Mysteriet – Side 3 – GEIR TANGEN

Mystisk genistrek

Hva skjer når en forfatter ribber en roman for litterære virkemidler? Når en begrenser skildringer til det minimale, fjerner alle metaforer og sammenligninger, og skraper bort alt som kan minne om svulstig språk? Hva skjer når handlingsfokuset og dramaturgien får all plass i teksten? Da står en faktisk igjen med en 564 siders lang «også-fortelling». For meg er det et mysterium hvor utrolig bra det ble, for det strider mot alt jeg vet og kan om litteratur.

Vidar H. Andersens «Mysteriet» venter fremdeles på å bli utgitt på Nova Forlag i Moss. Utgivelsen er for andre gang utsatt, og ventes nå i butikkhyllene i slutten av denne måneden.

Forfatteren er en kjent stemme for litteraturinteresserte. Han står blant annet bak digitale litteratursteder som Bookface og digglitt.no. Han er bokanmelder og meningsytrer, og har i en årrekke hjulpet forfattere som ønsker å gi ut selv. I tillegg livnærer han seg som bokillustratør. Vi snakker med andre ord om en person som både kan og vet mer om språk og litteratur enn de aller fleste. Han vet utmerket godt hvordan en bør skrive for å bli anerkjent som forfatter i Norge. I sin romandebut gjør han kunststykket å legge alle vedtatte normer til side. For å ha baller nok til å gjøre noe slikt er det ikke nok med hår på brystet, her bør en ha et asketisk ønske om å bli stett til evig pine. Å fjerne alt som kan lukte «litterært» er som selvdrap å regne i de rette kretser.

Nja, tenker du kanskje … Det finnes jo eksempler på suksessfulle naivister der ute. Vi har sett og lest både «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant» av Jonas johansson og «Harens år» av Arto Paasilinna. De gjør mye av det samme, men det er en vesentlig forskjell…. De gjør det med humor. Bøkene er og skal være morsomme. Vidar H Andersen bruker naivismens grep i krimlitteraturen. Det er noe helt nytt. Kan en bok være både naivistisk og samtidig spennende? Hadde du spurt for en uke siden så ville jeg fått latterkrampe, og svart et høyt og tydelig NEI. Nå derimot, er fliret tørket bort en gang for alle. Det er mulig. Det går faktisk an å skrive en handlingsfokusert også-fortelling på 564 sider og samtidig gjøre det ulidelig spennende.

Andersen bryter med sjangeren. Han bryter med våre forventninger. Han bryter normer og oppleste sannheter. Med enkle grep og midler skaper han sin helt egen stemme. Se bare her:

1. Boken er strippet for alle skildringer. Vi får vite hva hovedpersonene gjør og hva de tenker. Punktum. Noen få steder velger han å beskrive natur eller innemiljø, men dette blir minimalisert etter alle kunstens regler.

2. Hovedpersonenes tanker er svært konkrete. Ingen høytflyvende filosofiske betrakninger. Kun hva de konkret tenker rundt sine egne handlinger og spekulasjoner rundt hvorfor ting er som de er, og hva de skal gjøre videre.

3. Karakterene er stereotyper med unntak av protagonisten. Else Svendsen er et fargespekter som skifter fra side til side. Alle de andre er som statuer å regne. Vi får vite hvordan de er, og dette vikes det ikke en tomme fra underveis. De gjør nøyaktig det som oppskriften forventer av dem. Psykopaten er psykopat, den slappe lokale politimannen er slapp, den æreskjære etterforskningslederen er står fast ved sine idealer, og den snille venninna er snill.

4. Dialogene er effektivisert. Ingen tomprat. Kun det mest nødvendige blir sagt, og det blir sagt med svært enkle ord. Rett fram. Rett på sak.

5. Nakent språkbilde. Med unntak av alle de datatekniske finurlighetene som må være på plass i en cyber-krim, så eksisterer det ikke fremmedord eller vanskelige formuleringer i teksten. Alt blir fortalt med svært enkelt språk. Du kan gi boken til en 12 åring, og han vil synes den er lettlest og spennende.

Gjennom disse fem punktene så har jeg sikkert ertet på meg en del bokelskere der ute. Dette høres jo ikke bra ut …? Vel … Det er der dere tar feil. Dette er faktisk svært god lesing. Andersen mestrer fortellerkunsten til fingerspissene i sin enkleste og mest naive form. Fortell hva som skjer, og gjør det spennende.

