Mikael Brenne jager rotter

rottejegerenJeg har dette året lest meg gjennom Chris Tvedt sin advokat-krimserie om Mikael Brenne. Enda har jeg de to siste bøkene igjen i serien, og må nesten holdes i tømmer for å ikke kaste meg over dem med en gang. Den fjerde boken i serien «Rottejegeren» skiller seg litt fra de forrige tre, men fremdeles glitrer Chris Tvedt som spenningens mester her på Vestlandet. Han har en egen evne til å skrive spenningsscener på en måte som gir leseren paranoide trekk. De grufulle scenene fra et forlatt høyfjellshotell i «Rottejegeren» var rett og slett vanskelig å riste av seg etter endt lesing.

Jeg har vært en ivrig leser av Chris Tvedt siden jeg leste første bok i serien. Av og til skjer nemlig dette spesielle der en forfatter og en leser finner kjemien. For meg er denne magien hjertelig til stede når jeg leser Tvedts gode penn. Hans måte å komponere vanntette plott, veksle mellom nervepirrende spenningsscener, mikse inn en del suspense fra rettssalen, for så å la det hele eksplodere i en strålende finale …. Ja, jeg må rett og slett si jeg er en smule misunnelig. Det fungerer strålende. Han treffer meg hver gang.

«Rottejegeren» er litt annerledes. Det personlige dramaet rundt karakterenes skjebner får en større plass i denne boken. Vi komme nærere innpå bikarakterene, og dykker dypere inn i deres liv og lagnad. Samtidig trekkes det mange tråder tilbake i tid til andre verdenskrig. Dette gjør at denne boken er en smule lavere i tempo. ikke fullt så hektisk som de første bøkene. Det er også adskillig mindre av skrankeadvokaten Mikael Brenne i denne romanen. Dramaet er flyttet fra rettssalen og inn i livene til karakterene i og rundt Mikaels oppdrag. Samtidig dras Mikael brenne selv lenger og lenger inn i et det som kun kan ende som et blodig oppgjør.

Historien i «Rottejegeren» har som sagt en del tråder til andre verdenskrig. Vi snakker om en kamp mellom nordmenn og tyskere, motstandsfolk og landssvikere, agenter og dobbeltagenter, hemmeligheter og likvidasjoner. Alt trekkes inn i en nyere historie der Mikael Brenne involveres etter at han redder en gammel mann ut av et brennende hus. Like etter må han redde brannstifteren, en liten jente, fra å ta livet av seg selv i flammene. Jentas foreldre engasjerer Mikael for å finne ut av hva som skjedde, og Mikael innvikles i et personlig drama med utroskap, løgner, hemmeligheter og uforståelige koblinger til en nylig frikjent drapsmann.

Som dere ser så er det et kompleks plott vi blir presentert for, og det er spennende. Veldig spennende. Som i tredje bok så øker tempoet  gir for gir dess lenger ut i boka en kommer, og avslutningsscenene er hysterisk nervepirrende for leseren. Så kan en spørre seg om ikke Tvedt bruker i overkant mange «tilfeldigheter» og lite trolige snarveier for å få spenningen til å utløses. Han har en tendens til dette i alle sine bøker. At Mikael «dukker opp» akkurat der det skjer noe, i akkurat riktig øyeblikk der han kan få et spor eller en ledetråd. Et menneske som han tilfeldigvis møter i en bar på byen. Noen han plutselig oppdager på veien når han går hjem. En krangel mellom viktige karakterer på et kjøpesenter når han er ute og handler. Et hus som blir tent på akkurat der når Mikael må stanse bilen fordi motoren koker.

Det blir litt for «tilfeldig», men er det spennende …? JA! Definitivt! Chris Tvedt skriver gnistrende godt, og selv om dette er den roligste av de fire første bøkene, så er det også den mest velskrevne. Her ser vi at Chris Tvedt er i ferd å utvikle seg som forfatter i litterær retning. Jeg gleder meg stort til å lese hans to siste Brenne-romaner «Dødens sirkel» som han vant Rivertonprisen for, og hans helt ferske Mikael Brenne-roman «Den som forvolder en annens død» som kom nå i høst.

Brenne brenner fremdelses!

skjellig-grunn-til-mistankeDet er åtte år siden Chris Tvedt skrev «Skjellig grunn til mistanke«. Tredje bok i serien om advokat Mikael Brenne. En serie jeg har fått mer og mer sansen for. Nå i høst er han aktuell med sin sjette Brenne-krim, «Den som forvolder en annens død». I «Skjellig grunn til mistanke» bruker Tvedt en anelse mer tid på å gjøre storyen spennende enn han gjorde i sine to første bøker, og en stund fryktet jeg at dette var en langt svakere bok. Men … siste halvdel av romanen lukter det rett og slett svidd av.  Ingen børner kraftigere enn Tvedt når han legger inn sjettegiret.

Som sagt. Jeg er fan av Mikael Brenne-serien, og jeg vil anbefale alle som liker god norsk krim om å finne fram til Chris Tvedt. Han skriver bedre enn de fleste av oss andre. Han har en advokat-karakter som går utenpå det meste jeg har lest av advokat-krim. Han behersker spenningsscener og spenningskurver like godt som Nesbø og Kepler, og han er vågal. Tvedt tør å ta skrittet helt ut der vi andre krimforfattere har en tendens til å nøle, eller holde igjen litt.

