Norsk krim2017 – GEIR TANGEN

Jo Nesbø – Tørst: Hvor blodtørstig er du?

Boken alle skal lese i år. «Tørst» av Jo Nesbø. Harry Hole tilbake på hesten. Jo Nesbø tilbake på sporet. Balansen er gjenopprettet. Verden går videre. Å anmelde denne boken er enkelt. Jeg kunne skrevet hva som helst, og sluppet unna med det. Jeg kunne slaktet den, og argumentert med at Jo Nesbø skriver den samme boken om igjen og om igjen. Eller jeg kunne hyllet den i euforiske vendinger, og vist til hvor genial Jo Nesbø er som får oss til å tørste etter mer hver eneste gang. En Coca Cola-oppskrift som alle andre kan prøve å kopiere, men som likevel aldri blir like god som originalen.

Så hva blir det til? Blodig slakt eller manna fra himmelen? Vel … Vil det i det hele tatt være interessant å lese hva jeg mener om denne boka? Mediene mener visst det. En avis presterte til og med å bruke en halvside på å fortelle at jeg ennå ikke hadde lest Tørst, men at den sto høyt på leselista mi … Kanskje jeg heller skal la mine meninger ligge for en gangs skyld, og i stedet fortelle dere hvorfor disse bøkene om Harry Hole engasjerer så voldsomt, og hva som er grunnen til at Jo Nesbø ikke forandrer oppskriften?

Vi gjør det … Og da må vi begynne med begynnelsen. Og med begynnelsen tenker jeg her på det sekundet leseren plukker boka ut fra sjokkselgeren på Rema1000, og bestemmer seg for at denne skal han eller hun ha. Premissene er selvsagt lagt til rette for kjøpet ved at boka er å finne overalt. Ikke bare fremst ved kassa i bokhandelen, men også ved siden av rollerburgeren på Seven Eleven, og like ved hylla med billigklærne på Sparkjøp. Dessuten snakker alle om boka. Mediene snakker ustanselig, vi bokelskere snakker i det uendelige, krimforfattere blir dratt ut fra skrivestua og børstet støv av for å uttale seg om Jo Nesbø og den nye boka, og folk snakker seg imellom og til folk de møter på veien. Det er som å snakke om været. Noe enkelt og håndgripelig som den andre garantert kan si noe om han også.

MEN … Ville dette skjedd dersom boka (eller de tidligere bøkene) ikke var noe helt utenom det vanlige? Nei, det ville ikke det. Nesbø har et skrivetalent vi andre kan drømme om, og en Coca Cola-oppskrift som er åpen og hemmelig på en og samme tid. Det er ikke vanskelig å følge oppskriften, og få det til å smake som Cola. Men, vi mangler den siste lille hemmelige ingrediensen som gjør at det bare blir en drikk med Cola-smak, ikke ekte vare. Bøkene om Harry Hole har denne hemmelige ingrediensen, denne X-faktoren, som gjør at bøkene får dette nesten mytiske og magiske ved seg.

Slik er det med «Tørst» også. Det er en Harry Hole roman akkurat slik vi forventer at den skal være. Den inneholder de riktige elementene, og som lesere blir vi hektet. Elementene skal jeg ramse opp for dere, og med det gi dere en analyse av hvorfor dette fungerer så godt. Følg oppskriften, og du vil få noe som smaker Cola, men jeg kan love dere at det vil mangle «noe» likevel. Det lille ekstraordinære som utgjør den store forskjellen. Dette «noe» er det bare Nesbø selv som kan tilsette. Men, her har dere oppskriften iallfall:

