Friske takter fra ny mann med gamle koster

NådegiverenJan Boris Stene er mannen jeg snakker om, og i fjor kom han ut med sin debutkrim «Nådegiveren» på Vigmostad Bjørke forlag. En forfriskende miks av nytt og gammelt. En ekte norsk Sherlock Holmes historie. Helstøpt klassisk mysterie-krim fra Trondheim under første verdenskrig. Dette er virkelig en godbit for de som savner Arthur Conan Doyles historier om detektiven og hans doktorvenn.

For det er akkurat det han gjør debutforfatteren. Han gir oss en genial og eksentrisk norsk detektiv, og en fortellende jordnær doktor som løper detektivens ærender. Alt lagt til en tid cirka 30 år etter Holmes legendariske vandringer på jakt etter hunder i Baskerville og andre mer eller mindre lovlydige skapninger.

Kan en ny norsk forfatter gjenskape noe av den mystikken, spenningen og nerven som vi kjenner så godt fra Doyles bøker? Svaret er både ja og nei. Stene er naturlig nok ikke på samme nivå som mesteren, det ville jo vært en norsk krimsensasjon. Når du har så store sko å fylle så er du dømt til å mislykkes. Det er ikke som å hoppe etter Wirkola. Det er som å hoppe etter Wirkola på jetski med ett bein og bind for øynene.

Nå tror jeg heller ikke Jan Boris Stene har lagt lista der oppe. Hans norske historie om privatoppdageren Falkener og hans fortellerstemme, doktor Wilberg er slik jeg ser det en hyllest til mesteren og sjangeren. Det er et troverdig, forseggjort og kløktig forsøk på å gjenskape magien fra Doyles bøker. Ser vi på «Nådegiveren» i det perspektivet må jeg si meg kraftig imponert over Stenes arbeid. Her er nemlig ingenting overlatt tilfeldighetene. Historien passelig innfløkt, løsningen genialt enkel, men uten at leseren ser det før Falkener forteller oss det elementære, og et tidsriktig språk og miljø. Det har kostet Jan Boris Stene adskillige timer med research for å klare å gjenskape Trondheim anno 1917, og enda flere å tilpasse språket og fortellerstemmen datidens sjargong og begrepsbruk. Utrolig godt gjort.

Samtidig er dette, akkurat som i Hans Olav Lahlums sekstitallsmysterier, noe av svakheten med boken. Det er slitsomt å lese et så gammelmodig språk. I starten er det litt morsomt og annerledes, men etter en stund blir det trøttende. Jeg skjønner at det må være slik for å skape den rette atmosfæren, men er personlig ikke så glad i å lese det. Det er historien som gjør meg oppslukt, ikke om språket er tidsriktig.

En annen ting forfatteren bør jobbe litt mer med frem mot neste bok er opprullingen. Den blir alt for omstendelig. Den klassiske «alle mistenkte samles i et rom for å få løsningen» er veldig lang, og vi får dessuten et enda lengre etterord for å manifistere Falkeners teorier. Spenningen er på mange måter utløst nesten hundre sider før boken er ferdig, og her kunne forlagets redaktør godt ha veiledet forfatteren til å fortette handlingen en god del.

Konklusjonen blir likevel at dette er en bok jeg anbefaler dere som leser klassiske krimmysterier. Spesielt dersom dere er glad i gamle gode britiske gåter og mysterier. Ikke se på boken som en kopi av Holmes og Watsons bravader. Se på den som en hyllest til sjangeren og fortellerstilen. Jeg er mektig imponert over hvor gjennomført denne boken er, og det arbeidet forfatteren har lagt ned. Det må ha kostet både blod, svette og tårer. At alt foregår i Trondheim er forfriskende, og skaper også en nysgjerrighet hos meg som leser. Nå venter jeg i spenning på neste kapittel i serien. Well done mister Stene. Very well done!

Uslepen krimdiamant

StorebrorOdd Arve Skaanes-Røed debuterte på senhøsten med sin spenningsroman «Storebror» på eget forlag. Romanen viser oss en frisk og annerledes krimforfatter som utvilsomt har et fortellertalent, men den viser oss også hvorfor vi bør gå mange runder med oss selv før vi gir ut på eget forlag. «Storebror» er en fantastisk spennende historie som ville hatt godt av flere runder hos en redaktør og en språkvasker. Skaanes-Røed er en uslepen diamant som jeg håper noen vil oppdage. Med litt hjelp kan hans kommende bøker bli å regne med i det norske krimlandskapet.

