Skjulte norske krimskatter: JARLE STEN OLSEN

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen.

I dag: JARLE STEN OLSEN

Med en kriminalroman utgitt på LIV forlag og den neste som indieforfatter på eget forlag, er det nok en del krimlesere som ikke har hørt om denne karen. Jarle Sten Olsen er født i 1963 i Bergen. Han bor nå i Bø i Telemark og jobber som medielærer på Hjalmar Johansen videregående skole i Skien. Han har tjue års erfaring fra TV-produksjon, i NRK, TV2 og flere produksjonsselskaper, hvor han har vært fotograf, redigerer, producer og prosjektleder. Han har blant annet produsert ”Midt i Smørøyet» (NRK) og ”Silje & Sigurd – et slags reiseprogram” (TVNorge), som vant Gullrute for beste underholdningsprogram i 2001. Som forfatter debuterte han i 2014 med SteadyBare du som passer på er hans andre kriminalroman, og kom i 2018.

Steady (2014)

«Steady» er altså Jarle Sten Olsens debut, og ble utgitt på LIV Forlag i 2014. Jeg var en av dem som var veldig begeistret for denne debuten, og skrev blant annet i min anmeldelse følgende om boka:

«Steady» er rett og slett en svært spennende bok. Olsen kan virkelig kunsten å drive leseren til vanvidd gjennom stadige cliffhangere, og han har skrudd sammen en historie som engasjerer fra begynnelse til slutt. Dessuten formidler han veldig godt. Fine skildringer, gode dialoger, og et karaktergalleri som roper på flere bøker. Både Erling, Tommy og HP er fornøyelige, ekte og stilige typer. Jeg liker dem. De har substans. De er ikke pappfigurer uten sjel. Miljøet det skildres fra på innsiden av NRK er dessuten ganske artig og spennende lesing.

Hentet fra anmeldelsen «Ready-Steady-Go!» , publisert på bloggen i 2014

Om dere ønsker å lese boka, anbefaler jeg sterkt å kjøpe pocketversjonen ettersom det i den er ryddet opp i en god del skjønnhetsfeil. Handlingen i boka er drivende god. Erling er steady-fotograf i NRK med en litt rufsete fortid. Nå samboer med rikmannsdatteren Astrid som jobber i samme kanal. Når han en dag blir tatt for hasjbesittelse mens han er på jobb, går det meste skeis rundt ham, men han får på mystisk vis jobben tilbake, og blir satt til å ha ansvaret for steadykameraet under Nobelpriskonserten. Nobelkomiteens leder blir etter hvert funnet drept, og vi som lesere vet at utdelingen av prisen er fingert av en gruppe amerikanske agenter på et hemmelig oppdrag. Samme kveld som lederen blir drept, blir Erling vitne til at en av hans beste kamerater dør i en brann. En norsk kvinne med afghansk bakgrunn blir kidnappet, og faren blir utsatt for utpressing. Alt henger sammen, og den avgjørende brikken i puslespillet er Erling. Det er bare det at Erling har fattet mistanke til alt som skjer rundt ham. Han er nysgjerrig, og begynner å grave i hendelsene. Ganske snart befinner han seg midt i både politiet og agentenes søkelys.

Bare du som passer på (2018)

Det skulle ta noen år før andre bok fra Jarle Sten Olsen kom på markedet. Også denne gangen med handling fra innsiden av NRK. I «Bare du som passer på» møter vi Tom Moen, video-journalist i NRK, som blir presset til å dra til Bø i Telemark for å utføre et oppdrag for SORG, spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper. Oppdraget, som i utgangspunktet virker som en enkel jobb, viser seg å være langt farligere og gjør at han må nøste i en fortid mange ønsker å glemme. Her er det sterke linker til landssviksoppgjøret etter andre verdenskrig og til den høyreekstreme grupperingen «Soilders of Odin». Tom Moen begynner å jobbe undercover på distriktskontoret og knytter sterke bånd til flere i lokalsamfunnet. Når han aner et mulig terrorangrep på «nattåpent» i gågata i Bø, øker tempoet i handlingen . Det gjør også leserens puls, for idet du tror det smeller, så dreier fokus fullstendig til noe helt annet.

Jeg skrev følgende på min insta-blogg om «Bare du som passer på»:

«Bare du som passer på» en skikkelig god kriminalroman. Godt skrevet, god dramaturgi, spennende, engasjerende og troverdig i skildringene av det lille lokalsamfunnet i Bø. I tillegg så oser det av innsikt når det kommer til distrikts-journalistenes hverdag på et lite lokalkontor langt vekke fra Tigerstadens brøl. Jeg merker at karakterene berører meg og interesserer meg, samtidig som drapsgåten og den underliggende tematikken pirrer nysgjerrigheten min hele boken gjennom.

