Adler Olsens beste flaskepost (fra P)

Flaskepost fra PFlaskepost fra P er den tredje boken fra dansken Jussi Adler Olsen om Avdeling Q.  Jeg har strødd om meg med superlativer om de to foregående bøkene «Kvinnen i buret» og «Fasandreperne«, men også vært kritisk til en del, og da spesielt om Fasandreperne. Ta det med ro … Selv mestere trenger et hvileskjær i ny og ne. Flaskepost fra P er den beste boken i serien så langt.

Jeg var redd for at Avdeling Q-serien skulle gå i oppfølgerfella. Der første bok er genial, andre bok klart svakere, og derifra og ut latterlig uinteressant. Heldigvis tok jeg grundig feil. Det var med et stort smil om munnen (og en anelse blodskutte øyne) at jeg avsluttet boken natt til 1.januar. Måtte lese ferdig, og klokken ble fem på morgenen …

Plottet i Flaskepost fra P er adskillig mer intrikat og forseggjort enn de foregående to bøkene. Spenningen er fortettet, cliffhangerne er flere, antagonisten mer troverdig og drivet er bedre. Det virker som om Adler Olsen har brukt mer tid på planleggingsfasen i arbeidet med denne boken.

Vi møter igjen vår kjære venn politietterforsker Carl Mørch ,og hans finurlige og gåtefulle medhjelper Assad. Sammen utgjør de et umake par som på sett og vis utfyller hverandres svake sider. Den gamle saken som blir plukket fram denne gangen er en gammel flaskepost som er sendt til dem fra Skottland. Flaskeposten er omtrent uleselig, men det framgår at det er noen som trygler om hjelp. Første tredjedel av boka er fokusert rundt mysteriet med flaskeposten, og den gradvise oppklaringen av hva som står i brevet. Den neste tredjedelen følger vi antagonisten og hans ofre mye tettere, og denne delen er så nervepirrende at jeg tidvis skalv på hendene mens jeg trykket fram sidene på iphonen. Den siste tredjedelen handler naturlig nok om veien fram mot oppklaringen.

jussi-adler-olsenMysteriet med flaskeposten var i seg selv såpass interessant å følge at de første hundre sidene gled lett. Jeg irriterte meg tidvis over at karakterene  ikke utvikler seg i den retningen jeg skulle ønsket, og subplottene rundt Mørch og Assads privatliv går heller treigt, og er uinteressante. Litt blodfattig på privatfronten med andre ord. Når så historien etterhvert gled inn i fasen der vi følger morderen og de ofrene som krysser hans vei, ja så er boken så spennende at jeg vil fraråde personer med dårlig hjerte å lese. Det samme kan for så vidt sies om avslutningen. Tempoet øker og øker mot slutten, og man blir faktisk svett (hæ …? Er det bare jeg som har det slik med spennende bøker???)

I mine to tidligere omtaler har jeg påpekt at oversetteren har gjort en heller slett jobb. Svært ofte bærer både setningsstruktur, ordvalg, og dialoger preg av manglende eller mangelfull oversetting. Dette er det etter min mening svakt av forlaget å ikke klare å fange opp. Det er greit at vi nordmenn leser dansk uten særlige vansker, men når boken er oversatt, ja så regner vi jo med at det er lagt ned arbeid i dette.

Heldigvis er dette så spennende lesing at vi gir litt bæng i oversettelsesproblemene. Flaskepost fra P er en av de mest spennende bøkene jeg har lest på lang tid, kun overgått av Aslak Nores «En norsk spion» Gleder meg skikkelig til å ta fatt på «Journal 64«, men nå innvilger jeg meg selv en Jussi-fri måned for å få lest litt Harry Hole. Tenk dere Harry Hole og Carl Mørch i samme bok. DET hadde blitt show det 😉

Sadismens faenskap!

FasandreperneI Fasandreperne av Jussi Adler Olsen møter vi en gruppering av mennesker vi sjelden ser i det daglige. De som nyter å gjøre skade på andre. De som frydes av å påføre smerte hos sine offer, det være seg dyr eller mennesker. Noen kaller det ondskap. Andre en  perversjon. De er der ute … Sadistene … og de gjør ubotelig skade på dem de møter på sin vei.

