Stormfull spenning!

StormenFrode Granhus ble nominert både til Bokhandlerprisen og Rivertonprisen for sin andre bok om politietterforsker Rino Carlsen. «Stormen» tok bok-Norge med storm, for å være litt tørrvittig. Det er ikke uten grunn. Sjelden har språk, landskap, menneskeskjebner og spenning stått så godt til hverandre som i denne kriminalromanen. Her knaker det i veggene mens du leser, og uhyggen kommer krypende innpå deg som mørke lumske skyer fra havet.

Det er alltid en utfordring å lese bøker som har fått såpass gode kritikker og opptil flere nominasjoner. Det er lett å få for høye forventninger, og også lett for at en blir farget av at dette skal være bra. En leser med en indre stemme som hele veien forteller deg at dette er kvalitet. Alt blir tolket i beste mening med andre ord, og kritikken blir fort feid under teppet. Jeg har derfor forsøkt å nulle meg selv ut, og kun tenkt som jeg ville gjort det om Frode Granhus var en umerritert norsk forfatter. Hva ville jeg pekt på? Hvilke kvaliteter finner jeg? Hva er det som ikke fungerer optimalt?

La oss begynne med selve historien, og ta det derfra. Et skjelett dukker opp på et avsidesliggende og fraflyttet fiskevær i Lofoten etter at en høststorm har laget en flenge i berget. Skjelettet er av en gutt som er blitt mishandlet på det mest grusomme, og det dateres tilbake til begynnelsen av 1960-tallet. Samtidig blir en eldre mann som har blitt kraftig forbrent og invalidisert i en ulykke utsatt for sadistisk tortur av en pleier ved det lokale sykehjemmet. Men, han er ute av stand til å kunne melde fra om mishandlingen ettersom brannen har ødelagt både taleevnen og synet hans. Når Rino Carlsen ankommer det lille tettstedet Reine for et halvårig vikariat, så er det disse to sakene han må ta tak i. To saker som hver på sin måte river opp forferdelige sår i lokalsamfunnet, og som forteller om uforståelige overgrep som har blitt dysset ned og tiet om alt for lenge.

Først av alt må jeg berømme Granhus for å behandle såpass vanskelige temaer som det denne boka handler om med en så stor respekt, innsikt og ømhet. Det er sårt, vondt og ubegripelig på en og samme tid, men det er ekte. Ikke ett sekund tenkte jeg at dette var oppdiktet. Temaene og menneskeskjebnene  blir beskrevet med en ekstremt god penn, og karakterene, både dagens og de historiske, var så ekte og troverdige at jeg kunne føle pusten deres gjennom trykksverten i boka. Den sorgen, fortvilelsen, og det raseriet som beskrives gjennom Roald, Berger og Boas skjebner er hjerteskjærende godt beskrevet.

Det samme må sies om naturen. Kun en nordlending kunne beskrevet dette trolske landskapet så godt. Det er vilt, røft, storslått, vakkert og stormfullt. Været og landskapet følger nervetrådene i boka, og jeg følte det nesten som jeg satt i en holk ute på åpent hav mens jeg leste. Vi som har bodd i Nord vet at været, naturen og folkeslaget er ett. Det er stormfullt. Denne romanen er et studie i landskaps og miljøskildringer. Jeg kommer definitivt til å bruke bruddstykker fra denne boka i mine egne forelesninger om skildringer som litterært virkemiddel til høstens nye håpefulle ungdommer.

På disse to områdene scorer Granhus innertier på innertier, og jeg skjønner hvorfor både lesere, anmeldere og juryer har latt seg rive med. Boken er i tillegg et enormt skritt i riktig retning sammenlignet med hans forrige Rino Carlsen-bok  «Malstrømmen». Den hadde et så komplisert plott at en helst burde være førsteamanuensis plott-tolking for å klare å henge med i svingene. I «Stormen» er linjene renere, plottet strammere, historien mer troverdig, og persongalleriet langt mer oversiktlig. Meget bra gjort.

