Mannen som ikke ville – En studie i naivisme

Mannen-som-ikke-villeGjør dere klar for skolebenken folkens. I dag skal norsklærer Tangen gi dere et lynkurs i litterær naivisme, og utgangspunktet for denne lille seansen er en roman som først ser dagens lys i august. Et skoleeksempel på sjangeren som norsk litteratur knapt har sett siden Erlend Loe briljerte på nittitallet. Vi tar et dypdykk i Vidar H. Andersens «Mannen som ikke ville».

Romanen kommer ut på Nova Forlag i august, samme forlag som i vår publiserte Andersens debutroman «Mysteriet«. Forskjellen denne gang er at denne romanen (i tillegg til å romme bare en femtedel i omfang) kun blir gitt ut som E-bok. Et valg som forlaget og forfatteren er enige om, og som kanskje en del stusser litt på, sett på bakgrunn av suksessen som «Mysteriet» har i innbundet form. Den diskusjonen lar jeg ligge her.

«Mannen som ikke ville» er historien om han som vi alle kjenner, men aldri blir kjent med. Han vi ser hver dag, men som vi aldri legger merke til. Han som gjemmer seg i mengden, og bare flyter med på lasset. Kjell er en av disse. 54 år, singel, og jobber ved samlebåndet på en sjokoladefabrikk. Alltid punktlig. Ryddig, strukturert og totalt uten ambisjoner. Tilsynelatende grå, kjedelig og pregløs. Men … Er det egentlig sånn det er?

I denne historien blir vi kjent med Kjell gjennom en i utgangspunktet helt ordinær arbeidsdag på sjokoladefabrikken, og gjennom hans tankeflukter tilbake i tid til diverse episoder i livet som har satt sine spor.

Med disse ordene har jeg allerede satt tankeprosesser i gang inne i hodet ditt. Du har begynt å lure på hva det er som skjer med kjedelige Kjell denne dagen som er så opprivende at det er verdt å skrive en roman om? Svaret får du ikke uten at du fullfører dette innlegget (eller leser boka), og da kun i form av økt sjangerkunnskap. Med andre ord ingen spoilere her…

Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme. Det viste han helt tydelig med sin debutroman «Mysteriet», og han manifesterer dette uttrykket i «Mannen som ikke ville». Uttrykket er det som i litterære kretser gjerne går under benevnelsen «Naivistisk minimalisme». Det er godt mulig forfatteren er sterkt uenig i at jeg setter ham i  en bås, men jeg tar meg friheten åkke som.

Skal vi forstå hva dette uttrykket innebærer så må vi se litt nærmere på de to begrepene «Naiv» og «Minimalisme». Naiv blir definert som noe naturlig, umiddelbart, barnslig, enfoldig og litt troskyldig. Naivisme handler altså om det umiddelbare, enkle og troskyldige. Blander du dette med minimalisme, som betyr å begrense alt, og kun ta med det nakne, uvaskede og enkle i språket, så står du egentlig med fasiten i hendene.

«Mannen som ikke ville» er et prakteksempel på slik litteratur. Det er på høy tid … I norsk litteraturhistorie finner vi nemlig svært få store navn som sitter på denne grenen. Erlend Loe er vel den største av dem, men vi har også novellister som Kjell Askildsen og Øystein Lønn. Internasjonalt blir dette likevel beregnet som en «nordisk» sjanger. Mye grunnet navn som Arto Paasalinna og Jonas Jonasson. Sjangerens popularitet kan nok knyttes til utstrakt bruk av humor. Den troskyldige og enfoldiges tanker og handlinger har en egen evne til å bli humoristiske, men (og det er faktisk et men) dette er ikke et krav til sjangeren. Det ikke være morsomt. De som leser Jonas Jonassons «Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant» tror kanskje at de elsker naivistisk minimalisme fordi den var så morsom. Disse leserne vil nok ofte (som meg) bli kraftig skuffet når de finner ut at stilen ikke krever at det skal være så morsomt. Jeg gjespet meg for eksempel gjennom Paasilinnas «Adam og Eva«, men boken blir hyllet omtrent alle andre steder enn hos meg 😉

Vidar H Andersen følger oppskriften til de store mesterne i sin siste historie. En enkel, hverdagslig og litt enfoldig mann. Han møter enkle, hverdagslige og enfoldige utfordringer i dagliglivet. Vi får vite hva han tenker, sier og gjør, mens følelser kun blir nedbrutt til «han ble sint» eller «han ble lei seg» osv. Ingen utbroderende miljøbeskrivelser, svulstige metaforer, underfundige symboler eller driftige nyord. Her sies bare det som er nødvendig for den historien han vil fortelle, og ingenting mer. Det samme gjelder språket. Det er enkelt og naivt. Ingen fremmedord eller gåtefulle benevninger. Ingen fagsjargong. Dette er ikke Dan Brown. Du trenger ikke være kunsthistoriker for å forstå denne romanen. Selv Kjell Hansen ville forstått denne romanen.