«Storebror» er så nervepirrende og spennende på sitt beste at den hadde fortjent å bli brettet ut i filmformat. Jeg ser scenene spilles av i hodet mitt. Jeg vet at det ville blitt en spillefilm som hadde hatt både nerve, action og intense scener. Samtidig måtte en manusforfatter tatt noen skikkelige grep for å lande historien på en god måte.

La oss se litt nærmere på hva det er som gjør at akkurat denne romanen skiller seg slik ut i mengden av selvpublisert materiale. Jeg har lest mange av dem de siste årene. Noen mangler helt åpenbart en god historie, andre et fortellertalent, mens noen også rett og slett mangler evnen til å formidle seg skriftlig. Odd Arve Skaanes-Røed mangler ikke noe av dette. Han har en gnistrende god historie, et åpenbart fortellertalent og bra formidlingsevne. Det Skaanes-Røed mangler er gode hjelpere. Noen som kunne fortalt ham hva som er lurt, og ikke lurt. Hva som fungerer og ikke fungerer. Skaanes-Røed mangler rett og slett litt av det som er basic i romanskriving.

La oss begynne med at fortellerstemmen formulerer seg i presens (nåtid). Et skriveteknisk grep som sikkert er gjort for at leseren skal komme nærmere handlingen. At det skal øke den indre dramaturgien i historien at alt skjer her og nå. Du som leser er til stede sammen med karakterene og opplever det samme som dem i sanntid. Fungerer det. Definitivt NEI. Det blir bare rot og surr. Karakterene har naturlig nok tankereferater i preteritum samtidig som de da handler i presens. Her hoppes det med andre ord fram og tilbake i tid ofte flere ganger i samme avsnitt. Et annerledes og spennende trekk kanskje, men for meg var dette bare forvirrende og ekstremt irriterende. Jeg er bombesikker på at en redaktør ville tatt tak i dette, og bedt forfatteren fjerne dette grepet. Det er en grunn til at forfattere flest ikke bruker det.

Dernest er det en del svært enkle skrivetekniske og fortellertekniske grunntanker det ikke er tatt hensyn til. Jeg kan gi noen eksempler her. Forfatteren bør holde seg til en enkelt synsvinkel i en scene, ikke skifte mellom de ulike karakterene. Her synder forfatteren svært mye, og scenene framstår som rotete på bakgrunn av dette. Et annet eksempel er keitete dialoger. For mye bruk av lydord er aldri bra. «øøøøh» «ææææh» «hehehehe» osv. Det framstår som kunstig. Det samme med ord som «altså» og «liksom». Når disse brukes i nesten hver eneste replikk, så blir det ikke helt ekte. Det virker konstruert og påtatt.

En annen ting er transportetapper. Boken har en del av disse. Kort fortalt er dette når forfatteren har behov for å forflytte karakterene sine fra ett sted til et annet, og så skriver om selve transporten. Et godt eksempel er når Katrine reiser til Gdansk for å intervjue enken etter Janek. Selve intervjuet er veldig kort, og det er lite oppsiktsvekkende som kommer frem her som ikke kunne vært sagt i en kjapp telefonsamtale. Var det nødvendig å sende Katrine til Gdansk? Og om det var det … Hvorfor så mange skildringer fra flytur, hotellopphold og andre ting? Det bremser tempoet, og er helt unødvendig. Alt det som sto på disse sidene kunne vært kortet ned til et lite avsnitt der Katrine snakker med enken i telefon.

To ting til slutt. Undertekst er en kunst å få til. Å ikke si det som leseren allerede forstår. Når en for eksempel sier at «Olav gjespet og la hodet på puten. Han var trøtt», så kan «Han var trøtt» strykes. Leseren forstår dette i og med at Olav gjespet og la hodet på puten. (eksempelet er fiktivt). Veldig ofte overforklarer forfatteren slike ting, og med det undervurderer han leserens evne til å resonnere. Det siste gjelder den åpne slutten. En av karakterene får vi aldri vite hvordan det går med. Det KAN fungere som en cliffhanger, men i 99% av tilfellene skaper det bare mer irritasjon enn det skaper spenning inn mot neste bok. Et godt eksempel her er Ulrik Høisæther som i sin andre bok fra 2013 «Rene hender» lar en av hovedpersonene bli skutt i siste scene. Vi får ikke vite om han overlever eller ikke. Frustrerende for leseren, og når bok 3 i serien aldri ble utgitt … Vel, da er det bare trist. Heter en derimot Jo Nesbø så kan man la Harry Hole dø i «Gjenferd» for så å vekke ham til live i «Politi». Forfatteren VET at han får utgitt neste bok.

