God Juul fra Enger

Gyldendal_Enger_Banesår_v2Engers krimhelt Henning Juul avslutter krimåret 2015 for min del. Siste kapittel i en spennende serie på fem bøker. En harmonisk kvintett. En fargerik flush. Et norsk krimeventyr solgt til 26 land. Siste punktum er satt med Banesår.

Jeg ser at kritikerne er uenige. Noen mener serien tapte seg med de siste to bøkene, andre synes Thomas Enger klarte å fullføre sitt bokprosjekt med glans. Jeg befinner meg et sted midt mellom disse påstandene. Bok 4, Våpenskjold, var på grensen til å være fryktelig svak, mens siste avsnitt i serien, Banesår var strålende. Tettpakket spenning, uventede twister, høyt tempo og en prolog som gjorde at jeg holdt meg på pinebenken fram til siste slutt.

Om en har lest hele serien på fem bøker så er Banesår ingen nedtur. Ja, den er full av detaljer, henvisninger til tidligere episoder, masse navn, slektskap og synlige og usynlige tråder som en må holde styr på. Krevende for en ny leser, eller dersom det er lenge siden du leste de forrige bøkene. Men, slik må det nesten være når en skal sy sammen en hardangersøm av sammenhenger i et drama som har utspilt seg over 1500 sider og fire tidligere utgivelser.

Det som skuffer meg litt, om en ser serien under ett, er fraværet av de egentlige bakmennene i de første bøkene. De burde hatt en tydeligere rolle der. Samtidig så er det jo akkurat det som er så forsnærende med bakmenn. De holder seg skjult i bakgrunnen helt til det brenner alvorlig under føttene deres. De er usynlige spøkelser som trekker i tråder, og sender sine fotsoldater ut i krigen for seg. Slik er det også i Henning Juul-serien. Det er liten vits i å begynne å spekulere i hvem som sto bak brannen som tok livet av Jonas før du er kommet til bok 4.

Jeg kunne også påpekt en del tråder som blir hengende igjen også etter siste bok. Vi får ikke vite hvordan det egentlig gikk med et par av aktørene, men vi kan tenke oss til det, og det får være greit nok.

Det kritikerne burde ta litt mer inn over seg når det gjelder Engers bøker er at vi snakker ikke om hans femte bok nå. Eller, jo det er det selvsagt, men på sett og vis blir hele Juul-serien hans debut. De første ordene i Skinndød er de første ordene Thomas Enger produserte som forfatter. Den fem-bok lange serien var planlagt i detalj lenge før en eneste krimleser hadde hørt om mannen, og han har på fem år jobbet seg gjennom hele serien, og samtidig oppnådd en internasjonal suksess som svært få er forunt. Han har garantert forbannet seg selv mange ganger underveis for at han la opp løpet slik uten tanke på at alt dette måtte henge nøye sammen den dagen siste punktum skulle settes. Jeg synes Thomas Enger har gjort det med glans. Serien om Henning Juul står fjellstøtt gjennom fire av fem bøker. Det står det respekt av.

De aller fleste av oss som skriver bøker har mer enn nok med å tenke en bok, og en historie om gangen. Skulle jeg tenkt fem bøker i sammenheng slik som Enger gjør, eller Jussi Adler-Olsen (10!) for å ta et annet eksempel, ville jeg fått skrivesperre halvveis inn i første kapittel. Det ville rett og slett blitt for mye å forholde seg til.

Jeg kunne sagt en del om denne femte boken, Banesår. Men, det blir feil nesten uansett. For dersom en skal se på boken som en enkeltstående krim som skal kunne leses uavhengig av de fire første, ja så ville boken vært en fiasko av dimensjoner. Dette er IKKE en bok du drar med deg fra kiosken på Narvesen for å ha noe spennende lesestoff på flyet. Karakterene er totalt ukjente og svært mange, forhistorien deres er i beste fall uklar og kaotisk, og samspillet mellom karakterene ganske forvirrende. Det er med andre ord ganske så nytteløst å lese denne boken uten å ha lest minst et par av de forrige. Samtidig så vil jeg ved å gå inn i handlingen i Banesår uansett avsløre så viktige detaljer, at det også blir feil. Derfor snakker jeg altså mest om hele Juul-serien. Det er nemlig det Banesår handler om. Avslutningen på Juul-serien. Oppklaringen av mordbrannen som drepte Jonas. En mordbrann vi får høre om i første avsnitt i første bok. Et mysterium som har strukket seg over fem bøker.