Finnes det noe under historien i «Mannen som ikke ville»? Er det flere lag her, eller er dette bare en enkel livsskildring gjennom en vanlig manns tanker på en helt ordinær dag i livet? Joda … Det er noe her. Det er den evige undringen. Den finnes i mange naivistiske fortellingen. Undringen om hvorfor folk blir som de blir. Hva det er som får dem til å gjøre de tingene de gjør. Slik er det også her. Andersen skriver det selv i innledningen til boka:

«Noen sier at de som har beina godt plantet på jorda, ikke kommer av flekken. Da kan man jo også tenke at for å komme seg dit de plantet dem så godt, må de ha opplevd noe før de bestemte seg for å plante beina akkurat der»

Her ligger essensen i denne romanen. Det er en helt ordinær dag i Kjell Hansens liv, og det skjer ingen store omveltninger, men det som skjer vil forandre ham for alltid. Han tar omsider et valg som vil endre kursen. For er det slik at de som alltid unngår konflikter… De som er pliktoppfyllende og ryddige mønstermennesker er de mest ansvarlige? Kan ikke de være de mest uansvarlige av dem alle? Jeg mener det…

Jeg mener «Mannen som ikke ville» nesten er en oppvekstroman (i så fall verdens tynneste), og at det viser oss en mann som først 54 år gammel tør å ta skrittet fullt ut og bli voksen.

Mange vil sikkert spørre om jeg likte boken. Vel, jeg er ingen stor tilhenger av stilarten. Jeg likte «Mysteriet» svært godt ettersom det var et uventet og spennende brudd med en innarbeidet sjangeroppskrift. «Mannen som ikke ville» er en rendyrket naivistisk roman, og da blir jeg automatisk mer lunken. Det er en smakssak. Men, jeg har ingen problemer med å se at dette oser av kvalitet innen sin sjanger. Såpass fagmann er jeg. Å være norsklærer er ikke et yrke det er en kronisk tilstand. Jeg kjenner igjen et Picassobilde når jeg ser det, men ikke ti ville hester ville fått meg til å like det … Slik er det nok også med meg og denne sjangeren, selv om Hundreåringen var et hederlig unntak. Men, det var rett og slett fordi den var morsom, ikke fordi den var naivistisk.

20.000 grunner til å kikke her!

20000visitorsJa, her går det unna… Syntes det var stort når bloggen min rundet 10.000 besøkende etter fire måneder, men allerede nå passerer vi altså 20.000 lesere her inne. Dette er et fantastisk tall som jeg nesten ikke klarer å forholde meg til, men feires må det, og som alltid så er det dere som vinner på det. Bli med på giveawayfeiring!

Denne gangen har jeg selv valgt ut fire av de beste bøkene jeg har lest så langt i år, og som jeg mener fortjener flere lesere der ute. Fire vinnere vil få en bokskatt i posten. En bok jeg garanterer vil falle i smak (Vel å merke dersom du har like god smak som meg…)

De fire bøkene du kan vinne  er disse:

Mysteriet1. MYSTERIET av Vidar H.Andersen. Nova Forlag

En annerledes krimbok. Vidar H. Andersens skrivemåte er helt spesiell, og historien han har komponert sammen fengsler deg fra første stund. Jeg gav boka terningkast 5 på bokelskere.no , og i anmeldelsen min omtaler jeg boka som en mystisk genistrek. Jeg er forøvrig også sitert med en blurb på bokas bakside. Denne krimmen har blitt en snakkis rundt om i det bokinteresserte Norge, og det er ikke uten grunn. Den er noe helt spesielt. En krim som skiller seg ut i mengden.

Divergent2. DIVERGENT av Veronica Roth. Schibsted Forlag

Dette er uten sidestykke den beste YA-boken jeg har lest. Etter min mening slår den «Dødslekene» i sokkene, og Schibsted har gjort et scoop når de signerte Veronica Roths triologi. Dette er første bok, og nr.2 kommer på norsk i januar. Rå, fengslende og spennende. I min omtale av boken så skrev jeg at Divergent er et mesterverk, og det står jeg inne for. Utrolig fasinerende dystopisk plott med en en helt unik twist. Skal du anbefale en bok til ungdommer i sommer så skal du anbefale denne. Boken er forøvrig under filminnspilling as we speak.

Flink Pike3. FLINK PIKE av Gillian Flynn. Font Forlag

Noen elsker Gillian Flynn, og jeg er så absolutt en av dem. Dette har vært vårens storselger, og den desiderte vinneren i årets påskekrimhyller. Det er ikke så rart. Nok en gang en krimbok som overrasker leseren. Den har en herlig vending som jeg digget, og som gjorde at boka ble noe helt annet enn det du tror når du starter lesingen. Herlig språk, mye fandenivoldsk humor og et pirrende mysterium. En fabelaktig flink pike var tittelen på min omtale av boka. Gled deg dersom du blir den heldige vinneren, for dette er en av de STORE titlene i 2013.

