norsk krim – GEIR TANGEN

Feilmerket, men god Brekke-krim

«Nå har natten alt» av Jørgen Brekke er markedsført som en psykologisk thriller av forlaget. Her må forlag og forfatter gå en runde med seg selv. En psykologisk thriller uten en overhengende trussel eller en vedvarende mindfuck der hovedpersonen manipuleres av omgivelsene, er i beste fall en blodfattig konstruksjon. At boka graver seg dypt ned i psyken til flere av karakterene, er ikke nok til å gi den merkelappen «thriller». Når det er sagt, så er «Nå har natten alt» en strålende cold-case krim. Godt fortalt, godt plottet og med en dybde i karakterene vi sjelden ser i slike romaner. Det skal Jørgen Brekke ha all kred for.

Jeg vet ikke hvem det er på forlaget vårt som har satt merkelappen «psykologisk thriller» på boka, men jeg undrer på hva de har tenkt …? En thriller skiller seg fra en krim på et vesentlig punkt ved at det gjerne er en hektisk og nervepirrende kamp for å unngå en katastrofe mer enn etterforskningen av en handling som står i sentrum. Den psykologiske thrilleren har gjerne dette creepy, underliggende aspektet med manipulerende mennesker som du aldri vet hvor du har, og der historien ofte har et sjokkerende vendepunkt eller en upålitelig forteller. «Nå har natten alt» har ikke noe av dette. Det er etterforskningen av en eldre sak, drapet på 15 år gamle Liv Hassel, som er navet i denne historien. Dessuten er fortellingen ganske stillferdig, rolig, behersket, og ikke i det hele tatt en bok du kommer til å bite neglene ned til neglebåndene av å lese. Det er ingen fare som lurer bak mørke vinduer her. Heller ingen indre demoner som truer med å spille seg ut på nytt. Da er det rart at den har fått en slik label fra forlaget. En annen ting som forlaget godt kan diskutere er omslaget som vel ikke akkurat skriker krim og spenning …

Jeg har derfor valgt å se helt bort fra merkelappen boka har fått i min vurdering av den. Jørgen Brekke har for det første et udiskutabelt fortellertalent. Han har et skarpt øye for gode karakterer, og han vet hvilke grep som skal til for å fange leseren. I denne romanen dykker han langt ned i menneskers irrganger og viser oss hvilke konsekvenser drapet på 15 år gamle Liv har hatt på pårørende og omgivelsene rundt dem. Det er pregede mennesker vi møter i alle fargespekter. Ugjerningen, sorgen og savnet meisler fremdeles løs på menneskene syv år etter det skjedde. Det er gnistrende godt skildret fra en forfatter som vet hva som kreves for å gjøre en slik type fortelling troverdig og dyptpløyende nok til at det engasjerer oss lesere.

Hans nye hovedperson er også en karakter som det er lett å sympatisere med. En kvinnelig True Crime-forfatter som har lagt tastaturet på hylla etter å ha mistet sin nyfødte datter i krybbedød. Hun identifiserer seg med ofrene i saken hun påtar seg, og skrivingen blir en slags terapi for henne for å komme seg ut av sin egen sorg og maktesløshet. Hennes traumer tvinnes nennsomt sammen med familien til jenta som er drept, og gir henne en grunnleggende forståelse i hvilke krefter som har vært løs innad i denne gruppen av dypt fortvilte mennesker. Selve saken har flere likhetstrekk med kjente norske saker fra de siste 30 årene. Måten Liv er drept på, og omstendighetene rundt selve ugjerningen og den påståtte falske tilståelsen til fetteren, ligner veldig på Birgitte Tengs-saken. Demoniseringen av gjerningsmannen, og sporene som aktoratet har bagatellisert eller bortforklart, har trekk ved seg som får en til å tenke på Baneheia og Viggo Kristiansens forsøk på å få gjenopptatt sin sak. Alt dette gjør Brekkes historie til noe gjenkjennbart og interessant. Det gir det også en ramme av troverdighet som kanskje ikke hadde vært like lett å få til uten at leserne hadde dette bakteppet fra norsk kriminalhistorie.

Alt i alt, så er denne romanen en svært godt skrevet krimbok. Et fint Cold case- mysterium med uvanlig gode karakterer og rikelig med krydder til deg som liker å pusle sammen svar på slike krimgåter. Jørgen Brekke har faktisk skrevet en av sine beste krimbøker, men en spennende psykologisk thriller er det ikke.

TV-serietips: Baneheia

Denne seks episoders dokumentaren som du finner på Discovery+ tar for seg drapene av to unge jenter i turområdet Baneheia utenfor Kristiansand i mai 2000. En sak som har ridd gjenopptakelseskommisjonen i flere runder de siste årene i og med at den ene av de to dømte, Viggo Kristiansen, aldri har innrømmet å ha vært med på ugjerningen

La det være sagt først som sist. Til å være en TV-dokumentar om en kriminalsak, så er denne urovekkende lite balansert. Det er Viggo Kristiansens familie, hans forsvarsteam, journalister som taler hans sak og andre eksperter som også uttaler seg til forsvar for hans bevisrekke som danner grunnlaget. Medtiltalte Jan Helge Andersen, hans familie og ofrenes familier har nektet å bidra til dokumentaren. Det samme har ledende politimenn som var aktive i etterforskningen og dommere og jurister fra rettssakene. Når det er sagt, så har de alle fått mulighet til å uttale seg i saken, og kanskje har det vært vanskelig å hoste opp noen som var villige til å stå last og brast med det som (tilsynelatende) må være norsk rettshistorie sin svakeste bevisrekke noensinne.