Ser vi slik på det, så er det ingen tvil i min sjel. Få andre krimhistorier i nyere tid har engasjert meg mer enn historien om den brannskadde nettjournalisten Henning Juul. Engers andre bok, Fantomsmerte var den aller første boken jeg som bokblogger anmeldte høsten 2012. I tre år har jeg ventet på svarene rundt Jonas-drapet. Like spent hvert år på om vi kom noe nærmere sannheten. Det er nesten et tomrom i meg nå når alt er blottlagt, og siste setning er skrevet. Jeg har sett en forfatter som har blitt bedre og bedre til å skrive, men også en forfatter som tydelig har vært iført en tvangstrøye mot slutten for å få ferdig den historien som alle venter på. De tiltenkte seks bøkene i serien ble plutselig til fem, og det går fort i svingene i siste bok.

Takk skal du ha Thomas Enger, for tre år med gysefull spenning, sene søvnløse netter, og mange krimgåter. Jeg er blitt oppriktig glad i Henning Juul, og jeg må si av hele mitt hjerte at det ble et verdig, men veldig vemodig farvel med ham i natt.

Mine anmeldelser av de fire førte bøkene i serien om Henning Juul:

 

Fantomsmerte

Blodtåke

Våpenskjold

Nødhjelp på sparebluss

NødhjelpSidsel Dalen har vokst som skjønnlitterær forfatter siden debuten i 2011. Hennes andre roman 21 dager ble til og med nominert til Rivertonprisen ifjor. Nødhjelp er hennes tredje roman med journalist Mia Mikkelsen i hovedrollen. På veien har imidlertid noe gått tapt. Den sjarmerende friskheten, humoren og spenningen som gjorde hennes debutroman Dødelige dråper til en sidevender er nå erstattet av skildrende sosialrealisme, storpolitisk maktspill, korrupsjon, og ganske lange sekvenser med gravejournalistikk. Litterært er hun utvilsomt blitt mye bedre, men historiene hennes mangler tempo. Kniven er ikke like skarp. Den indre dramaturgien har overtatt for den ytre. 

Så kan en gjerne diskutere i det uendelige hvorvidt dette er et pluss eller et minus for hennes forfatterskap. Som krimforfatter mener jeg det er et minus. Det er ikke bra at en krimroman mangler både tempo, spenning og skarphet. Ikke minst siden dette var Dalens store styrke i den første, og til dels også i den andre romanen. Mye av fortellergleden og den ungdommelige råskapen er slipt bort, etter min mening. Samtidig ser jeg at Sidsel Dalen langt på vei lykkes i å skape et indre drama og et politisk drama som griper leseren. Hun skriver bedre, er mye flinkere til å gi bikarakterene et ansikt, har flere undertekster, og skildrer tøffe miljøer og psykisk syke mennesker på en svært god måte.

Likevel … Jeg savner Sidsel Dalens opprinnelige forfatterstemme. Nødhjelp er på nesten 400 sider, men har kun tre spennende scener. Åpningsscenen, en scene der Søs flykter fra Tommy i skogen og avslutningscenen der alt og alle møtes til et endelig oppgjør. Mia er aldri i noen som helst fare med unntak av siste scene. Ikke politisamboeren hennes heller. Der Dødelige dråper var en hysterisk klappjakt fra start til mål, er Nødhjelp en ganske stillferdig og stillestående roman. For all del … Det er både interessant, gripende og engasjerende å lese om det storpolitiske spillet rundt statssekretæren og om Søs sine vanskeligheter på vei inn i et rusmiljø, men tempoet er omstendelig.

Når alt dette er sagt så bør jeg legge til en observasjon som kan forklare og rettferdiggjøre Dalens valg. Norsk krim de siste to åra har beveget seg klart og tydelig i den retningen der Sidsel Dalen nå befinner seg. Vi ser stadig flere krimforfattere som bruker langt mer plass i bøkene sine på å sette sosialrealistiske problemstillinger til debatt. Gjerne på bekostning av hasardiøse actonscener, høyt tempo og neglebitende cliffhangere. Gard Sveens Helvete åpent, Chris Tvedts og Elisabeth Rasmussens Djevelen barn, Trude Teiges Jenta som sluttet å snakke og Thomas Engers Våpenskjold er alle eksempler fra de siste to årene på det samme. Krimbøker skal ikke bare være spennende lengre. De skal også si noe viktig, og sette problemer til debatt. Rent litterært er nok dette riktig vei å gå vil mange si. Vi ser for eksempel at Jussi Adler-Olsen og paret Cilla og Rolf Börjlind gjør de samme grepene i sine bøker utenfor Norge. Jeg på min side er ei enkel sjel, og savner derfor halsbrekkende spenning og harehjerte. Ikke bare hos Sidsel Dalen, men hos alle de nevnte forfatterne.

