Jo Nesbø – Tørst: Hvor blodtørstig er du?

Boken alle skal lese i år. «Tørst» av Jo Nesbø. Harry Hole tilbake på hesten. Jo Nesbø tilbake på sporet. Balansen er gjenopprettet. Verden går videre. Å anmelde denne boken er enkelt. Jeg kunne skrevet hva som helst, og sluppet unna med det. Jeg kunne slaktet den, og argumentert med at Jo Nesbø skriver den samme boken om igjen og om igjen. Eller jeg kunne hyllet den i euforiske vendinger, og vist til hvor genial Jo Nesbø er som får oss til å tørste etter mer hver eneste gang. En Coca Cola-oppskrift som alle andre kan prøve å kopiere, men som likevel aldri blir like god som originalen.

Så hva blir det til? Blodig slakt eller manna fra himmelen? Vel … Vil det i det hele tatt være interessant å lese hva jeg mener om denne boka? Mediene mener visst det. En avis presterte til og med å bruke en halvside på å fortelle at jeg ennå ikke hadde lest Tørst, men at den sto høyt på leselista mi … Kanskje jeg heller skal la mine meninger ligge for en gangs skyld, og i stedet fortelle dere hvorfor disse bøkene om Harry Hole engasjerer så voldsomt, og hva som er grunnen til at Jo Nesbø ikke forandrer oppskriften?

Vi gjør det … Og da må vi begynne med begynnelsen. Og med begynnelsen tenker jeg her på det sekundet leseren plukker boka ut fra sjokkselgeren på Rema1000, og bestemmer seg for at denne skal han eller hun ha. Premissene er selvsagt lagt til rette for kjøpet ved at boka er å finne overalt. Ikke bare fremst ved kassa i bokhandelen, men også ved siden av rollerburgeren på Seven Eleven, og like ved hylla med billigklærne på Sparkjøp. Dessuten snakker alle om boka. Mediene snakker ustanselig, vi bokelskere snakker i det uendelige, krimforfattere blir dratt ut fra skrivestua og børstet støv av for å uttale seg om Jo Nesbø og den nye boka, og folk snakker seg imellom og til folk de møter på veien. Det er som å snakke om været. Noe enkelt og håndgripelig som den andre garantert kan si noe om han også.

MEN … Ville dette skjedd dersom boka (eller de tidligere bøkene) ikke var noe helt utenom det vanlige? Nei, det ville ikke det. Nesbø har et skrivetalent vi andre kan drømme om, og en Coca Cola-oppskrift som er åpen og hemmelig på en og samme tid. Det er ikke vanskelig å følge oppskriften, og få det til å smake som Cola. Men, vi mangler den siste lille hemmelige ingrediensen som gjør at det bare blir en drikk med Cola-smak, ikke ekte vare. Bøkene om Harry Hole har denne hemmelige ingrediensen, denne X-faktoren, som gjør at bøkene får dette nesten mytiske og magiske ved seg.

Slik er det med «Tørst» også. Det er en Harry Hole roman akkurat slik vi forventer at den skal være. Den inneholder de riktige elementene, og som lesere blir vi hektet. Elementene skal jeg ramse opp for dere, og med det gi dere en analyse av hvorfor dette fungerer så godt. Følg oppskriften, og du vil få noe som smaker Cola, men jeg kan love dere at det vil mangle «noe» likevel. Det lille ekstraordinære som utgjør den store forskjellen. Dette «noe» er det bare Nesbø selv som kan tilsette. Men, her har dere oppskriften iallfall:

