tvetydige svar i denne romanen. Det er herlig å se hvordan en karakter som Trygve Arntzen blir videreutviklet, og med det skaper en ny dimensjon til et allerede fargerikt persongalleri. Rebecca og Victoria glir inn i min bevissthet som to av de sterkeste kvinneskikkelsene jeg har sett i moderne norsk krimlitteratur. Det sier ikke rent lite, og den ene av dem er knapt våken ett eneste sekund i boka 😉

Javel … Men er dette spennende lesing? Er det krim? Er det i det hele tatt spenningslitteratur? Svaret er både ja og nei. En god krim bør helst ha en sentral kriminell handling og i alle fall en klar og definert antagonist. Den 13.disippel har ingen av delene. Likevel er det dødsens spennende. Det er spennende å følge Bjørn Beltø og Rebecca Mendelsohns jakt på svarene på alle de store gåtene som blir lagt ut foran dem. Det er spennende å bli utfordret til å tenke selv i nye baner. På ukjente kompasskurser og gjengrodde stier. Det er spennende å lese noe som setter i gang prosesser i en selv. Vil det gjøre det hos deg når du leser? Jeg vet ikke, men jeg håper det. Er du åpen nok til å tørre å tenke de store tankene, og ikke bli redd selv om svarene du får i boken og i livet kanskje er helt andre enn de du selv trodde lå der? Ja, i så fall bør du prøve. For meg var denne boken det nærmeste jeg har kommet en åpenbaring i krimsjangeren, men da må du ikke glemme at jeg allerede var frelst i utgangspunktet …

Jeg har hatt Tom Egelands Beltø-serie som leseprosjekt denne vinteren og våren. 5 bøker på 5 måneder. Her er de andre anmeldelsene:

Sirkelens ende i januar

Paktens voktere i februar

Lucifers evangelium i mars

Nostradamus testamente i april