Norsk krim 2020 – GEIR TANGEN

Fengende mysterium

Som krimforfatter er en alltid på jakt etter den fengende historien. Den som tar et ballegrep om leseren og holder ham fast gjennom flere hundre sider uten å slippe tak. Jeg hadde ikke ventet at dette skulle skje med Vibecke Groths siste krimroman. Hadde aldri lest henne før, og hørt svært lite om bøkene hennes. I tillegg var omslaget ikke noe som skrek på oppmerksomhet. Så feil kan en altså ta. Hennes roman «Savnet» fra 2020 ble en gedigen opptur.

«Savnet» er en herlig Cold Case-krim som engasjerte meg fra første stund. Det er faktisk ganske sjelden at jeg opplever at historien fortsetter å surre i hodet mitt også når jeg ikke leser/lytter, men Karianne Holms historie gjorde det. Den gnagde på hjernebarken mens jeg var på jobben, i butikken, og i alle mulige andre trivielle gjøremål. Alt jeg ville var å lytte videre. Få vite hvordan det gikk med etterforskningen og med stakkars Karianne. Det alene viser at forfatteren har klart det aller viktigste, nemlig å trollbinde leseren. Suge leseren inn i den fiktive verdenen med hud og hår. Jeg elsker det når slikt skjer. En god innleser hjelper også på når en først har valgt seg lydbokformatet.

Men, først og fremst så er det selvsagt historien som fenger. Kreftsyke Karianne Holm får i 2002 vite at hennes ektemann er utro mot henne, at han vil skilles, og at hun vil stå tomhendt tilbake. Dødssyk, blakk og med hele livet lagt i grus. Samme dag forsvinner hun tilsynelatende fra jordens overflate, og blir aldri funnet igjen. Mange mistenker den søkkrike mannen hennes for å ha drept henne, men politiet faller ned på et sannsynlig selvmord som konklusjon. 15 år senere begynner Oslos nyopprettede Cold-Case gruppe å grave i det gamle mysteriet. Hva skjedde med Karianne? Hvor ble det av henne, og hvorfor ble liket aldri funnet?

Som sagt, en ytterst spennende og engasjerende fortelling, og den er knakende godt fortalt og skrudd sammen. Bit for bit kommer historien for en dag, stadig med nye twister og uventede krumspring. Om jeg skal sette fingeren på noe, så er det at språket tidvis litt gammelmodig og arkaisk til å være en krimroman anno 2020, men det plaget meg ikke. Dessuten må vi ta med i bildet at Vibecke Groth tross alt er 74 år gammel, og har 20 år som lagrettdommer bak seg. Litt ordrik er den også, og jeg ville nok kuttet litt ned på en del sekvenser. Men, alt dette er småplukk. Dette er absolutt en krimroman jeg anbefaler dere å lese. Jeg vil avslutningsvis også berømme LIV forlag som de siste årene har plukket opp og/eller ivaretatt svært gode krimforfatterskap under sine vinger. Vibecke Groths «Savnet» går glatt inn på topp 10 av fjorårets norske krimromaner for min del.

Feilmerket, men god Brekke-krim

«Nå har natten alt» av Jørgen Brekke er markedsført som en psykologisk thriller av forlaget. Her må forlag og forfatter gå en runde med seg selv. En psykologisk thriller uten en overhengende trussel eller en vedvarende mindfuck der hovedpersonen manipuleres av omgivelsene, er i beste fall en blodfattig konstruksjon. At boka graver seg dypt ned i psyken til flere av karakterene, er ikke nok til å gi den merkelappen «thriller». Når det er sagt, så er «Nå har natten alt» en strålende cold-case krim. Godt fortalt, godt plottet og med en dybde i karakterene vi sjelden ser i slike romaner. Det skal Jørgen Brekke ha all kred for.

Jeg vet ikke hvem det er på forlaget vårt som har satt merkelappen «psykologisk thriller» på boka, men jeg undrer på hva de har tenkt …? En thriller skiller seg fra en krim på et vesentlig punkt ved at det gjerne er en hektisk og nervepirrende kamp for å unngå en katastrofe mer enn etterforskningen av en handling som står i sentrum. Den psykologiske thrilleren har gjerne dette creepy, underliggende aspektet med manipulerende mennesker som du aldri vet hvor du har, og der historien ofte har et sjokkerende vendepunkt eller en upålitelig forteller. «Nå har natten alt» har ikke noe av dette. Det er etterforskningen av en eldre sak, drapet på 15 år gamle Liv Hassel, som er navet i denne historien. Dessuten er fortellingen ganske stillferdig, rolig, behersket, og ikke i det hele tatt en bok du kommer til å bite neglene ned til neglebåndene av å lese. Det er ingen fare som lurer bak mørke vinduer her. Heller ingen indre demoner som truer med å spille seg ut på nytt. Da er det rart at den har fått en slik label fra forlaget. En annen ting som forlaget godt kan diskutere er omslaget som vel ikke akkurat skriker krim og spenning …

Jeg har derfor valgt å se helt bort fra merkelappen boka har fått i min vurdering av den. Jørgen Brekke har for det første et udiskutabelt fortellertalent. Han har et skarpt øye for gode karakterer, og han vet hvilke grep som skal til for å fange leseren. I denne romanen dykker han langt ned i menneskers irrganger og viser oss hvilke konsekvenser drapet på 15 år gamle Liv har hatt på pårørende og omgivelsene rundt dem. Det er pregede mennesker vi møter i alle fargespekter. Ugjerningen, sorgen og savnet meisler fremdeles løs på menneskene syv år etter det skjedde. Det er gnistrende godt skildret fra en forfatter som vet hva som kreves for å gjøre en slik type fortelling troverdig og dyptpløyende nok til at det engasjerer oss lesere.