DET SPEKTAKULÆRE

I «Tørst» møter vi en vampyrist som biter sine ofre i halsen med et sylskarpt jerngebiss. Det er så hårreisende langt utenfor den morbide fantasien som de fleste av oss krimforfattere har. Det er spektakulært, grusomt, grufullt og inn i helskies usannsynlig. Våre redaktører ville bare ristet bedrøvet på hodet og bedt oss trykke på delete-knappen fort som fy. Akkurat derfor vekker det oppsikt. Det er noe som bare Nesbø slipper unna med. Fordi han har gjort det før. Eller rettere sagt, fordi han har gjort det med glitrende resultater før. En splitter pine gal drapsmann som gjemmer seg inni snømenn, eller en annen som dreper sine ofre ved å putte «Leopolds eple» inn i munnen deres, og vente til trykkbelastede springfjærer får et dusin nåler til å springe ut i alle retninger gjennom hodet på stakkaren. Det er hinsides alt det vi andre kunne klart å komme på, og kommet unna med, med æren i behold. Kepler kan utstyre sine sprø drapsmenn med hareører og barnesanger spilt inn på bånd. Samuel Bjørk kan få morderen til å ikle seg uglefjær når han skal gjennomføre sine morbide ritualer, men det smaker bare Cola. Det er ikke ekte vare. Det mangler det lille ekstra som bare Nesbø får til. Han er en mester i å gjøre det spektakulære troverdig. Få oss til å tro på konseptet. Vi godtar at dette er mulig i Nesbøs verden. I Harry Holes univers.

DET UTRYGGE

Dette punktet er svært viktig i Nesbøs bøker, og er en dirrende undertone som ligger og vibrerer gjennom samfulle 526 sider i «Tørst». Utryggheten. Vi føler oss overhode ikke trygge på hva som kommer til å skje på veien fram til Harry Hole går ut som seierherre. Og, denne vissheten om det uvisse bruker Nesbø i hver eneste scene for å få oss til å gispe etter luft når trusselen er nær, kikke en annen vei enn vi burde, og til å konstruere et drama der vi aldri føler oss ovenpå. Når som helst smeller jernkjevene rundt halsen vår. Denne utryggheten hos oss lesere har Nesbø skapt gjennom serien. Gang på gang har han sjokkert oss ved å la det som ikke skulle skje hende gang på gang. Han har bygget opp kjære og nydelige karakterer gjennom tre-fire bøker, for å så å la drapsmannen rive hjertet deres ut med bare nevene og vise det fram til oss. Vi står oppreist i godstolen og roper et høyt NEEEEEEEEIIIII! Det er hjerteskjærende vondt, og det skaper en intens følelse av …. (trommevirvel) … Utrygghet. Vi stoler ikke på Jo Nesbø. På hva han kan finne på å gjøre. Han er notorisk utro mot krimkonseptet, utro mot sine egne karakterer, og utro mot oss lesere. En dreper ikke de vi er blitt glade i, men Nesbø gjør. Gang på gang. Derfor føler vi oss aldri sikre på at dette vil gå bra. Tvert imot så er vi ganske sikre på at det ikke gjør det. Det er denne følelsen som gjør at du synes det er så vanvittig spennende å lese Harry Hole-bøkene, mens lignende scener i andre bøker får oss til å gjespe. Nesbø har kombinasjonen av det spektakulære, det morbide, og det utrygge.

DET STRUKTURELLE

Struktur? Noe så kjedelig faktisk? Ja, for å skrive kriminallitteratur handler faktisk i stor grad om akkurat dette. Det er ikke nok å ha den gode pennen og den gode ideen. En må også ha evnen til å kunne komponere spenning. Det er et håndverk. Det er ikke tilfeldig hvordan historien bygges opp, hvor i romanen det er grenseløst spennende, og hvor det ikke er det. Det handler om struktur. Å skape spenning. Å skape uhygge. På de riktige stedene og på riktig måte. La oss ta to helt banale triks i krimhåndboka som eksempel. Cliffhangere er det ene. Det er så grunnleggende at vi lærer det på ungdomsskolen. Å stanse en fortelling der den er på sitt mest spennende uten å fortelle hvordan det går, for så å gå inn i en ny scene med andre karakterer. I «Tørst» lar Nesbø oss gjennomleve leser-traumet gang på gang. Uten å røpe noe av handlingen (og hvordan det går) så sender han altså en av Harrys nærmeste inn i et drama der vedkommende svever mellom liv og død med dårlige odds, for å så å forlate oss lesere i det han stormer inn på sykehuset. Vi må vente før vi får svaret på om han eller hun overlever. Enkel basic strukturell oppbygging av spenning. Et annet eksempel er å benytte seg av «de tre dører». Altså la leseren forstå at drapsmannen slår til igjen (skjuler seg bak en av dørene), samtidig som han bygger opp sannsynligheten for hvem dette faktisk er i ferd med å skje med likt mellom flere karakterer. Du som leser veksler mellom hvem du tror er offeret, og panikken kryper opp gjennom luftrøret ditt mens du leser. Nesbø bruker dette trikset gjentatte ganger, men det er helt tydelig i starten på romanen da vi har tre personer som alle har vært involvert i en Tinder-date, og for hver scene du leser så blir du skråsikker på at det er den du leser om nå som kommer til å bli drept. Jeg kunne gitt dere en liste på 10 andre slike strukturelle knep, og vist dere hvor dyktig Nesbø er til å bruke disse om hverandre, kombinere dem, og bryte med konvensjonen her og der. Alt i en (ondsinnet) plan om å drive leseren til vanvidd. Jo Nesbø planlegger spenningen og strukturerer den bedre enn noen andre i Norge.