Som dere ser så er ikke «Storebror» uten feil og lyter, men det viktigste er likevel at vi blir kjent med en forfatter som faktisk HAR et talent, og som evner å fortelle en spennende historie. Som selvpublisert forfatter sitter jeg i glasshus, men det jeg prøver å poengtere er at man aldri skal ta lett på hvor viktig det er å ha en profesjonell redaktør og språkvasker på lag. Det koster mye penger, men det er verdt hver eneste krone. Jeg gleder meg til å se Odd Arve Skaanes-Røed skrive videre på sin serie om Katrine og Wiggo, og håper det er forlag som vil forbarme seg over et nytt norsk krimtalent. En uslepen diamant.

En mørkere oppfølger

UglenPseudonymet Samuel Bjørks andre bok om Holger Munch og Mia Krüger har fått tittelen «Uglen«. En krimhistorie som kryper inn under huden på deg. Ikke fordi den nødvendigvis er skumlere (Hallo … I første bok hengte drapsmannen 6-åringer i trærne), men fordi vi kommer mye tettere inn på hovedpersonene og deres traumer i denne boka. Bjørk har langt på vei lykkes i dette, men har også en del å jobbe med når det gjelder karakterene sine og deres uttrykksform.

«Det henger en engel alene i skogen« var en krim som var forhåndsdømt til å bli en suksess. En mystisk forfatter som gjemte seg bak et psudonym. Dette milleniumets mest creepy omslag. Massiv markedsføring, og en historie om en drapsmann som henger små barn i trærne med skiltet «Jeg reiser alene» hengende rundt halsen. Spekulativt? Nja, det er iallfall i grenseland. Effektivt? Ja, så absolutt. Noen vil kanskje hevde at boken solgte så godt grunnet markedsstrategien til forlaget og Bjørks agentur. Det er heldigvis en sannhet med store modifikasjoner. Ingen bøker selger uten at forfatteren har en god historie å by på som er fortalt med en god penn. Slik var det med «En engel henger alene i skogen»

På samme måte som den første var dømt til å lykkes, så kan en gjerne si at oppfølgeren var dømt til å mislykkes. Alt for store forventninger, en kortere skriveprosess, media som ikke nødvendigvis fant det like spennende nå som forfatternavnet var avslørt, og en historie uten de samme åpenbare skrekkscenarioene. Med dette i bakhodet må jeg si at Bjørk har klart seg forbausende bra. Uglen er (som forventet) ikke på samme nivå som første bok, men det er en god oppfølger. Samuel Bjørk har også gjort tydelige grep for å utvikle seg videre som krimforfatter, og historien er både lettlest og spennende. Det er ikke ofte jeg leser en 500-siders roman på knappe tre døgn, for å si det slik.

Det tydeligste trekket er som sagt at vi kommer mye nærmere innpå både Mia og Holger. Deres plager og akilleshæler får langt større plass, og ingen av dem framstår som usårbare eller ufeilbare i «Uglen». Fra å være superhelter i første bok har de blitt til mennesker i andre. Mia Krüger blir sett på som genial av alle rundt henne, men det blir ganske fort åpenbart for oss som leser at det er hun ikke. Hun sliter kraftig med alkoholisme og pillemisbruk. Må ta tabletter for å komme både opp og ned i normalt gjenge, og hun drikker så mye at det utvilsomt går ut over både jobben hennes og dømmekraften. I «Uglen» går hun på trynet gang på gang, og vi ser et menneske i forfall. Det er mer flaks og tilfeldigheter som fører henne mot målet enn det er «Sherlock Holmes-genet» som utgjorde så mye av første bok. (Det at hun kunne se sammenhenger der ingen andre gjorde det).