DET SPEKTAKULÆRE

I «Tørst» møter vi en vampyrist som biter sine ofre i halsen med et sylskarpt jerngebiss. Det er så hårreisende langt utenfor den morbide fantasien som de fleste av oss krimforfattere har. Det er spektakulært, grusomt, grufullt og inn i helskies usannsynlig. Våre redaktører ville bare ristet bedrøvet på hodet og bedt oss trykke på delete-knappen fort som fy. Akkurat derfor vekker det oppsikt. Det er noe som bare Nesbø slipper unna med. Fordi han har gjort det før. Eller rettere sagt, fordi han har gjort det med glitrende resultater før. En splitter pine gal drapsmann som gjemmer seg inni snømenn, eller en annen som dreper sine ofre ved å putte «Leopolds eple» inn i munnen deres, og vente til trykkbelastede springfjærer får et dusin nåler til å springe ut i alle retninger gjennom hodet på stakkaren. Det er hinsides alt det vi andre kunne klart å komme på, og kommet unna med, med æren i behold. Kepler kan utstyre sine sprø drapsmenn med hareører og barnesanger spilt inn på bånd. Samuel Bjørk kan få morderen til å ikle seg uglefjær når han skal gjennomføre sine morbide ritualer, men det smaker bare Cola. Det er ikke ekte vare. Det mangler det lille ekstra som bare Nesbø får til. Han er en mester i å gjøre det spektakulære troverdig. Få oss til å tro på konseptet. Vi godtar at dette er mulig i Nesbøs verden. I Harry Holes univers.

DET UTRYGGE

Dette punktet er svært viktig i Nesbøs bøker, og er en dirrende undertone som ligger og vibrerer gjennom samfulle 526 sider i «Tørst». Utryggheten. Vi føler oss overhode ikke trygge på hva som kommer til å skje på veien fram til Harry Hole går ut som seierherre. Og, denne vissheten om det uvisse bruker Nesbø i hver eneste scene for å få oss til å gispe etter luft når trusselen er nær, kikke en annen vei enn vi burde, og til å konstruere et drama der vi aldri føler oss ovenpå. Når som helst smeller jernkjevene rundt halsen vår. Denne utryggheten hos oss lesere har Nesbø skapt gjennom serien. Gang på gang har han sjokkert oss ved å la det som ikke skulle skje hende gang på gang. Han har bygget opp kjære og nydelige karakterer gjennom tre-fire bøker, for å så å la drapsmannen rive hjertet deres ut med bare nevene og vise det fram til oss. Vi står oppreist i godstolen og roper et høyt NEEEEEEEEIIIII! Det er hjerteskjærende vondt, og det skaper en intens følelse av …. (trommevirvel) … Utrygghet. Vi stoler ikke på Jo Nesbø. På hva han kan finne på å gjøre. Han er notorisk utro mot krimkonseptet, utro mot sine egne karakterer, og utro mot oss lesere. En dreper ikke de vi er blitt glade i, men Nesbø gjør. Gang på gang. Derfor føler vi oss aldri sikre på at dette vil gå bra. Tvert imot så er vi ganske sikre på at det ikke gjør det. Det er denne følelsen som gjør at du synes det er så vanvittig spennende å lese Harry Hole-bøkene, mens lignende scener i andre bøker får oss til å gjespe. Nesbø har kombinasjonen av det spektakulære, det morbide, og det utrygge.

DET STRUKTURELLE

Struktur? Noe så kjedelig faktisk? Ja, for å skrive kriminallitteratur handler faktisk i stor grad om akkurat dette. Det er ikke nok å ha den gode pennen og den gode ideen. En må også ha evnen til å kunne komponere spenning. Det er et håndverk. Det er ikke tilfeldig hvordan historien bygges opp, hvor i romanen det er grenseløst spennende, og hvor det ikke er det. Det handler om struktur. Å skape spenning. Å skape uhygge. På de riktige stedene og på riktig måte. La oss ta to helt banale triks i krimhåndboka som eksempel. Cliffhangere er det ene. Det er så grunnleggende at vi lærer det på ungdomsskolen. Å stanse en fortelling der den er på sitt mest spennende uten å fortelle hvordan det går, for så å gå inn i en ny scene med andre karakterer. I «Tørst» lar Nesbø oss gjennomleve leser-traumet gang på gang. Uten å røpe noe av handlingen (og hvordan det går) så sender han altså en av Harrys nærmeste inn i et drama der vedkommende svever mellom liv og død med dårlige odds, for å så å forlate oss lesere i det han stormer inn på sykehuset. Vi må vente før vi får svaret på om han eller hun overlever. Enkel basic strukturell oppbygging av spenning. Et annet eksempel er å benytte seg av «de tre dører». Altså la leseren forstå at drapsmannen slår til igjen (skjuler seg bak en av dørene), samtidig som han bygger opp sannsynligheten for hvem dette faktisk er i ferd med å skje med likt mellom flere karakterer. Du som leser veksler mellom hvem du tror er offeret, og panikken kryper opp gjennom luftrøret ditt mens du leser. Nesbø bruker dette trikset gjentatte ganger, men det er helt tydelig i starten på romanen da vi har tre personer som alle har vært involvert i en Tinder-date, og for hver scene du leser så blir du skråsikker på at det er den du leser om nå som kommer til å bli drept. Jeg kunne gitt dere en liste på 10 andre slike strukturelle knep, og vist dere hvor dyktig Nesbø er til å bruke disse om hverandre, kombinere dem, og bryte med konvensjonen her og der. Alt i en (ondsinnet) plan om å drive leseren til vanvidd. Jo Nesbø planlegger spenningen og strukturerer den bedre enn noen andre i Norge.