Det sier litt når jeg valgte å legge til side «Flink pike» av Gillian Flynn etter å ha lest 127 sider rett og slett fordi jeg ville lese mer av «Mysteriet». Historien bergtok meg og krøp inn under huden på meg. Jeg var forbannet, sur og oppgitt over at jeg (en litteraturelsker) kunne finne glede i noe så banalt og enkelt som dette. Samtidig så ville ikke historien om Else Svendsen slippe tak i meg. Jeg tok meg i å undre og spekulere rundt boken gang på gang på gang når jeg hadde en liten stund for meg selv.

Nok skryt!, sier du sikkert der du sitter. Javel. Boken har flere åpenbare mangler som gjør at jeg ikke havner helt til topps på skalaen. Flere ganger tok det meg at jeg ikke kunne forstå hvorfor jeg ble så oppslukt av historien. Jeg er jo logikk-freak, og Elsve Svendsen får jo nesten Lisbeth Salander til å virke som en smådum hobbynerd. Det jeg sliter mest med er altså troverdigheten.

«Mysteriet» er en røverhistorie. Disse geniale nerdene gjør ting med en datamaskin som kun Lucky Luke klarer mot sin egen skygge. Politiet gjør et så hårreisende dårlig arbeid med å etterforske alle aspekter at jeg sliter kraftig med å tro på det. Diagnostiserte psykopater (er det en diagnose forresten?) har en påvirkningskraft på vanlige mennesker som må være enhver sosiopats våte drøm. På få uker forandrer de snille, velfungerende og omtenksomme mennesker til blodtørstige vandrende zombier uten snev av empati eller logisk fornuft.

Dramaturgien er imidlertid det som redder boken fra å buklande med sine logiske brist. Det er et driv og en motor i det som skjer som gjør at vi kastes rundt fra det ene dramaet til det andre med en intensitet som jeg ikke har sett siden Stieg Larsson. Jeg blir rett og slett hekta. Vil ikke slutte å lese. Dette altså til tross for at jeg gremmes av historien til tider.

Hva kan vi så sammenfatte ut av det jeg har lest og skrevet. La oss lage en liste til folkens:

1. At bokens tittel er «Mysteriet» er faktisk et mysterium i seg selv. Her var det driv, action og spenning … men ikke noe mystisk.

2. Forfatteren har gjort bevisste valg språklig og litterær som bryter med de fleste vedtatte sannheter. Slik sett så er dette nyskapende og annerledes.

3. Forfatteren har selv designet sitt eget bokomslag, og du verden så bra det omslaget er. Dersom det er sant at bokomslag selger, så blir «Mysteriet» en salgssuksess.

4. Vi har lært at også-fortellinger kan være spennende. At jeg noen gang skulle si det høyt vil nok more en del av mine tidligere elever der ute.

5. Denne boken kommer til å få store doser med både totalslakt og hyllest i landets aviser. Dette er nemlig ikke en bok som en med hånden på hjertet kan katagorisere som middelmådig. Enten så er den genial, ellers så er den et makkverk.

Jeg vil gjerne få avslutte med en liten tanke. Som norsklærer på en ungdomsskole i mange år så har jeg gang på gang blitt konfrontert med elever som spør hva som mangler i teksten når de har fått 5+ og ikke 6. Svært ofte blir jeg svar skyldig. Svaret er nemlig abstrakt. Det er en følelse. Det er «det lille ekstra». Det som en aldri klarer å sette pekefingeren på. Det som gjør at jeg som leser blir engasjert. Slik var det med Vidar H. Andersens bok også. Den har noe ved seg som gjør at jeg blir revet med, interessert, engasjert. Men, ikke faen om jeg klarer å sette pekefingeren på hva det er. Det bare er der. Det er kanskje det som er Mysteriet?

Genialt enkelt … (Ganske enkelt genialt)

Hvor går grensen mellom genialitet og idioti? Finnes det en oppskrift på hva som er bra og hva som er dårlig litteratur? Er det mulig at noen av våre største klassikere egentlig er litterære makkverk, eller at det eksisterer glitrende diamantromaner der ute utgitt på små forlag som får totalslakt av gammel vane?

Dess flere bøker jeg leser dess oftere kommer disse spørsmålene til meg. Av og til rekende som drivved langs et stille elveleie. Andre ganger som en monstertruck som treffer meg i brystet. Hva er god litteratur? Hva og hvem avgjør om noe er kunst? Jeg begriper ikke dette helt. Til tross for at jeg har høyere utdannelse innen litteratur, og har praktisert som norsklærer i 16 år, så blir jeg svar skyldig gang på gang.

Krim med åpen slutt. Genialt eller forkastelig?