Fra min omtale på Goodreads om «Bare du som passer på» 25.april, 2019
Gode anmeldelser på «Bare du som passer på»

Det som kjennetegner Jarle Sten Olsen som forfatter er først og fremst hans nærhet til karakterene, og evnen han har til å gjøre det utrolige sannsynlig. En blir dratt inn i en setting som vekker interesse, og han er flink til å skildre miljø og karakterer på en måte som gjør at de blir levende for oss. Samtidig så henger det sammen plottmessig hver gang.

Promo til boka «Bare du som passer på»

Skjulte norske krimskatter: ULRIK HØISÆTHER

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen. I dag: Ulrik Høisæther

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen.

I dag: ULRIK HØISÆTHER

Ulrik Høisæther (Foto: Julia Pike/Gyldendal)

Ulrik Høisæther er en av våre best bevarte krim-hemmeligheter. Han skriver gnistrende godt, med høyt tempo, artige twister, og levende karakterer. Hans to første krimbøker «Pokerfjes» og «Rene hender» kom ut på Tiden Forlag for 8-10 år siden, og ble en del omtalt den gangen. Mens hans foreløpig siste bok «Den siste bankboksen» kom ut på Gyldendal for et par år siden.

«Pokerfjes» og «Rene hender» er norsk finanskrim på sitt beste. Engasjerende bøker som du sluker, og med sterke hovedpersoner som kryper inn i deg og blir værende. Gjennom de to første bøkene i denne serien trodde jeg virkelig at vi så konturene av et forfatterskap som skulle ta skikkelig av, men så skjedde ikke det. Ulrik ble opptatt med en del andre prosjekter, Tiden Norsk Forlag sluttet å gi ut bøker, og plutselig hadde det gått så lang tid at det var vanskelig for andre forlag å skrape opp Eveline Enger og Jack Larsen fra asfalten. Trist, men slik er det av og til. Med det sagt, så er disse to finansthrillerne såpass gnistrende, at dersom du ikke har lest dem, så bør du skaffe dem til veie så snart du kan.

Om debuten «Pokerfjes» skrev jeg i min anmeldelse følgende: «Dette er det vi elsker å kalle en pageturner. Natt til fredag (jeg skulle på jobb dagen etter) vurderte jeg seriøst å døgne for å lese ferdig boken da jeg hadde knappe 150 sider igjen. Slikt skjer ikke ofte med meg.» I samme anmeldelse påpeker jeg også følgende: «Jeg er imponert over hans debut. Han skriver drivende godt i et segment der Tom Kristensen så langt har vært enerådende. Jeg vil konkludere med at Høisæther er en verdig utfordrer etter å ha lest hans debut.» I 2012 nominerte jeg «Pokerfjes» til årets bok i en uhøytidelig kåring. Det sier litt om min begeistring.

Og om «Rene hender» finner jeg dette sitatet fra min anmeldelse: «Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserne blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost«

«Den siste bankboksen» er altså Høisæthers foreløpig siste kriminalroman. Den er virkelig en perle verdt å merke seg. Jeg følte meg nesten sikker på at den ville få en Riverton-nominasjon i fjor, men den ble altså forbigått, noe jeg finner litt merkelig. Som krimroman er den helstøpt. Svært godt og ambisiøst plott. Karakterer som det oser tyngde og skarpe kanter av. Et voldsomt driv med flere actionscener som tar pusten fra deg. Realistisk og godt utført etterforskningsarbeid, og et historisk subplott som virkelig engasjerer.

Jeg anmeldte boken da den kom, og skrev følgende i min anmeldelse: «Vi får en spesiell krimgåte, et uløselig mysterium, et svært spennende historisk subplott, et personlig drama, et psykologisk spill, en møysommelig politietterforskning, heidundrende høyt tempo, stadige twister og uventede vendinger, og et crescendo til slutt som tar pusten fra deg. Alt pakket inn i et godt, variert og fint språk. Her er det hurramegrundt fra første bokstav, og du blir sugd rett inn i handlingen. Her er det forsvunne diamanter, skattejakt, gangstere, fremmedlegionærer, drap, utpressing, ran, svindel, leiemordere og en smellfeit jordnær norsk politimann som er alenepappa og som lider av overspising. Vi blir så uendelig glad i denne stakkars politimannen og i hans yngre og langt mer spenstige partner. «

Ulrik Høisæther har med andre ord ikke verdens lengste backlist, men det er tre bøker du så absolutt bør finne plass til i beltet. Kan også anbefale Eirik Hivjus fantastiske innlesing av «Den siste bankboksen» på Fabel. Ren nytelse.

