Mørke rom – GEIR TANGEN

Mine favoritter blir film!

Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch

I dag er den rette dagen for dette innlegget. Det er 17.januar. På kinolerretet har to filmer premiere. «Boktyven» kjenner vi alle til som et moderne litterært mesterverk. Om det blir like bra film av det vites ikke, men det er jo lov å håpe. For meg personlig derimot så er det ikke den filmen som står øverst på ønskelista når jeg entrer kinosalen. Som krimelsker så har denne datoen stått hamret inn i marmor i månedsvis. 17.januar 2014. Kinopremiere – «Kvinnen i buret«.

Ja, i dag skjer det endelig. Første bok i Jussi Adler-Olsens krimserie om Avdeling Q kommer på film. Det skal bli både gøy og spennende å se hva filmskaperne har klart å gjøre ut av fantastiske Carl og Assad. Vet jeg blir skuffet når jeg kommer til sistnevnte. De har gjort ham mørkere, mer machomann, med mindre humor. Et stort feilgrep etter min mening, men slik er det når bøker blir film. En får det aldri helt som en vil. Kvinnen i buret er en utrolig spennende bok, mye grunnet den klaustrofobiske spenningen rundt kvinnen som befinner seg i buret. Klarer de å gjenskape den på film? Svaret får vi i kveld.

Dette blir et utrolig godt filmår for meg. Hele fem av bøkene jeg leste ifjor kommer på film i år. Den ene har jeg allerede sett. Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant var fornøyelig på film også, men ikke i nærheten så morsom som den er i bokform. Kvinnen i buret kommer altså i dag, mens jeg må vente litt på de tre neste. Det er det verdt, for om noen hadde bedt meg velge tre bøker fra ifjor som jeg kunne tenkt meg å se på film så ville alle disse tre stått svært høyt på lista.

Først av alt «Divergent». Du verden for en bok! Eneste gangen en ungdomsroman har slått beina fullstendig under meg. Jeg måpte av begeistring mens jeg leste, og jeg tror jeg gleder meg mer enn kidza til filmen kommer i mars. Elsker rollebesetningen, og traileren får det til å gå gåsehud nedover ryggen på meg av begeistring og forventning. (Kødder ikke, jeg er litt i 1D-modus når det kommer til Divergent) Traileren viser en «Tris» som treffer 100% med slik som jeg så henne for meg i boka. Innertier deluxe, mens «Four» er totalt skivebom. Alt for ung. Alt for spinkel. Alt for slack. Blæh!… 😉

Ben Affleck i rollen som Nick Dunne i filmatiseringen av Gillian Flynns "Flink Pike" — Ben Affleck i rollen som Nick Dunne i filmatiseringen av Gillian Flynns «Flink Pike»

Så har vi de to bøkene jeg leste, og elsket, av Gillian Flynn i fjor. Både «Flink pike» (Gone girl) og «Mørke rom» (Dark spaces) filmatiseres i vår, og kommer ut til høsten. Min kjære søte, herlige, avskyelige og motbydelige Libby Day skal på film. Hi-hi … Det må være tidenes utfordring for en skuespiller å ta tak i. Gjett om jeg gleder meg. Det samme kan jo sies om et par av karakterene i «Flink pike». Lurer fælt på hvordan de vil klare å fikse den fenomenale twisten i boka. Ikke lett å gjøre om til film uten å ødelegge spenningen, spør du meg. Å se hvordan Ben Affleck toker rollen som Nick Dunne blir også moro å se. Han kjenner jeg først og fremst som komiker, og Nick er ikke spesielt morsom…

I Norge kommer det jo også en godbit i år. Lars Saabye Christensens storverk «Beatles» blir til film. En murstein av en bok, så her skal det godt gjøres å ikke skuffe leserne når alt skal presses inn i en og en halv time kinomoro. Kjenner jeg er litt skeptisk her. «Beatles» burde blitt TV-serie slik som «Halvbroren». Det skal godt gjøres å gjenskape den dynamikken som de fire unge guttene hadde i boka på lerretet når alt skal skvises inn på 90 minutter. Men, jeg gleder meg … Klart jeg gjør det. Beatles er jo en av mine store norske favorittbøker, og i min litterære verden langt større enn «Halvbroren».

Finn fram popcornet. Slukk lysene. Snurr film!

En litt annerledes februar …

Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden….

Ordene fra januar dirrer fremdeles som en kjølig tone i ryggmargen mens årets andre måned langsomt er på vei ut av sine Mørke rom.

Katten har våget seg ut på trammen og slikker livgivende lys fra en blek sol. Han hutrer fremdeles. En lett skjelving i pelsen over ryggen i musisk takt med naboen som slår floker.

Vinteren er Satans verk, slår jeg fast. Det fantes ikke neglebit, rimbarter eller gåsehud i Adam og Evas paradis. Jeg gripes av drømmen om en gang å slippe tak. Aldri mer iføre meg raggsokker og stilongser som klør. En evighetssommer der solen aldri dør. Mitt eget Cafe del Màr i solnedgang. En tilstand der hvert eneste døgn omsluttes av det evige lyset fra solen. Et sted der februar ikke er til.

Jeg ser på rimet som har lagt seg som et hvitt glitrende dekke i gresset utenfor. Et nakent testament fra solens fravær gjennom mørketiden. En påminnelse om at vi er her på lånt tid. En dag vil også vi gå inn i en mørketid som dekker oss med rimfrost. Vil jeg i det hele tatt stå nevnt i en Journal 64 år fra nå? Vil det være et eneste spor av meg igjen på denne snurrende tidsmaskinen? Eller vil jeg, som de hvite frosne gresstråene, skaffe meg nytt liv fra dype røtter som tåler mørketid og tele. Er jeg fremdeles et potensielt liv når kulden fanger meg der fremme?

Jeg hutrer, og tar et fastere grep om ullpleddet jeg har rundt meg. Kjenner at kroppen fremdeles jobber med å slite i stykker de siste influensavirusene som har formert seg i kroppen min uten min tillatelse. En internering. Et overgrep. En fallitterklæring over mitt skrøpelige forsvarsverk. Min kropp vil aldri få et Magellans Kors reist til ære for den kampen som ble vunnet mot fienden. Det er en lydløs seier som venter. Stillheten etterpå føles mer som en lettelse. Ingen jubel. Ingen marsjerende opptog. Ingen fanfaner som kan bevitne at slaget er vunnet. Bare stillhet og søvn. Langsomt vil kroppen atter en gang våkne til liv og i sitt eget speilbilde bevitne at krigen er over. En usynlig seier …

Ennå er den ikke her, seieren. Det vil ta tid. Frelseren holder sin hånd over meg i mine hustrige feberfantasier. Vokter, vaker og beskytter. Jeg våkner av en solstråle. En enkelt stråle som sniker seg inn mellom persiennen og treffer meg i øynene. En mikroskopisk stråle av energi og varme, men likevel ispedd uendelige mengder med håp og lovnader om bedre dager etter dette. Varmere dager. Dager da katten kan krølle seg sammen på trammen uten å få frostskader på bjellene. Dager da naboen kan kassere dundyna og nyte sin sigarettrøyk i fred for den beskjemmende frostrøyken. Dager da kroppens kamp mot virus bare er et vagt ubehagelig minne fra en litt annerledes februar …

Jeg venter på en flink pike

På søndag ble jeg ferdig med Gillian Flynns andre roman «Mørke rom». En leseopplevelse av de sjeldne. Dagen før kom Flynns tredje, Flink Pike, dalende ned i posten fra Font forlag. Jeg takker, bukker, og gleder meg til å lese en ny bok fra mitt nye amerikanske bekjentskap.

Som leser blir jeg alltid glad når jeg kommer over noe som er litt utenom det vanlige. «Something odd» som de sier på engelsk. Mørke rom var en slik opplevelse. Nå håper jeg «Flink pike» klarer å gi meg den samme leseopplevelsen.

Det er altså Forlaget Font som har klart å knytte til seg denne evnerike forfatteren med den helt spesielle stemmen. De skriver på sine nettsider følgende om forfatteren Gillian Flynn:

GILLIAN FLYNN er journalist og forfatter. Hun var i flere år filmkritiker i bladet Entertainment Weekly. Flynn debuterte i 2006 med romanen Sharp Objects. For Mørke rom ble hun nominert til den amerikanske Edgar-prisen og vant to britiske Dagger-priser. Gillian Flynn er kjent for norske lesere gjennom sine to første bøkerÅpne sår og Mørke rom. Denne tredje boken er hennes definitive gjennombrudd, og Flink pike (originaltittel: Gone Girl) har ligget på amerikanske 10 på topp-lister siden utgivelsen og solgt i mer enn 2 millioner eksemplarer.

Her er litt om boken «Flink Pike», også hentet fra forlagets sider:

Hvor godt kjenner du egentlig den du tror du elsker og blir elsket av? Dette spørsmålet må Nick Dunne stille seg på sin femårs bryllupsdag, da hans kone Amy plutselig blir sporløst borte. Politiet mistenker – nærmest av gammel vane – ektemannen. Når de undersøker datamaskinen hans og finner spor av suspekte søk, og venner av hans kone Amy forteller at hun den siste tiden var redd for ham og holdt flere ting hemmelig for ham. Nick bedyrer at han er uskyldig. Han kan heller ikke forklare stadige telefonoppringninger. Men hva med den tilsynelatende bekymringsløse oppførselen hans og den forhøyede livsforsikringen, og fremfor alt, hvor er det blitt av Amy – søte, flinke, uskyldige Amy? Med sitt varemerke – et suverent fortellergrep, en tidvis beksvart humor, drivende spenning og en dyp innsikt i forkvaklede menneskesinn – har Gillian Flynn skrevet en oppslukende og utspekulert thriller om kjærlighetens uhyggelige vrangside.

Dette høres ut som en bok som nok en gang vil få det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Så får vi se om den lever opp til de høye forventningene. Jeg gleder meg iallfall enn så lenge. Vil du ha en liten smakebit på forhånd, så kan du klikke på lenken nedenfor. Beathes Bokhylle hadde denne som sin «Smakebit på en søndag» 03.02