Er dette fjorårets beste krimbøker?

rivertonprisen-logo-2016Jeg har de siste årene (med vekslende hell) forsøkt å kikke inn i glasskula over hvem som stikker av med nominasjonene til Rivertonprisen. Kåringen av fjorårets beste norske krimutgivelse. Å forsøke å spå hvordan komiteen tenker er nesten umulig. Det kommer overraskelser hvert eneste år, men det er lov å gjette. Denne gangen er konkurransen hardere enn noen gang, og det har nok vært noen heftige diskusjoner på kammerset hos jurymedlemmene. Fasiten får vi om drøye to uker på åpningsdagen av Krimfestivalen i Oslo.

Jeg har delt min private oversikt i to deler. Først en del der jeg prøver å tippe hvem som kommer til å bli nominert denne gangen, dernest en del der jeg tar fram kandidater som jeg personlig skulle ønske ble nominert. Utvalget her vil selvsagt kun være basert på de bøkene jeg har lest.

Ved å klikke på titlene vil du komme til mine anmeldelser av de aktuelle bøkene. De jeg ikke har lest selv er ført opp her på basis av svært gode avisanmeldelser og omtaler.

HVEM JEG TROR BLIR NOMINERT TIL RIVERTONPRISEN 2016:

  1. «Hviskeren» av Karin Fossum (Cappelen Damm)
  2. «Jeg vet hvor du bor» av Unni Lindell (Aschehoug)
  3. «En femte årstid» av Torkil Damhaug (Cappelen Damm)
  4. «Elven» av Roar Ræstad (Vigmostad)
  5. «Lykkejegeren» av Jan-Erik Fjell (Juritzen)

Dark horses: «4» av Stein Sørensen, «Kalypso» av Ingar Johnsrud, «Jeg skal savne deg i morgen» av Heine T. Bakkeid og «Everest» av Odd Harald Hauge

HVEM JEG HÅPER BLIR NOMINERT TIL RIVERTONPRISEN 2016:

  1. «Lykkejegeren» av Jan-Erik Fjell (Juritzen)
  2. «Den syvende demonen» av Øistein Borge (Font)
  3. «Paradisbakken» av Marit Reiersgård (Gyldendal)
  4. «Pandora» av Tom Kristensen (Aschehoug)
  5. «Speilets bakside» av Ørjan N. Karlsson (Vendetta)

Noen vil savne navn som Gard Sveen (Blod i dans), Tom Egeland (Djevelmasken), Jørn Lier Horst (Når det mørkner), Gunnar Staalesen (Storesøster) og Anne Holt (I støv og aske) på disse listene, men statuttene er så vidt jeg vet ganske klare på at dersom en tidligere Rivertonvinner skal nomineres igjen, så skal årets utgivelse markere et nytt høydepunkt i karrieren. Jeg mener alle disse fem har gitt ut bedre bøker tidligere. Årets utgivelse kan altså ikke anses å være et høydepunkt.

Andre navn som kan dukke opp av hatten er selvsagt Jørgen Jæger (Fortielsen) og Hogne Hongset (Mafiela), men her ville det være merkelig å nominere bøkene deres i år i og med at forrige tittel de ga ut var kvalitetsmessig enda bedre, uten at de ble nominert den gangen. (Ja, jeg mener at både «Monster» og «Den femte dykkeren» burde vært nominert i fjor)

Så får vi se om et par ukers tid om jeg er fullstendig på bærtur, eller om det kanskje blir et lykketreff her og der. Spennende blir det iallfall, og jeg gleder meg til å sitte i salen når nominasjonene blir presentert på Cappelen Damm huset i Oslo torsdag 9.mars. Er det noen jeg har glemt, eller er det noen andre som burde vært med her, så er det lov å legge inn kommentarer 🙂

Mine nominasjoner til Bokbloggerprisen 2014

Fjorårets vinner av Bokbloggerprisen, Agnes Ravatn. Fotokilde: www.knirk.no
Fjorårets vinner av Bokbloggerprisen, Agnes Ravatn. Fotokilde: http://www.knirk.no

For andre gang skal landets bokbloggere stemme frem de to beste norske utgivelsene i året som gikk. Ifjor var det Agnes Ravatn som vant kategorien for skjønnlitteratur med «Fugletribunalet». I åpen klasse var det Ruth Lillegraven som vant med sin diktsamling «Urd». Fram til og med i går kunne alle landets bokbloggere nominere inntil syv titler i hver av de to kategoriene. Her er mine syv skjønnlitterære nominasjoner fra 2014.

