Nødhjelp på sparebluss

NødhjelpSidsel Dalen har vokst som skjønnlitterær forfatter siden debuten i 2011. Hennes andre roman 21 dager ble til og med nominert til Rivertonprisen ifjor. Nødhjelp er hennes tredje roman med journalist Mia Mikkelsen i hovedrollen. På veien har imidlertid noe gått tapt. Den sjarmerende friskheten, humoren og spenningen som gjorde hennes debutroman Dødelige dråper til en sidevender er nå erstattet av skildrende sosialrealisme, storpolitisk maktspill, korrupsjon, og ganske lange sekvenser med gravejournalistikk. Litterært er hun utvilsomt blitt mye bedre, men historiene hennes mangler tempo. Kniven er ikke like skarp. Den indre dramaturgien har overtatt for den ytre. 

Så kan en gjerne diskutere i det uendelige hvorvidt dette er et pluss eller et minus for hennes forfatterskap. Som krimforfatter mener jeg det er et minus. Det er ikke bra at en krimroman mangler både tempo, spenning og skarphet. Ikke minst siden dette var Dalens store styrke i den første, og til dels også i den andre romanen. Mye av fortellergleden og den ungdommelige råskapen er slipt bort, etter min mening. Samtidig ser jeg at Sidsel Dalen langt på vei lykkes i å skape et indre drama og et politisk drama som griper leseren. Hun skriver bedre, er mye flinkere til å gi bikarakterene et ansikt, har flere undertekster, og skildrer tøffe miljøer og psykisk syke mennesker på en svært god måte.

Likevel … Jeg savner Sidsel Dalens opprinnelige forfatterstemme. Nødhjelp er på nesten 400 sider, men har kun tre spennende scener. Åpningsscenen, en scene der Søs flykter fra Tommy i skogen og avslutningscenen der alt og alle møtes til et endelig oppgjør. Mia er aldri i noen som helst fare med unntak av siste scene. Ikke politisamboeren hennes heller. Der Dødelige dråper var en hysterisk klappjakt fra start til mål, er Nødhjelp en ganske stillferdig og stillestående roman. For all del … Det er både interessant, gripende og engasjerende å lese om det storpolitiske spillet rundt statssekretæren og om Søs sine vanskeligheter på vei inn i et rusmiljø, men tempoet er omstendelig.

Når alt dette er sagt så bør jeg legge til en observasjon som kan forklare og rettferdiggjøre Dalens valg. Norsk krim de siste to åra har beveget seg klart og tydelig i den retningen der Sidsel Dalen nå befinner seg. Vi ser stadig flere krimforfattere som bruker langt mer plass i bøkene sine på å sette sosialrealistiske problemstillinger til debatt. Gjerne på bekostning av hasardiøse actonscener, høyt tempo og neglebitende cliffhangere. Gard Sveens Helvete åpent, Chris Tvedts og Elisabeth Rasmussens Djevelen barn, Trude Teiges Jenta som sluttet å snakke og Thomas Engers Våpenskjold er alle eksempler fra de siste to årene på det samme. Krimbøker skal ikke bare være spennende lengre. De skal også si noe viktig, og sette problemer til debatt. Rent litterært er nok dette riktig vei å gå vil mange si. Vi ser for eksempel at Jussi Adler-Olsen og paret Cilla og Rolf Börjlind gjør de samme grepene i sine bøker utenfor Norge. Jeg på min side er ei enkel sjel, og savner derfor halsbrekkende spenning og harehjerte. Ikke bare hos Sidsel Dalen, men hos alle de nevnte forfatterne.

Hva er i så fall konklusjonen min? Vel, den er at Sidsel Dalen er en smart krimforfatter som har tatt grep og som følger med i sjangerens tegn i tiden. Hun skriver bedre, beveger seg langsomt bort fra krim/thriller-segmentet, og klarer å skrive mer dyptgripende historier. Hun er ikke alene om å gjøre dette. På den andre siden opplever jeg personlig bøkene som langt mindre spennende, og sosialrealismen og maktspillet går på bekostning av driv og tempo i fortellingene. Sagt med andre ord. Nødhjelp er en godt skrevet historie som griper og engasjerer leseren, men som mangler drivet, spenningen og røffheten som har preget Dalens to første bøker.

Andre som har anmeldt nødhjelp:

VG, Artemisias verden

Deilige dødelige dråper

Dødelige dråperDu verden for en thriller Sidsel Dalen har skrevet. Hennes to år gamle debutroman «Dødelige dråper» tok meg med storm og bravur. Den er intelligent. Den er skarp. Den er troverdig, og den er aktuell. I tillegg så er den noe så innisvartehuteheitagranskauen spennende. Karakterene glitrer, og humoren drypper i takt med Dalens glitrende svarte dødelige dråper. Best av alt … Vi snakker om en debutant. Vi snakker om en kvinne. Langt inne på menns domene. Jeg reiser meg og applauderer!

Det er alltid farlig å fare med skamros. Jeg vet det, og når vi i tillegg snakker om en thriller som aldri ble noen hyllevelter, da rynker enkelte på nesen. Hvorfor dette endorfinrushet over en bok som så få andre har trykket til sitt bryst i samme grad? Kan det være at gamle Tangen tok en Cava for mye i godstolen i går? Nei, det er nok ikke slik. Det er vel heller det at jeg lar meg imponere. Jeg har lest en hel rekke moderne thrillere i det siste, og det slår meg gang på gang at fantasiløsheten ingen ende vil ta. Det florerer av terrornettverk, menneskesmugling og hemmelige agenter som har fått nye beitemarker etter den kalde krigen. Det er innfløkte gåter og vanvittige konspirasjonsteorier som setter menneskehetens ve og vel i fare. Det er psykopater, sosiopater og rene skjære sadister… Kort sagt et fargerikt skue, men akk så forutsigbart. Svært sjelden treffer vi på den virkeligheten som faktisk er der når vi leser dagens thrillermangfold. Trusselen som befinner seg her og nå, og som eksisterer hver eneste dag. I den settingen er Sidsel Dalen en åpenbaring.

Dødelige dråper er så aktuell og troverdig at jeg nesten må smile mens jeg leser. Norsk økonomisk kynisme, men også naivisme, får boltre seg i ett av verdens mest framgangsrike og fargerike land. Brasil. Settingen er det vi gjerne kaller «close up». Virkelighetsnært. Et suksessrikt norsk oljeselskap overtar et oljefelt  i en av Amazonas sideelver. Alt er strålende. Det er oppgangstid i landet, oljen flommer, og norsk teknologi og bistands og investeringsmidler blir tatt imot med åpne hender fra myndighetene. For investorene er dette en «no-brainer». En krone inn gir ti kroner ut. Hver eneste gang. Du kjøper en tier for en krone. Slik tenker også den norske mellomlederen Frank Høegh når han får tilbudet om å overta driften som CEO ved det norske oljeselskapet  Valhalls brasilianske datterselskap. I Rio de Janeiro dukker også den gravende frilansjounalisten Mia opp med oppdrag fra sin arbeidsgiver i Norge om å skrive artikler for det nye oljenæringsmagasinet Drilling Digest. Alt er vel og bra helt til Mia blir invitert ut til oljeriggen i Amazonas av den ferske og naive lederen Frank. Han tror alt er i skjønneste orden, men der ute i jungelen blottlegges alvorlig miljøkriminalitet, fordrivelse og grov utnyttelse av urbefolkning, bestillingsdrap og korrupsjon. Mias bilder og reportasje blir aldri det PR-framstøtet Frank håpet på, og plutselig står hele hans økonomi og karriere på spill.

Thrilleren er nervepirrende, interessant og morsom på en og samme tid. Jeg tviler ikke ett sekund på at norske oljekroner brukes slik som boken beskrives i Brasil og andre steder i verden der de er på vei opp og fram med en voksende oljeindustri. Det er en fornøyelse å lese Sidsel Dalens bok når hun spinner hovedpersonene inn i det ene etiske dilemmaet etter det andre. Norsk bonderomantisk godfjott-etikk får seg en nesestyver så blodspruten står oppetter veggene. Våre skinnhellige motiver. Vårt uklanderlige ytre. Vår oppofrende miljøsatsing. Våre milliarder av bistandsmidler og miljøprosjektkroner. Norge vil redde verden … Men, hva gjør vi når verden ikke vil reddes?

