Netflix – GEIR TANGEN

Det finnes gode filmatiseringer av krimbøker, og det finnes helt fantastiske … «Quicksand» er en oppsiktsvekkende god filmatisering av Malin Persson Giolitos rettsalsdrama «Størst av alt» fra 2017. Sjelden har jeg sett skuespillere gjøre et så treffende og skremmende portrett av sine litterære skikkelser. Det gjør fysisk vondt, det river i sjela, og TV-serien står ikke noe tilbake for bokens fortettede drama. Anbefales på det sterkeste!

Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til at «Størst av alt» skulle omgjøres til en miniserie på Netflix. Jeg klarte ikke helt å se hvordan det skulle kunne gjøres uten at det skulle gå på bekostning av den indre dramaturgien, og den underliggende spenningen som du finner i boken. Jeg så for meg et litt kjedelig og langtekkelig rettsalsdrama uten de helt store høydepunktene. Så feil kan en altså ta … Om noe så er kanskje de seks episodene i denne miniserien enda bedre og mer spennende enn boken historien er hentet fra.

Mye av årsaken til dette ligger i castingen, i skuespillernes prestasjoner, og i valget Netflix har gjort ved å la bakhistorien til rettssaken få så mye rom og boltringsplass. Anslaget med skoleskytingen er (som vi vet) svært heftig, og kan ta pusten fra selv den mest hardbarkede leser. I filmatiseringen er denne scenen gjort så skremmende at vi gulper gallesyre etter de første tre minuttene. Derfra og ut er du hektet. Så enkelt er det faktisk. Selv om jeg kjente historien, og visste om twistene som skulle komme, så opplevdes serien som intens, pulserende og opprivende. Dramaturgien, scriptet, manuset og actingen er usedvanlig stramt komponert og godt gjort.

*Felix Sandman i rollen som skoleskyteren Sebastian*

Jeg har lyst til å framheve en av skuespillerne spesielt, og det er Felix Sandmans tolkning av skoleskyteren Sebastian. En skulle ikke tro at en så ung skuespiller hadde et så stort register å spille på, men her er Sebastians sammensatte personlighet portrettert med en innsikt som fikk meg til å måpe av beundring. Han er noe av det mest skremmende jeg har sett, samtidig så sjarmerende, så sårbar, så leken og så intenst til stede i både smerte, sorg, forelskelse, hat glede og pur galskap. jeg ble ekstremt imponert. Her i Norge kjenner vi skuespilleren best fra en av birollene som den elskovssyke 19 åringen Jonas i suksessen «Hjem til jul». Det ikke mange vet, er at Felix Sandmans tolkning av Sebastian Fagerman var hans aller første filmrolle, noe som gjør det nesten ufattelig at han spiller så bra.

«Quicksand» var den første svenskspråkligee Netflix-serien da den kom i 2019, og den gjorde umiddelbar suksess både her i Norden, og i andre deler av verden. Anmeldelsene har variert fra de helt strålende til noen litt mer midt på treet, og det er nok ikke tilfeldig. Dette er en serie som enten treffer deg med full kraft, eller bommer totalt. Det er en enten/eller serie. For meg var den et blinkskudd, og et eksempel på filmatisering av krimbøker til etterfølgelse. Slik kan, og bør det gjøres.

Trailer til serien på Netflix

Faksimile fra KK.no:
https://www.kk.no/underholdning/marie-adler-om-netflix-serien–jeg-grat-ganske-mye/71672532

Denne amerikanske krimserien fra 2019 er basert på virkelige hendelser, og manusforfatterne har hatt som mål å komme så tett opp til overgrepene, til ofrene og til etterforskningen som det er mulig å komme. Sammen med svært dyktige karakterskuespillere gjør dette serien til et drama som oppleves så nært, ekte og upolert at det kryper inn i deg fra første stund. Den har blitt nominert til, og vunnet, en drøss med priser. Fullt fortjent! Dette er en diamant i Netflix krimkatalog.

Som krimforfattere leser min kone og jeg mye bøker, og vi ser mange filmer og krimserier. Det er en viktig del av researcharbeidet vårt. Da er vi selvsagt opptatt av at vi kommer nært opp mot virkeligheten. Det er slike bøker og serier som gjerne gir oss det lille ekstra. I så måte var «Unbelievable» noe av det beste vi har sett på lenge.

Serien bygges opp rundt en serieovergripers herjinger i USA for noen år tilbake. Gjerningsmannen fikk holde på bortimot uforstyrret over lang tid til tross for at overgrepene hadde tydelige fellestrekk. Grunnen til det var at han opererte i flere stater, og at politiet ikke så mønsteret fordi de satt på hver sin tue og etterforsket overgrepet som en enkeltstående hendelse. Det er først når en kvinnelig etterforsker får høre om en lignende hendelse fra et annet distrikt via sin ektemann, at ballen begynner å rulle. To kvinner gjør et helt vanvittig etterforskningsarbeid over flere måneder for å prøve å se sammenheng mellom sakene.

Samtidig følger vi i serien spesielt ett av ofrene, 16 år gamle Marie Adler, som ikke blir trodd av politiet og som blir dolket i ryggen av alle etter overgrepet. Hun blir mer eller mindre tvunget til å si at hun har diktet opp overgrepet, og lider voldsomt under konsekvensene av dette. Som en jente med en lang historie med «problematferd» og en lang historie med stadig nye fosterhjem, blir hun et enkelt offer for systemet. Ingen tror på det hun sier, og alle fordømmer henne.

Her forteller skaperne om bakgrunnen for den virkelige historien som serien er basert på.

Hva er det så som gjør denne serien til noe spesielt? Noe du absolutt bør se så snart du har en ledig helg til overs? Det handler i første rekke om to ting. et første så er skuespillerprestasjonene helt i verdensklasse. De to kvinnelige detektivene blir portrettert med så mye pondus, troverdighet og styrke at jeg tidvis ble sittende å måpe av beundring. Så sterke karakterer kan ikke diktes opp, og skuespillerne må ha lagt ned et vanvittig arbeid i å finslipe dem. Også et par av ofrene spilles med hjerteskjærende troverdighet. Det blir så nært å møte disse overgrepsutsatte kvinnene at det er på grensen til å bli invaderende der du sitter i TV-stua. Når en i tillegg vet at dette er ekte kvinner, og at deres historier er saumfart med luper for at de skal komme nærmest mulig det som virkelig skjedde, ja da blir dette rett og slett sterkt. Jeg måtte hive etter pusten flere steder.

Miniserien bestående av åtte episoder er altså basert på en sann historie, og tar utgangspunkt i den Pulitzer-vinnende artikkelen «An Unbelievable Story of Rape», skrevet av journalistene T. Christian Miller og Ken Armstrong.