Resultatet av nominasjonene vil bli å se i en langliste som blir offentliggjort på denne siden 12.januar. Noe senere kommer tre av disse bøkene på en kortliste. En i hver kategori. Det er ennå ikke klart når denne blir offentliggjort. Denne listen skal/kan samleses i en periode på 6 måneder fram til den endelige avstemmingen i august. De to vinnerne av Bokbloggerprisen offentliggjøres under en prisutdeling på Oslo bokfestival i september 2015.

Men … Frem til vi kommer dit er det altså ennå lang tid, og vi som blogger om bøker har fremdeles et berittiget håp om at det er våre bøker som blir stemt frem dette året. Av erfaring vet jeg at krim ikke står svært høyt i kurs i utdeling av litterære priser, men det hindrer ikke meg i å nominere dem. Seks av mine syv nominasjoner er krimbøker, enkelt og greit fordi dette hovedsaklig er en krimblogg, og det er innenfor den sjangeren jeg først og fremst leser bøker og har min kompetanse.

Ønsker du å lese hele min anmeldelse av disse bøkene klikker du ganske enkelt på bildet av omslaget. Jeg ønsker mine forfattere lykke til i prosessen, og håper en eller flere av disse bøkene blir å finne på langlisten 12.januar.

1. YNGVE KVEINE – LYDEN AV ASFALT (Tigerforlaget)

Lyden av asfaltDette er vel den tittelen jeg har mest forhåpninger til under årets nominasjon. Enkelt og greit fordi den ikke er en krimutgivelse, og at den med det trolig treffer en bredere gruppe av landets bokbloggere. Den har også vært en av bokhøstens store snakkiser i bokbloggkretser, og jeg ser mange har lest den og gitt gode anmeldelser av boken. Kveine er debutant, og boken handler om en ung gutts oppvekst på østkanten av Oslo på nittitallet. Boken er nært knyttet opp til Joachim Nielsens tekster og musikk. Kapitteloverskriftene er blant annet hentet fra Jokke & Valentinernes låter, og handlingen er delvis et speilbilde av tekstene. Lyden av asfalt var også det nye Tigerforlagets første utgivelse, og boken er i skrivende stund ute i sitt tredje opplag.

Jeg skrev følgende om boken i min anmeldelse i høst:

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer. Det er lyden av asfalt.

2. TOM EGELAND – DEN 13. DISIPPEL (Aschehoug)

Den13disippel2014 var mitt store «Bjørn Beltø-år». Jeg bestemte meg i januar for å gå løs på hele serien, og lese en bok hver måned fram til utgivelsen av Den 13.disippel kom ut i mai. Jeg holdt det jeg lovte, og selv om jeg var farlig nær en overdose Beltø, så må jeg si det var en fantastisk opplevelse. Egelands univers er et eventyr fra første til siste bok. I sin siste bok bestemte Egeland for å tone det hele ned etter to-tre utgivelser som var ganske så spektakulære når det kommer til fantasi og konspirasjoner. I Den 13.disippel tar Egeland oss med tilbake til stemningen, stilen og spenningen som vi fikk i den første boken i serien «Sirkelens ende». Vi er på jakt etter Jesus egentlige historie i denne boka. I Beltø-universet betyr ikke det nødvendigvis at vi jakter sannheten, men spennende og spektakulært er det alltid.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av Den 13.disippel i mai:

Tom Egelands siste bok om arkeologen Bjørn Beltø er en nytelse for alle oss som elsker å undre. Vi som ikke tror vi har svarene på alle livets gåter. Vi som fremdeles lurer på hva som er der mellom himmel og jord. Det som vi aner, men som vi ikke kan se. Vi som av og til kikker opp på himmelen, ut i universet, inn i evigheten, og spør oss selv slik Pink Floyd en gang gjorde… «Is there anybody out there…?«

Du som er på jakt etter en anmeldelse som gir denne pallevelteren av en hypet Egeland-bok et realt spark bak, kan bare slutte å lese med en gang. Denne anmeldelsen er viet i superlativenes tegn. Det er er en hyllest til en fantastisk fin bok. En bok som går dypere inn i mitt kristne grunnfjell enn jeg noen gang trodde var mulig. En bok som gjorde noe med meg. Som rørte meg. Som løftet meg.

3. JO NESBØ – SØNNEN (Aschehoug)

SønnenDette er boken alle leste ifjor, og som alle har ment noe om. En kan si mye rart om Jo Nesbø, men at fyren selger bøker er det liten tvil om. Så kan en alltids spørre seg hvorfor det er slik? Er det fordi forlag, media og bokhandlere hyper hverandre opp i et astronomisk tempo hver gang Nesbø har noe på gang, eller er det fordi han rett og slett skriver knakende gode bøker? Svaret ligger naturligvis et sted midt imellom, men jeg mener oppriktig at det er på høy tid å anerkjenne vår største litterære eksport siden Hamsun for det han gjør. Ikke fordi han skriver stor litteratur, men fordi han skriver bøker som en hel verden elsker å lese. «Sønnen» var hans første voksenutgivelse siden «Hodejegerne» som ikke hadde Harry hole i hovedrollen, og det knyttet seg stor spenning til dette. I Sønnen leker Nesbø seg med Oslos underverden og med Bibelen. Boken har så mange allusjoner til bibelhistorien at den er et studie i seg selv. samtidig er det en beinhard, røff og ærlig bok om de som vanker i Tigerstadens mørkeste bakgater.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av «Sønnen» i vår:

Etter ti bøker med Harry Hole i hovedrollen tok Jo Nesbø sjansen, og lot «Sønnen» slippe til. For en karakter …! Har vi noensinne sett en lignende type gå bananas i en norsk krimthriller? Sonny Lofthus er kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har lest om siden jeg fikk Hafez Al Assad i fanget i Jussi Adler Olsens Kvinnen i buret. En ting kan jeg umiddelbart si. Nesbø fungerer akkurat like godt uten gode gamle Harry H.

Er det ikke gøy når en karakter er så annerledes, så sammensatt, og så uimotståelig uforutsigbar at en som leser gir seg ende over? Det er jo disse vi er på jakt etter hele veien, er det ikke?

4. LENE LAURITSEN KJØLNER – HØYT HENGER DE (Schibsted)

Høyt henger deÅ bruke sosiale medier aktivt for å profilere seg selv som bokdebutant er blitt viktigere og viktigere i dagens bokbransje. Bøkene selger ikke seg selv uansett hvor bra de er. Det kreves massiv oppmerksomhet og medieomtale for at bokhandlerindustrien skal få øynene opp for nye stemmer. Lene Lauritsen Kjølner gjorde dette da hun debuterte ifjor. Hun turte å gå høyt ut, og skaffet seg tidlig en stor tilhengerskare som framsnakket hennes debutroman «Høyt henger de». Når det er sagt, så hjelper det lite dersom produktet ikke holder mål. Det gjorde det til de grader for Kjølner. Hun skriver gnistrende godt, og har lansert en herlig karakter i Olivia Henriksen. En middelaldrende, selvironisk og litt bitter dame som kaster seg ut i et krimmysterium i beste Agatha Christie -stil. Her ligger også selve hemmeligheten ved Kjølners suksess. En svært sterk katrakter, kombinert med at hun våger seg utpå og bryter med sjangeren. Slentrende humor, koselige varme skildringer, og en kriminalhistorie omtrent blottet for bestialsk vold og blod.Kjølner velger med andre ord å gå motstrøms, og hun gjør det med stil.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av «Høyt henger de» i vår:

Høyt henger de» er befriende annerledes i både stil, plott og i det fortellertekniske. Boken er en pussig crossover mellom krim, chic-lit og bygdefortelling.Fortellerstemmen har et selvironisk skråblikk på verden og på det som skjer rundt henne som er utrolig forfriskende og artig. Olivia har en indre «bitch» i seg som omverden aldri får se, men som vi lesere heldigvis får lov til å oppleve. Olivias tanker og betraktninger rundt folk og fe på det lille tettstedet fremkaller latteren flere ganger. Hun er syrlig, spydig og bitende, men samtidig svært selvironiserende.

5. FRODE EIE LARSEN – DU SKAL LIDE (LIV forlag)

Du skal lideEn annen forfatter som jeg trålet hele bibliografien til ifjor var Frode Eie Larsen. En forholdsvis fersk og ukjent stemme i krimlandskapet inntil ifjor. Med sin fjerde bok «Du skal lide» gikk han endelig gjennom lydmuren, og ble et kjent navn også for de med mindre kjennskap til norske krimforfattere. Larsen har gått gradene. Fra å selvpublisere sin første bok for noen år siden, til å bli et navn på alles lepper i høst. I «Du skal lide» viser han også at han har lært mye i krimfaget på veien. Svært sterke bikarakterer, og et bakteppe rundt krimhistorien som river deg i sjela,  gjør at jeg har valgt å nominere ham i år. Han har skrevet en spennende historie som henger godt sammen fra begynnelse til slutt, og «Du skal lide» har også fått svært gode anmeldelser i pressen denne høsten. Larsen er en forfatter som hele veien tar nye skritt. Fra første stund har han mestret actionsekvenser på et høyt nivå. Dernest kom karakterbyggingen på plass i hans tredje bok, Jordtårer. Nå fungerer hele pakka fra start til mål, og jeg kaster meg med glede inn i jubeldansen. «Du skal lide» starter med et smell da en bombe går av på Farris bad, og med at forfatteren Tanber Thyve som var i Larvik våkner opp på et fremmed hotellrom i Berlin uten å skjønne noe som helst.

I min anmeldelse av «Du skal lide skrev jeg følgende i høst»:

Du skal lide er mer spennende, har bedre driv, og et spenstigere plott enn de tre foregående bøkene. I tillegg ser vi en særegen forfatterstemme som fungerer bedre og bedre.  I motsetning til i Larsens to første bøker, har antagonisten denne gangen en råskap og ondskap ved seg som vi tror på. Det ligger en traume i hans liv som gradvis avdekkes underveis, og som ville gjort selv Jesus til psykotisk drapsmann. Det gjør fysisk vondt i kroppen å lese historien som avdekkes rundt denne personen.

6. ØRJAN N: KARLSSON – HUSET MELLOM NATT OG DAG (Vendetta)

Huset mellom natt og dagIkke krim faktisk … Dette er science fiction på høyoktan. Ørjan Karlsson er nok mest kjent for sine to (snart tre) bøker innen den litt unorske sjangeren spionthriller. Gerhardsens testamente og Hauges direktiv er to av bøkene jeg har kost meg mest med de siste årene, og Hauges direktiv var en av de jeg nominerte til Bokbloggerprisen ifjor. Det var derfor med en smule nysgjerrighet jeg kastet meg ut av komfortsonen, og leste hans sci-fi roman «Huset mellom natt og dag» i sommer. Det ble en leseopplevelse jeg knapt kan huske å ha hatt på år og dag. Historien er så heseblesende, og holder så høyt tempo at jeg anbefaler å ha nitroglyserin innen en armlengdes avstand dersom du sliter litt med et humpende hjerte. Sammen med den norske ex-soldaten Marko Eldfell sendes vi hodestups inn i den ene klappjakten etter den andre i et framtids-Europa som ikke er spesielt lystig, for å si det slik. Boka er utrolig spennende fra start til mål med eneste minus at den stanser midt i en cliffhanger.