Som forfatter må en alltid passe på at karakterene ikke blir for karikerte. De onde skal ikke bare være onde, og de gode ikke alltid gode. Mangt et godt plott har gått i dass fordi antagonistens tanker og gjerninger ikke blir troverdige i all sin ondskap. Noen ganger blir dette et stort dilemma for forfatteren. En får på en måte ikke lov til å skrive om disse ondskapsfulle menneskene som faktisk eksisterer. En blir nødt til å gi dem menneskelige egenskaper de ikke innehar i all sin faenskap, og med den romantiseringen forsvinner egentlig troverdigheten.

De siste par årene derimot har vi sett en utvikling innen krimsjangeren der antagonisten i mye større grad får lov til å boltre seg i all sin utspekulerte jævelskap. De får lov til å være det de faktisk er. Ondskapens sanne ansikt.

I Fasandreperne er det en gjeng skolekamerater fra en kostskole som har fått antagonistrollen. De har etterhvert slått seg opp til rike og betydningsfulle mennesker med makt. Samtidig har de en felles plattform gjennom at de er fullverdige sadister med alt som det innebærer. Med unntak av Kimmie framstilles de tre gjenværende medlemmene av gruppen som fullstendig empatiløse beregnende psykopater. Når Carl Mørch og Avdeling Q etterhvert kommer på sporet av dem gjennom et gammelt dobbeltdrap så kommer flere saker til overflaten i kjølvannet av dette.

De som leser bloggen min vet at jeg tidligere har priset den første boken i Avdeling Q-serien til Adler Olsen, Kvinnen i buret. Også der var antagonistene tvers gjennom onde og nøt det å pine et menneske langt ut over det et menneske ville kunne tåle. Jeg aksepterte det i den første boka, men vet ikke om jeg fant det like troverdig denne gangen. Ikke fordi at jeg mener de blir for karikerte, men jeg tror ikke helt på at den begjærlige sadismen kan sitte så dypt hos fem kostskoleelever i samme klasse. Riktignok er det mye jævelskap på toppene i næringslivet, men at så mange av de aller verste finner hverandre og dyrker hverandres sadisme så til de grader blir kanskje litt urimelig? Den ene av dem har til alt overmål opprettet en egen zoologisk hage med sjeldne dyr i bur som han har der for å pine og for å jakte på sammen med vennene.

Et annet trekk som skuffet meg litt var mangelen på mysteriet. I motsetning til «Kvinnen i buret» der det gikk ganske lang tid før en fant ut hvem som sto bak ugjerningen, så får vi her vite alt fra første side av omtrent. Resten av boken er egentlig bare en lang jakt på Kimmie og banden hennes, der Carl Mørch og Assad hele tiden ligger ett skritt etter, før det hele kulminerer i et uunngåelig blodbad på slutten.

Likevel anbefaler jeg boken, og som dere ser til høyre på siden min så er jeg allerede godt i gang med tredje bok i serien «Flaskepost fra P«. Hvorfor? Jo, ganske enkelt fordi jeg elsker hovedpersonene. Carl Mørch, Assad og Rose er herlige figurer som det morer meg stort å lese om. Jeg irriterer meg grønn over Carls ubehøvlede holdning til sin sekretær Rose, jeg undrer meg over hva det er som er forhistorien til Assad, og jeg kjenner jeg engasjerer meg i privatlivet til Carl. Assad var kanskje hakket morsommere i første bok da han framsto som et latterlig naivt geni, med en egen måte å se positivt på alle hinder som måtte oppstå. I Fasandreperne er han mye mer bevisst sin egen rolle, og er langt mindre naiv og godtroende.

Vel … hva leser vi så ut av dette? Likte du første bok veldig godt, så kan du trygt sette i gang med denne også. Det er moro å følge Avdeling Q. De har alle odds imot seg, men finner fram til mål med sine egne litt utradisjonelle midler. Boken er litt heseblesende, og den pirrer så absolutt ikke detektiven i deg til å lete etter skjulte spor og overraskende mordere. Alt er akkurat slik du tror det er på side 59, og da handler de neste 300 sidene egentlig bare om jakten på fasandreperne. En gjeng så full av sadistisk faenskap at det overgår det meste av det du har lest om før.