I krimdokumentarene om Birgitte Tengs-saken på Karmøy, om Theresesaken, og Arnfinn Nesset-saken, så har de alle hatt en viss balanse. En motpol som dokumentarens gravende journalister kunne bryne seg på. Det mangler altså her. Likevel … Dette er en svært god serie som gravde dype spor i meg som seer. Om bare en brøkdel av det som blir framlagt her viser seg å ha et fnugg av sannhet i seg, så burde det reise seg et folkekrav om at Viggo Kristiansen får tatt opp saken sin på nytt i retten. Jeg har mange runder som lekdommer i lagmannsretten bak meg, og vet hva som ligger i begrepet «rimelig tvil». Dokumentaren levner ingen tvil om at den er til stede, men som sagt så har den en voldsom slagside.

DNA-sporet som i 2001 ble framlagt av retten som et uomtvistelig bevis mot Kristiansen er så tynt at jeg fikk frysninger på ryggen da det ble dokumentert i serien. Det er, og har alltid vært, en oppfattelse hos oss som ikke kjenner saken fra andre steder enn media, at det DNA-beviset var totalt fellende og ødeleggende. Det er det definitivt IKKE. Når en uavhengig ekspert fra Danmark hentes inn av gjenopptakingskommisjonen for å bedømme DNA-beviset, ja så forkastes konklusjonen fra disse rettsmedisinerne på bakgrunn av en teknikalitet i svaret de gav. De svarte mer bombastisk og klarere enn de hadde blitt bedt om å gjøre i oppdraget …

Det samme kan en si om mobil-sporet som viser at Kristiansens mobil var i aktivitet flere ganger i det aktuelle tidsrommet, men umulig kunne befunnet seg i Baneheia da den ble brukt. Der kastet retten på båten den beste ekspertisen fra Telenor, de samme ekspertene som de har brukt til å bevise skyld i mange andre saker. Denne gangen var de plutselig ikke til å stole på.

Disse to tingene alene slår beina under aktoratets bevisførsel den gangen. Det eneste de står igjen med da er medtiltalte Jan Helge Andersens forklaring som spriker i alle fullstendig umulige retninger, og er så full av hull og logiske brist, at det er skremmende at han i det hele tatt ble satt lit til.

Som sagt … En dokumentar med tidenes største slagside. Hadde den hatt bedre vekting, så er det liten tvil om at den ville blitt den beste norske true crime-serien de siste årene. Vi som har sett den sitter igjen med en emmen bismak i kjeften. Litt fordi den er så ensidig vinklet, men like mye for at denne mannen ikke har fått prøve saken sin på nytt i norsk rettsvesen. En fair trial. Det tror jeg alle parter ville vært tjent med her.

En novellist på nye veier

«En grav å gå til» fra i fjor høst er en norsk krimdebut, men samtidig langt unna noen debut. Jan-Erik Vik har i flere år underholdt oss med sine gode krimnoveller. Flere av dem gitt ut i novellesamlinger under eget navn, i ukeblader og i magasiner. Han er spesielt kjent for sine uventede og gjerne litt morbide twister. Når han nå debuterer som romanforfatter, så er det på eget forlag. Vik har gjort jobben til 20 i stil på omslag, trykk, sats, og markedsføring. Innholdet står til 17 og en halv, atten …

Denne krimromanen er noe helt annet enn hva du vanligvis vil møte om du plukker en tilfeldig spenningsroman ut fra bokhylla. Jan-Erik Vik er som sagt en av våre mest rutinerte novellister innen krimsjangeren, og har mange utgivelser og novellesamlinger bak seg. «En grav å gå til» er sørlendingens første roman, og på mange måter er hans bakgrunn som novellist veldig synlig i denne historien på både godt og vondt.

Det positive er utvilsomt at han har tatt med seg de sprø og bisarre situasjonene, de uforutsigbare twistene og det komprimerte plottet. Vi ser også at han evner å holde seg til få synsvinkler, et kort tidsrom og ikke alt for mange karakterer å holde styr på. Alt dette gjør at historien blir interessant, artig, spinnvill og overraskende. Et par av scenene er så fornøyelig godt skrevet at jeg holdt på å knekke sammen i positiv forstand.

Samtidig så er det klare utfordringer her. Vik har gitt ut romanen på eget forlag, og jeg spør meg om han har fått adekvat redaktørhjelp i den prosessen. Jeg vet han har investert summer i dette også, men det er noen grunnsteiner innen romanskriving som ikke står helt støtt. Spesielt gjelder dette forfatterens kommenterende skrivestil overfor sine karakterer. Altså at vi får forklart av forfatteren hvorfor en karakter tenker eller handler slik og slik i gitte situasjoner i stedet for at vi opplever det i form av handling. Det er også en del dramaturgisk i form av skiftende synsvinkler i samme scene, og ikke minst en voldsom karakterbrist som ganske lenge framstår som vanskelig å forstå og godta. Denne karakterbristen er selve navet i fortellingen, og her burde redaktøren fått forfatteren til å underbygge den langt bedre, og gjerne smyge den inn mer gradvis over tid.

Jeg vil likevel anbefale dere å lese romanen for den er absolutt spennende, original, og tidvis nesten bisarr morsom. Med en tydeligere redaktør ville dette blitt en svært god debut.