Alt i alt så er dette en svært sterk bok. Den er både sår og varm samtidig. Det er ikke ofte en kan bruke de superlativene på en krimroman. Samtidig så er det enkelte ting jeg som leser henger meg opp i. Jeg klarer ikke helt å innfinne meg med den bunnløse sadismen som den forbrente mannen blir utsatt for. Selv om motivene er sterke for å skade ham, så klarer jeg ikke helt å se at noen ville få seg til å gå så langt som det som blir gjort her. Jeg mener også at denne sadismen blir litt for mye utbrodert i boka. Et typisk «nordic noir»-trekk, men jeg personlig er ingen stor fan av denne måten å skape uhygge på. En annen ting som jeg slet med var å klare å nøste alle trådene. Det ble en del rot mot slutten som gjorde at jeg egentlig aldri helt forsto hvem som var «Djevelen», og om det var en eller flere som sto bak disse overgrepene mot den forkrøplede mannen på sykehjemmet. Jeg finner det også litt rart at det som sto på «lappen som vinden tok» ble direkte motsagt av budbringeren da han overleverte lappene tidligere. Hvorfor gjorde han det? Løsningen på skjelettgåten var etter mitt syn ganske innlysende, men der ser jeg at mange andre har blitt veldig overrasket. Jeg mener også at actionscenen som skulle avslutte skjellett-tråden fikk en alt for brå slutt, og en politimann ville vel aldri avsluttet der han gjorde uten å sette himmel og jord i bevegelse for å søke etter vedkommende? Selv om det virket fullstendig håpløst?

Med andre ord … Det er noe småplukk å utsette, spesielt mot slutten. Men det er jo akkurat det det er … Småplukk. Stormen er en usedvanlig velskrevet og spennende krimfortelling med et vanskelig, alvorlig og svært viktig tema som bakteppe. Frode Granhus skildrer dette såre og vonde med gullpenn. Alt satt inn i et majestetisk landskap der vær og vind former både mennesker, skjebner, og gamle synder.

PS! Jeg jobber frilans som konsulent på manus innen krim og YA-litteratur hos Schibsted Forlag, men har ikke hatt noe med denne utgivelsen eller med forfatterens andre bøker å gjøre. Jeg skriver av prinsipp aldri anmeldelser eller omtaler av bøker som jeg har jobbet med for dette eller andre forlag. Jeg velger også bøker kun ut fra egeninteresse, ikke ut fra hva forlagene ønsker jeg skal lese og skrive om. Se forøvrig min etiske plattform for mer informasjon om min habilitetsvurdering  i slike saker.

Et sympatisk krim-prosjekt

Høyt henger deI forrige uke debuterte Lene Lauritsen Kjølner som krimforfatter med romanen «Høyt henger de» på Schibsted forlag. Dere kan lese mitt debutantintervju med henne dersom dere ønsker å bli bedre kjent med henne. Boken er definitivt en av de mest profilerte debutene denne våren, og etter å ha lest boken så forstår jeg begeistringen. Kjølner har skapt en univers helt annerledes det meste vi har sett innen norsk og nordisk krim de siste årene. Dette er IKKE nordic noir …

Nordic Noir er den nordiske krimbølgen som har fått en hel verden til å se hitover når de skal se på hva som fenger et krimpublikum. Nordic Noir er (etter min mening) preget av mørke, depressive, tunge og blodige historier. Jeg vet at dette er en stigmatisering og forenkling av begrepet, men vil du lese mer om konseptet så kan du lese denne artikkelen i Dagbladet fra 2012.

«Høyt henger de» er befriende annerledes i både stil, plott og i det fortellertekniske. Boken er en pussig crossover mellom krim, chic-lit og bygdefortelling. Forlaget presenterer boken som en «kosekrim». En sjanger som ikke finnes, men jeg har selv vært pådriver for å innføre begrepet. «Snill krim» er et annet uttrykk jeg ser bokbloggere og anmeldere bruker. Javel … Hva er greia da? Jo, konseptet «kosekrim» forutsetter en godslig, snill og sympatisk protagonist. Gjerne litt naiv og godtroende. De kriminelle handlingene som blir begått er ikke utstudert spekulative i blod, gørr og faenskap slik som vi gjerne ser hos forfattere som Kepler og Jørgen Brekke. Det må gjerne være et mord eller flere, men vi får det servert litt på avstand. Fokuset ligger på mysteriet, etterforskningen og oppklaringen. Tonen er lett, ledig og til tider bekymringsløs. Handlingen har en tendens til å foregå på landsbygda der alle kjenner alle, og der nesten alle er glade i hverandre og vil hverandre godt. Nesten alle vel å merke … Det blir aldri spesielt skummelt eller grøssende. Spenningsoppbyggingen er trygg og forutsigbar, og det meste av spenningen ligger egentlig i Cluedo-spekteret … «Hvem har gjort det?»

