Om den norske krimforfatterjungelen har en som de kan kalle for en gentleman, ja så er det Helge Thime-Iversen. Vennlig, raus, smilende, høflig og hyggelig. Derfor er det også ekstra fint å få lov til å gi ham et velfortjent klapp på skuldra, og jeg tror samtlige som kjenner ham unner ham suksess med «Offiseren». Thrilleren har alt som skal til. Den er velskrevet, aktuell, spennende, kompleks, troverdig og fargerik. Dette er med andre ord et solid stykke håndverk fra den blide bergenseren. Absolutt verdt et lite dypdykk.
Helge Thime-Iversens tredje bok om Kripos-etterforsker Njaal Natland er utvilsomt den mest omfangsrike og komplekse av de tre bøkene, og samtidig også den mest aktuelle med sin storpolitiske ramme rundt kampen mot terror. Akkurat den tematikken er et stort lerret å bleke. Det er svært lett å tråkke feil, enda lettere å våre stigmatiserende, og nesten umulig å skape noe nytt og spennende. Vi har lest det hundre ganger før, og da er det utfordrende å gjenskape interessen nok til at leseren blir fristet på nytt. Men, i likhet med Trygve Kallands «Hundene i Raqqa» fra 2019, så klarer Thime-Iversen kunststykket å gjøre dette interessant med gode doser respekt, kløkt, innsikt, og ikke minst, en velkomponert dramaturgi.
I «Offiseren» møter vi en hel palett av fargerike karakterer som hver på sitt vis vikles inn i et forestående terrordrama på norsk jord. Njaal er en sammensatt fyr med mange sider vi gjerne vil utforske, og i denne boka får han også selskap av den nyansatte Kripos-etterforskeren Michelle Reyes. En eksplosiv dame med så mange fasetter at en kan bli svimmel av mindre. Et kunststykke av en karakter. I tillegg drar Thime-Iversen med seg de to beste karakterene fra henholdsvis «Mordgåten» (politikvinnen og vennen Nina) og «Blodørn» (den ateistiske presten Arne). Flere andre gode karakterer dukker også opp underveis i fortellingen. Når en først har forstått hvor dette bærer, så peiser forfatteren på med flybensin, og viser til fulle hvilken dyktig thrillerforfatter han er. Du trenger oksygenmaske for å komme gjennom de siste femti sidene av boka.
Oppsettet er tilsynelatende enkelt. En terrortrussel mot Norge fra ukjente ytterliggående muslimer skjult i en kode så vanskelig å løse at ingen har klart å løse den. Ikke CIA, ikke, FBI, ikke PST og ikke Etterretningstjenesten. Men når Kripos-etterforsker Njaal Natland får tak i koden … Har du sett plottet før? Ja, det virker ganske åpenbart og forutsigbart, og samtidig så skjer det en del drap på etterretningsagenter. Alle ingredienser i en tradisjonell spikersuppe er med andre ord på plass. Men, tro om igjen … Så enkelt er det ikke i «Offiseren». Det er akkurat det jeg liker ekstra godt med denne romanen. Forfatteren tyr ikke til de enkleste løsningene. Han tar noen beintøffe valg underveis, og dramaturgisk tar han mange grep som overrasker leseren. Tro ikke at dette kommer til å ende slik Hollywood-modellen legger opp til. Selv om forfatteren noen ganger blir i overkant overforklarende i å underbygge de hemmelige tjenestenes moralske dilemma, så skaper han i «Offiseren» et skremmende realistisk scenario i denne spennende thrilleren. Den bygges sakte opp, men eksploderer i et voldsomt drama mot slutten. Anbefales!
GEIR TANGEN 