Hva er i så fall konklusjonen min? Vel, den er at Sidsel Dalen er en smart krimforfatter som har tatt grep og som følger med i sjangerens tegn i tiden. Hun skriver bedre, beveger seg langsomt bort fra krim/thriller-segmentet, og klarer å skrive mer dyptgripende historier. Hun er ikke alene om å gjøre dette. På den andre siden opplever jeg personlig bøkene som langt mindre spennende, og sosialrealismen og maktspillet går på bekostning av driv og tempo i fortellingene. Sagt med andre ord. Nødhjelp er en godt skrevet historie som griper og engasjerer leseren, men som mangler drivet, spenningen og røffheten som har preget Dalens to første bøker.

Andre som har anmeldt nødhjelp:

VG, Artemisias verden

Et friskt pust på en mørk krimhimmel

MonopolHelle Stensbak er krimdebutant denne høsten, og har høstet mye lovord for sin debut «Monopol«. En krimbok utenom det vanlige. Et friskt pust, en fresh stemme, og med mot nok til å utfordre de etablerte normene i sjangeren. Stensbak er etter min mening en rebell og en opprører blant norske krimforfattere. Hun er kanskje sjangerens nye punkrockstemme? En som tør å være annerledes, og som samtidig driter en lang marsj i om det blir både surt, falskt og litt rølpete en del steder.

Det norske krimhøsten har vært blytung. Ikke form av betydningen «dårlig», men historiene er mørke, dystre og alvorlige. Gard Sveens «Helvete åpent», Sidsel Dalens «Nødhjelp», Lars Keplers ….. og Samuel Bjørks «Uglen». Tunge omslag som sprer uhygge, og mange mørke hemmeligheter og gjerninger. Mørkt er det i «Monopol» også, for all del det er jo krim, men Stensbaks friske og uortodokse skrivestil gjør dette likevel til en lysere krimroman når alt kommer til alt.

Når jeg leser debutanter er jeg alltid på jakt etter særpreget. Forfatterens urstemme som ikke har blitt finslipt og pusset til det ugjenkjennelige. I et forlag som Gyldendal er det selvsagt en fare for at akkurat det skjer, men her har forlaget vært dyktige, og har latt henne beholde mye av det røffe, rølpete og uortodokse. Helle Stensbak lander ikke på beina hver gang i disse krumspringene, men det er morsomt å se en ungkalv i fritt utløp på bakkene om våren. Slik sett er det også morsomt å lese «Monopol» til tross for åpenbare koordinerings-problemer i enkelte partier av romanen.

Historien tar utgangspunkt i Oslos musikkmiljø, og et drap på en populær norsk rockestjerne. Ansvaret for oppklaringen gis til Stensbaks politietterforsker Rigmor Stark. En moden kvinne med bein i nesa og fortid som økonom. Hun er en uredd arbeidsnarkoman med skarpe albuer, men samtidig en kjærlig tenåringsmor og et menneske som lar seg overmanne av sterke følelser. Ingen todimensjonal karakter med andre ord. Rigmor Stark er hel ved, og et friskt pust inn i en jungel av krimhelter med forbausende mange varianter av akilleshæler. Finnes det i det hele tatt flere variabler av plagede etterforskere? Vi har alkoholikere, gamblere, pillemisbrukere, angstplagede, psykisk ustabile, deprimerte, narkomane og asosiale krimhelter. Hvorfor ikke gjøre det stikk motsatte, og gi oss ei oppegående dame med gråspreng i håret, glimt i øyet, og en rocka innstilling til livet? Jeg liker det, og mener Rigmor Stark er denne romanens aller sterkeste kort. Hun og hennes familie er ekte, levende, varme og gode karakterer. Vi tror på det livet de lever.