Ha en fin helg alle sammen. 🙂

Mikael Brenne jager rotter

rottejegerenJeg har dette året lest meg gjennom Chris Tvedt sin advokat-krimserie om Mikael Brenne. Enda har jeg de to siste bøkene igjen i serien, og må nesten holdes i tømmer for å ikke kaste meg over dem med en gang. Den fjerde boken i serien «Rottejegeren» skiller seg litt fra de forrige tre, men fremdeles glitrer Chris Tvedt som spenningens mester her på Vestlandet. Han har en egen evne til å skrive spenningsscener på en måte som gir leseren paranoide trekk. De grufulle scenene fra et forlatt høyfjellshotell i «Rottejegeren» var rett og slett vanskelig å riste av seg etter endt lesing.

Jeg har vært en ivrig leser av Chris Tvedt siden jeg leste første bok i serien. Av og til skjer nemlig dette spesielle der en forfatter og en leser finner kjemien. For meg er denne magien hjertelig til stede når jeg leser Tvedts gode penn. Hans måte å komponere vanntette plott, veksle mellom nervepirrende spenningsscener, mikse inn en del suspense fra rettssalen, for så å la det hele eksplodere i en strålende finale …. Ja, jeg må rett og slett si jeg er en smule misunnelig. Det fungerer strålende. Han treffer meg hver gang.

«Rottejegeren» er litt annerledes. Det personlige dramaet rundt karakterenes skjebner får en større plass i denne boken. Vi komme nærere innpå bikarakterene, og dykker dypere inn i deres liv og lagnad. Samtidig trekkes det mange tråder tilbake i tid til andre verdenskrig. Dette gjør at denne boken er en smule lavere i tempo. ikke fullt så hektisk som de første bøkene. Det er også adskillig mindre av skrankeadvokaten Mikael Brenne i denne romanen. Dramaet er flyttet fra rettssalen og inn i livene til karakterene i og rundt Mikaels oppdrag. Samtidig dras Mikael brenne selv lenger og lenger inn i et det som kun kan ende som et blodig oppgjør.

Historien i «Rottejegeren» har som sagt en del tråder til andre verdenskrig. Vi snakker om en kamp mellom nordmenn og tyskere, motstandsfolk og landssvikere, agenter og dobbeltagenter, hemmeligheter og likvidasjoner. Alt trekkes inn i en nyere historie der Mikael Brenne involveres etter at han redder en gammel mann ut av et brennende hus. Like etter må han redde brannstifteren, en liten jente, fra å ta livet av seg selv i flammene. Jentas foreldre engasjerer Mikael for å finne ut av hva som skjedde, og Mikael innvikles i et personlig drama med utroskap, løgner, hemmeligheter og uforståelige koblinger til en nylig frikjent drapsmann.

Som dere ser så er det et kompleks plott vi blir presentert for, og det er spennende. Veldig spennende. Som i tredje bok så øker tempoet  gir for gir dess lenger ut i boka en kommer, og avslutningsscenene er hysterisk nervepirrende for leseren. Så kan en spørre seg om ikke Tvedt bruker i overkant mange «tilfeldigheter» og lite trolige snarveier for å få spenningen til å utløses. Han har en tendens til dette i alle sine bøker. At Mikael «dukker opp» akkurat der det skjer noe, i akkurat riktig øyeblikk der han kan få et spor eller en ledetråd. Et menneske som han tilfeldigvis møter i en bar på byen. Noen han plutselig oppdager på veien når han går hjem. En krangel mellom viktige karakterer på et kjøpesenter når han er ute og handler. Et hus som blir tent på akkurat der når Mikael må stanse bilen fordi motoren koker.

Det blir litt for «tilfeldig», men er det spennende …? JA! Definitivt! Chris Tvedt skriver gnistrende godt, og selv om dette er den roligste av de fire første bøkene, så er det også den mest velskrevne. Her ser vi at Chris Tvedt er i ferd å utvikle seg som forfatter i litterær retning. Jeg gleder meg stort til å lese hans to siste Brenne-romaner «Dødens sirkel» som han vant Rivertonprisen for, og hans helt ferske Mikael Brenne-roman «Den som forvolder en annens død» som kom nå i høst.