En litt annerledes Januar …

Velkommen til mitt lille møte med bøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med bøkenes verden….

En mørk isrose speiler meg som et Marekors i stuevinduet. Får meg til å framstå som et sprukket kar. Fra ventilen øverst kjennes en isende trekk som kryper inn i kroppen. En hutrende bevegelse med skuldrene. Pleddet litt tettere rundt midjen. Koppen på bordet har livgivende dråper av varm melk med honning, og jeg omslutter den med Rene hender. Ikke for å drikke av Edens flytende elver, men for å snike til meg varmen fra koppen.

Januar er kald. Ute knasprer det i rimfrost under beina til naboen, mens han begjærlig smugrøyker i le for nordavind og nysgjerrige unger. Julesangene har hilst til lua og sagt farvel. Tilbake står bare tomheten etterpå. Tomheten etter alle trolldeignissene som studerte meg fra kaminen. Tomheten etter det lysende treet som ga fra seg en imaginær varme i kroken. Tomheten etter juleglad familielatter som  ligger igjen som et ekko i tause vegger. Tomheten i magen etter julemåltider som for lengst er fortært, og som kun ligger igjen som en fettreserve rundt linningen. Tilbake står januar naken med mørke isroser i vinduene og tause smugrøykende naboer. Kald. Ubeskyttet. Hustrig.

Januar er mørkets måned. Korte dager som har hastverk med å bli natt. Selv ildens lys fra peisvinduet klarer ikke skyve bort det kvelende sorte. Som en Flaskepost fra Passerte tider så  suger mørket både krefter og livsvilje fra sjelen og spytter det ut under dundynene i nattens ensomme maratonløp mot dagen. Holder deg nede når du må opp. Telen sitter meterdyp i gulvbelegget og stjeler varme fra bare føtter i morgenmørket. Litervis med beksvart kaffe akkompagnerer morgenmørket i en langsom engelsk vals, og tiner frosne tær. Mens Blodtåken siver forbi samles kroppen  i en sittende fosterstilling under ulltepper.

Utenfor hyler januarkulingen og dobler de effektive kalde blå. River og sliter i skrantne levegger, blafrende presenninger og i den røykende naboen. Mens mørket fremdeles holder en dirrende hånd over en gråblek soloppgang stikker jeg den kalde nesen fram fra pleddet. Lar varmen fra rykende melk med honning spre seg fra hendene og kikker ut på den blå timen. Dette er Vredens tid, blir det sagt, men jeg kjenner kun innhul angstfull kulde som har satt seg fast i knoklene.

Kattens intstinktive trang til narsissistisk selvtilfredshet får ham til å krype nærmere flammene fra peisen. Da solens første januarstråler når frem til meg gjør jeg det samme. Lar kattepelsen, peisvarmen og ullpleddet varme meg opp mens jeg smiler lurt til Allans finurlige betraktninger i Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant. Når Allan kom seg over Himalaya på egenhånd så burde jo jeg komme meg gjennom januar uten varige men. Katten maler, solen skinner, og en ny og litt lengre dag enn i går har jaget mørket vekk for en stakket stund.

Harry H på sitt beste – Marekors

MarekorsFemte bok av Jo Nesbø i serien om Harry Hole er «Marekors». Harry Hole synker lavere og lavere, men blir bare bedre og bedre. Denne boka utmerker seg med en intens nerve og spenning, og et mysterium som virkelig engasjerer de små grå hos leseren. Årets første sekser er kastet på terningen!

Vi gikk og så Harry H – drible alt som kunne gå – Harry H. var akkurat passe gal og desperat – Harry kunne drible døden, Harry kunne finte faen – Ingen kunne fange Harry, ingen kunne ta han i 75. (Di derre – 75)

Artig liten allusjon dette … Jo Nesbø skrev denne teksten til «Di derre» tidlig på nittitallet. Teksten viser riktignok til fotballspilleren Harry Herstad som herjet på Molde midt på 70-tallet, men mon tro om ikke begrepet Harry H fikk nytt liv da Nesbø skulle skape sin legendariske politimann?

