Mia Krüger – GEIR TANGEN

Pseudonymet Samuel Bjørks andre bok om Holger Munch og Mia Krüger har fått tittelen «Uglen«. En krimhistorie som kryper inn under huden på deg. Ikke fordi den nødvendigvis er skumlere (Hallo … I første bok hengte drapsmannen 6-åringer i trærne), men fordi vi kommer mye tettere inn på hovedpersonene og deres traumer i denne boka. Bjørk har langt på vei lykkes i dette, men har også en del å jobbe med når det gjelder karakterene sine og deres uttrykksform.

«Det henger en engel alene i skogen« var en krim som var forhåndsdømt til å bli en suksess. En mystisk forfatter som gjemte seg bak et psudonym. Dette milleniumets mest creepy omslag. Massiv markedsføring, og en historie om en drapsmann som henger små barn i trærne med skiltet «Jeg reiser alene» hengende rundt halsen. Spekulativt? Nja, det er iallfall i grenseland. Effektivt? Ja, så absolutt. Noen vil kanskje hevde at boken solgte så godt grunnet markedsstrategien til forlaget og Bjørks agentur. Det er heldigvis en sannhet med store modifikasjoner. Ingen bøker selger uten at forfatteren har en god historie å by på som er fortalt med en god penn. Slik var det med «En engel henger alene i skogen»

På samme måte som den første var dømt til å lykkes, så kan en gjerne si at oppfølgeren var dømt til å mislykkes. Alt for store forventninger, en kortere skriveprosess, media som ikke nødvendigvis fant det like spennende nå som forfatternavnet var avslørt, og en historie uten de samme åpenbare skrekkscenarioene. Med dette i bakhodet må jeg si at Bjørk har klart seg forbausende bra. Uglen er (som forventet) ikke på samme nivå som første bok, men det er en god oppfølger. Samuel Bjørk har også gjort tydelige grep for å utvikle seg videre som krimforfatter, og historien er både lettlest og spennende. Det er ikke ofte jeg leser en 500-siders roman på knappe tre døgn, for å si det slik.

Det tydeligste trekket er som sagt at vi kommer mye nærmere innpå både Mia og Holger. Deres plager og akilleshæler får langt større plass, og ingen av dem framstår som usårbare eller ufeilbare i «Uglen». Fra å være superhelter i første bok har de blitt til mennesker i andre. Mia Krüger blir sett på som genial av alle rundt henne, men det blir ganske fort åpenbart for oss som leser at det er hun ikke. Hun sliter kraftig med alkoholisme og pillemisbruk. Må ta tabletter for å komme både opp og ned i normalt gjenge, og hun drikker så mye at det utvilsomt går ut over både jobben hennes og dømmekraften. I «Uglen» går hun på trynet gang på gang, og vi ser et menneske i forfall. Det er mer flaks og tilfeldigheter som fører henne mot målet enn det er «Sherlock Holmes-genet» som utgjorde så mye av første bok. (Det at hun kunne se sammenhenger der ingen andre gjorde det).

På samme måte er også hennes sjef Holger Munch en langt mer sammensatt karakter i «Uglen». Han har tydelige helseproblemer, og mangler dømmekraft i mange viktige situasjoner. Bedømmer feil, stoler for mye på Mia, og tar fatale valg i etterforskningen. Han har også et skrantende privatliv som ikke akkurat bærer preg av familieidyll og good intensions. Hans sjalusi til ex-konens nye mann er like gjenkjennbar som den er patetisk. Det er en sliten og utkjørt Munch som mer eller mindre snubler gjennom etterforskningen. Vi kan med andre ord konkludere at Samuel Bjørk beveger seg stadig nærmere definisjonen på Nordic Noir i skrivingen sin. Denne merkelappen som er blitt så populær verden rundt, og som gir oss hverdagsetterforskere med trøblete liv som mer og mindre hangler seg gjennom jobben i et mørkt, kaldt og ugjestmildt nordisk landskap. Det er dystert, det er uhyggelig og det er mystisk. Check! – Samuel Bjørk fyller disse skoene, og vel så det.

Jeg liker Bjørks persongalleri, og mener han har gjort en god jobb med oppfølgeren. Når det er sagt, så finnes det forbedringspotensiale her. Spesielt krevende er den tredelte dialogen. Vi blir presentert for karakterenes indre tanker, deres uttalte tanker, og deres verbale dialoger. Ofte sammenblandet om hverandre på en måte som gjør det både forvirrende og plagsomt. Det blir til tider veldig pratsomt, og overlater absolutt ingenting til fantasien. Karakterene handler også tidvis irrasjonelt opp mot sine egne tankerekker.