La oss se på noen eksempler. I «Elskede Poona» gjør Karin Fossum en dødssynd ved å ikke gi oss svaret på mordgåten. En åpen slutt. I en krimroman er det helt på linje med at presten blotter seg i barnedåpen. Det er uhørt og skammelig. «Der gikk det forfatterskapet i dass«, tenkte jeg, og hadde stor personlig glede av å bruke de siste sidene i romanen som toalettpapir. Men, hva skjer? «Elskede Poona» vinner den ene litterære prisen etter den andre, og Karin Fossum blir hyllet i alle kanaler. «Hun våger å bryte med tradisjonene«, står det … Hun blir genierklært.

Det er da jeg spør meg selv: «Ville hun blitt like godt mottatt av litteraturfiffen dersom dette var hennes debutroman«?

Hypnotisøren klarte aldri å trollbinde meg.

Et annet eksempel er Lars Kepler. Ekteparet bak pseudonymet har gjort braksuksess i Europa med sine krimbøker. Romanene blir beskrevet som sensasjonelt gode, banebrytende og geniale. Jeg har lest «Hypnotisøren« og har til dags dato aldri lest en krimroman med så mange åpenbare mangler og logiske brist. Hovedpersonenes handlinger og tanker er hårreisende lite troverdige. Romanen bærer tydelig preg av å ha to fortellerstemmer som vil ulike ting med karakterene sine. Plottet er ustrukturert og mangler all kontakt med virkeligheten. Er vi så blodtørstige at bare drapene er bestialske og grusomme nok så går vi på limpinnen, og kaller det spennende? Blir det kvalitet bare forfatteren er tilstrekkelig «Pulp Fiction» i sine skildringer?

Genierklært metafor-onani ... — Genierklært metafor-onani …

Av nyere dato kan vi se på «Tilfellet Vincent Franke«. 25 år gammel svensk debutforfatter begår et stykke skrivekunst som nesten mangler sidestykke i svensk målestokk av en ung forfatter. En mørk og tragisk skildring av en uhelbredelig morfinist. Jeg sier i min bokomtale at han bedriver det jeg kaller «metaforonani«. Hver eneste side er så spekket med klisjebefengte metaforer at en garvet norsklærer kan få suicidale tendenser av mindre. I min omtale sto jeg da ovenfor to valg. Skulle jeg velge å si at dette er et helt bevisst virkemiddel, og at det gav romanen det svært uvanlige særpreget som nabolandet har hyllet ham for? Eller skulle jeg gjelde forfatteren med en rusten kniv, og ta det for gitt at han faktisk i sin egen navlebeskuelse ikke oppdaget hvor tragisk dårlig han var til å skrive? Metaforbruken var jo et overkill av de helt sjeldne, og JA det forstyrret definitivt kommunikasjonen med leseren. Feig som jeg alltid er så buklandet jeg midt imellom gullbarrer og hundelort, og safet inn en stødig firer.

En murstein av kjedsomhet ... — En murstein av kjedsomhet …

Hva så med de store klassikerne? Ja, jeg har lest Kafka, og jeg begriper fremdeles ikke et dugg av hva som er så genialt med «Prosessen«. Jeg har lest min skoleobligatoriske dose med Johan Borgen og Mikkjel Fønhus, og undres den dag i dag på hva det var i sokkene som forleggerne deres hadde røykt til frokost, og like underlig: Hvordan jeg kan klare å undervise om disse to litterære pilarene med såpass innlevelse som jeg gjør? Det er gudjammerlig kjedelige greier, og jeg våger meg på påstanden at dersom Johan Borgen hadde levd i dag så ville forlagene begjært ham utredet forAlzheimer dersom han prøvde å selge inn «Lillelord». Makan til seigtflytende sovemedisin skal du lete langt etter. JEG NEKTER dessuten å kaste meg på dansen rundt gullkalven Per Petterson. Har lest noen sider av den, og søvnsikkelet på s.34 tilhører altså meg, dersom du noen gang skulle finne på å låne boka på Håvåsen skolebibliotek (Sorry kjære elever, jeg vet det er litt ekkelt, men dere kan jo ta det som en advarsel…)

En fantastisk bok! ... Eller egentlig ikke ...? — En fantastisk bok! … Eller egentlig ikke …?

Akkurat nå leser jeg «Mysteriet» av Vidar H. Andersen, og nok en gang kommer dette spørsmålet til meg. Er dette en tonedøv forfatter fullstendig ribbet for alt som heter skriveferdigheter, eller er det et stykke skrivekunst av de helt sjeldne? Er dette en bevisst bruk av genialt enkle litterære virkemidler som bør føre ham inn på stjernehimmelen som en av våre kommende storheter? Og, dersom det ikke er det … Hva er det som gjør at jeg eventuelt ikke lar tvilen komme han til gode? Jeg ville utvilsomt gjort det dersom han het Ingvar Ambjørnsen eller Tom Egeland. Da ville jeg tenkt: «Fy flate så genialt bra!«. Nå, derimot, så blir jeg usikker. Kan det være at forfatteren rett og slett ikke kan skrive …? Er det virkelig en mulighet? Ville han ikke da blitt avslørt på veien?