DET GJENKJENNBARE

Det siste punktet jeg tar med her er «Det gjenkjennbare». Du forventer noe som leser når du går inn i en ny Harry Hole roman. Det er et paradoks, men det ligger faktisk en trygghet i å vite at det kommer til å skje de jævligste ting. Mennesker elsker det gjenkjennbare. Det bekreftende. Vi forventer at Harry Hole bryter reglene, selv om det alltid fører med seg at noen uskyldige dør. Vi forventer at han sprekker på drikkingen minst en gang i hver roman, og at han da ødelegger noe helt fundamentalt i livet sitt. Vi forventer at Harry Hole blir utsatt for disse spektakulære innretningene, og at han klarer å snu dem til sin fordel. Alt dette er gjenkjennbart. Hans nærmeste kjære (Rakel og Oleg) skal på ett eller annet vis utsettes for noe jævelskap, og vi forventer at Beavis & Butthead setter kjepper i hjulene som de korrupte og udugelige politifolkene de er. De har gjort det siden sjette bok etter at Harry endelig fikk has på den forrige korrupte politimannen i Marekors. De er der igjen og igjen og skaper nytt drama. Truls Berntsens forelskelse i Mikael Bellmans kone, Ulla. Oleg og Harrys alltid like gripende bånd til hverandre. Harrys tilbakevendende moralske spørsmål der han må velge mellom privat lykke eller fellesskapets beste. Jo Nesbøs språklige finurligheter som fargelegger Oslos skyggesider bedre enn noen andre. osv.osv. Alt er der og vi kjenner det igjen. Det er som å møte en gammel venn etter noen år. Vi finner tonen raskt så snart vi oppdager at den andre ikke har forandret seg. Og det har ikke Jo Nesbø. Det har ikke Harry Hole. Og det har ikke resten av universet heller. Vi forventer at oppskriften ikke brytes. Det er som med Hardy-guttene. Tenk om vi hadde åpnet en av bøkene en gang tilbake i nittenhundreogpilogbue og funnet ut at Faren til Frank og Joe hadde funnet seg en elskerinne og stukket av til Bali for å pleie kjærligheten? Eller at Chet hadde reist til Canada for å studere, og ikke ville komme hjem igjen? KRISE! Det ville vært å bryte det usynlige båndet mellom forfatter og leser. Det ville vært avtalebrudd. Derfor holder Jo Nesbø seg til oppskriften, og derfor kjøper du «Tørst» i butikken. Uansett hvor den måtte ligge. Det er den boka du vil ha. For du vet hva du får, og du liker det gjenkjennbare.

Så til slutt … For dere som tålmodig har lest dere så langt i min amatør-analyse av Harry Hole seriens popularitet. Hvor god er «Tørst» målt opp mot de andre ti bøkene i serien? Svaret er 4. Den er svakere enn Panserhjerte, Marekors og Snømannen (i den rekkefølgen), men milevis bedre enn de to siste bøkene om Harry Hole, Gjenferd og Politi (som befinner seg på de to nederste plassene). Så da vet du det, og mer trenger du egentlig ikke å vite. Da er det bare å kjenne etter … Er du tørst?