Hans to første i serien «Rimelig tvil» og «Fare for gjentakelse» er så spennende at de burde komme med en helseadvarsel. Denne tredje boken er det samme, men det tar litt lenger tid før historien setter seg, og tempoet skrus opp. Noe av grunnen til det er at han starter med en litt tam etterforskning etter en advokatvenns selvmord, for så å fokusere på en tidligere klient som hans assistent, Synne må ta seg av. Deretter hopper han enda en gang over til en sak som Synne vil han skal se på om en ung gutt som har forgrepet seg på andre og mindre gutter, der hun ikke klarer å finne gutten. Han har gått under jorden kan det virke som.

Vi har altså tre ulike saker som alle startes i løpet av de første 150 sidene. I seg selv spennende nok, men de kommer ikke skikkelig i gang. I tillegg handler det veldig mye om Mikaels kjærlighetsliv, og traumene etter at samboeren hans Kari, har forlatt ham. Dette gjør at vi føler oss litt snytt i starten av boka. Mye som skjer, men lite av spesiell interesse. Men … SÅ SMELLER DET! Og da, smeller det ikke bare en gang, men både to og tre ganger. Det var så ille at jeg fikk hikke mens jeg leste (Kan ha sammenheng med en litt sen kvelds også, men men …) Tempoet skrus opp fra krabbegir til Formel 1, og det er ikke ofte jeg får lov til å bruke klisjeen om at jeg «gisper i stolen», men denne gangen var det akkurat det som skjedde. (Strengt tatt en solstol siden jeg befinner meg i Spania under palmene, men det er flisespikking).

Jeg kommer ikke til å fortelle hva som skjer her. Det ville være å ødelegge sjokket du får som leser, men jeg ber deg altså å holde ut. Bær over med en litt treg og forvirrende innledning, for dette blir så utrolig bra etter hvert. I tillegg får vi et dypdykk inn i mennesket Mikael Brenne som gjør så inderlig vondt. Chris Tvedt gjør ikke livet enkelt for sin krimhelt for å si det slik, men når han først sender ham ut på randen av stupet, på kanten av hva et menneske kan tåle, så gjør han det med en misunnelsesverdig troverdighet.

Etter å ha lest denne boken skjønner jeg at jeg må inn i min egen krimroman som jeg jobber med, og tørre å ta Viljar og Lotte enda ett skritt nærmere avgrunnen. La det bli akkurat så hjerteskjærende vondt som det faktisk er. Ikke holde tilbake. ikke pyse ut. Det er når jeg leser Chris Tvedt sine krimromaner at jeg forstår at jeg fremdeles har mye å lære. Tusen takk!

Min anmeldelse av Bok 2 i serien om Mikael Brenne finner du HER

En backlist-suksess

Fare for gjentakelseChris Tvedt har etablert seg på topplisten over norske krimforfattere. Den tidligere advokaten selger nok til å ha til salt i grøten for å si det slik. Men, det har ikke alltid vært slik. Dette er historien om en bok som møtte sitt publikum flere år etter lansering. 

Fare for gjentakelse er Tvedts andre bok om advokaten Mikael Brenne. Den første, Rimelig tvil, var en suksess som gjorde at den nybakte forfatteren la lovsamlingen på hylla, og satset alt på forfattergjerningen. Alt lå til rette for suksessdebutanten. Så kom nedturen…

Av grunner jeg ikke har helt oversikt over ble Fare for gjentakelse en flopp for Tvedt og Cappelen Damm. Noen få hundre eksemplarer ble solgt. Dette til tross for gode anmeldelser.

Nå åtte år senere nærmer boken seg et tosifret antall opplag. Jeg tok den med meg på ferie hit til Spania, og må ærlig talt si at jeg ikke skjønner et spøtt av hvorfor denne ikke slo an umiddelbart. Romanen er både velskrevet og råspennende. Historien kryper inn i deg fra første side. Den er uhyggelig og rå for de av oss som har et snev av forestillingsevne.

Advokat Mikael Brenne klarer helt uventet å frifinne en sadistisk psykopat fra drapet på en liten jente, men saken plager Mikael etter rettssaken. Han begynner å lure på om alibiet er fabrikkert. Ved å rote i det ormehullet setter Mikael både seg selv og sine nærmeste i fare.

Det er en klisje å si at bøker er vanskelige å legge fra seg, men denne boken er det. Spenningstoppene kommer så tett, og både indre og ytre dramatikk er av en slik karakter, at du hele veien rives med av fortellingen.

Jeg har lest en god del av Chris Tvedt nå, og har etterhvert forstått litt av hva det er som gjør ham til en så god spenningsforfatter. Det er intensiteten i scenene. En kommer nærmere og tettere innpå i Tvedt sine bøker, og en spenningscene blir alltid avløst av noe som skaper ny spenning eller umiddelbar ny interesse.

I Fare for gjentakelse er ett av hovedmomentene som skaper driv vår  egen rettferdighetssans. Vi ser det urimelige og opprivende i det som skjer, og vi setter vår lit til Mikael. At han ville finne frem. At han vil ordne opp i det som er i ubalanse. Samtidig forstår vi dilemmaene han settes opp mot. Han må gå på akkord med seg selv, familiens sikkerhet, og ikke minst sin egen profesjon for å løse floken.

Dette er virkelig god spenningslitteratur folkens. Velskrevet god krim, rett og slett.