DET GJENKJENNBARE

Det siste punktet jeg tar med her er «Det gjenkjennbare». Du forventer noe som leser når du går inn i en ny Harry Hole roman. Det er et paradoks, men det ligger faktisk en trygghet i å vite at det kommer til å skje de jævligste ting. Mennesker elsker det gjenkjennbare. Det bekreftende. Vi forventer at Harry Hole bryter reglene, selv om det alltid fører med seg at noen uskyldige dør. Vi forventer at han sprekker på drikkingen minst en gang i hver roman, og at han da ødelegger noe helt fundamentalt i livet sitt. Vi forventer at Harry Hole blir utsatt for disse spektakulære innretningene, og at han klarer å snu dem til sin fordel. Alt dette er gjenkjennbart. Hans nærmeste kjære (Rakel og Oleg) skal på ett eller annet vis utsettes for noe jævelskap, og vi forventer at Beavis & Butthead setter kjepper i hjulene som de korrupte og udugelige politifolkene de er. De har gjort det siden sjette bok etter at Harry endelig fikk has på den forrige korrupte politimannen i Marekors. De er der igjen og igjen og skaper nytt drama. Truls Berntsens forelskelse i Mikael Bellmans kone, Ulla. Oleg og Harrys alltid like gripende bånd til hverandre. Harrys tilbakevendende moralske spørsmål der han må velge mellom privat lykke eller fellesskapets beste. Jo Nesbøs språklige finurligheter som fargelegger Oslos skyggesider bedre enn noen andre. osv.osv. Alt er der og vi kjenner det igjen. Det er som å møte en gammel venn etter noen år. Vi finner tonen raskt så snart vi oppdager at den andre ikke har forandret seg. Og det har ikke Jo Nesbø. Det har ikke Harry Hole. Og det har ikke resten av universet heller. Vi forventer at oppskriften ikke brytes. Det er som med Hardy-guttene. Tenk om vi hadde åpnet en av bøkene en gang tilbake i nittenhundreogpilogbue og funnet ut at Faren til Frank og Joe hadde funnet seg en elskerinne og stukket av til Bali for å pleie kjærligheten? Eller at Chet hadde reist til Canada for å studere, og ikke ville komme hjem igjen? KRISE! Det ville vært å bryte det usynlige båndet mellom forfatter og leser. Det ville vært avtalebrudd. Derfor holder Jo Nesbø seg til oppskriften, og derfor kjøper du «Tørst» i butikken. Uansett hvor den måtte ligge. Det er den boka du vil ha. For du vet hva du får, og du liker det gjenkjennbare.

Så til slutt … For dere som tålmodig har lest dere så langt i min amatør-analyse av Harry Hole seriens popularitet. Hvor god er «Tørst» målt opp mot de andre ti bøkene i serien? Svaret er 4. Den er svakere enn Panserhjerte, Marekors og Snømannen (i den rekkefølgen), men milevis bedre enn de to siste bøkene om Harry Hole, Gjenferd og Politi (som befinner seg på de to nederste plassene). Så da vet du det, og mer trenger du egentlig ikke å vite. Da er det bare å kjenne etter … Er du tørst?