En annen ting er det som går på troverdighet. Mia Krüger er såpass ute og kjøre med stoff og alkohol i denne romanen at enhver AKAN-kontakt ville dratt i nødbremsen umiddelbart. En ting hadde vært dersom dette var skjult for arbeidsgivere og kolleger slik som Carl Johan Vallgrens heroinist av en krimhelt, men Krügers påvirkede tilstand blir diskutert innad i etterforskningsgruppa, på ledelsesnivå, og hun tråkker på så mange regler underveis at hun ville blitt fjernet fra enhver befatning med saken. Dette skjer ikke før helt mot slutten, og selv da tas hun inn i varmen igjen med en gang hun har oppdaget et nytt spor. Et annet moment som går på troverdigheten løs er drapsmannens motiver. Her starter det bra i prologen, men det faller mer og mer sammen etterhvert. Motivet som kommer for en dag mot slutten virker svært konstruert, og jeg ser ingen sammenheng mellom personens behov for å ikle seg og ofrene i uglefjær, og det egentlige motivet som ligger bak. Jeg sliter også med at Bjørk involverer Munchs innerste krets nok en gang i selve dramaet mot slutten. En gang er helt i orden (Munchs barnebarn havner i drapsmannens klør i første bok), men at et lignende scenario skal oppstå også i bok 2 er fantasiløst. Samtidig vet vi at Jo Nesbø har gjort dette i flere av sine Harry Hole romaner. Det finnes vel ingen som har blitt utsatt for så mye jævelskap som Holes kjæreste og hans stesønn 😉

Oppsummert kan vi konkludere med følgende. «Uglen» er mer enn godkjent som oppfølger av «Det henger en engel alene i skogen». Samuel Bjørk har gjort en god jobb med karakterene, og vi kommer nærmere inn på personene Munch og Krüger. Boka er spennende, og kan så absolutt betraktes som en pageturner. Boka er mindre spekulativ, men beveger seg nærmere Nordic Noir sjangeren. Jeg mener forlaget burde hjulpet Bjørk med å stramme inn boka med minst hundre sider. Det meste kunne vært tatt fra hovedpersonenes tankereferater. De blir alt for krevende å forholde seg til. Litt fantasiløs opprulling, og manglende logikk i en del sentrale situasjoner. Samtidig liker jeg veldig godt måten Bjørk skriver og skildrer på, og han er «i tiden» med å gjøre historien dystrere og mørkere. Vi ser det samme hos for eksempel Gard Sveen i «Helvete åpent», Frode Granhus i «Kistemakeren» og i Sidsel Dalens «Nødhjelp», alle tre norske 2015-utgivelser.

Er du på jakt etter en spennende «murstein», og har lest «En engel henger alene i skogen», så vil jeg anbefale «Uglen». Bjørk har ikke glemt sine kunstner, for å si det slik.

En vaskeseddel som gav meg frysninger på ryggen ... — En vaskeseddel som gav meg frysninger på ryggen …

Det er tøft å være debutant i et Krim-Norge der nivået på toppen er skyhøyt, og lesernes forventninger til sjangeren er like innarbeidet som mormors oppskrifter på kjøttkaker. Så tøft er det at noen faktisk velger å gi ut under pseudonym. Samuel Bjørk er navnet forfatteren har valgt seg, og tittelen kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver krimelsker.

Tittel og omslag er noe av det viktigste en markedsavdeling i et forlag må ta hensyn til. I tillegg til vaskeseddelen så er det disse to tingene som vekker oppmerksomhet hos leserne i starten. Her har Vigmostad & Bjørke truffet en innertier av de helt sjeldne. Det oser så mye uhygge og angst av både tittelen og det sorte og hvite omslaget at nakkehårene mine reiste seg i en blanding av fryd og skrekk første gang jeg så det. Denne måtte jeg bare lese …

Da boken endelig var i hus, så slukte jeg mursteinen på under en uke. Midt oppi en travel jobbuke, flere krevende møter, to viktige fotballkamper, skrivekløe og skjelvende Candy-Crush-abstinenser, så leste jeg fletta av meg. Denne krimmen grep meg etter nakkeskinnet fra første side, og slapp ikke taket før jeg var kjølhalt, ribbet og partert. Er ikke så ofte at det skjer. At en krimroman fenger meg slik at jeg føler meg som et slaktoffer etterpå. Det er knakende godt gjort dersom det er slik at herr Bjørk faktisk er en debutant. For alt vi vet så kan det være en av våre store som står bak dette navnet. Eller en kjendis som ikke vil selge bøker på navnet, men vise at han kan håndverket selv uten drahjelp av sitt gode navn og rykte. Hvem vet? (Svaret er forlaget, men det var bare en frase, ikke et egentlig spørsmål)

