Friske takter fra ny mann med gamle koster

NådegiverenJan Boris Stene er mannen jeg snakker om, og i fjor kom han ut med sin debutkrim «Nådegiveren» på Vigmostad Bjørke forlag. En forfriskende miks av nytt og gammelt. En ekte norsk Sherlock Holmes historie. Helstøpt klassisk mysterie-krim fra Trondheim under første verdenskrig. Dette er virkelig en godbit for de som savner Arthur Conan Doyles historier om detektiven og hans doktorvenn.

For det er akkurat det han gjør debutforfatteren. Han gir oss en genial og eksentrisk norsk detektiv, og en fortellende jordnær doktor som løper detektivens ærender. Alt lagt til en tid cirka 30 år etter Holmes legendariske vandringer på jakt etter hunder i Baskerville og andre mer eller mindre lovlydige skapninger.

Kan en ny norsk forfatter gjenskape noe av den mystikken, spenningen og nerven som vi kjenner så godt fra Doyles bøker? Svaret er både ja og nei. Stene er naturlig nok ikke på samme nivå som mesteren, det ville jo vært en norsk krimsensasjon. Når du har så store sko å fylle så er du dømt til å mislykkes. Det er ikke som å hoppe etter Wirkola. Det er som å hoppe etter Wirkola på jetski med ett bein og bind for øynene.

Nå tror jeg heller ikke Jan Boris Stene har lagt lista der oppe. Hans norske historie om privatoppdageren Falkener og hans fortellerstemme, doktor Wilberg er slik jeg ser det en hyllest til mesteren og sjangeren. Det er et troverdig, forseggjort og kløktig forsøk på å gjenskape magien fra Doyles bøker. Ser vi på «Nådegiveren» i det perspektivet må jeg si meg kraftig imponert over Stenes arbeid. Her er nemlig ingenting overlatt tilfeldighetene. Historien passelig innfløkt, løsningen genialt enkel, men uten at leseren ser det før Falkener forteller oss det elementære, og et tidsriktig språk og miljø. Det har kostet Jan Boris Stene adskillige timer med research for å klare å gjenskape Trondheim anno 1917, og enda flere å tilpasse språket og fortellerstemmen datidens sjargong og begrepsbruk. Utrolig godt gjort.

Samtidig er dette, akkurat som i Hans Olav Lahlums sekstitallsmysterier, noe av svakheten med boken. Det er slitsomt å lese et så gammelmodig språk. I starten er det litt morsomt og annerledes, men etter en stund blir det trøttende. Jeg skjønner at det må være slik for å skape den rette atmosfæren, men er personlig ikke så glad i å lese det. Det er historien som gjør meg oppslukt, ikke om språket er tidsriktig.

En annen ting forfatteren bør jobbe litt mer med frem mot neste bok er opprullingen. Den blir alt for omstendelig. Den klassiske «alle mistenkte samles i et rom for å få løsningen» er veldig lang, og vi får dessuten et enda lengre etterord for å manifistere Falkeners teorier. Spenningen er på mange måter utløst nesten hundre sider før boken er ferdig, og her kunne forlagets redaktør godt ha veiledet forfatteren til å fortette handlingen en god del.

Konklusjonen blir likevel at dette er en bok jeg anbefaler dere som leser klassiske krimmysterier. Spesielt dersom dere er glad i gamle gode britiske gåter og mysterier. Ikke se på boken som en kopi av Holmes og Watsons bravader. Se på den som en hyllest til sjangeren og fortellerstilen. Jeg er mektig imponert over hvor gjennomført denne boken er, og det arbeidet forfatteren har lagt ned. Det må ha kostet både blod, svette og tårer. At alt foregår i Trondheim er forfriskende, og skaper også en nysgjerrighet hos meg som leser. Nå venter jeg i spenning på neste kapittel i serien. Well done mister Stene. Very well done!

En ikke fullt så flink pike …


Piken på togetSommerens store snakkis i krim-Norge er allerede kåret. Det er «Piken på toget» av Paula Hawkins. Bazar Forlag har gjort en kjempejobb med å «hype» boka inn mot et forventningsfullt publikum, og heldigvis så holder boka mye av det som forlaget lover. «Piken på toget» er en fengende fortelling der du ikke kan stole et eneste sekund på fortelleren. Det gjør at du som leser blir fengslet i et mysterium som vokser, og i et miljø der ingen karakterer har sitt på det tørre. Her finnes ingen «Flink pike». Dette er uskikkelige piker og menn vevd sammen i et skjebnefellesskap som sakte men sikkert får frem det aller verste i dem.

Først en advarsel: Er du på utkikk etter en skikkelig nervepirrende krim som får deg til å hive etter pusten i redsel og frykt, ja så kan du like godt sette denne boka tilbake i hylla. Da kan du lese «Stalker» av Lars Kepler for eksempel. Er du derimot på jakt etter en bok som limer deg til boksidene, og som ikke slipper tak i deg før siste side er lest, så kan så absolutt «Piken på toget» være noe for deg. Romanen har nemlig en historie som fascinerer deg, skaper undring, jager deg videre, og som får deg til å traske hvileløst omkring hver gang du er forhindret fra å lese. Jeg opplevde mye av det samme med «Flink pike» som mange sammenligner denne boka med, men også med «Sannheten om Harry Quebert-saken» som var fjorårets sommerlesing for mange. Jeg skjønner godt sammenligningen, og vil prøve å forklare hvorfor.

Alle disse tre bøkene har nemlig ett fellestrekk. Den upålitelige fortelleren. Forfatteren som duller deg inn i en trygg «sannhet» som han i neste omgang gruser til det ugjenkjennelige. Du blir lurt trill rundt, og alt du trodde var virkelighet, viser seg å være dikt og forbannet løgn. En upålitelig forteller har hele tiden en joker i bakhånd, og som leser vet du etterhvert at du blir lurt, men du blir like sjokkert hver gang når jokeren kommer på bordet. I «Flink pike» får vi servert historien fra en synsvinkel i starten. En synsvinkel der vi forstår at hovedpersonen har et ganske så fordreid bilde på virkeligheten. For sannheten står nemlig skrevet i pikens dagbok. Så viser det seg i andre del av boka at dagboka er ren dikting som er skapt for å nagle hovedpersonen til et drap som aldri har skjedd. I «Sannheten om Harry Quebert-saken» får vi hovedpersonens synsvinkel hele veien, men vi blir lurt trill rundt av at en av karakterene lider av en mental forstyrrelse som gjør at alt denne personen sier viser seg å være oppdiktet. Dette får fatale konsekvenser for hovedpersonen.

I «Piken på toget» blir vi forledet til å tro på karakterene sett gjennom denne pikens øyne. Hennes versjon blir mellom linjene lagt fram som fasiten, men det viser seg ganske snart å være totalt feil. Piken er tungt inne i alkoholismen, og hva hun gjør, tenker, hører og sier når hun er beruset stemmer ikke med virkeligheten. Dessuten har hun store hull i hukommelsen. «Blackouts» som skaper frustrasjon og redsel både hos hovedpersonen og hos leseren. Vi får aldri hele bildet, for Rachel husker jo egentlig ikke hva som skjedde. Eller gjør hun det? Synsvinklene skifter dessuten mellom alkoholikeren Rachel i nåtid, hennes ex-mann sin nye kone Anna også i nåtid, og den forsvunne Megan i fortid. Alle tre synsvinkler er i jeg-format, noe som er et velkjent forfattertriks for å øke troverdigheten til karakteren. En jeg-person lyver ikke. Han eller hun er til å stole på, for vi får alltid vite hvordan ting egentlig henger sammen. Det blir som å lese dagbøker fra hendelsene. Vi tror på dagbøker. De forteller sannheten. Vi glemmer at det er den subjektive sannheten som kommer for en dag.

Handlingen i «Piken på toget» tar utgangspunkt i den sterkt alkoholiserte Rachel som gjennom togvinduet observerer et par som bor i et hus langs togsporet. Hun ser dem hver dag, og danner seg egne bilder av hvordan disse to har det. En dag ser hun imidlertid at en annen mann kommer ut i hagen og kysser den kvinnen hun har fulgt i årevis fra togvinduet. Dagen etter forsvinner denne kvinnen sporløst. Her ligger mysteriet. Hva har skjedd? Rachel gjør hva hun kan for å «hjelpe» etterforskningen, men roter seg med det inn i dramaet med hud og hår. I starten virker alt så troskyldig og idyllisk, men ganske fort kommer udyrene til overflaten. Ikke en eneste av de involverte karakterene er til å stole på. Det lille nabolaget er så langt fra en idyll som det går an å komme. Her er det utroskap over en lav sko, mengder av vold i nære relasjoner, tungt rusmisbruk og drøssevis av hemmeligheter, skjulte agendaer og løgner. For hver gang du tror du har skjønt noe, kaster Hawkins deg rundt i en ny loop med den upålitelige fortellerstemmen sin, og du er back to basic.

Jeg vil ikke kalle boka en krim. Ja, det er et mysterium og en savnet kvinne som det kan ha skjedd noe forferdelig med. Likevel, så er det ikke løsningen på Megan-gåten som driver leseren. Det er de evinnelige twistene som gjør at du blir både forundret, forbannet og enda mer nysgjerrig. Det er som å se på et trylletriks gang på gang. Du vet det er noe lureri, men du klarer ikke å se trikset uansett hvor mange ganger du ser. Til slutt blir det en besettelse. Du bare MÅ finne ut av hva som egentlig ligger bak det forbaskede trikset.

Kvaliteten i romanen ligger i tillegg til den upålitelige fortelleren i Paula Hawkins fantastiske evne til å skildre en alkoholikers mareritt. Her er det ingen romantisering ute og går. Alle vi som i en eller annen periode av livet har kjent en alkoholiker, kjenner så alt for godt igjen hver minste lille detalj i det som blir beskrevet. Ingen forfatter skriver i et vakuum sies det, og jeg vil våge å påstå at enten så har Hawkins selv en historie med alkoholisme i bagasjen, ellers så har hun hatt en alkoholiker tett innpå kroppen for en lengre periode av sitt liv. Så bra kan det ikke skildres gjennom research alene. Det må personlige erfaringer til. Dessuten synes jeg hun skriver veldig godt, og i motsetning til flere som har «slaktet» boka, så mener jeg hun har klart å skape flere gode og troverdige karakterer. Sammensatte mennesker som alle har en historie å fortelle.

Det er litt kleint å skulle skryte av en «snakkis» som alle hyper og hauser opp, men for en gangs skyld mener jeg virkelig at hypen er velbegrunnet. Det er ingen tilfeldighet at denne boken har slått så godt an i alle land den har blitt lansert i. Det handler til syvende og sist om kvalitet. OG om et knippe fæle og uskikkelige piker.

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5