I Norge kan vi si at de første krimbøkene til Jørgen Jæger og Jørn Lier Horst befinner seg i denne kosekrim-sjangeren. Jeg har ofte sammenlignet dem med «Midsomer murders» på TV (Mord og Mysterier) , for å gi folk et bedre bilde på hva jeg mener. Lene Lauritsen Kjølner befinner seg så absolutt i denne sjangerbåsen etter min mening. Hennes hovedperson Olivia er så langt unna en Harry Hole som det går an å komme. Hun er en litt saktmodig og naiv variant av Miss Marple etter min mening. En nysgjerrig dame som dumper borti et mysterium, og som litt etter hvert klarer å tråkle seg fram til løsningen på gåten ved å tusle rundt og snakke med folk i nærmiljøet. Hun legger merke til små pussigheter som andre overser, og pusler dette til slutt sammen til en oppklaring. I det hele tatt så er det MYE Agatha Christie over «Høyt henger de». Jeg ser ikke bare en sprell levende norsk Miss Marple her, jeg aner også en Hercule Poirot som tusler i krokene. Det er noe med stemningen, plottet og løsningen som er så typisk Christie.

Så har vi det som skiller Lene Lauritsen kjølner fra andre som skriver i samme sjanger. Humoren! Fortellerstemmen har et selvironisk skråblikk på verden og på det som skjer rundt henne som er utrolig forfriskende og artig. Olivia har en indre «bitch» i seg som omverden aldri får se, men som vi lesere heldigvis får lov til å oppleve. Olivias tanker og betraktninger rundt folk og fe på det lille tettstedet fremkaller latteren flere ganger. Hun er syrlig, spydig og bitende, men samtidig svært selvironiserende.

Å debutere som krimforfatter er alltid vanskelig, og det blir ikke bedre av at en prøver på noe nytt og annerledes. Det står nok av «forståsegpåere» som meg selv og venter med øksen. Jeg kunne brukt mye tid og plass her på de logiske bristene, det manglende tempoet og de evigvarende naturskildringene. Jeg kunne påpekt flere svakheter i persongalleriet, og jeg kunne ikke minst sparket forfatteren litt på leggen når det gjelder at Olivia skjønner alt det leseren har skjønt 30 sider etterpå. Hun virker faktisk en smule treg i toppetasjen. Løsningen er for opplagt, og politi og advokater deler villig vekk detaljert informasjon om etterforskningen til en middelaldrende dame som var den som fant den døde i utgangspunktet. En etablert krimforfatter ville ikke sluppet unna med slike viktige brist. Hvorfor lar jeg så Kjølner gjøre det uten å være mer spesifikk enn å nevne noen av svakhetene?

Det er fordi Lene Lauritsen Kjølner har tørt å kaste seg ut i en sjanger der kritikerne er blodtørstige, og hun tør å gjøre det på SIN måte, med SIN stemme, og med SINE karakterer. Hun kopierer ingen, og hun har klart å skape et fiktivt miljø der vi humrer, ler og koser oss sammen med Olivia i jakten på den mystiske drapsmannen. Hun har vist at hun er noe eget. Hun har noe å tilby i et marked der alt dreier seg om mer og mer bestialitet og grufulle detaljer. Spekulativt og grøssende blodig. Kjølner velger å gå motsatt vei, og det skal hun ha honnør for. Om hun selv blir gjort oppmerksom på det så har jeg stor tro på at hun også vil kunne klare å stramme inn litt miljøbeskrivelser og øke litt på tempo. Det er ikke så mye mer som skal til. Dette var alt i alt en morsom leseopplevelse, og en sympatisk krimdebut. Olivia Henriksens humor har fått en plass i mitt hjerte. Gratulerer!

