norsk thriller – GEIR TANGEN

Om den norske krimforfatterjungelen har en som de kan kalle for en gentleman, ja så er det Helge Thime-Iversen. Vennlig, raus, smilende, høflig og hyggelig. Derfor er det også ekstra fint å få lov til å gi ham et velfortjent klapp på skuldra, og jeg tror samtlige som kjenner ham unner ham suksess med «Offiseren». Thrilleren har alt som skal til. Den er velskrevet, aktuell, spennende, kompleks, troverdig og fargerik. Dette er med andre ord et solid stykke håndverk fra den blide bergenseren. Absolutt verdt et lite dypdykk.

Helge Thime-Iversens tredje bok om Kripos-etterforsker Njaal Natland er utvilsomt den mest omfangsrike og komplekse av de tre bøkene, og samtidig også den mest aktuelle med sin storpolitiske ramme rundt kampen mot terror. Akkurat den tematikken er et stort lerret å bleke. Det er svært lett å tråkke feil, enda lettere å våre stigmatiserende, og nesten umulig å skape noe nytt og spennende. Vi har lest det hundre ganger før, og da er det utfordrende å gjenskape interessen nok til at leseren blir fristet på nytt. Men, i likhet med Trygve Kallands «Hundene i Raqqa» fra 2019, så klarer Thime-Iversen kunststykket å gjøre dette interessant med gode doser respekt, kløkt, innsikt, og ikke minst, en velkomponert dramaturgi.

I «Offiseren» møter vi en hel palett av fargerike karakterer som hver på sitt vis vikles inn i et forestående terrordrama på norsk jord. Njaal er en sammensatt fyr med mange sider vi gjerne vil utforske, og i denne boka får han også selskap av den nyansatte Kripos-etterforskeren Michelle Reyes. En eksplosiv dame med så mange fasetter at en kan bli svimmel av mindre. Et kunststykke av en karakter. I tillegg drar Thime-Iversen med seg de to beste karakterene fra henholdsvis «Mordgåten» (politikvinnen og vennen Nina) og «Blodørn» (den ateistiske presten Arne). Flere andre gode karakterer dukker også opp underveis i fortellingen. Når en først har forstått hvor dette bærer, så peiser forfatteren på med flybensin, og viser til fulle hvilken dyktig thrillerforfatter han er. Du trenger oksygenmaske for å komme gjennom de siste femti sidene av boka.

Oppsettet er tilsynelatende enkelt. En terrortrussel mot Norge fra ukjente ytterliggående muslimer skjult i en kode så vanskelig å løse at ingen har klart å løse den. Ikke CIA, ikke, FBI, ikke PST og ikke Etterretningstjenesten. Men når Kripos-etterforsker Njaal Natland får tak i koden … Har du sett plottet før? Ja, det virker ganske åpenbart og forutsigbart, og samtidig så skjer det en del drap på etterretningsagenter. Alle ingredienser i en tradisjonell spikersuppe er med andre ord på plass. Men, tro om igjen … Så enkelt er det ikke i «Offiseren». Det er akkurat det jeg liker ekstra godt med denne romanen. Forfatteren tyr ikke til de enkleste løsningene. Han tar noen beintøffe valg underveis, og dramaturgisk tar han mange grep som overrasker leseren. Tro ikke at dette kommer til å ende slik Hollywood-modellen legger opp til. Selv om forfatteren noen ganger blir i overkant overforklarende i å underbygge de hemmelige tjenestenes moralske dilemma, så skaper han i «Offiseren» et skremmende realistisk scenario i denne spennende thrilleren. Den bygges sakte opp, men eksploderer i et voldsomt drama mot slutten. Anbefales!

Den ferske F16-piloten Ylva Nordahl blir stresset av et russisk jagerfly under en NATO-øvelse. De kolliderer, og Ylva og hennes amerikanske mentor må skyte seg ut av flyet for å overleve da den russiske piloten får ordre om å skyte ned flyet. Det de ikke vet er at de har havnet langt inn på russisk territorium. Et storpolitisk spill er i gang mellom NATO og Russland. Et spill uten vinnere, og som ingen av dem har råd til å tape. I et iskaldt arktisk landskap pågår en kamp om å overleve for Ylva og hennes makker.

Krimdebutant Grethe Bøe har for lengst brutt lydmuren med sin arktiske thriller «Mayday». Boken har gjort det steinbra på salgslistene i februar, og Cappelen Damm har tatt fram storslegga når det kommer til det å legge markedskroner inn i en utgivelse. Dette er noe vi nesten ALDRI ser i Norge, og jeg har etterlyst det lenge. «Mayday» er også solgt til flere andre land på veien mot utgivelse. I arbeidet med debutromanen har Bøe hatt kyndig og god hjelp av to ringrever innen norsk krim. Redaktør Knut Gørvell og krimforfatter Torkil Damhaug. Resultatet er en forrykende thriller som det lukter svidd av. Er jeg imponert over debutanten? Ja, det må jeg ærlig innrømme. Hun har klart å balansere en actionpreget og fortettet handling med den maskuline teknothrillerens detaljrikhet, og et luftig og tidvis litterært uttrykk. Det er sabla godt gjort!

Noen steder lyser det gjennom at det er en fersk stemme. Et par av de viktigste karakterene er en smule endimensjonale som typer med litt for mange helte-gen under skjorta. Det er ikke tilfeldig at Cappelen har brukt Farmen Kjendis-vinner Lasse Matberg for å portrettere Ylvas kjæreste i reklamefilmen for boka, for å si det slik … En annen ting som tyder på en litt utrent penn er et overforbruk av vanskelige akademiske begreper og fremmedord. De fleste av oss forfattere kan dem, og skjønner meningen, men vi forenkler uttrykkene for at leserne skal forstå meningen uten å ha fire år på NTHI bak seg.

Så over til det som funker svært bra, og det er mye: Jeg merker meg at hun bruker en vandrende allvitende synsvinkel som et litterært grep. Det er sjeldent veldig vellykket, men akkurat i denne boka fungerer det overraskende bra. Med det så mener jeg at vi vandrer fra hode til hode i den enkelte scene, og får vite hva flere karakterer tenker og føler i situasjonen som oppstår. Forfattere som prøver seg på dette etterlater seg ofte en kaotisk og uoversiktlig slagmark, men Bøe holder grepet stramt, og bruker det bevisst i passelige porsjoner om gangen. Det er imponerende håndverk. Det samme må sies om bokas actionsekvenser. De er nesten til å få åndenød av. Bøe glitrer og briljerer når det smeller rundt Ylva, for å si det slik. Jeg synes også hun skildrer landskapet og naturen i nordområdene på en måte som tar pusten fra meg som leser.

Det er intenst spennende å følge Løytnant Ylva Nordahl og hennes amerikanske livstrøtte og bitre nestor gjennom den iskalde tundraen i Russland for å komme seg i trygghet på den norske siden av grensen etter at F16 flyet deres kolliderer og deretter blir skutt ned over russisk jord . Ylvas samiske opphav, hennes fars mystiske forhistorie og pilotenes utrettelige kampvilje roper på oppmerksomheten gjennom hele boka. Dette er en adrenalin-thriller når du bare har måket vei gjennom de 100 første sidene. Tankene går fort til Alistar McClean og Desmond Bagley på sitt beste. Men, vi kan også gå til Norge: Likte du «Hvit armada» av Ørjan Nordhus Karlsson fra 2019, ja så er denne thrilleren nesten like god i sine beste stunder. En anbefaling til adrenalinjunkier der ute!