Det ligger en nervetråd og dirrer gjennom hele denne boka. Noe vederstyggelig som kryper under huden. Noe som får deg til å skule litt mistenksomt rundt deg mens du leser. Historien er uhyggelig. Den er mørk og vond, men samtidig spennende og interessant. Den godeste Samuel kan nemlig sitt fag. Han bruker omtrent alle triks som står i boka for å finte deg ut, og for å skape den uhyggen han er på jakt etter. Han vet hvor han skal trykke for å sette deg som leser i ubalanse.

Det som gjør denne boken til en av de mest spennende jeg har lest i år er selvsagt det grusomme i å henge englekledde seks år gamle jenter i trærne med skiltet «Jeg reiser alene» rundt halsen. Allerede der tror jeg de fleste av oss får gåsehud. Det fullstendig utenkelige i å drepe små uskyldige jentebarn, for så å henge dem til utstilling. I tillegg så har forfatteren klart å skape en svært interessant protagonist i Mia Krüger. En genial, ung etterforsker med nese for å se sammenhenger der andre bare ser kaos. Samtidig blir hun ridd av påtrengende suicidale tanker og store psykiske problemer. Sammen med den gamle kjederøykende etterforskningslederen Holger Munch blir de et umake par som støtter og elsker hverandre på tross av ulikhetene. Styrken i historien ligger altså i selve mysteriet, i de grufulle handlingene, og i et sterkt protagonistpar.

Så over til svakhetene, for det er noen av dem som dessverre må påpekes på tross av at boka var en real pageturner. Krim-klisjeene hagler i denne boka. (Du finner noen av dem på denne lista her). Her har vi en datahacker som selvsagt får jobb i politiet. En «hemmelig spesialavdeling» innen politiet hvor folk med spisskompetanse skal løse slike saker. (Mer som Criminal Minds) Alkoholikere og pillemisbrukere (gjerne begge deler samtidig) som er oppe og går i jobb etter en dags rekonvalens. Frisk og klar. Vi har det uungåelige angrepet på protagonistenes egne familer. (Ja, Holger Munch har tilfeldigvis et seks år gammelt barnebarn…) Vi har skumle kristne sekter, dumme politisjefer, og en seriemorder med hang til å legge igjen koder og spor slik at det blir en skikkelig katt og mus lek med politiet.

I tillegg så har jeg en ting som jeg har hengt meg opp i. Alle kvinnenavnene på M. Boka har altså en Mia, en Malin, en, Marianne, en Marion, en Marlene og en Miriam. Det er nok en liten lek fra forfatterens side, for han påpeker det selv gjennom Mias tanker mot slutten, men for oss som leser så blir dette et helsikes kaos å holde styr på.

Boka er som sagt svært spennende, og den holder på min interesse fra start og nesten til mål. Dessverre så ødelegges den noe med avslutningen. En klassisk «Show, don`t tell» feil … Forfatteren forteller oss hvordan det hele gikk i siste scene i stedet for å dra oss gjennom bokens mest dramatiske høydepunkt. Et helt uforklarlig feilgrep som jeg strengt tatt ikke begriper at ikke forlagets konsulenter har tatt tak i. Løsningen er dessuten syltynn, og løsningen på subplottet fra den kristne sekten er enda verre. Den ser ut til å ha blitt tvangsavsluttet av forfatter eller forlag av plasshensyn. «Bare sett fyr på hele skiten, og skriv et punktum der…»

Noen stusser kanskje på at jeg gir boken fire av fem stjerner på Goodreads når jeg er såpass kritisk til en del ting. Vel, da bør dere lese boken. Den er nemlig svært spennende. Den gjorde noe med meg. Jeg har begynt å bite negler igjen … (OK, jeg har vel egentlig aldri sluttet, men …) Jeg har gledet meg til hver leseøkt. Tankene har vandret rundt plottet i fristunder. Da har forfatteren klart det jeg nevnte i starten. Han (eller hun) har truffet en nerve hos leseren, og derfor blir jeg også så begeistret. Så får det heller våge seg at han ikke har klart å treffe helt med avslutningen, eller bli kvitt alle krimklisjèene… Han er jo tross alt en debutant! Eller…..?