Imponerende svensk krimdebut

Vredens tidÅ skrive krim er ikke enkelt. Det vet alle som har prøvd. Knapt noen sjanger har flere fallgruver enn denne, og krimleseren er kresen. Derfor er det ikke mindre enn imponerende når det dukker opp debutanter som får det til på første forsøk. Stefan Tegenfalk gjør det med debutromanen «Vredens tid«.

Denne rykende ferske krimmen kommer ut på Bazar Forlag den 1.mars. Den er den første i en triologi på tre bøker fra forfatteren som allerede har gjort stor suksess med serien i Sverige. Den er kjøpt opp av SVT, og skal etter planen filmatiseres om ikke så lenge.

På vaskeseddelen står det følgende:

Vredens tid er første bok i en serie på tre om den erfarne politietterforskeren Walter Gröhn og den unge og uerfarne, men dyktige, spesialetterforskeren Jonna de Brugge. De får i oppgave å etterforske et uforklarlig mord: Under en taxitur tar en velansett dommer og jusprofessor livet av sjåføren, uten at han kan forklare hvorfor. Like etter tar en mor livet av sin tenåringsdatter under en krangel. Heller ikke hun kan forklare hvorfor hun ble så rasende at hun mistet kontrollen. Da et tredje like uforklarlig mord skjer, begynner Walter og Jonna å lete etter fellestrekk og sammenhenger. Er det noen forbindelse mellom ofrene eller gjerningspersonene?

Her har forlaget skrevet litt mer også, men etter min mening så går teaseren for langt, og avslører alt for mye av handlingsforløpet. Jeg velger derfor å ikke skrive mer om det her.

Romanen er på ingen måte nyskapende eller revolusjonerende. Den føyer seg fint inn i rekken av tradisjonell nordisk krim. Etterforskeren er sliten og rufsete og havner i krangel og konflikt med alt og alle. Hjelperen er ung, full av pågangsmot og usedvanlig intelligent. Plottet er intrikat og snodig satt sammen slik vi er blitt vant til fra stormestere som for eksempel Jo Nesbø og Jussi Adler Olsen.

Jonna de Brugge og Walter Gröhn slik forfatter Stefan Tegenfalk ser dem på sin hjemmeside.
Jonna de Brugge og Walter Gröhn slik forfatter Stefan Tegenfalk ser dem på sin hjemmeside.

Stefan Tegenfalk følger oppskriften til punkt og prikke. Du får cliffhangere der de skal være, snerten og til tider humoristiske dialoger, en kamp mot politisystem og rettsvesen, vennekorrupsjon og fanatiske polititopper med sine egne agendaer som forpurrer etterforskningen. Antagonisten er hevngjerrig, utspekulert og lynende intelligent. Hørt det før? Lest det før? Ja, så absolutt. Slik sett er «Vredens tid» på mange måter svært forutsigbar. Det er kanskje det største ankepunktet. For oss som leser mye krim så utfordrer ikke Stefan Tegenfalk oss på noen måte.

Hvorfor er jeg da så begeistret, kan en kanskje spørre seg? Vel … Jeg elsker nugatti på brødskiva også, og jeg synes det smaker like godt hver dag. Jeg blir ikke spesielt overrasket når jeg åpner matpakka, men jeg gleder meg til matpausen, og jeg nyter brødskivene. Slik er det med «Vredens Tid» også. Det er en helstøpt krim akkurat slik jeg ønsker å ha den. Jeg elsker denne krimformen. Den tiltaler meg, og tydeligvis også millioner av andre krimelskere.

Stefan Tegenfalk har gjort stor sukess i Sverige. Nå kommer triologien på norsk.
Stefan Tegenfalk har gjort stor sukess i Sverige. Nå kommer triologien på norsk.

Etterforsker Walter Gröhn er en herlig skrue med langt flere lyter enn karismatiske trekk. Han er satt, gretten, opponerende og driter i lover og regler så lenge han mener at målet helliger middelet. Ett av flere høydepunkt er hans herlige betraktninger og kommentarer. Han har mange gullkorn på lager som fikk meg til å le høyt. På samme måte så er Jonna de Brugge hans rake motsetning, men hennes urokkelige rettferdighetssans gjør at hun også lar seg inspirere og lede av sin 20 år eldre og hakket mer rufsete kollega. De er et umake par, men en forfriskende duo.

Drivet i «Vredens Tid» er godt. At jeg valgte å legge vekk Nesbø gang på gang for å lese mer av denne sier litt om det. Boken har svært få dødpunkter, samtidig som den er såpass lett i fortellerstilen at den ikke blir tung å lese. Forfatteren har hele veien gjort grep som holder leseren fast fra side til side. «En pageturner» for å bruke en klisjè. Selve historien har også noe mørkt og skremmende ved seg. Hva får vanlige mennesker med omsorg, omtanke og nestekjærlighet til å begå brutale drap på de som de er mest glade i? Løsningen skal jeg ikke gi her, men den holder seg innenfor grensen av troverdighet. Så vidt …

Elsker du krim? Liker du det trygge foran det eksprimentielle? Har du sansen for krimforfattere som bruker språket og litteraturens virkemidler bevisst for å nagle deg fast til sidene? Vil du ha en skikkelig kosestund med en god bok på sofaen? Vel, da anbefaler jeg «Vredens tid» på det sterkeste. Dette var rett og slett kjempespennende og altoppslukende lesning.