MINE ANMELDELSER AV HARRY HOLE-SERIEN:

(De fire første leste jeg før jeg startet bloggen)

MAREKORS FRELSEREN SNØMANNEN PANSERHJERTE GJENFERD POLITI

Utmarker er en innertier!

I dag starter Krimfestivalen i Oslo, og ett av de store trekkplastrene er den svenske forfatteren Arne Dahl, eller Jan Arnald som han heter i virkeligheten. Han har skrevet en rekke krimbøker i serien om A-gruppen i Stockholm, og er solgt i over en million eksemplarer i Tyskland alene. Hans nye krimserie om Sam Berger og Molly Blom er en mørkere utgave av Arne Dahl, og det finnes vel ikke noen bedre måte å feire åpningen av Krimfestivalen på enn ved å gi hans første bok i denne serien, «Utmarker«, årets første sekser på terningen?

Jeg er ikke blant dem som kaster rundt meg med seksere. I hvert fall ikke nå lenger som jeg snart har fem år som krimblogger og over 200 anmeldelser på samvittigheten. Denne boken var jeg imidlertid aldri i tvil om. Det er en ualminnelig mørk og creepy historie, med så mange twister og turner at jeg til tider var helt svimmel. I tillegg klarer Arne Dahl mesterstykket å formulere seg så språklig litterært at boken i seg selv bør være et studie for ambisiøse kommende krimforfattere. Om det finnes en mastergrad i krimlitteratur, bør «Utmarker» bli pensum. Det er ikke uten grunn at en av Sveriges største aviser kåret boken til den beste svenske kriminalroman noensinne.

OK … What`s the fuzz about, tenker du kanskje? Hva er det som gjør at akkurat denne romanen skiller seg såpass ut i mengden at den er verdt et eget studium? La meg prøve å være så konkret jeg kan. Det er ikke lett, for mye av dette handler selvsagt om en subjektiv magefølelse, men vi har likevel noen knagger som vi kan henge kvalitetskriteriene våre på.

La oss starte med selve plottet og komposisjonen. Altså hva som faktisk skjer i boka, og hvordan dette er komponert. Å planlegge et komplisert krimplott sies å være vanskeligere enn å faktisk gjennomføre tilsvarende kriminelle handlinger. Det føles iallfall slik for oss som sitter og knoter og rabler ned det ene bestialske drapet etter det andre. Alt er gjort før, og det er som oftest gjort mye bedre enn det du selv klarer å tenke ut. Historien bak «Utmarker» er svært ambisiøs og kompleks. Det er et nettverk av tråder som virker fullstendig ugjennomtrengelige for etterforskerne, og ikke minst for leserne. Mysteriet er umulig å få grep om. Det glipper mellom hendene på oss gang på gang. Du skal være usedvanlig dyktig som krimforfatter for å klare å gjøre dette. Du må ha planlagt ned til hver minste setning hvordan dette urverket er skrudd sammen for at det skal begynne å tikke. Jeg tuller ikke … «Utmarker» er så gjennomført planlagt ned på detaljnivå, at jeg tok meg selv i å nikke anerkjennende gang på gang. Dette er så tidkrevende og så vanskelig at det i seg selv er et imponerende stykke arbeid.

Så har vi det som vi forfattere gjerne kaller twister. På fagspråket i litteraturen er vel vendepunkt mer brukt som begrep. Altså steder i fortellingen der det skjer noe helt uventet som plutselig snur handlingen i en ny retning. De siste to-tre årene har dette blitt mer og mer populært, og går gjerne under samlebetegnelsen «Den upålitelige fortelleren». Vi har store navn som Peter Swanson, Claire McIntosh, Paula Hawkins, og Gillian Flynn som alle er sterke stemmer i dette landskapet. De skriver krimhistorier der leseren plutselig hopper himmelhøyt i stolen fordi det skjuler seg en fullstendig uventet sannhet som får hele romanen til å bli snudd på hodet. Som leser er du lurt trill rundt av forfatteren.