MINE ANMELDELSER AV HARRY HOLE-SERIEN:

(De fire første leste jeg før jeg startet bloggen)

MAREKORS – FRELSEREN – SNØMANNEN – PANSERHJERTE – GJENFERD – POLITI

Råsterk og grusom krimdebutant

Snakker vi årets sterkeste krimroman allerede nå, i mars? Jeg ser ikke bort ifra det. Myriam H. Bjerklis krimdebut «Lille Linerle» grep tak i meg, og gav meg rundjuling fra første side av. Etter hundre sider var det fullstendig knockout. Det var ikke snakk om å legge den fra meg. Tittelen gjenspeiler IKKE innholdet, bare så det er sagt. Her kunne hun godt ha lånt Gard Sveens tittel «Helvete åpent». For det er det er. Et dypdykk inn i et sydende inferno av pur jævelskap.

Det vil nok være dem som vil argumentere med at dette ikke er rendyrket krim, men i grenselandet mellom krim, psykologisk thriller og dystert drama. Jeg er ikke uenig i en slik karakteristikk. Likevel er det en kriminalroman. Det er det som er rammeverket fortellingen har blitt bygget rundt. En jente som forsvinner, og politietterforskningen av hva som kan ha skjedd med jenta. Samtidig så er det ikke der spenningen ligger. Den presser seg ut gjennom hver eneste pore av ofrene i deres skildringer, og gjennom gjerningsmannens synsvinkel. Rått, brutalt, grusomt, avstøtende og fullstendig oppslukende spenning. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken.

Det er et problem at jeg faktisk ikke kan si så mye her om hva det er som gjør denne krimromanen så nervepirrende og spesiell. Går jeg inn på det så avslører jeg viktige twister og spenningstopper som skal være skjult for leseren. Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det sterkeste med det jeg eier og har av pondus, og håpe at mange nok kaster seg over den til at den blir en snakkis. En «må leses-bok». Det er nok den veien boken må gå for å bli en bestselger. opp fra folkedypet, rett og slett. Det er fordi boka kommer ut på lille LIV Forlag i Vestfold, og derfor ikke er å finne i stablene ved inngangen til Norli, Notabene og Ark andre steder enn i Larvik og Stavern. Det er jungeltelegrafen som må gjøre jobben. Med andre ord deg og meg.

Myriam har et lettfattelig og godt språk, og en svært god evne til å skildre tanker, følelser og opplevelser. Hun legger ingenting i mellom, pyser aldri ut, og tar de jævligste episoder på strak arm. Alt skildret med hjerte, medfølelse og engasjement. Det er ikke noe utenpå og halvveis her. Det er ekte, solid håndverk fra start til mål. En usedvanlig sterk historie som kommer til å bli boende i meg så lenge jeg lever. Dette er en roman som kommer til å sette spor i alle lesere, det kan jeg garantere. Om du klarer å lese «Lille Linerle» og trekke på skuldrene når siste side er lest, da vil jeg anbefale et besøk hos psykiateren med en gang.

Jeg har på tross av all skryten noen innvendinger rent krimteknisk. Mot slutten glipper det litt. Vi har en politimann som avslutter sin etterforskning når han endelig får et solid gjennombrudd. Med det engasjementet han har vist gjennom romanen ville det vært fullstendig utenkelig, men her får han altså det sporet som kunne løst hele floken, men lukker døra etter seg og går. Vi møter ham ikke igjen. Det er en stor logisk brist. Det samme kan sies om selve slutten (siste to sider av boka). Om det som skjer der hadde skjedd i virkeligheten, ville ikke vedkommende kommet unna med det uten å bli tatt. Banna bein. Det er en fullstendig hjernedød handling som ville blitt oppklart samme ettermiddag av politiet. Sånn sett kunne jeg tenkt meg en annen opprulling og en annen slutt, men det får så være …

«Lille Linerle» er uten sidestykke den sterkeste kriminalfortellingen jeg har lest, mye på grunn av tematikk og omstendigheter selvsagt, men like mye fordi Myriam H. Bjerkli faktisk mestrer det å fortelle en slik historie uten å bli for sentimental, for blodig, for spekulativ eller for melodramatisk. Godt gjort. Det er bare å lese folkens, men noen kose-krim er det IKKE. Dette er sterk kost. BRAVO!

