Marco-effekten – GEIR TANGEN

Den magiske Jussi-effekten

De som følger med bloggen min vet godt om min fasinasjon for Jussi Adler Olsens serie om Avdeling Q. Den femte boken i rekken er ikke noe unntak i så måte. «Marco-effekten» er kanskje Adler Olsens aller beste så langt. Da tenker jeg ikke først og fremst på plott og spenningskurve, men på bokens aktualitet og nærhet til dagens sosiale samfunnsutfordringer.

For første gang våger Jussi Adler Olsen seg ut av den trygge komfortsonen som krimplottet gir, og vier halve boken til historien om 16 år gamle Marco. En ulovlig innvandrer som er på flukt fra alt og alle, og aller mest fra sin egen familie. Det er historien om en ung gutt som tar et moralsk oppgjør med seg selv og sine likesinnede, og som prøver å skape seg et verdig liv på egenhånd. Det er historien om et dansk samfunn med varme, vennlighet, muligheter og åpenhet, men også et fremmedfientlig Danmark med kulde, fordommer, rasisme og et firkantet system. Marco-effekten er så mye mer enn en kriminalroman. Det er faktisk et stillbilde av dagens Danmark, og en påminnelse om hvor mye som kreves av enkeltmennesket for at våre nye landsmenn skal klare å overleve i våre nordiske samfunn uten å bukke under for kriminalitet, rus og vold.

Her kan dere lese litt om hva handlingen i boka går ut på:

Unge Marco er tidlig blitt tvunget inn på en kriminell løpebane av sin onkel Zola. Marco er dyktig, men avskyr alt Zola står for. Og når han oppdager at familien vil gjøre ham til krøpling, ser han ingen annen utvei enn å komme seg vekk så fort som mulig. De grusomme realitetene innhenter ham imidlertid da han noen måneder senere konfronteres med en plakat av en savnet mann. Etter dette kjemper Marco ikke bare for sin egen tilværelse, men også for sitt liv. Zola er på sporet av ham. I Avdeling Q virvles Carl, Assad og Rose inn i en sak som trekker farlige tråder til korrupsjon og forbrytelser helt opp på ministernivå og inn i den afrikanske jungelen.

Les utdrag fra boka gratis her

Marco er bokens store stjerne, og jeg beundrer måten Adler Olsen har klart å tegne et så godt bilde på en ung manns utfordringer i et fremmed land. For en gangs skyld spiller altså Carl, Assad og Rose andrefiolin. Det er faktisk helt greit. Marco som karakter er viktigere enn de tre vi kjenner så godt. Hans historie fortjener å stå i sentrum.

Å finne den balansegangen mellom et sosialt drama og en kriminalfortelling må være svært vanskelig. I det øyeblikket den ene delen tar fokus, så mister den andre delen sin nerve. Jussi Adler Olsen klarer dette. Ved å veve Marco så dypt inn i kriminalsakens kjerne, samtidig som han kjører inn en heseblesende jakt på gutten, så opprettholdes spenningen i begge deler av fortellingen. Godt gjort.

Som dere ser så er jeg begeistret for vrien som Adler Olsen har gjort denne gangen. For de av dere som har fulgt etterforskerne tett i de foregående fire bøkene så vil dere merke en litt mer avmålt og rolig penn fra forfatteren denne gangen. Litt mer alvor. Dette gir Marco sin historie mer verdighet og plass. Men, fortvil ikke … Det elleville, humoristiske og sprudlende er like om hjørnet. Assads utrolige evne til å finne fyndord om kameler, og hans stadige roting i erketypiske metaforer og sammenligninger har tydeligvis ingen ende. Jeg ler og godter meg, og jeg storkoser meg over Carls fortvilelse rundt teamets egenrådige eskapader. På toppen av det hele så får teamet et nytt håpløst medlem å hanskes med.

Marco-effekten er spennende og underholdende. En pageturner! Nytt denne gangen er altså det sosiale samfunnsperspektivet gjennom Marcos øyne. Jeg likte det utrolig godt. Jussi Adler Olsen har tatt et skritt i riktig retning med den femte boken. Vi er nå halvveis i serien, og jeg kan knapt vente på neste bok. Marco-effekten var en opptur av de helt sjeldne, og så langt sommerens klart beste leseopplevelse. Så får vi smøre oss med tålmodighet, og kanskje glede oss til filmatiseringen av «Kvinnen i buret» som kommer på senhøsten.

Min omtale av Kvinnen i buret

Min omtale av Fasandreperne

Min omtale av Flaskepost fra P

Min omtale av Journal 64

Spennende måned i Mai

Mai er utvilsomt den travleste tiden som ungdomsskolelærer. Elevene skal forberedes og gjennomføre skriftlig eksamen. I tillegg så er jeg både sensor og sitter i oppmannskorpset for norskeksamen i grunnskolen. Det betyr at det blir redusert tid til lesing og bloggskriving, men jeg har plukket meg ut en 4-5 titler som ligger på vent i bokhylla.

Først av alt så har vi «Panserhjerte» av Jo Nesbø. Burde vært ferdig med den i april, men ligger bittelitt etter skjema. Har imidlertid gjort unna 2/3 av boka, så den blir nok ferdig til helga. Vanvittig spennende bok, og så langt kanskje den beste jeg har lest om Harry Hole, men det hele avhenger jo av hvordan det hele ender. Fikk skikkelig åndenød i natt når jeg leste om Harry, Kaja og finnen på Håvasshytta … De som har lest boken vet hva jeg mener. (Puh!)