«Utmarker» er akkurat slik. Tre ganger mens jeg leste kom jeg til et punkt i boken der jeg bare:  «Whaaaaat????» Plutselig måtte alt det jeg trodde var virkelighet bare gravlegges, og nye briller måtte settes på nesa. Å få til slike twister er ikke bare oppfinnsomt og krever god fantasi. Det krever timing, nøyaktighet og ikke minst enda et underliggende urverk som tikker og går hele veien, men som altså er usynlig for leseren frem til et visst punkt. Hvor vanskelig tror dere ikke akkurat det er å få til? Prøv så å gjøre det TRE ganger. Jeg sier bare WOW!

Til slutt har vi altså det språklige. Jeg tror de fleste har skjønt av min anmeldelse så langt at det er svært komplisert å skrive en så sammensatt historie som det Arne Dahl gjør i «Utmarker». Språket er et virkemiddel, og det er det ikke alle krimforfattere som har skjønt. Enkelte tror tydeligvis at språket kun kan brukes til å fortelle og formidle en historie. Det er langt fra sannheten. Språket er verktøy i seg selv, som når det er finstilt, kan si så uendelig mye mer enn bare de ordene som blir lest. I «Utmarker» strekkes språklige og litterære virkemidler til ytterpunktene for å skape en dirrende suspense. En krypende, kravlende nerve som ligger i selve teksten. I måten setningene blir formulert på. I hvilke ord som er valgt. I hva som skildres og hva som utelates. I måten menneskene snakker til hverandre på. Uhyggen smyger seg inn under skjorta di og nekter å slippe taket selv når «handlings-uhyggen» opphører eller tar en pause i fortellingen. Den blir værende selv i udramatiske scener. Det er en intensitet, en travelhet, et uendelig mørke, som setter seg fast i leseren og som skaper det vi på fagspråket gjerne kaller «indre spenning». Dramaet som altså er usynlig i selve handlingen, men som gjerne driver både karakterer og lesere til vanvidd. Jeg har aldri lest noen som har klart dette bedre enn Arne Dahl gjør i «Utmarker». Lars Kepler prøver på mye av det samme, men ikke med like stødig hånd som det Dahl har.

Som et lite ankepunkt har jeg at oversetteren nok har hatt en langt vanskeligere jobb denne gangen enn han vanligvis har ved en svensk-norsk oversettelse av en kriminalroman. Jeg merker at han har mistet noe av den språklige spenstigheten fra originalteksten. Først stusset jeg en del steder, men så prøvde jeg å oversette det til svensk i mitt eget hode, og da skjønte jeg med ett hva det var forfatteren hadde ment med å skrive det akkurat slik. Men … Det blir for småplukk å regne.

Utmarker er en spinnvill kriminalfortelling, så mørk og creepy både når det gjelder indre og ytre spenning. at det er vanskelig å slippe bokens suspense når siste side er lest. Vi vil ha mer, og vi vil ha det nå. Heldigvis er han å treffe på Krimfestivalen i Oslo. Jeg gleder meg 🙂

 

Karikert undeholdningskrim

selfiesJussi Adler-Olsen er en av mine absolutte favoritter innen nordisk krim. Han har skrevet to av de sterkeste kriminalromanene i nyere nordisk krimhistorie med «Flaskepost fra P» og «Kvinnen i buret». Hans syvende roman i serien om Avdeling Q «Selfies» er akkurat ute i butikkene. Et klart skritt i riktig retning i forhold til «De grenseløse», men overdrevent karikerte skurker og selfie-blondiner skjemmer det som ellers er en ganske underholdende historie.

Humoren er et av de sterkeste kortene Jussi Adler-Olsen har i sin skriving. Han har en måte å skrive på som gjør at vi sitter og humrer gjennom samfulle 5-600 sider. Det er «underholdningskrim» på sitt aller beste. Lettbeint, slentrende og artig. Dialoger mellom de ulike karakterene som får fram smilet, og til tider også gapskratten. Assads trang til å sammenligne alle situasjoner med kamel-metaforer, og hans fordreide danske idiomer fremkaller latteren gang på gang. Carl Mørcks pessimistiske verdenssyn, og trang til å karikere sine kollegaer det samme. Denne humoren er selve limet i Avdeling Q-serien. Men, også vanviddet i en del av situasjonene som oppstår.