Jeg har allerede sett èn genierklæring av denne romanen. Min bokomtale kan fort bli nummer to. (Jeg høvler over sidene med apetitt like stor som katten når han sluker dovent tørrfor etter vi er kommet hjem fra ferie) Men, like fort kan det bli en totalslakt av de helt sjeldne på min bokblogg … Eller, kanskje feiger jeg ut igjen som den hyenen jeg er …? Hva som skjer vet jeg ikke, for jeg har ennå 170 sider igjen å lese.

Men, en ting er helt sikkert. Er navnet ditt stort nok trenger du ikke bevise dine ferdigheter. Illusjonen om din fantastiske skrivekunst gjør at du kan skrive hva som helst og komme unna med det. Bare spør Karin Fossum 😉

Et mysterium på vent

Mysteriet av Vidar H. Andersen kommer ut i disse dager på Nova Forlag. Jeg har mottatt boken som ebok, og den ligger og roper på å bli lest på Iphonen min. Boken blir nok lest i løpet av mars dersom alt går som planlagt, og jeg gleder meg skikkelig til denne kriminalfortellingen fra en av våre nye forfatterstemmer.

Han er allerede blitt behørig omtalt og anmeldt på nett, og det jeg leser gir meg ikke mindre lyst til å sette igang med mursteinen. Her et utdrag fra digglitt.no sin bokomtale av Mysteriet:

Dette er en massiv krimroman på over 500 sider, og man skulle tro at en slik bok vil dabbe av etter en stund, men nei, her klarer forfatteren å holde spenningen vedlike og lesere tar seg selv i å si jøss! Når handlingen plutselig skifter spor fra det forutsigbare til en ny og uventet retning. Her har forfatteren på en mesterlig måte kombinert en tradisjonell litterær form med en moderne og tidsaktuell form for «cyper-krim».

Vidar H. Andersen er kjent for sine underfundige tekster som er preget av humor og ettertenksomhet. Andersen er forfatter og bokanmelder på heltid. Han har utgitt skjønnlitterære bøker og internasjonale fagbøker innen multimedia. Han har også utviklet en rekke kurs innen markedsføring og nye medier. Andersen er også forelegger og har gitt ut en rekke bøker for forfattere som velger å stå alene. (sakset fra samme bokomtale på digglitt.no)

I Byavisa Moss har de trykket en stor artikkel der Vidar forteller om prosessen rundt «Mysteriet» og utgivelsen. For de av dere som går med en forfatter i magen, så vil jeg så absolutt anbefale denne artikkelen.

Hva handler så «Mysteriet» om? Her er bokens vaskeseddel:

Else Svendsen er utstøtt og mobbet og har beste karakter i alle fag. Hun får livet snudd på hodet da hennes fosterforeldre dør i en bilulykke. Alene lærer hun seg det meste om Internett og hvordan hun kan utnytte det på listig vis. På internett kommer hun snart på sporet av hackeraktiviteten til Jens Ås, datageni og psykopat. Hun forelsker seg i ham og blir dratt inn i hans kyniske og psykologiske spill. For sent oppdager Else at hun har gått i en felle og hun blir dømt for drapet på hans mor. Jens arver millioner, men er ikke forberedt på at Else er planlegger en utspekulert og grusom hevn.

Lederen for Politiets Kvalitetsavdeling, Jonas Wang, åpner Elses sak på nytt. Han finner spor som støtter Elses uskyld. I mellomtiden rømmer Else fra fengselet og Jonas og avdelingen hans følger sporene etter henne og Jens. Når sannheten om mysteriet Else kommer fra uventet hold, får han sjokk.

På søndag hadde Beathe selv en liten smakebit fra boka. Hun og jeg har det visst med å lese de samme bøkene samtidig. Les hennes fine lille smakebit fra «Mysteriet» her.

Om boken er så bra som folk sier, ja så har vi en skikkelig godbit i vente. Det gjenstår å se, men jeg synes det er både viktig og riktig at vi som blogger om bøker også tar oss tid til å blogge om bøker som kommer ut i mindre opplag på mindre forlag, slik vi blant annet har gjort med Smertens Aveny, og Lydløs Trompetisme

Fin tirsdag til alle dere der ute 🙂