I min anmeldelse i sommer skrev jeg følgende om «Huset mellom natt og dag»:

La meg begynne med en advarsel…. Denne boka leser du ikke om du er diagnostisert med et dårlig hjerte eller høyt blodtrykk. Jeg ønsker ikke å være en indirekte årsak til at ditt navn står hugget inn i marmor på en kirkegård. Sånn … Nå er det sagt. Flåsete? Ja, litt … Men, det understreker det som er hovedpoenget mitt når det gjelder denne boka. Den har et så skyhøyt tempo i handling og actionsekvenser at den bokstavelig talt leses mens du holder pusten. Vår helt, norske Marko Eldfell, befinner seg i akutt livsfare fra første til siste side. Det er en heseblesende jakt på ham som aldri gir deg rom for å få så mye som en bitteliten pust i bakken. Boka er et adrenalinrush! Marko Eldfell intet mindre enn en slags framtidsversjon av John McClane i ADHD-utgave. Yippee-ki-yay, motherfucker!

7. KJELL ERLING BARDAL – ET BLÅTT SJAL AV BLY (Fair Forlag)

Et-blaatt-sjal-av-bly_product_fullDenne utgivelsen ble jeg først klar over i månedsskiftet november/desember da forfatter Frode Granhus gikk ut på sin facebookside og twitterkonto og anbefalte den på det varmeste. Han omtalte boken som «… en litterær krim…» noe som pirret min nysgjerrighet med en gang. Granhus viste til det vakre språket med sin hentydning, noe jeg kan skrive under på her og nå. Jeg er faktisk ikke mer enn drøyt halvferdig med denne boka, men jeg nyter hver eneste setning, og leser så sakte som jeg bare klarer. Bardal skriver rett og slett helt fantastisk. Noen steder på grensen til poetisk. En soleklar sekser på terningen dersom siste halvdel av boka holder samme kvalitet som den første. Handlingen er hentet fra Alstahaug i Nordland med de syv søstre som nærmeste referansepunkt. Et storslått landskap som blir beskrevet på en måte som gjør at jeg kribler av lyst til å reise nordover på ferie i år, og ikke sørover som vanlig. Vi møter en «jeg-person» som reiser hjem igjen til Alstahaug etter mange år i landflyktighet som «søring». Han er hentet inn som foredragsholder på årets Petter Dass-festival, og bosetter seg sammen med sin litt eksentriske storebror i deres felles barndomshjem. Mystiske ting skjer rundt dem. Hodeskaller av russiske fanger fra et senket tysk frakteskip blir smuglet, en felles venn av brødrene blir myrdet, og det jaktes på en ravfigur som i følge mytene skulle vært en del av en verdifull kunstskatt ombord på det samme skipet som ble senket. Alt dette vikles sammen med en skjør og vakker kjærlighetshistorie, og krydret med urkraften til den nord-norske folkesjela.

Anmeldelsen av denne boka kommer først når den er ferdiglest, men jeg kan si så mye som at her kommer superlativene til å hagle tettere enn noen gang før. 🙂

Det var mine syv bidrag. Så får vi håpe at noen av dem blir å finne på langlista. Ifjor var det kun Nesbøs «Politi» som nådde opp av krimtitlene, men jeg krysser fingrene for at det blir annerledes i år. Jeg er spesielt godt fornøyd med at jeg nominerer hele tre debutanter i år. Det lover godt for framtida.

«I Åpen klasse» har jeg kun nominert to bøker. Egon Holstads flotte bok om «Den norske kaffesjela», og Erika Fatlands fantastiske reiseskildring i «Sovjetistan».

Er det vi som er i en boble?