Er ingen flåkjefta nordlending

Ørjan N. Karlsson er månedsportrettet for Februar
Ørjan N. Karlsson er månedsportrettet for Februar

Det har blitt sagt om Ørjan N. Karlssons Kyrre Kaupang-serie at «det måtte  en nordlending til for å tørre å harselere slik med dagens selvhøytidelige kjendis-galleri«. Den som sa det har et poeng. Skal en trekke fram en ting som gjør at Karlsson skiller seg ut fra den store krim-massen i norsk litteratur, ja så er det de humoristiske og harselerende språkbildene og sammenligningene rundt kjendisene våre. Men, han er ingen flåkjefta nordlending. Han er en reflektert og lavmælt type når du snakker med ham. Åpenhjertig og imøtekommende. I dette intervjuet avslører han hvorfor han ironiserer med kjendisene, og også litt om sin blodferske sci-fi dystopi som kommer til høsten.

– Jeg står nok ikke øverst på gjestelista til de største kjendisfestene, ler Ørjan Nordhus Karlsson. Mannen bak Kyrre Kaupang og Stiftelsen. Mannen som tør å levere fra seg fantastiske språkbilder som får topplokket til å koke hos noen, og gapskratten frem hos andre. La oss ta fram noen eksempler slik at dere skjønner hva vi snakker om:

– Kjære Kyrre. Leste du ikke etterlysningen? Troverdigheten din er på Gry Jannicke Jarlum-nivå 

– Oslo sentralbanestasjon er strengt tatt ikke den plassen du ønsker å oppholde deg om du er ettersøkt. Stedet har flere overvåkningskamera enn baderommet til en FRP-politiker 

– Ro deg ned Kyrre, mumler jeg hest til meg selv. Er det egentlig så merkelig at du freaker litt ut? Det siste døgnet har tross alt vært mer intenst enn blikket til Grete Faremo

– Snakk om antiklimaks! Det er som å gå på en Black Sabbath-konsert og bli servert Marion Ravn 

– Resepsjonisten rygger bakover mens øynene hans penser fram og tilbake i skallen på leting etter en utvei. Litt som om Audun Lysbakken hadde forvillet seg inn på Høyres landsmøte.

– Raskere enn Ari Behn designer et middagsservise 

– Tommere enn lommeboka til Idar Vollvik

Første bok om Kyrre Kaupang og "Stiftelsen" er Gerhardsens testamente
Første bok om Kyrre Kaupang og «Stiftelsen» er Gerhardsens testamente

Dette er fortellerstemmen i bøkene «Gerhardsens testamente» og «Hauges direktiv» utgitt på juritzen forlag. Det er Kyrre Kaupangs indre stemme, og der ligger også grunnen til at dette er blitt ett av Karlssons varemerker først etter at han sluttet å skrive actionthrillere fra millitære miljøer. Han «oppdaget» på mange måter Kyrre sin stemme når han begynte å eksperimentere med å skrive historier i 1.person.

– Ja, det er akkurat slik det er. Jeg har ikke noe personlig behov for å gjøre meg selv upopulær blant de litt hårsåre A-B og C-kjendisene i Norge, men Kyrre har tydeligvis det. Ørjan Karlsson smiler, og understreker det faktum at disse språkbildene er en del av Kyrre Kaupangs karakter. Han er en litt sleivete og flåsete fyr som tenker slike tanker.

– Det er klart jeg har fått noen reaksjoner på dette fra enkelte som kanskje tar seg selv litt høytidelig, men de fleste tar det heldigvis med en god porsjon humor og selvironi. Andre igjen blir jo ikke akkurat begeistret for at de har fått en rolle som mordoffer eller har blitt dratt inn i dette fiktive universitet. Tidligere PST-sjef Janne Kristiansen var vel ikke akkurat kjempehappy etter å ha blitt tatt av dage på en nedlagt T-banestasjon i andre bok, sier Karlsson .

Kaupang-serien er i utgangspunktet tenkt som en triologi, men Karlsson er ikke helt fremmed for tanken å utvide horisonten noe. Det er mange som har blitt glad i karakterene fra den hemmelige «Stiftelsen»:

Andre bok i serien er "Hauges direktiv"
Andre bok i serien er «Hauges direktiv»

– Ja, det skal bli en triologi, men den siste tiden har jeg begynt å sysle litt med tanker rundt plott som kunne blitt bok fire og fem også, så jeg vil ikke si det helt bombastisk at det slutter etter neste bok. Dette er en nyhet som mange krimelskere i Norge vil juble over å høre. Det er liten tvil om at Karlsson på sett og vis har fått sitt store gjennombrudd som forfatter med disse bøkene. Hans tidligere actionthrillere fra soldat-synsvinkel har solgt OK de også, men ikke på samme nivå som de to bøkene om Kyrre:

– Det er jo slik at millitære thrillere er en langt smalere sjanger, med et mindre nedslagsfelt enn det krim har. De første bøkene mine henvendte seg først og fremst til mannlige lesere, og dem er det adskillig færre av dessverre. Krim derimot leses i mye større grad også av kvinner, og derfor når nok Kyrre-bøkene langt flere.