Sidsel Dalen streker opp et glitrende persongalleri av karakterer, og hun gir dem alle et perspektiv i boka. Vi ser situasjonene gjennom deres egne øyne. En av de aller beste er Franks kone Hilde. Hun er selve inkarnasjonen av den norske selvforherligende navlebeskuelsen. Hun anser seg selv og alt hun bedriver som perfekt uten den minste tanke på hvem hun tråkker på tærne. Hun utnytter den brasilianske dagmammaen på det groveste, men oppfatter seg selv som en helgen som hjelper den stakkars hjelpeløse damen opp fra slummen. Totalt uten selvinnsikt og sosiale antenner turer hun frem og mener seg berettiget til alt livet kan by på av goder, samtidig som hun i sin overflødige velstand og rikdom ikke kan forstå hvorfor folk ikke kan se at hun sliter seg helt ut. Hun har et nedlatende menneskesyn som dessverre alt for mange nordmenn har, og hun praktiserer dette synet ukritisk og uten blygsel. En herlig karakter som fikk meg til å le godt, men også  et skremmende bilde på dagens oppvoksende slekt etter min mening. 82,7% av dagens ungdom (15-25) svarte i en undersøkelse for ett år siden at de aldri ville jobbet som kelnere eller servitører selv om de var arbeidsledige. Dette fordi det var under deres verdighet å servere andre mennesker … En del nordmenn som jobber i Brasil har ifølge Sidsel Dalen dette karaktertrekket, og det forbauser meg ikke. I tillegg til Hilde, så er også ektemannen Frank et herlig skue som naiv førstereisgutt inn i en korrupt verden der han blir formet like lett som en klump margarin i sola. Journalisten Mia Mikkelsen har en ærlighet og et oppofrende vesen som gjør henne til en god protagonist. Ikke karikert på noen måte. Ikke for vakker, sterk eller uovervinnelig, slik menn gjerne skriver inn kvinnelige protagonister. Hun er vår helt på grunn av sin moral. Men, også Mia skal vise seg å ha en pris. Gategutten Romuolos skjebne er hjerteskjærende og skremmende. Å få følge ham på såpass nært hold er nesten ubehagelig. Det samme er det å følge en av  bokens store antagonister, den korrupte politimannen Paulo Q.

Dødelige dråper gir i tillegg til et fantastisk karakterregister, drivende menneskeskjebner og en fortettet og spennende handling, også et nærbilde av dagens Brasil. Et nærbilde av et land og en kultur som er på vei opp og fram, men som må hales opp av søla ettersom alt for mange spiser av kaka  uten å ha lov til det. Korrupsjon, drap, gjengkriminalitet, mafia, bunnløs fattigdom, prostitusjon og narkotika. Dalen legger ikke skjul på noe gjennom sin vandring i Rios slumområder. Det samme kan sies om hennes skildringer av overgrep mot urbefolkningen og manglende interesse rundt miljøproblematikk. Det er monetas som ruler også i Amazonas jungel, ikke bare i Rios bakgater. Så gjenstår det å se om den norske moralismen er verdt den dritten flua sitter på når etikken plutselig settes opp mot penger? Stoooore penger.

Avslutningen av boka vil overraske deg, og jeg må si jeg ble imponert da jeg så hvor epilogen endte. Det er et vågalt kunststykke å kjøre en twist som dette på leseren, men det underbygger bare det som jeg følte fra første side av. Denne thrilleren oser av kvalitet, og hadde fortjent langt flere lesere. Til alle dere som faktisk mener at vi leser for lite av kvinnelige forfattere i Norge… Få fingeren ut, og bestill denne boken. Eller gå til innkjøp av hennes nye thriller i høst «21 dager». Jeg gleder meg stort til å begynne på den, og har fått meg en ny favorittforfatter på lista.