Et melankolsk farvel?

Frode Eie Larsens femte krimroman med Eddi Stubb i førersetet, «På overflaten flyter vannliljene«, kommer ut denne uka. Det er en stille, tilbakelent og vemodig kriminalfortelling. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. Og kanskje er det et melankolsk farvel til Eddi Stubb og Oskar Myhre. Jeg vet ikke, men det føltes mer som et punktum enn et komma å lese siste linje i romanen.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at Frode Eie Larsen har vært konsulent og prøveleser på mine to kriminalromaner «Maestro» og «Hjerteknuser».

Det er sjelden en kriminalroman setter meg ut og vekker følelser i meg. Men, denne historien gjorde det. Mye talte for det motsatte underveis. Det var flere ganger jeg spurte meg selv hva det var forfatteren holdt på med de første 200 sidene, men etter hvert som bakteppet kom til syne, og de grusomme drapene får sin forklaring, så åpnes det også en sluse til et vell av følelser og en dypere forståelse av menneskene som vandrer rundt mellom ordene og setningene i «På overflaten flyter vannliljene«.

Det var en krevende kriminalroman å lese. Fordi den ikke griper deg som leser fra første side. Ikke sender deg på en rollercoaster av twister og turner. Ikke får deg til å bite negler ytterst på stolen. Ikke pirrer mysterieløseren i deg til vanvidd. Ikke får deg til å gispe etter luft i den ene cliffhangeren etter den andre. Dette er nemlig noe så uvanlig som en kriminalfortelling ribbet for billige tjuvtriks og enkle utveier. Det er rett og slett modig å skrive noe så stille og alvorlig i en krim, og mot slutten dro jeg paralleller til både Jørn Lier Horst, Christoffer Carlsson og Karin Fossum. Krimforfattere som tidvis våger å la teksten stå naken for å kunne fortelle en historie på en bedre og sterkere måte enn ved å la helten gå gjennom ild og vann for å løse mysteriene.

Det er vågalt å stole på at krimleserne er så trofaste at de leser romanen ut når den har så lite av de krimtunge virkemidlene vi andre krydrer rettene våre med. Men, gjør det folkens. Det kan kanskje virke hverdagslig, litt puslete, og til tider langdrygt i første halvdel av boka, men det har sin åpenbare forklaring. Dette er ikke en krimroman som hadde tålt action og pyroeffekter. Det ligger et alvor og en innsikt i enden av veien som du vil gå glipp av om du bare fokuserer på det som skjer i boka. Romanens kjerne ligger faktisk mellom linjene, ikke i dem. Det er en sår pianostreng som vibrerer i undertonene, og som først får tone ut i sin ensomhet om du hører musikkstykket ut.

Det melankolske og såre i forholdet mellom karakterene, deres liv og opplevelser, deres sorger og savn, deres valg og forspilte sjanser … Alt nøstes sammen i en historie der du hele veien må jobbe med deg selv som leser for å forstå ikke bare stykkevis og delt, men fullt og helt, hva det er som egentlig er i ferd med å skje med disse figurene. Noen av dem har vi kjent i årevis, andre dukker opp for første gang i denne historien. Det de har til felles er at de alle står ved veiskiller, der valgene de tar vil være bautasteiner i livet, og konsekvensene av disse valgene vil forandre både dem og omgivelsene for alltid.

Jeg lurte lenge på hva denne lille såre tonen var for noe, og kanskje mest av alt hvorfor forfatteren hadde plassert den der. Den virket forstyrrende og avledende. Men, når de siste sidene leses i boka så forstår du med ett hele bildet, og du ser det har endret seg. Og det du var helt sikker på var bare et nytt kapittel viste seg (kanskje) å være en epilog. Ikke vet jeg, men det føltes slik for min del. Et vemodig, men vakkert farvel?

Mine anmeldelser av Frode Eie Larsens romaner: