Det er et helt tiår siden sist Anne Holt skrev en roman som ble nominert til Rivertonprisen. (2011 for «Flimmer» sammen med broren Even Holt). For 2021 vil det nesten være en skandale om hun ikke blir det. Jeg klarer iallfall ikke å komme opp med fem norske krimromaner som har vært bedre enn «Det ellevte manus» blant de 24 aktuelle jeg har lest fra fjoråret. Det har rett og slett vært en fryd å lese Anne Holt tilbake i sprudlende storslag med Hanne Wilhelmsen bak rattet.
Romanen gnistrer av energi og overskudd, og en merker at forfatteren har storkost seg mens hun skrev. Både nye og gamle karakterer er så knivskarpe og særegne i Holst måte å portrettere dem på, at det er en studie for alle dem som sliter med å skrive gode karakterer som ikke skal være sjablonger.
«Det ellevte manus» er utvilsomt Anne Holt på sitt aller, aller beste. Her krydres et sammensatt plott med mysterier, topp spenning, slentrende humor, og menneskeskildringer som tar pusten fra deg. Samtidig så er det definitivt det mest vellykkede jeg har lest av krimromaner som har forsøkt å gi et bilde av Norge under pandemien. Der andre ikke tør å la koronaen være så framtredende at den krever sin plass i romanen, så gjør Anne Holt det stikk motsatte. Pandemien gjennomsyrer hver eneste scene med akkurat så voldsomme inntrykk som det faktisk var å leve i Norge i disse marsdagene i 2020. Og hun leverer oss et humoristisk, gjennomsiktig og selvironisk bilde på norsk forlagsindustri som det slår gnister av. For oss forfattere er det hysterisk morsomt å lese disse sekvensene, for selv om Holt tidvis drar strikken langt, så er det også mye som er svært gjenkjennbart. Denne godbiten havner utvilsomt på pallen over de beste norske krimromanene fra 2021 i min bok.
Når historien om «nordic noir-bølgen» en gang skal skrives, er jeg overbevist om at Anders de la Mottes årstidskvartett vil stå igjen som en et skinnende prakteksempel på denne subsjangeren. Bøkene er kritikerroste og beskrives som nordisk melankoli og har en bergmansk tilnærming i de mellommenneskelige relasjonene. Kvartetten er samlet sett et verk som manifesterer alt det som er så jævlig bra ved denne sjangeren, og alt det som har gjort at nordisk krim har funnet veien til så mange krimlesere rundt om i hele verden.
Når historien om «nordic noir-bølgen» en gang skal skrives, er jeg overbevist om at Anders de la Mottes årstidskvartett vil stå igjen som et skinnende prakteksempel på denne subsjangeren. Bøkene er kritikerroste og beskrives som nordisk melankoli og har en bergmansk tilnærming i de mellommenneskelige relasjonene. Kvartetten er samlet sett et verk som manifesterer alt det som er så jævlig bra ved denne sjangeren, og alt det som har gjort at nordisk krim har funnet veien til så mange krimlesere rundt om i hele verden.
Nordic Noir, eller Skandi-krim om du vil, har de siste tjue årene blitt så populært at det har endret synet på kriminallitteratur i hele verden, og har inspirert forfattere og serieskapere til å tenke nytt og annerledes. Men hva er egentlig Nordic Noir?
Kort oppsummert: De fredeligste avkroker kan skjule de mørkeste gjerninger og de mest grusomme handlinger. I små lokalsamfunn avdekkes skjulte hemmeligheter gradvis av jordnære, dyktige etterforskere i et miljø der odde, sære og litt skrudde karakterer dominerer landsbysamfunnet. Alt sammen nydelig portrettert gjennom et vemodig vakkert skandinavisk landskap der klimaet spiller en vesentlig faktor i alle fire årstider. «Stille vann har dypest grunn» sier vi gjerne, og ordtaket kan så absolutt brukes om Nordic Noir-bøker, filmer og TV-serier.
Årstidskvartetten av Anders de la Motte er som sagt et forbilledlig eksempel på alle disse faktorene. Fire bøker der forfatteren bevisst har skrevet maksimalistisk for å gi plass til alt det vonde i det vakre. Gi rom til naturskildringer som tar pusten fra deg, og bruker de ekstra setningene som skal til for at du klarer å krype inn under huden på de merkelige menneskene som dominerer bildet. Det er både melankolsk, vakkert, creepy, skummelt, spennende, troverdig og levende på en og samme tid. Samlet utgjør de fire bøkene etter min mening et mesterverk.
Jeg har de siste tre årene kun presentert bokomtaler gjennom min instagram-profil «bokbloggeir» (Følg meg gjerne), men der har jeg skrevet følgende omtaler av disse fire bøkene. Mye gode ord, mange gjentakelser, og enda flere superlativer … men samlet sett gir de et svært godt bilde på hva det er dere har i vente dersom dere ikke har lest kvartetten ennå.
VÅROFFER
I denne siste del av kvartetten så er det mysteriet rundt drapet på den 16 år gamle taterjenta Elita Swart i 1986 som står i sentrum. Da Thea Lind flytter inn i bygda for å drive restaurant på en gammel herregård sammen med sin mann, begynner hun også å grave i det gamle mysteriet om hun som ble drept i dommerringen på vårjevndøgn for over 30 år siden. Vårofferet. Det er så nydelig skrevet. Så gripende fortalt, og så forunderlig godt nøstet opp at det bare er å gi seg ende over.
«Det er så nydelig skrevet. Så gripende fortalt, og så forunderlig godt nøstet opp at det bare er å gi seg ende over»
Fra min omtale av «Våroffer»
Anders de la Motte skriver så vidunderlig vakkert om sin barndoms Skåne at det nesten gjør vondt. Jeg føler jeg er der sammen med ham hvert eneste lille skritt på veien rundt i de små bygdesamfunnene med sine mørke hemmeligheter fra fortiden. Det er ikke rom eller plass for å beskrive hva det er som rører så inderlig ved hjerterota i et lite instablogg-innlegg som dette. Bare tro meg på mitt ord når jeg sier at dersom du hører til blant dem som vegrer seg for å lese krim, vær så snill å gi disse fire bøkene en sjanse. Dette er ikke bare spennende, det er også skrevet med en varm og kjær litterær penn. Bravo Anders! Denne kvartetten bør forgylles og rammes inn hos Det Svenske Deckarakademiet.
VINTERILD
Tredje bok i årstidskvartetten til Anders de la Motte ble slukt på lydbok gjennom et par kvelder og en biltur fra Haugesund til Oslo. Jeg går snart tom for superlativer når det kommer til bøkene i denne serien. Ord som fengslende, trollbindende og altoppslukende, kommer over meg når jeg skal beskrive «Vinterild». Vakkert, nesten drømmende språkbilde som trekker deg inn i historien og lar deg få bli med inn i landskap og miljø. Lar deg få bli kjent med karakterene og gjør dem så levende at du føler du kjenner hver minste falsett og fargenyanse ved dem. Men, så er det akkurat det du ikke gjør … Ingenting er nemlig slik du tror i denne fortellingen.
«Ord som fengslende, trollbindende og altoppslukende, kommer over meg når jeg skal beskrive «Vinterild»»
Fra min omtale av «Vinterild»
Laura returnerer til sitt ferieparadis i Skåne for å gjøre opp boet etter en gammel tante som hun ikke har hatt kontakt med på over 30 år. Ikke siden hun og vennene hennes brant inne i en gammel dansesal. Hennes aller beste venninne, Iben Jensen, dør i brannen, mens Laura har båret et helt liv på arrene fra den skjebnesvangre Luciakvelden. Brannsårene brenner fremdeles sammen med skyldfølelsen, skammen og følelsen av at det var noe med den gamle historien som ikke stemte …
Samtidig som historien pensles ut over lerretet med myke, varlige penselstrøk, så baker forfatteren inn gamle lokale segner og myter som fyller ut de mørke krokene av bildet, og litt etter litt avdekkes grusomheter skjult under harde lag av is, snø og kulde. Hemmeligheter mange er villige til å drepe for å holde skjult.
HØSTDÅD
Tålmodighet er et nøkkelord når det kommer til Anders de La Mottes årstidskvartett. De starter så uendelig langsomt, vakkert og skildrinde. Det er som en reise kryper inn i deg og tar deg med. Løfter deg opp og lar deg få bivåne idyllisk landskap og jordnære mennesker fra et fugleperspektiv, før ferden går ned i de små grisgrendte bygdene, inn i husene, inn i skikkelsene som beveger seg der inne, og med en klinisk hånd åpnes betente sår og gamle hemmeligheter for leseren. Det er gjort med en kunstners penn og kjærlighet. Uendelig vakkert og vanvittig skremmende på en og samme tid. Høstdåd er en rystende historie i både fortid og nåtid.
«Dette er gjort med en kunstners penn og kjærlighet. Uendelig vakkert og vanvittig skremmende på en og samme tid»
Fra min omtale av «Høstdåd»
Jeg nevnte tålmodighet … Høstdåd er ikke en bok som river nattesøvnen fra deg på de første sidene. Det tar tid. Lang tid … før historien langsomt smyger seg inn under huden på deg. Du blir mer og mer oppslukt av mysteriene og menneskene, og i det du har omtrent 1/3 av boka igjen å lese, så gir forfatteren gass, og du fyller hver eneste pore med adrenalin og frykt. Billedlig talt imploderer denne historien i et drama som slår beina under deg, og legger deg i kronisk fosterstilling til siste side er lest. De siste hundre sidene er noe så grønnjævlig spennende at jeg holdt på å miste meg selv. Imponerende, svært overraskende og halsbrekkende godt skrevet. Til tider poetisk i språk og skildringer. En fantastisk krimbok!
SENSOMMER
Min første bok av Anders de la Motte ble en fin opplevelse. Lyttet til på Fabel over noen dager. Vi snakker slowcrime på alle mulige måter, der det psykologiske aspektet og mysteriet rundt forsvinningsgåten står i sentrum av spenningskurven, mens den litterære fortellingen er det bærende i romanen. Forfatteren har tatt seg tid til å bli værende i de maleriske skildringene, de dype tankereferatene og i spenningen som oppstår mellom karakterene.
«Det er hjerteskjærende, men samtidig uhyggelig, creepy og med en vedvarende dirrende undertone av at det er noe med denne historien er fryktelig-fryktelig galt»
Fra min omtale av «Sensommer»
Det er ikke ofte at jeg bruker beskrivelsen «vakker» om en kriminalroman, men denne er det. Det er vakkert. Det er sårt og det er vondt helt inn til bristepunktet. Sorgen, savnet, og den tynne balansegangen mot et mentalt sammenbrudd. Det er hjerteskjærende, men samtidig uhyggelig, creepy og med en vedvarende dirrende undertone av at det er noe med denne historien er fryktelig fryktelig galt. En uendelig fin, men også vond leseopplevelse som sitter igjen i brystet når siste ord er sagt.
Aldri før har vedvarende sprengkulde vært tilsvarende godt skildret som i Frode Granhus siste krimbok, Forliset. Det er min påstand, og det kan hende jeg tar feil. Men, det er en hustrig opplevelse å lese denne romanen. Den biter i kinnene og gir deg frysninger. Ikke bare av kulde, men også når det kommer til en krypende uhygge. Dette er Granhus’ varemerke. Den majestetiske lofotnaturen. Det ekstreme været. Den snikende følelsen av at noe er galt. Fryktelig galt …
Han tar ingen sjanser denne gangen, Frode Granhus. Han manøvrerer krimplottet sitt i vante og trygge omgivelser. De som elsker bøkene hans får akkurat det de forventer. Han har rett og slett tatt tak i det han kan aller best, og gitt oss enda mer av det. Du finner knapt et mer urnorsk og vakkert nordnorsk landskap enn i Reine i Lofoten. Hans tyske forlag trenger ikke å nøle når de skal velge seg motiver til omslag. Her er det både høye, massive fjell med sny på toppan, og den ene røde rorbua etter den andre. Naturen er mektig og flott, og det er noe som gir Granhus sine krimbøker det lille ekstra. X-faktoren som vi andre leter etter.
Et annet kjennetegn ved hans krimbøker er at værforholdene griper inn og blir en vesentlig del av handlingen. I «Stormen» fra 2012 skaper uværet et helvete for både karakterer og lesere. Og den drepende varmen i «Djevelanger» fra 2014, er så intens at jeg svettet mens jeg leste. Mulig det var av spenning, men skildringene var altså så gode at det føltes på kroppen. I «Forliset» gjør han det igjen. Bitende kulde så langt nede på kvikksølvskalaen at de fleste av oss vinterkalde nordmenn aldri har opplevd lignende. Ikke bare en dag eller to, men sprengfrost i en hel måned. Denne kulden setter stemningen for handlingen. Gjerningene som boka skildrer er også iskalde og hjerteløse. Kulden kommer ikke bare til deg fra istappene i takskjegget, men like mye fra karakterene i boka.
Frode Granhus er en mester på å skape et dirrende, smygende ubehag som ligger under overflaten hele boka gjennom. Selv om det ikke skjer så mye handlingsmessig, så merker du likevel at hårene på håndbaken reiser seg sakte men sikkert mens du leser. Det blir kanskje feil å karakterisere det som psykologiske thrillere, men leseopplevelsen er litt av den samme. det er noe med språket, med skildringene, med karakterene, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Det er dette jeg forventer å få når jeg leser Frode Granhus, og «Forliset» skuffer ikke i så måte. Når det er sagt så må også Granhus passe seg så han ikke går i den fella at han skriver den samme boka igjen og igjen. Det er bra å etterkomme trofaste lesere sine forventninger, men denne krimromanen ville også hatt godt av noe nytt og friskt blod. Enten i form av uforutsigbare handlingstråder, eller i form av opprivende kriser hos en eller flere av hovedkarakterene.
Dramaet på Reine denne gangen vikler seg rundt et likfunn av en mann som ligger pakket inn i plast inni en fisketønne som står fast i isråket. Vår kjære lensmann nøster tråder tilbake til et forlis for tjue år siden der halve besetningen om bord på en fiskeskøyte mistet livet. Ulykken var uforståelig den gang, og den blir ikke mindre mystisk dess mer krimhelten vår graver i saken. Løsningen til det hele ligger imidlertid enda lengre tilbake i tid, og alt som skjer nå er tragiske konsekvenser av det som hendte den gang da.
Jeg vil gi ros til Frode Granhus for sekvensene i boka der en ung psykolog forsøker å hjelpe ei narkoman jente på en rehabiliteringsinstitusjon ute i havgapet. Samtalene dem imellom er direkte uhyggelige, og skaper massevis av suspense til historien. Det samme gjelder pasienten som ligger lenket fast til en sykehusseng i ukesvis uten å vite hva det er som feiler ham, og hvorfor sykepleierne er så avvisende. Creepy! Samtidig blir nok både løsning og opprulling av saken alt for opplagt denne gangen. Her har jeg sett Granhus har hatt bedre tak om twistene før. Men, spennende er det. Og kaldt. Noe så inni helvetes kaldt!
Mine anmeldelser av Frode Granhus sine tidligere krimromaner:
GEIR TANGEN 