X4. X av Helge Thime Iversen. Juritzen Forlag

Jeg kliner like godt til med en debutant i krimfamilien her. Denne kriminalromanen er ambisiøs. Her går tempoet lynkjapt, og en må virkelig henge med i svingene. Handlingen strekker seg langs hele Norges land i jakten på den mystiske fingermorderen X, og jeg slukte boken på et par dager. Omtalte boken som X-tremt spennende i min anmeldelse, og jeg har stor tro på at Helge Thime-Iversen er et navn vi kommer til å få høre mye mer fra i årene som kommer. Når han debuterer med slik kvalitet så tør jeg nesten ikke tenke på hva som venter når han får trening i å skrive krim.

Klikker du på bildene av bøkene, eller på tekstlinkene så kommer du direkte til min omtale av bøkene. Superlativene kommer like tett som klisjeene gjør i Kepler 😉

VIL DU VINNE EN AV BØKENE?

Hva skal så du gjøre for å delta? Vel … Du skal ta de 4 bokomtalene og plassere dem i den rekkefølgen du tror de ville stått dersom jeg skulle rangert dem etter mest besøkte innlegg på bloggen min. Dersom flere enn fire personer får rett rekkefølge så trekkes vinnerne blant disse. Skriv direkte inn i skjemaet for å delta i konkurransen.

Frist for deltakelse : Søndag 9.juni kl. 18.00. Vinnerne blir presentert på bloggen og tilskrevet på mail.

Kjør på og hiv inn ditt tips!

En litt annerledes April …

Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden….

Januar, Februar og Mars har kanskje sin forfrosne  ishjertesjarm, men jeg er et løvetannbarn og velger meg April. Ut av karrig jordsmonn strekker jeg armene opp mot himmelen og forbanner mørket og alt hans vesen. I April klamrer jeg meg fast til hver minste lille solstråle, og rir den langsomt til jeg har tappet den tom for dens livgivende proton av energi. I April er det mann mot natur i en siste kamp om tilværelsens eksistens.

Verandadøren står på gløtt. Knirker og jamrer i beklagelse over vinterens stillstand. Katten freser mot dørens klagesang, og døra er Flink Pike og holder klokelig kjeft for en stakket stund. Katten er mannevond, og det er ikke bare jeg som vet det i dette huset. Eksteriøret har forlengst innfunnet seg med sin plass i hierarkiet. Selvtilfredsheten lyser av pelsdotten i det den vagger ut gjennom dørsprekken, mett av dage og dvorsk etter måneders vinterdvale. Mysteriet, slår det meg,  er egentlig hvordan kattedroget kan passere dørstokken uten å få flis i vommen.

Jeg røsker tak i en forvitret solstol som novemberstormen fant det for godt å legge igjen på terassen. Slår den ut og myser mot den forræderske aprilsola. Den som lar deg tro at du kan kaste klamme ullklær og møte verden naken. «Jeg stråler på deg og gir deg varme«, sier den, men alt den gir deg er bronkitt og blærekatarr. Jeg følger kattens målbevisste vagging med øynene. Etter at snømannen vandret heden for en måned siden er det naboens tulipanbed som har pekt seg ut som latrine. Det skal han ha katten, han skiter ikke i eget bed.

Katten er ikke bare mannevond. Han er også i overkant arrogant til katt å være. Enser ikke sigarettrøykskyen som ligger som et teppe ved naboens garasje. Uten det minste anstrøk av bluferdighet driter katten i alt og alle, og aller mest i naboens bed. En rallende hostekule ljomer gjennom nabolaget da de to tilårskommede Guds skapninger får øye på hverandre i syndens øyeblikk.

– Ditt forbanna forpestede jævla KRYP! I stormens stillhet når budskapet synderen tidsnok til at han lurer døden med ett sekund. Smidigheten har tydeligvis ikke forlatt den giktbrudne grakatten, men det er verre stilt med kallen. Foten som var ment å treffe 7 kilo pels forsvinner i løse lufta og etterlater seg et menneske i ubalanse. I et brøkdel av et sekund står tiden stille som et tablå. Naboens forbausede uttrykk i øynene i det øyeblikket han innser at han ikke har stått med vekten på ett ben siden Berlinmuren falt. Kattens selvtilfredse glis over tingenes tilstand. Jeg, som tar et bilde av opptrinnet med mitt indre kamera, og merker bildet i hjernebarken med Eselører for all framtid.

Sekundet senere har tyngdekraft og rotasjonskraft manifistert fysikkens regler en gang for alle. Naboens sigarett er det siste som treffer bakken. Om han ikke klarte å redde lårhalsen i forsøket på hel volley, så var det alltids et trekk eller to igjen av Teddyen uten filter. Jeg tok meg selv i å undre om det var en bevisst handling fra kallens side. Jeg tenkte alltid slik før jeg ble Endelig voksen. Det var ikke så nøye om beina brakk i fallet bare ikke ølflaska gikk i knas. Katten på sin side fullførte likegodt ærendet han var kommet for, før han luntet tilbake til verandadøra. Den åpnet seg ærbødig i vindpustet og bøyet av for husets herre.

Men naboen ble aldri mer spurt …