Jeg gleder meg som en unge til «Nirvana prosjektet» kommer på norsk. 🙂

Den vanskelige andreboka: Rene Hender

Rene henderÅ debutere som forfatter er stort. Dessverre så blir det med debuten for de fleste. De har ikke flere bøker i seg. Derfor er forlagene blitt mer og mer opptatt av å fokusere på forfatterskap. Med Ulrik Høisæther er det imidlertid ingen tvil. Han har med sin andre bok om Eveline Enger etablert seg som norsk krimforfatter på Tiden Norsk Forlag.

Rett før jul leste jeg hans første bok «Pokerfjes«, og jeg var både heftig og begeistret. Dere kan lese min bokomtale av debuten her. Nå er andre bok «Rene hender» lest, og det tok ikke mange dagene for å si det slik. Ulrik Høisæther kan sitt håndverk, og han klarer å gjøre selv trivielle transportetapper spennende. Det er prisverdig av en såpass fersk krimforfatter.

Jeg må si jeg hadde ekstremt høye forventninger til Rene Hender etter å ha lest Pokerfjes. Skikkelig råbarket finansthriller fra første til siste side var det den gangen. Hva så med denne? Vel … La meg si det slik. Høisæther har lykkes med et par ting som ikke fungerte optimalt i første bok, men samtidig så har han mistet noe av det som var så bra med debutromanen. La meg være mer spesifikk:

I Pokerfjes omtalte jeg språkbildet som et litt overivrig forsøk på showoff. Det ble en «fremmedordsonani» uten sidestykke når finansmiljøet og ikke minst pokermiljøet skulle beskrives. Det virket til tider som om Høisæther hadde et behov for å vise hvor mye fagkunnskap han hadde, og hvor god research han hadde gjort. Dette har han heldigvis gjort noe med i «Rene Hender». Her virker språkdrakten mye mer tilgjengelig, og det som finnes av faguttrykk blir ikke overdimensjonert. Språket i «Rene hender» er godt håndverk, for å si det rett ut.

Likevel så har jeg et par ankepunkter også denne gangen. Fra å framstå med et svært godt, gjennomarbeidet og troverdig plott i første bok, så virker det som om Høisæther ikke har hatt en like god idè til bok nummer to. Jeg tar meg selv flere ganger i å ikke tro på det plottet som avtegner seg. Selv om hver enkelt hendelse i seg selv kan gå under betegnelsen troverdig, så blir det for mye av det gode når Ulrik Høisæther velger å gå «The full monthy» her. Det grenser opp mot konspirasjonsteoretisk, og jeg klarer ikke kjøpe de løsningene som etterhvert dukker opp.  I tillegg velger Høisæther noen uventede grep på de siste sidene som jeg som leser ikke har sansen for i det hele tatt. Jeg snakker ikke om lesere generelt, men om meg spesielt. De som har lest ferdig boken vet hva jeg sikter til, jeg skal ikke spoile det her.

Når det er sagt, så må jeg si at Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserene blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost 😉

Jeg må vel være så ærlig å si at jeg likte Pokerfjes hakket bedre enn Rene Hender. Men, det sa jeg også om bok nummer to i serien om AvdelingQ av Jussi Adler Olsen … Så kom bok nummer tre og slo meg fullstendig over ende av begeistring. La oss håpe det samme skjer her når neste bok forlater Høisæthers hånd. Forhåpentligvis om ikke så alt for lenge …

Boken på vent: Blodtåke

BlodtåkeDen tredje boka fra Thomas Enger om nettjournalisten Henning Juul som (forhåpentligvis fremdeles) jakter på den skyldige i mordbrannen som tok livet av hans lille sønn, og som gjorde Henning selv vansiret for livet. Den har planlagt utgivelse 8.januar.

Jeg gleder meg til den tredje boka fra Enger. Selv om Enger hadde litt startvansker i den første boka, «Skinndød», så var bok nummer to «Fantomsmerte» en opptur. Du kan lese min omtale av boka her. Boka er altså den tredje av i alt seks planlagte bøker om Henning Juul. Thomas Enger har allerede slått godt an internasjonalt med Juul-serien.

På vaskeseddelen står det følgende om bok nummer tre, «Blodtåke»

En drapsmann på hevntokt: En eldre kvinne blir funnet drept og brutalt mishandlet på et sykehjem i Oslo. Alt tyder på at gjerningsmannen bar på et voldsomt raseri.

En anonym trussel: Justisminister Trine Juul-Osmundsen blir anklaget for å ha seksuelt trakassert en yngre, mannlig politiker. Saken utløser et mediehysteri, og hun mottar samtidig en advarsel: Gå av, ellers vil den egentlige sannheten komme for en dag.

En mann på jakt etter svar: Journalisten Henning Juul blir satt på sykehjemsaken, men klarer ikke å la være å engasjere seg i mediestormen rundt sin egen søster, justisministeren. Snart oppdager han sannheter som ikke tåler dagens lys.

Så slår drapsmannen til igjen. Han har fremdeles noe å hevne.

Som vi ser så er det Henning Juuls søster, justisminister Trine Juul Osmundsen som trer fram i lyset denne gangen. Har ventet på dette. Hun har vært nevnt i de to foregående, men ikke hatt noen rolle i verken hovedplott eller subplott.

BOKEN PÅ VENT HOS BEATHEJeg legger dette inn som «Boken på vent» i Beathes Bokhylle denne uke, selv om innlegget ble publisert på fredag. Håper det er greit. 😉

Anmeldereksemplar fra Gyldendal er bestilt, og jeg gleder meg til spennende timer når den ramler ned i postkassen. Dette blir neste papirbok så snart jeg er ferdig med Ulrik Høisæthers «Rene hender«.