Lyset som skimrer gjennom vinterstøvete vinduer er uvant. Støvet grimer mot meg i render, og i gjenskinnet bærer det i seg minner fra en beksvart januar, der isrosene gav ly og hjem til hvert lille oppvirvlede støvkorn. Senere, når februar hilste solen velkommen løste isrosene seg opp og takket for seg. Men støvet ble igjen. Snek seg langsomt nedover glasset sammen med dråper av smeltevann. Vannet fulgte tyngdekraftens usvikelige kraft på vei tilbake til havet. Tilbake står rendene og blunker til meg. Jeg myser.
Smilerynker ved øynene trekker seg sammen. En lav mars-sol bærer bud om varmere dager. Snømannen i naboens hage kikker inn soveromsvinduet mitt, og trygler om nåde, mens han langsomt får et skjevt og slitent drag over ansiktet. Vi hater snømenn både jeg og katten, og i nattens mulm å mørke har vi hver på vår måte gitt monsteret våre nådestøt. Jeg med svarte, lunkne kaffeskvetter. Katten med gule. Vi fremskynder vårens melodi. En stille protest mot kalde ishjertedager.
Naboen skuler på oss fra tunet. Med sneipen dinglende fra kjeften saumfarer han åstedet rundt ungenes snømann, og sender oss mistenkelige blikk. Jeg og katten vinker tilbake. Uskyldsren,hvit gloriesamvittighet lyser fra smilene våre i vinduet. Mellom støvrendene … Naboen har KOLS, og etter noen sekunders øyekastkamp mellom oss, tar kroppen hans over. Lange rallende hostebyer sender ham langs Smertens Aveny, og med krokete rygg vakler han mot inngangsdøra. Jeg ser for meg at han har en stor og grå surstoffmaskin på innsida. Naboens siste flortynne livsnerve. En slange med håp.
Som Lydløs Trompetisme runger basunene for naboen. De uler høyt, men han hører dem ikke. Han streiker. Nekter å innse at livet langsomt er i ferd med å ebbe ut i takt med sigarettrøyken som finner vei til de forkrøplede lungene. Han klamrer seg til at livet fremdeles finnes på surstoff-flasker, og som morfinisten i boken om Tilfellet Vincent Franke, så hekter naboen seg til livsløgnen. Nådens Omkrets. Troen på at det ikke er giften som dreper ham, men derimot samfunnets strenge normer. De er nok på vei til samme sted, Vincent og naboen. Hånd i hånd som en slags sliten forgubbet versjon av Thelma & Louise.
Jeg stryker katten medhårs klok av skade. Han maler forrædersk, og ser på meg med gule øyne. Stikker hodet bort mot kinnet mitt. Myk pels mot skjeggstubb. Varmen fra hans kropp mot min. Sammen slikker vi solstråler bak støvete vinduer til skumringen kommer. De siste strålene over åsen farger landskapet oransje i det solen drukner. På minutter forsvinner all farge, og atter en gang vandrer vi inn Den Mørke Porten. Jeg og katten. Naboen og Vincent. Tilbake står snømannen. Kikker inn vinduet. Et omen om hva som skal komme. Et skjevt flir som langsomt dras mot avgrunnen av sin egen opprinnelse.
GEIR TANGEN 