Hans nye hovedperson er også en karakter som det er lett å sympatisere med. En kvinnelig True Crime-forfatter som har lagt tastaturet på hylla etter å ha mistet sin nyfødte datter i krybbedød. Hun identifiserer seg med ofrene i saken hun påtar seg, og skrivingen blir en slags terapi for henne for å komme seg ut av sin egen sorg og maktesløshet. Hennes traumer tvinnes nennsomt sammen med familien til jenta som er drept, og gir henne en grunnleggende forståelse i hvilke krefter som har vært løs innad i denne gruppen av dypt fortvilte mennesker. Selve saken har flere likhetstrekk med kjente norske saker fra de siste 30 årene. Måten Liv er drept på, og omstendighetene rundt selve ugjerningen og den påståtte falske tilståelsen til fetteren, ligner veldig på Birgitte Tengs-saken. Demoniseringen av gjerningsmannen, og sporene som aktoratet har bagatellisert eller bortforklart, har trekk ved seg som får en til å tenke på Baneheia og Viggo Kristiansens forsøk på å få gjenopptatt sin sak. Alt dette gjør Brekkes historie til noe gjenkjennbart og interessant. Det gir det også en ramme av troverdighet som kanskje ikke hadde vært like lett å få til uten at leserne hadde dette bakteppet fra norsk kriminalhistorie.

Alt i alt, så er denne romanen en svært godt skrevet krimbok. Et fint Cold case- mysterium med uvanlig gode karakterer og rikelig med krydder til deg som liker å pusle sammen svar på slike krimgåter. Jørgen Brekke har faktisk skrevet en av sine beste krimbøker, men en spennende psykologisk thriller er det ikke.

Fascinerende vemmelig debutkrim

Denne uka ble Silje O. Ulstein tildelt Aschehougs debutantpris for sin kriminalroman «Krypdyrmemoarer» som kom ut i fjor sommer. Boken er blottet for fintfølelse for de stakkerne der ute med slangefobi og angst for alt som kravler og smyger seg rundt i sene nattetimer. Det er en bok som det er nesten umulig å forholde seg likegyldig til. Den får det utvilsomt til å lugge i nakkehårene, og er etter min mening den mest særegne norske krimutgivelsen i 2020.

Dette er altså krimdebuten som skapte furore i pressen da den fikk terningkast 2 i VG og 6 i Dagbladet. Etter å ha lest den, er jeg ikke det minste overrasket over de sprikende anmeldelsene. Dette er en krim man elsker eller hater. En historie som treffer deg i magen eller som ikke trigger i det hele tatt. Et språkbilde som er gnistrende godt, eller litt svulstig og påtatt. Bruken av litterære virkemidler er tidvis overtydelige, men samtidig dandert med en kyndig penn. Silje O.Ulstein har skapt et univers som både lokker og vekker avsky hos leseren.

Med andre ord så er dette en krimfortelling som en gjerne får et litt ambivalent forhold til. Selv slet jeg veldig med å engasjere meg de første 100 sidene, men etter det så buktet og krøp historien seg inn i meg litt etter litt, og de siste 350 sidene gikk uvanlig raskt unna. Historien er fascinerende vemmelig, skremmende, tidvis grotesk, men samtidig fornøyelig og gripende. Dette er rett og slett en fargerik krimroman langt unna det jeg vanligvis støter på. Og det er vanvittig godt gjort av en debutant. Jeg føler det nesten som om jeg har vært tilskuer på et burlesk-show i Paris. Det er frastøtende og tiltrekkende i ett og samme åndedrag. Romanen er etter min mening minst 100 sider for lang, og kunne med fordel vært kortet ned i en del saktegående sekvenser, men du verden så kul den er i sine beste partier av teksten.

Kort fortalt så er «Krypdyrmemoarer» historien om Liv og hennes to studievenner i Ålesund som bor i et kollektiv, og som skaffer seg en liten pytonslange i 2005. Liv utvikler raskt et usunt kjærlighetsforhold til slangen, og vi følger kollektivets sikre vei mot undergangen de neste 12 månedene. Samtidig følger vi en parallellhistorie fra nåtid der Mariam og Tor opplever at deres datter Iben forsvinner sporløst etter en tur på et kjøpesenter i Kristiansund, og vi møter den angstfulle og asosiale aldrende politimannen Roe i hans bestrebelser på å finne Iben. Men absolutt ingenting er slik du som krimleser tror i denne krimromanen. Noe som understrekes med tykk rød tusj og to streker under svaret da pytonslangen med ett får sin egen synsvinkel i historien …

Det er lett å både elske og hate Liv, Mariam, Roe og Pytonslangen som alle har sitt personlige perspektiv. Akkurat like lett som det er å elske, eller hate denne romanen for alt det den er, eller ikke er …

Geir Tangen