Slik sett er Jussi Adler-Olsen tilbake der vi kjenner ham i «Selfies«. Alle disse momentene er hjertelig til stede, og preger romanen fra første til siste side. Men … Så er det den berømte ketchup-effekten da. Det kan nesten bli for mye av det gode, og det er en del alvorlige situasjoner i denne boka som rett og slett fleipes bort med litt flåsete humor. Da blir det ikke like morsomt.

Det samme kan sies om de tre blonde jentene som bærer rollene som arbeidssky og selvsentrerte trygdemisbrukere. De blir så til de grader karikerte i Adler-Olsens fremstilling, at en får en litt emmen smak i munnen av at det er en gammel manns generaliserende bilde av dagens håpløse ungdom. Det er liksom ikke måte på hvor lite intelligente, selvopptatte og navlebeskuende disse jentene blir i denne boka. Det samme kan sies om drapsmannens galskap. Den er så hinsides enhver rasjonell tanke at troverdigheten står på spill.

Skildringene av de tre gutta i kjelleren hos Avdeling Q sine følelser blir også «over the top» når det kommer til deres emosjoner rundt Roses vanskeligheter. De knekker sammen i gråt, og tårene renner i strie strømmer både her og der. Det er ingen små antydninger til at de sliter og har det tøft,  … NEI, her er det hele bøtteballetten av følelser på en og samme tid.

Hvordan har det seg at dette er en underholdende krimroman som det er verdt å bruke tid på da, dersom den har så åpenbare mangler og svakheter? Vel … I motsetning til «Den grenseløse» så har denne romanen en viss nerve og spenning. Den er bedre komponert, og plottet har en del både morsomme og interessante vendinger. Galskapen tar kanskje overhånd noen steder, men det er likevel skummelt å se drapsmannen utvikle seg fra en fredfull besteborger til en maskin blottet for empati for sine offer. Vanviddet i situasjoner som oppstår underveis er rett og slett hysteriske, og verdt lesingen alene. Jeg lo høyt flere ganger over hvilke prøvelser forfatteren sender karakterene sine gjennom underveis i dette krimdramaet. Kall det gjerne en slags morbid sans for humor.

Jeg ser at Jussi Adler-Olsen uttaler seg i en del intervjuer at han ønsker å sette et samfunnskritisk lys på en del sykdomstegn i i det danske samfunnet med denne romanen. Det har han gjort med hell flere ganger tidligere, for eksempel i «Marco-Effekten». Det synes jeg han skal holde seg for god til i denne krimhistorien. Ja, vi har et samfunn der egoismen og det selvsentrerte mennesket får en stadig større plass, men å generalisere så til de grader som det Adler-Olsen gjør her er gammelmannstenkning. Selv selfie-blondinene på Paradise Hotell har et mer nyansert bilde på verden og samfunnet enn det Adler-Olsen fremstiller i denne boken. Som underholdning fungerer det strålende, men som samfunnskritikk blir det platt og plumpt.

Konklusjonen blir at «Selfies» er en blandet opplevelse der Jussi Adler-Olsen viser tydelige tegn på å komme seg ut av sottesenga han befant seg i under skrivingen av «Den grenseløse», men samtidig blir det nesten «anstrengt» morsomt til tider. Litt påtatt. Det er underholdende lesing med masse artige twister og situasjoner. Morsomme dialoger og til tider et friskt språk. Historien fenger og engasjerer. Likevel føler jeg hele veien at han kunne hatt godt av strengere redaktører som kunne gi ham mer motstand i en del partier av boka. Både på språk og karakterbygging. Jussi Adler-Olsen har fiffet seg opp før fotoshooten til sine nye selfies, men hadde kanskje hatt godt av å se seg selv gjennom linsen til en trent fotograf med øye for detaljer.


Mine anmeldelser av tidligere Adler-Olsen bøker:

KVINNEN I BURET

FASANDREPERNE

FLASKEPOST FRA P

JOURNAL 64

MARCO-EFFEKTEN

DEN GRENSELØSE