De to bøkene i serien er bygget rundt en hemmelig etterretningsorganisasjon som ble opprettet av trioen Einar Gerhardsen, Håkon Lie og Jens Christian Hauge i årene etter 2. verdenskrig. Organisasjonen eksisterer ikke i virkeligheten, men i og med at Ørjan Karlsson er avdelingsleder i Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap, så er det jo dem som begynner å lure på om alt bare er oppspinn eller om det finnes et snev av sannhet i universet rundt «Stiftelsen»

– Ha ha … Ja da hadde jeg ikke beholdt jobben min særlig lenge. Å begynne å røpe virkelige statshemmeligheter som forfatter ville vært tidenes yrkesmessige selvskudd. Nei, det er selvsagt ingen direkte sammenheng, og jeg har hele veien en god dialog med mine sjefer om hva jeg kan skrive om. At enkelte stiller seg spørsmål kan jeg forstå, men de kan altså ta det helt med ro. «Stiftelsen» befinner seg kun inni mitt hode.

Det kommer ingen ny Kyrre Kaupang-bok i år. Ørjan N. Karlsson er begynt på arbeidet med den tredje boka, men den kommer nok ikke før tidligst i 2015. Den har fått arbeidstittelen «Kongens segl». Det betyr ikke at han har vært på latsiden siden Hauges Direktiv kom ut i høst. Kommende høst kommer hans første sci-fi roman. «Huset mellom natt og dag» er en fremtidshistorie der vi befinner oss omtrent hundre år fram i tid.  På hans egen hjemmeside forteller han at boken har den ettersøkte desertøren Marko Eldfell som hovedperson,og at boken er en crossover mellom sci-fi noir og det som ofte kalles military science fiction. Med «noir» så tenker Karlsson på det litt mørke og melankolske som en ofte finner i norsk og nordisk spenningslitteratur. «Nordic noir» er jo etterhvert blitt et verdenskjent begrep innen litteratur.

Ørjan N. Karlsson er blant de forfatterne som bruker nettet hyppigst for å fortelle om sine bøker og sitt forfatterskap. Her er link til hans hjemmeside på nett.
Ørjan N. Karlsson er blant de forfatterne som bruker nettet hyppigst for å fortelle om sine bøker og sitt forfatterskap. Her er link til hans hjemmeside på nett.

– Jeg har alltid elsket sci-fi. Det har fascinert meg helt siden jeg var liten, og det er nok mye av grunnen til at jeg hadde lyst til å begi meg inn i denne sjangeren for å eksperimentere litt. Om han har lykkes vet han ikke ennå, men han er veldig fornøyd med resultatet i denne boka. Den er blitt til i et samarbeid mellom forfatteren og forlaget Vendetta. Det er de som blant annet gir ut «Games of Thrones»-serien, og de har god kompetanse på denne type romaner.

Bibliografien til Ørjan Karlsson begynner etterhvert å bli ganske fyldig, og kronene har etterhvert begynt å trille inn, men forfatteren har ingen planer om å si opp sin daglige jobb av den grunn.

-Nei, vi er ikke der ennå. jeg trives enormt godt i den jobben jeg har, og så lenge jeg klarer å gjøre begge deler uten at det ene forstyrrer det andre i alt for stor grad, så ønsker jeg å fortsette med det. Jeg henter også masse inspirasjon til bøkene fra jobben min, så den trenger jeg, avslutter han.

Bibliografi:

  • Gruve 13 (2004)
  • Goliat (2008)
  • Sharba (2009)
  • Fredsmekleren (2011)
  • Gerhardsens testamente (2012)
  • Hauges direktiv (2013)

Mine anmeldelser:

Gerhardsens testamente og Hauges direktiv