BobleI går ble langlisten til Bokbloggerprisen 2013 offentliggjort. En ny pris, basert på innsendte nominasjoner fra over 50 norske bokbloggere. Vi har ventet. Vi har gledet oss. Vi har sett fram til dette øyeblikket når Norges litterære øyne skulle bli rettet mot våre norske favorittbøker. Så skjer det faktisk ingenting … 

Vi er en gjeng med meningers mot, så det er greit å avklare og presisere et par ting først som sist. Dette er IKKE ment som kritikk mot de som har stiftet og administrert arbeidet rundt prisen. De har gjort en kjempejobb, og har lagt ned utallige timer med gratis arbeid i dette. Det er også ALT FOR TIDLIG å sette en dom over Bokbloggerprisen. Det er ikke mer enn 24 timer siden de nominerte bøkene ble presentert, og mye kan og vil skje framover.

Likevel så sitter jeg igjen litt betuttet i dag og lurer på om jeg har befunnet meg i en boble. Når navnene ble presentert i går klokka 12, så ventet jeg meg en del oppstuss rundt nominasjonene. Det skjedde ikke. Som i perioden før nominasjonen så er det vi bokbloggere som skriver om dette til hverandre, og det virker som det leses stort sett av andre bloggere.

En rask gjennomgang i dag klokken 11 viser at ikke en eneste av våre største medier har skrevet et eneste ord om prisen. Ikke en gang litteratursider som bok365.no , digglitt.no ,Dagbladet litteratur, eller NRK Bok. Ikke et pip. Absolutt null oppmerksomhet. At vi bloggere blir ignorert av en del medier er for så vidt ikke noe nytt, men jeg hadde faktisk ventet meg at dette var en god nyhetssak for de fleste av dem.

Det som er enda verre er at de fem forlagene som har fått bøker nominert er like tause. Ikke ett eneste ord på deres hjemmesider eller på Facebook/Twitter så langt som jeg har observert. Ingen nyhetsbrev. Det er litt alarmerende. Å få bøker nominert til en pris er jo markedsfremmende for et forlag. Det er noe de kan bruke for å kaste glans over seg selv, bøkene sine, og de nominerte forfatterne. Men, så langt så har det vært bemerkelsesverdig stille. Det samme gjelder bokhandlerne. Helt helt stille…

Verst er det likevel at forfatterne selv ikke ser ut til å ha brydd seg nevneverdig. Et par smilefjes på facebook her og der når noen av oss skriver en melding til dem. Thats it! Er prisen så smal og liten at den er blitt fullstendig uinteressant for bokelskere, forlag, forfattere og media? Er det jeg som har for høye tanker om at noe slikt som dette er litt stas, og en nyhet verdt å spre til sine interessegrupper? Det kan jo være. Det er derfor jeg spør om vi kanskje har befunnet oss i en boble? Gjort oss viktigere enn det vi egentlig er. (Eller kanskje det bare er meg som har tenkt at dette var litt stort)

Før vi kan konkludere på noe av dette så må det gå litt tid. Kanskje kommer oppmerksomheten fra bok-Norge først rundt presentasjonen kortlisten, eller rundt selve utdelingen til høsten. Kanskje sitter journalister og forlagsfolk og skriver på saker akkurat her og nå mens jeg skriver dette. Et par spørsmål setter seg likevel fast i meg. Har det blitt sendt ut nyhetsbrev til forlagene og til landets aviser og media om nominasjonene? Om ikke, så bør jo selvsagt det gjøres. Vi bokbloggerne når bare ut til et svært begrenset publikum selv når vi skriver i flokk. Vi trenger at de prisen gjelder faktisk gir prisen oppmerksomhet og omtale.

Jeg har tenkt, og satt ut en del spørsmål her. Vil til slutt understreke enda en gang at dette overhodet ikke er ment som kritikk, men som et lite innlegg i evalueringen. Hvordan kan vi nå ut til flere og skape mer blest rundt prisen? Kjør debatt!