Klassisk helstøpt Wisting

Jørn Lier Horsts fjerde cold-case bok med William Wisting føyer seg pent inn i rekken av helstøpte kriminalromaner der en gammel sak hentes opp og etterforskes på nytt med ferske øyne og nye etterforskningsmetoder. Konseptet er enkelt og forutsigbart, men Horst kan kunsten å få det til å skinne. Noe det altså gjør enda en gang. Sak 1569 er ikke blant hans mest spektakulære romaner, men den er etter min mening blant de aller beste han har skrevet.

Jørn Lier Horsts fjerde cold-case bok med William Wisting føyer seg pent inn i rekken av helstøpte kriminalromaner der en gammel sak hentes opp og etterforskes på nytt med ferske øyne og nye etterforskningsmetoder. Konseptet er enkelt og forutsigbart, men Horst kan kunsten å få det til å skinne. Noe det altså gjør enda en gang. Sak 1569 er ikke blant hans mest spektakulære romaner, men den er etter min mening blant de aller beste han har skrevet.

I «Sak 1569» ledes William Wisting inn i en gammel drapssak fra 1999 av en anonym tipser. Saken virker helt opplagt, og gjerningsmannen ble tatt like etter. Det er flere år siden han slapp ut etter ferdig soning. I utgangspunktet er det absolutt ingenting som tilsier at saken trenger å gjennomgås på nytt. Men tipseren leder Wisting på sporet av små detaljer og rutinesvikt i etterforskningen den gang. Nok til at han blir nysgjerrig. Gjennom brev i postkassen får en ferierende Wisting stadig flere tråder å nøste opp i, og ganske snart viser det seg å være alvorlige mangler som er blitt oversett den gangen. Inn fra sidelinja kommer også Stiller i Kripos sin Cold-Case gruppe inn i bildet. Sporene peker mot flere mulige gjerningsmenn. Kan nye etterforskningsmetoder slå sprekker i den gamle saken der tenåringen Danny Monrad ble dømt, og sonet 15 år i fengsel?

Det er noe helt spesielt med meg og Jørn Lier Horst sine fire siste cold-case bøker om William Wisting. Bøkene treffer en nerve i meg som gjør at jeg blir oppslukt og revet med. Mysteriene er så interessante, og etterforskningen så spennende at jeg drives fra side til side, mens det ene planlagte gjøremålet etter det andre blir skjøvet fram i tid. Bøkene engasjerer. Jeg er glad i Wisting som type og som menneske. Jeg liker saker som løses med langsomt nitidig arbeid framfor adrenalindrevet jakt på morderen. Jeg nyter å bli værende i de små detaljene, i grublingen, i resonneringen og i de små-små skrittene som tas på veien mot den endelige løsningen. Jeg gisper sjelden etter luft, blir aldri mørkredd, og er ikke i nærheten avå falle av stolen av forferdelse. Men jeg koooooser meg. Med fem o-er.

PS! Når romaner er så godt skrevet som denne så blar jeg meg forbi små skjønnhetsfeil og brister med et skjevt flir om munnen. Det betyr ingenting. Men, det er en korrekturleser som ikke har hatt sin stolteste dag på jobb når alle «frem» har blitt rettet til «fram» uten tanke for at en må hake av for «bare hele ord» i dokumentet. I Sak 1569 finner vi altså merkelige nyord som «framdeles» og «frammed» … 😉

Se og hør Sven Nordin lese første kapittel av Sak 1569

Sirkelens ende – en konspirasjon forut sin tid

Sirkelens endeSirkelens ende er en kriminalroman uten en forbrytelse, sier forfatteren selv om sin første Bjørn Beltø-bok utgitt i 2001. – I beste fall er handlingene et brudd på kulturminneloven, legger han til. Tom Egeland skrev i sin tid «Sirkelens ende» uten at det ble så mye oppstuss rundt konspirasjonsteoriene som boken omhandler. Boken solgte litt, men ikke mye. Det var helt til bokmarkedet i verden gikk koko-bananas med lanseringen av Dan Browns «Da Vinci koden». Plutselig ble Tom Egeland en het potet to år etter han utgav det som har fått tilnavnet «Den norske Da Vinci-koden»

Det ble mye oppstuss. Noen som ikke hadde fått med seg utgivelsesdatoen på «Sirkelens ende» beskyldte sågar Egeland for bevisst å skumme fløten av Browns suksess. Slik var det altså ikke. To år før Brown lanserte sine teosofiske teorier rundt Jesu korsfestelse, død og oppstandelse hadde altså Tom Egeland tråkket stien før ham. Likevel … Så urettferdig det enn måtte være … Sirkelens ende vil for all ettertid bli sammenlignet med, og sett på i lyset av «Da Vinci koden». La oss derfor gjøre oss ferdig med den sammenligningen først som sist.

«Sirkelens ende» tar for seg mange av de samme konspirasjonene som Brown gjør i sin kjente roman. Begge bøkene bruker i stor grad samme kildemateriale, og begge bøkene konkluderer med løsninger som viser at Jesus levde videre i Sør-Frankrike etter sin såkalte «død» på korset. Der giftet han seg med Maria Magdalena, fikk barn med henne, og førte på den måte slekten videre gjennom fransk kongsblod helt fram til vår tid. I begge bøkene følger vi en vitenskapsmann på jakt etter løsning på ulike gåter som igjen vil gi ham svaret på verdenshistoriens største luftspeiling. De blir jaktet på av andre som enten vil tilrøve seg disse bevisene, eller hemmeligholde dem for all ettertid. Sentralt står hemmelige sekter, munker, klostre, korsfarere, frimurere og skrifter utelatt fra Bibelen. Dette er med andre ord to ganske sammenfallende romaner, men Egeland var altså først ute…

Når alt dette er sagt så er det likevel blodig urettferdig å sammenligne disse to bøkene. De har nemlig hatt to forskjellige intensjoner. Brown ønsket å skrive en heseblesende thriller. En pageturner. Egeland hadde en mer filosofisk inngang til det hele. Skape et mysterium. Få folk til å reflektere og underholdes gjennom selve gåten. Slik er det også blitt. Sirkelens ende er ingen uptempo-thriller der alt står på spill på hver eneste bokside, og helten befinner seg i en konstant livsfare som krever handling og snarrådig reaksjon hele veien. Leseren får knapt puste mellom actionscenene. Sirkelens ende er nedpå, rolig og reflekterende. Her blir ingen drept, og leseren forstår også at herr Beltø ikke befinner seg i like stor livsfare som det han selv tenker i sitt evige forfølgesesvanvidd. Det er egentlig en krevende bok som forutsetter at leseren fatter en viss interesse for teologi, arkeologi og gamle myter. Der «Da Vinci koden» utmerket godt kunne leses av alle, så anbefaler jeg «Sirkelens ende» i første rekke til de som fatter interesse for selve tematikken i boka. Når det er sagt så er jo albinoarkeologen Bjørn Beltø verdt lesingen alene. En fantastisk fin karakter. et nevrotisk vrak full av skepsis til alt og alle, men som samtidig har en ærlighet og en lojalitet som vi alle kan misunne ham.

Tom Egeland har skrevet fire bøker i serien om Bjørn Beltø. I mai kommer nummer fem.
Tom Egeland har skrevet fire bøker i serien om Bjørn Beltø. I mai kommer nummer fem.

«Sirkelens ende» er en spennende bok. Selve mysteriet er interessant og det skaper undring og fasinasjon hos leseren. Selv om driv, tempo og motor er mindre enn i sammenlignbare bøker, så synes jeg boken kompenserer dette med et vakkert litterært språk, interessante historiske detaljer, gode subplott og sterke karakterer. Vi lever oss inn i Beltøs fantastiske verden, og selv om vi hele veien vet at det meste her bare er oppsinn, tull og tøys, så tar vi oss selv i å undres på hva som er fantasi og hva som er fakta i denne romanen. Dette skaper den mystikken som Egeland ønsket å skape, og som altså Dan Brown klarte å gjenskape med glans to år senere.

Historien kretser rundt arkeologen Bjørn Beltø. Under en utgraving på et kloster på østlandet finner de et gullskrin som er nedgravet. Skrinet blir fjernet av arkeologenes utgravingsleder, men Beltø «stjeler» den tilbake. Gjennom en hel rekke utfordringer og reiser prøver verdens ledende arkeologer å overbevise ham om å levere skrinet tilbake, mens han selv nekter å gi det fra seg før han har fått vite sannheten om hva skrinet inneholder. Skrinets hemmelighet er så stor at den vil rokke ved hele maktbalansen i verden, hevder de som ønsker å få skrinet av Beltø. Han derimot, er en hard negl som ikke godtar deres stadig mer fantasirike konspirasjoner. Samtidig utspilles det et privat drama rundt Beltø som vil rokke ved alt det han har trodd på og klamret seg fast til gjennom livet.

Som sagt så er språket litterært og vakkert. Jeg har selv brukt starten av romanen som et eksempel på at krimforfattere også skriver god litteratur. Tom Egeland skaper uvanlig fine bilder og metaforer  på sin vei gjennom denne boken. I de rolige partiene av teksten arresterte jeg meg selv i å stanse opp gang på gang, bare for å nyte en setning eller et avsnitt. Studere det. Se på hva forfatteren har gjort. Det er ikke så ofte jeg kommer over dette i spenningsromaner. Ikke fordi spenningsforfattere ikke kan kunsten, men fordi selve spenningen blir viktigere, og derfor litt for ofte fortrenger det litterære. I denne boken er det gjort plass og rom til refleksjon, funderinger og altså gode skildringer. Det var et stort pluss ved «Sirkelens ende»

Et minus er jo det som ligger ganske oppe i dagen nå 13 år etter den ble utgitt. Opplysningene som Beltø kommer over på sin vei er ikke lenger sensasjonelle. De får ikke leseren til å måpe og klype seg i armen lengre. Vi har hørt alt før (Gjerne gjennom akkurat Da Vinci koden). Det føles som å lese en litt klisjètung historisk klappjakt på skjulte teologiske hemmeligheter. Når Egeland bruker side opp og side ned for å pusle Beltø inn på sporet, så tenker vi i 2014 : Herregud er han litt dum eller? En smule tungnem kanskje? Leseren har skjønt hele plottet hundre sider før Bjørn Beltø sier «Aha!». Så kan en jo spørre seg … Er ikke det ganske urettferdig å kritisere en roman for å ha blitt skrevet i sin tid? Jo det er det. Da Egeland skrev «Sirkelens Ende» var det omtrent ingen som visste om teoriene rundt den hellige gral, Jesus sitt påståtte videre liv i Frankrike, Korsfarerordener, tempelriddere med skjulte oppgaver om å beskytte hellige skatter, dødehavsruller, skrifter som ble utelatt fra Bibelen osv.osv. En måtte være godt over middels interessert i, og oppdatert på, teologi dersom en skulle ha fått dette med seg. I dag er det motsatt. Du har ikke lest mye dersom du ikke har fått med deg disse teoriene og konspirasjonene for lengst. Slik sett så slår ikke boka bena under deg i dag.

"Den 13.disippel" er ventet å utkomme i mai.
«Den 13.disippel» er ventet å utkomme i mai.

Det som vi imidlertid kan glede oss stort over er at Tom Egeland har tenkt å gi oss en Beltø-oppfølger i mai som langt på vei er skrevet i samme stil og gate som Sirkelens ende. Den er tenkt inn i de samme baner. Hvem var Jesus egentlig? Romanen har fått tittelen «Den 13. disippel», og Egeland har vært helt bevisst i å prøve å gjenskape mystikken og stemningen vi kunne finne i «Sirkelens Ende». For min egen del, så har jeg planer om å fullføre mitt hårete Egeland-prosjekt. Lese alle Beltø-bøkene ferdig før lanseringen av «Den 13.disippel» i mai. Januarboka er herved unnagjort. «Paktens voktere» venter på meg i Februar. Ferdig signert med personlig hilsen etter vår fantastiske weekend sammenHans Olav Lahlums krimfestival denne helga.  «Lucifers Evangelium» og «Nostradamus Testamente» står på vent til mars og april.