På samme måte er også hennes sjef Holger Munch en langt mer sammensatt karakter i «Uglen». Han har tydelige helseproblemer, og mangler dømmekraft i mange viktige situasjoner. Bedømmer feil, stoler for mye på Mia, og tar fatale valg i etterforskningen. Han har også et skrantende privatliv som ikke akkurat bærer preg av familieidyll og good intensions. Hans sjalusi til ex-konens nye mann er like gjenkjennbar som den er patetisk. Det er en sliten og utkjørt Munch som mer eller mindre snubler gjennom etterforskningen. Vi kan med andre ord konkludere at Samuel Bjørk beveger seg stadig nærmere definisjonen på Nordic Noir i skrivingen sin. Denne merkelappen som er blitt så populær verden rundt, og som gir oss hverdagsetterforskere med trøblete liv som mer og mindre hangler seg gjennom jobben i et mørkt, kaldt og ugjestmildt nordisk landskap. Det er dystert, det er uhyggelig og det er mystisk. Check! – Samuel Bjørk fyller disse skoene, og vel så det.

Jeg liker Bjørks persongalleri, og mener han har gjort en god jobb med oppfølgeren. Når det er sagt, så finnes det forbedringspotensiale her. Spesielt krevende er den tredelte dialogen. Vi blir presentert for karakterenes indre tanker, deres uttalte tanker, og deres verbale dialoger. Ofte sammenblandet om hverandre på en måte som gjør det både forvirrende og plagsomt. Det blir til tider veldig pratsomt, og overlater absolutt ingenting til fantasien. Karakterene handler også tidvis irrasjonelt opp mot sine egne tankerekker.

En annen ting er det som går på troverdighet. Mia Krüger er såpass ute og kjøre med stoff og alkohol i denne romanen at enhver AKAN-kontakt ville dratt i nødbremsen umiddelbart. En ting hadde vært dersom dette var skjult for arbeidsgivere og kolleger slik som Carl Johan Vallgrens heroinist av en krimhelt, men Krügers påvirkede tilstand blir diskutert innad i etterforskningsgruppa, på ledelsesnivå, og hun tråkker på så mange regler underveis at hun ville blitt fjernet fra enhver befatning med saken. Dette skjer ikke før helt mot slutten, og selv da tas hun inn i varmen igjen med en gang hun har oppdaget et nytt spor. Et annet moment som går på troverdigheten løs er drapsmannens motiver. Her starter det bra i prologen, men det faller mer og mer sammen etterhvert. Motivet som kommer for en dag mot slutten virker svært konstruert, og jeg ser ingen sammenheng mellom personens behov for å ikle seg og ofrene i uglefjær, og det egentlige motivet som ligger bak. Jeg sliter også med at Bjørk involverer Munchs innerste krets nok en gang i selve dramaet mot slutten. En gang er helt i orden (Munchs barnebarn havner i drapsmannens klør i første bok), men at et lignende scenario skal oppstå også i bok 2 er fantasiløst. Samtidig vet vi at Jo Nesbø har gjort dette i flere av sine Harry Hole romaner. Det finnes vel ingen som har blitt utsatt for så mye jævelskap som Holes kjæreste og hans stesønn 😉

Oppsummert kan vi konkludere med følgende. «Uglen» er mer enn godkjent som oppfølger av «Det henger en engel alene i skogen». Samuel Bjørk har gjort en god jobb med karakterene, og vi kommer nærmere inn på personene Munch og Krüger. Boka er spennende, og kan så absolutt betraktes som en pageturner. Boka er mindre spekulativ, men beveger seg nærmere Nordic Noir sjangeren. Jeg mener forlaget burde hjulpet Bjørk med å stramme inn boka med minst hundre sider. Det meste kunne vært tatt fra hovedpersonenes tankereferater. De blir alt for krevende å forholde seg til. Litt fantasiløs opprulling, og manglende logikk i en del sentrale situasjoner. Samtidig liker jeg veldig godt måten Bjørk skriver og skildrer på, og han er «i tiden» med å gjøre historien dystrere og mørkere. Vi ser det samme hos for eksempel Gard Sveen i «Helvete åpent», Frode Granhus i «Kistemakeren» og i Sidsel Dalens «Nødhjelp», alle tre norske 2015-utgivelser.

Er du på jakt etter en spennende «murstein», og har lest «En engel henger alene i skogen», så vil jeg anbefale «Uglen». Bjørk har ikke glemt sine kunstner, for å si det slik.