norsk krim 2016 – GEIR TANGEN

Vellykket gjenoppliving!

Mikael Brenne lever! Lenge leve Mikael … Og nå i en ny emneknagg som Sindre Hovdenakk i VG lanserer som «Relasjonskrim». Hvor mange sub-sjangre krimparaplyen har fått de siste tre-fire årene vet jeg ikke, men det begynner å bli en del. Når det er sagt så treffer Hovdenakk et viktig punkt i sin anmeldelse. Chris Tvedt er en mester i å skrive om spennende relasjoner som utvikler seg gjennom bøkene. Hans sjette Brenne-bok, og den første på seks år, «Den som forvolder en annens død» er kanskje den aller beste av dem alle.

For en drøy uke siden ble Chris Tvedt Riverton-nominert for denne krimboka, og jeg forstår veldig godt hvorfor. I juryens begrunnelse for nominasjonen kunne vi lese følgende:

Tvedt utvikler behendig det moralske dilemma om hvordan du som advokat kan forsvare en mann som strengt tatt ikke burde være på frifot. Handlingen topper seg i et utmerket rettssalsdrama, før etterspillet, og den blodige konklusjonen. Stilistisk er det Tvedt på sitt beste, en fin veksling mellom letthet og alvor.

Jeg skriver under på denne begrunnelsen. Chris Tvedt har klart å gjenopplive Mikael Brenne, og har gitt ham en fresh make-over som kler ham, som kler sjangeren, og som kler den tiden vi skriver i. Dette er ikke gammelmanns-krim som hever seg tregere enn surdeig. Mikael Brenne framstår tvert imot som vital, sterk og ungdommelig til tross for at han har blitt seks år eldre. (Eller er han egentlig det? Vi får aldri vite noe om alderen).

Noe av det mest forfriskende med denne siste Brenne-boka er at Chris Tvedt endelig tør å komme ut fra Varg Veums lange frakkeskygge, og skrive Mikael Brenne inn der han alltid har hørt hjemme. I Bergen. Han har bodd der i flere bøker, men by og omgivelser har alltid vært gjemt for leseren. I respekt for at ingen klarer å skildre Bergen bedre enn Staalesen, har Tvedt sagt. Kanskje det, men Chris Tvedt har ingenting å være flau over. Hans skildringer av Bergen og bergensere er fargerikt, og gir denne romanen en ekstra dimensjon der karakterene faktisk kommer tydeligere til live enn tidligere. En persons tilhørighet kan også si noe om hans karakter.

VGs anmelder skrev altså at dette var en «relasjonskrim» ettersom historien utvikles gjennom karakterenes relasjoner til hverandre. Det har han helt rett i. Mikael Brennes relasjon til sin klient Josef Mardal er selve livlinen i denne krimfortellingen. Den avskyen, avmakten, men også fascinasjonen, han føler for den drapstiltalte tidligere satan-rockeren gir boken en dypere bunn. Det er interessant og spennende å følge Brennes kvaler med å forsvare en person han vet burde være fengslet og vernet mot samfunnet. Mardal er en voldsmann uten skrupler, og Brenne er ikke i tvil om at han er til mer skade enn nytte for sine omgivelser. Men har han begått drapet på sin mentor?

Dette er bare en av mange relasjoner som ligger lagvis gjennom historien, og revitaliserer vår interesse for Mikael Brenne. Hans lidenskapelige forhold til sin nye kjæreste er en dimensjon, samspillet med hans kompanjong Synne, og hennes problemer en annen. Brennes møte med narkomane, voldsmenn, voldtektsmenn, offer og rettslige prosesser er også med på å gjøre boken til noe mer enn en helt ordinær krimfortelling. Det er i relasjonene, og ikke i gjerningene, at fortellingen drives fremover.