Etter å ha skrevet de to første bøkene om Harry Hole, «Kakkerlakkene» og «Flaggermusmannen» fra Sydney og Bangkok, så ble Harry plassert i Oslo. På mange måter begynner serien om Harry H på skikkelig der og da ved starten av tredje bok. «Rødstrupe» og «Sorgenfri» satte på mange måter premissene, mens i «Marekors» så tar det helt av.

Jo Nesbø har skrevet elleve bøker om Harry Hole. Marekors er den femte.
Jo Nesbø har skrevet elleve bøker om Harry Hole. Marekors er den femte.

Når siste side var lest så var jeg faktisk andpusten og måtte snappe etter luft.  Jeg er en snill mann. Jeg sier aldri stygge ting, og jeg føyer meg lett for andres behov og krav. Men, dersom noen hadde prøvd å snakke til meg i løpet av de siste hundre sidene ville jeg glefset til dem og bedt dem stikke hodet sitt opp et visst sted. Det sier vel det meste. Nesbø driver leseren til vannvidd mot slutten av denne intens spennende Harry Hole krimmen. Forutsetningen er imidlertid at du har lest de to første i «Oslo-triologien». «Rødstrupe», «Sorgenfri» og «Marekors» henger sammen, og det ble jeg faktisk ikke klar over før jeg startet på Marekors denne måneden.

Jeg har som ett av mine lesemål i år å lese de fem siste bøkene i Harry Hole-serien, og nå er altså den første fortært. Handlingen foregår som sagt i Oslo. Det er en brennhet sommer, og Harry Hole befinner seg både fysisk og mentalt på bunnen av en kasse Whisky når historien starter. Han blir tvunget til å samarbeide med Tom Vaaler, en etterforsker som Harry har hatt et horn i siden til i årevis. Sammen må de prøve å finne en seriemorder som går løs i Oslo, og som legger igjen gåtefulle spor etter seg. I utgangspunktet en helt tradisjonell krimhistorie med andre ord. La det være sagt først som sist: Du vil bli overrasket! Du vil rive deg i håret av fortvilelse! Du vil rope «NEI!» høyt på bussen til dine medpassasjerers store undring … Kort sagt. Dette er ikke en bok du bør lese med andre til stede enn en peiskubbe i ovnen som selskap.

Mur deg inne, og send SMS til dine venner om at du vil bli utilgjengelig på ubestemt tid. Marekors er en av de mest spennende bøkene jeg har lest, og den er adskillig bedre enn sine fire forgjengere. Når nakkehårene reiser seg gang på gang hos en voksen mann som har lest et sted mellom 200-300 krimbøker opp gjennom årene, ja da har forfatteren gjort noe riktig.

Vi som skriver krim på hobbybasis tenker av og til at en dag blir vi kanskje den neste Jo Nesbø. Vet dere hva … ? Etter å ha lest «Marekors» fikk jeg en åpenbaring. ALDRI I LIVET om jeg noen gang kommer i nærheten av å klare å spekulere ut et plott som dette. Hvor tar han det fra? Så får det heller våge seg at mitt eget «krimplott» plutselig ikke virker like genialt og oppfinnsomt lenger. Å lese Nesbø har lenge vært gøy og spennende. Nå er det blitt en studie i genial plotting.

VG prøvde ifjor å lage en tegning av hvordan Harry Hole egentlig ser ut i virkeligheten. Tøff type!
VG prøvde ifjor å lage en tegning av hvordan Harry Hole egentlig ser ut i virkeligheten. Tøff type!

For å holde meg til «Di Derre» låter så føler jeg meg akkurat nå som den stakkars hopperen som forsvinner midt i svevet da flomlyset plutselig går i hoppbakken. Eller … Hadde jeg bare vært så heldig. Han hopperen slapp iallfall å hoppe etter Wirkola! Nå må jeg skrive krim etter Jo Nesbø … Det er adskillig verre! Jeg bøyer meg ærbødig i støvet, og gleder meg som en unge til «Frelseren», «Snømannen», «Panserhjerte», «Gjenferd» og «Politi». De står alle på leselista i 2013.