Om vi ser på de andre karakterene blir det derimot litt for karikert. Sjefen hennes, Breddemyhr, er en godmodig brumlebasse med bred dialekt og kun gode egenskaper. Svarer stort sett med «Å hau hau … Vi må tala med`n» når hun trenger hjelp til å sette «Pinen» på plass. Den øverste politisjefen «Pinen» en korrupt og maktsyk idiot som gjør alt galt, og som ikke eier verken sjel eller substans. Hans håndlanger Svartor er enda verre. En ryggsleikende sleiping uten noen egne tanker. Slikt blir litt for enkelt. Her kunne Stensbak med fordel moderert seg litt. Gjort Breddemyhr mer skeptisk og undrende til Rigmors metoder. Satt henne skikkelig på plass. Han er sjefen hennes, ikke bestefaren. De to antagonistene Pinen og Sartor kunne med fordel blitt gitt hjerneceller, og ett og annet sympatisk trekk som fikk oss lesere til å tro på dem. Det resterende skurkeregisteret bærer litt av det samme preget. Vi er aldri i tvil om hvem som er god og hvem som er ond, hvem som er ekte og hvem som er falsk. Ved å gjøre karakterene mer sammensatt vil vi som lesere interessere oss mye mer for hvem som er hva, og også engasjere oss i hvem som står bak drapene.

Helle Stensbak har gjort mye i «Monopol» som får konservative krimelskere til å heve litt på øyenbrynene. En ting er å bruke en fresh, uortodoks og svært oppegående kvinnelig etterforsker, men hun gjør også en del andre grep. Det er vel første gang vi blir presentert for bilder underveis mens vi leser. Flotte sort-hvitt fotografier fra Oslos gater av May-Irene Aasen supplerer kapitlene. Jeg må vel innrømme at bildene ikke gav meg noe spesielt, men jeg elsker ideen og det at hun som debutant tør å ta et slikt grep. Det er så deilig når noen går motstrøms, og finner på nye ting. Det samme gjelder retro-trekket med å gi kapitlene egne titler. Det har vi vel knapt sett siden Hardy-Guttene herjet. Et sympatisk prosjekt. Å blande sammen Oslos rock og pop-underverden, høytravende økonomisk teori, russisk mafia, gubrandsdalsk bondevett og spik spenna gærne new-age inspirirte krystallhealere i en og samme krimroman er godt gjort. Noen vil kunne påstå at det spriker i alle retninger. Jeg sier at det viser mangfold 😉

Språket til Helle Stensbak er friskt, engasjerende og direkte. Dette gjelder både Rigmors tankereferater og dialogene. Det flyter veldig fint hele veien, og vi ser utvilsomt en forfatter som har et skrivetalent. Det er mange oppfinnsomme  og morsomme sammenligninger og metaforer, men også en og annen kvelende klisjè. Slik skal det være. Stensbak er lærling i faget, og skal ha lov til å eksperimentere med både språk og plott for å finne seg selv og sin egen stil. Sitt eget uttrykk. Jeg ser en forfatter som, dersom hun fortsetter, kommer til å bli en svært dyktig krimforfatter med tid og stunder. Det er de færreste av oss som har et Nesbøsk kunstertalent og som skaper noe genialt på første forsøk. Vi trenger tid og rom til å lære oss faget. Utvikle oss videre. Derfor er heller ikke Monopol en genial krimfortelling. Det er masse som går fullstendig over stokk og stein når det gjelder logiske brist, forvirrende handlinger og lite troverdige valg. Dette gjelder både for politi og røvere. Leserne lar seg ikke lure av slikt, og det er spesielt på det plott-tekniske at Stensbak blir avslørt som nybegynner. Det var mer enn en gang jeg måtte svelge kameler underveis, og minne meg selv på at dette er en debutant.

Men … Slik skal det nesten være når en er førstereisgutt. En både går på trynet noen ganger, og en får seg en og annen lusing fra andre. De som synes vi som anmeldere bør være strengere med debutanter, kan ta seg et frikvarter og lese noen av våre største krimforfattere sine debutromaner. Jeg kan med hånden på hjertet si at både «Hemmeligheten» av Frode Eie Larsen, «Malstrømmen» av Frode Granhus, «Nøkkelvitnet» av Jørn Lier Horst og «Skyggemannen» av Jørgen Jæger grenser til det pinlige noen steder. De måtte også lære underveis, men se på dem nå…. Bare se på dem, Helle. Med din særegne stemme er det ingenting i veien for at du har et like stort navn som dem om 5-10 år og noen utgivelser til på baken.

Monopol er en annerledes, frisk, litt røff kriminalroman med en herlig protagonist, og en forfatterstemme med særpreg. Stensbak er et friskt pust, en morsom rebell, og en dame som kan skrive bøker. Fortsett med det !

Interessert? Bla i boka her:

Monopolblaiboka