Chris Tvedt ville ha en pause fra Mikael Brenne fordi han var lut lei av å høre seg selv prosedere som forsvarsadvokat i bok etter bok. Jeg kan forstå det, for advokat-krim kan fort bli ganske ensformig. Hvor mange sluttprosedyrer skal en mann skrive før leseren begynner å føle at mannen repeterer seg selv? Enn så lenge kan i hvert fall jeg si for min egen del, at jeg tåler noen doser til. Dette var en spennende krim til ettertanke, og med Chris Tvedts særegne evne til å få språket til å flyte uten disharmonier, ja så blir det rett og slett en svært god leseropplevelse.

PS! 28., 29. og 30.mars har jeg fått det ærefulle oppdraget å være bokbader når Chris Tvedt skal på en liten krim-turne på Haugalandet. Haugesund, Tysvær og Karmøy kan glede seg til et spennende forfattermøte, og kanskje kan vi avslutte turneen med å feire en ny Riverton-pris til den sympatiske bergenseren.

Mine anmeldelser av Chris Tvedts tidligere bøker:

MIKAEL BRENNE SERIEN:

Fare for gjentakelse, Skjellig grunn til mistanke, Rottejegeren, Dødens sirkel

EDVARD MATRE SERIEN:

Av jord er du kommet, Den blinde guden, Djevelens barn

Den siste Staalesen ble min første

Det er første gang jeg gjør et slikt stunt som dette. Å lese siste bok i en serie først, men det har sine åpenbare grunner. «Storesøster» er nemlig 20.bok i Gunnar Staalesens serie om Varg Veum, og skulle jeg fulgt vanlig oppskrift måtte jeg da lest de 19 andre først. Men, jeg var så spent på «Storesøster» med handling fra Haugesund, at jeg kunne ikke vente så lenge. Det angrer jeg ikke på.

Denne omtalen er merket med produktreklame ettersom jeg og Gunnar Staalesen kommer ut på samme forlag i Norge. Han er dessuten en trivelig kar som jeg treffer på med jevne mellomrom, og som jeg etter hvert har blitt godt kjent med.

Å hoppe på siste bok i en serie er for meg som å starte en syvretters middag med desserten. Den er sikkert god, men jeg har jo gått glipp av hele måltidet. Besettelsen av å lese bokserier i rekkefølge er på grensen til å bli en plagsom tvangshandling fra min side. Jeg har for eksempel ikke orket å starte på store norske krimforfattere som Unni Lindell, Knut Faldbakken, Jan Mehlum eller Gunnar Staalesen fordi det er så uendelig mange bøker som må leses før jeg kommer til de nyeste i bokhylla.

Så kom altså «Storesøster«. En bok jeg har hørt Gunnar Staalesen snakke om siden jeg traff ham første gang for noen år siden. Han lovet den gang at han skulle skrive en krimroman med handling fra Haugesund. Det varte og rakk før den kom, men i høst var det altså et faktum. Men, så var det dette med rekkefølgen da … Etter å ha grublet på det noen måneder fant jeg ut at jeg fikk prøve å bryte noen grenser. Dessuten hadde Gunnar Staalesen lest min «Maestro» og gitt meg en tilbakemelding på den som jeg aller helst burde hengt opp i en forgyllet ramme på stueveggen. Det ville nesten vært uhøflig å ikke lese hans siste roman.

Som sagt … Jeg angrer ikke. «Storesøster» er en svært solid krimroman. En del annerledes enn de actionspekkede filmene om Varg Veum som jeg har sett alle av (i riktig rekkefølge), men med et språk og en flyt som imponerte meg. Staalesen skriver rett og slett knakende godt!

Boken starter med at Varg Veum får besøk på sitt kontor i Bergen av sin halvsøster, som han aldri tidligere har møtt, og hun gir ham et oppdrag der han skal lete etter en haugesundsjente som har forsvunnet i Bergen. Oppdraget gir ham en anledning til å bli bedre kjent med sin egen familiehistorie, samtidig som det sender ham ut på en spennende, og etter hvert også ganske farlig jakt. Ett av de sentrale stedene i fortellingen er altså min hjemby Haugesund der både halvsøsteren, og jentas mor bor. Det var så absolutt godt krydder til en lesestund som ville blitt god uansett lokalisering.

Det er nemlig de gode (og vonde) historiene som først og fremst har gjort Staalesen til den respekterte krimforfatteren han er i Norge. Historiene om ekte mennesker med levde liv, deres vanskeligheter og grufulle skjebner. Staalesen legger ingenting imellom når han skildrer samfunnets skyggesider. Det er genuine, troverdige og tankevekkende skildringer av det samfunnet Norge har blitt. Gunnar Staalesen skriver selvsagt også for å underholde, men jeg har en mistanke om at han også har noe på hjertet. Noe han vil fortelle oss. Han ønsker å gi oss et speilbilde av hva og hvem vi er, og hvilke problemer vårt moderne samfunn har. Hvilke konsekvenser våre valg kan få for oss selv og de rundt oss.

I «Storesøster» er det flere temaer som stikker seg ut, men omsorgssvikt, voldtekt, depresjon, identitet, tilhørighet og nedgravde familiehemmeligheter er alle sentrale elementer i Varg Veums jakt på den forsvunne jenta. Plottet er svært troverdig. Her blir det ikke gjort twister og krumspring som gjør at leseren må henge etter toget i stedet for å sitte på det. Samtidig så er det mer en nok av spenning, action og farligheter til at dette blir morsom lesing. De gamle ringrevene trenger ikke bruke billige triks slik som oss ungfolene i startgropa.

I tillegg til det sosialrealistiske aspektet som jeg forstår er en sentral del i alle bøkene om Veum, så merket jeg meg to ting som gledet meg spesielt. For det første har vi humoren. I filmene er ikke Veum spesielt morsom, men det er han så absolutt i bøkene. Underfundige og treffende tankereferater som fikk meg til å le høyt noen ganger, og humre godt andre. Varg Veum har et ironisk skråblikk på seg selv, sin gjerning, klientene, byen sin og på det som skjer som er veldig befriende. Det frister veldig å kaste meg over flere bøker i serien etter å ha oppdaget dette. Det andre som imponerte meg var hvor dyktig Staalesen var til å bygge opp spenningskurven. Det starter rolig, og jobber seg oppover og oppover i en jevn spiral. Mot slutten var det heseblesende scener som nesten tok pusten fra meg. Scenen fra motorsykkelklubbens varelager tror jeg er noe av det mest spennende jeg har lest på år og dag, og det sier ikke lite.

Om jeg skal påpeke noe som kunne vært gjort annerledes, så blir det skildringene fra Haugesund. Ikke fordi de er feil, for det er de ikke, men fordi de framstår som en brosjyre som du får på infotorget i kommunen. Alle severdighetene er plassert inn på en ganske formålsløs rundtur i byen. Haraldsstøtta, Fiskerne, Marilyn Monroe-statuen, Det rosa rådhuset osv.osv. Ikke noe galt i det, men det virker litt påklistret. Veum hadde ikke noen mål og mening med rundturen i gatene, og da blir det i stedet et kjapt reisebrev på noen sider. Skildringene fra «De tusen hjem» var derimot strålende, og der viste Staalesen både lokalkjennskap, innsikt i menneskenes liv innenfor denne gården, og hvilke utfordringer disse menneskene møter.

Så er spørsmålet om jeg skal gå motsatt vei med Varg Veum serien? Begynne med de siste, og lese meg bakover i tid? Ja, det blir nok sånn, og selv om jeg vet at bøkene og filmene ikke er like i plott og oppbygning, så tror jeg likevel jeg skipper de som er filmatisert. Da står jeg vel igjen med en 7-8 bøker i serien skulle jeg mene? Dette gav i hvert fall mersmak. Jeg gleder meg.

Tar skrittet opp blant de beste

Marit Reiersgård Bredesern har begått tre krimromaner de seneste årene. «Stolpesnø» (2012), Jenta uten hjerte (2014) og Paradisbakken (2016). Med sin siste krimroman mener jeg hun for alvor har tatt steget inn blant våre beste krimforfattere. Det tar tid å bli virkelig god i dette gamet, og i «Paradisbakken» har Marit Reiersgård kvittet seg med alle barnesykdommer. Plottet er utspekulert og godt, språket flyter fint hele veien, spenningen er skrudd opp flere hakk og mysteriet pirrer nysgjerrigheten.

Dette innlegget er merket med produktreklame ettersom Marit Reiersgård i likhet med meg gir ut sine bøker på Gyldendal norsk Forlag, og jeg kjenner henne ganske godt gjennom flere møter de siste årene.

Jeg bruker vanligvis rundt en uke på å lese en roman, noen ganger ned i tre fire dager, andre ganger flere uker. «Paradisbakken» ble lest på litt over 24 timer. Det sier litt om hvor mye den engasjerte meg. Av årets norske krimutgivelser har jeg plassert henne på min personlige Topp5-liste. Grunnen til det er enkel. Romanen har svært få svakheter og dødpunkter. Helstøpt er et adjektiv som sikkert brukes for mye i slike anmeldelser, men på «Paradisbakken» synes jeg superlativet passer svært godt. Boken bør være en dark horse med tanke på nominasjoner til Rivertonprisen i mars. Ikke minst med tanke på at hun ble nominert med sin forrige bok «Jenta uten hjerte». Denne er etter min mening langt sterkere.

Vi møter altså politietterforskerne Verner Jakobsen og Bitte Røed for tredje gang i denne romanen. Et herlig par som på hver sin måte krydrer historiene som fortelles. Denne gangen er det en «cold case» fra nittitallet som får snøballen til å rulle. Etterforskningen etter et uoppklart drap på ei jente i Paradisbakken på Lier, fører i neste omgang til et nytt drap. En av jentas beste venninner dukker plutselig opp i et butikkvindu. Død og til utstilling for allmennheten. Isolert sett et raffinert og morsomt grep fra vindusdekoratør og forfatter Reiersgård. Det som imidlertid engasjerer meg som leser er alle trådene som spinnes mellom fortid og nåtid, mellom vennskap og fiendskap, mellom hemmeligheter og familiebånd. Plottet er komplekst, og selv om jeg klarte å løse flere av plott-twistene ganske tidlig, så er det ikke for opplagt.

Det Marit Reiersgård virkelig har forbedret seg på i tillegg til selve plottet er spenningssekvensene. I de to første bøkene så hanglet akkurat denne biten litt, men i «Paradisbakken» er det opptil flere neglebitende sekvenser som holder leseren våken. Det var ikke snakk om å legge boka fra seg etter at halve romanen var lest. Språklig har forfatteren vært en mester fra første stund, og på det planet holder hun koken fremdeles. Hun har en egen evne til å formulere seg på en særegen og fin måte, og vi er mange krimforfattere som har mye å lære av Reiersgård her. Dette er ingen selvsagt ting for de som måtte tro det. Å gi rom for å være litterær betyr at en gjerne må forsake tempo og driv, og klare begge deler er godt gjort.

Til de av dere som ennå ikke har oppdaget denne perlen i norsk krimlitteratur, så vil dere ikke bli skuffet om dere går til innkjøp av hennes tre bøker i serien. Det er noe Karin Fossumsk over måten hun skriver på og komponerer plottene sine. Samtidig tendenserer dette aldri til å bli for tungt og seigt slik vi ser i noen av Fossums bøker. Dette er rett og slett god politikrim med etterforskere som er levende, artige og virkelighetsnære. Som sagt … Dette er en godbit dere bør unne dere.

Mine anmeldelser av Marit Reiersgårds to tidligere bøker i serien:

STOLPESNØ

JENTA UTEN HJERTE