En annen bok som utrolig nok har begynt å samle støv i bokhylla er «Marco-Effekten» av Jussi Adler Olsen. Hvordan det overhodet er mulig undrer jeg på selv også. Trolig så er det min dårlige samvittighet som har spilt meg et puss. Jeg hadde lest og anmeldt så mange Aschehougbøker i tiden rundt påske at jeg var redd for å bli sett på som forlagsblogger. Samtidig sto det bok på bok fra andre like giverglade forlag på vent. Jeg elsker denne serien, og dirrer av forventning til hvordan det går med Carl og Assad i Avdeling Q.

«X» av Helge Thime-Iversen skal leses i Mai. Min første Juritzenbok etter at jeg startet bokbloggen. Har ikke mottatt noe av dem før. Så, helt ut av det blå ramlet det 5-6 bøker ned i postkassa på ei uke. Helge er en lokal forfatter som bor i Haugesund, og jeg gleder meg stort til å lese hva det er han har kokt ihop til oss krimelskere. Er boka så bra som jeg tror så ser jeg ikke bort ifra at det dukker opp et forfatterintervju når jeg har lest boka. Jeg ser fram til et nytt forfatterbekjentskap, og ny norsk krim er aldri et minus i min bok i alle fall.

Mai er nest siste måned av min «Harry Hole» utfordring. Har igjen «Gjenferd» før jeg (som resten av Norge) skal lese Politi i juni. Jeg har forstått gjennom mange kanaler at Gjenferd er en bok der vi møter en halvdød Harry Hole, og at han her settes på verre prøver enn noen gang. Jeg har etterhvert blitt så glad i karakteren at jeg både gruer meg og gleder meg til å lese dette. Uansett så ligger boken klar for lesing hjemme, og jeg håper virkelig min venn i Aschehoug har merket seg anmelderbestillingen min på «Politi«.

Jeg har ganske lenge hatt «Virus» av Paul Mc Euen på vent. Denne boken fra Bazar virker forlokkende på alle måter, men har hele veien blitt skjøvet ut i kulden til fordel for andre titler som jeg bare må lese. Vet jo også at det snart kommer en Dan Brown bok fra Bazar, og har ikke veldig lyst til å be om den før jeg har lest og omtalt Virus. Noen av dere rister sikkert på hodet av en slik holdning. Jeg MÅ jo ikke lese og skrive om alle bøker jeg mottar, og det gjør jeg heller ikke, men jeg mener det er et poeng at når vi har en ordning der jeg benytter meg av anmeldereksemplarer, så bør jeg også vise at jeg er såpass seriøs at jeg faktisk omtaler en del av bøkene jeg får.

Vel … Som dere ser så blir det ikke bare elevtekster i mai, men det skal kanskje godt gjøres å tråle alle disse fem bøkene i en så hektisk tid. Vi får se hvordan vi ender ut når første sommerdag kikker inn dørene om en knapp måned.

Hafez al-Assad

Hafez Al-Assad traff meg som et godstog fra første stund i Jussi Adler Olsens Avdeling Q-debut «Kvinnen i buret«. Hans fantastisk naive troskyldighet er bare en maske, det skjønner vi nå. Under den ligger en skarpsindighet som ville fått Sherlock Holmes til å rødme. Likevel så er det alle hans ordspill med kameler, og hans stadige språklige misforståelser som skaper karakteren til noe helt spesielt.

Jeg hadde enormt sansen for måten Assad framsto på i første bok om Avdeling Q. Vet ikke om jeg er like begeistret for den stadig mørkere versjonen av Assad som vi ser utvikle seg i de neste bøkene, men det ligger en forhistorie som ennå ikke er avdekket rundt Assads liv og gjerning. Det er spennende.

Hans ufrivillig morsomme kommentarer, og hans enfoldige naivisme var så morsom i «Kvinnen i buret» at jeg lo på meg både brokk og lumbago. Han kom ikke bare inn i boken som et friskt pust… Han kuppa heile driden! Vaskehjelpen som helt uten å spørre tar seg større og større friheter inne på Carl Mørchs nye kontor. Etterhvert tar han mer og mindre over hele etterforskningen iført en dobørste i venstrehånda, og en kopp rykende fersk (og kvalmende søt) urtete i den høyre ;).

Hans gebrokne dansk fører ustanselig til misforståelser og morsomheter. Likevel er han alltid like blid og glad. Tar alt som skjer med et smittende godt humør. En naiv og barnslig stå-på vilje som er som et fly-krasj i møte med den mutte, gretne og svært så bedagelige etterforskningslederen Carl Mørch. Jeg skrev dette om Assad etter å ha lest første bok i serien i november:

Assad er uten sidestykke den herligste romanfigur jeg noen gang har møtt på. Full av et misunnelsesverdig godt humør, positiv innstilling, verbale anekdoter, enfoldig naivisme, finurlige påfunn og treffende replikker, framstår han som den mest utrolige hjelper en krimhelt noensinne har hatt. Assad overrasker i hver eneste scene. Han er altså vaskehjelpen som gradvis blir politimannens umistelige høyre hånd, høyre fot og høyre hjernehalvdel.

Sammen er de Avdeling Q. Et umake par som i utgangspunktet er fullstendig ute av stand til å løse noe som helst. Men, som du sikkert allerede skjønner så er det det de faktisk gjør.

Jeg merker meg at i den pågående filmatiseringen av «Kvinnen i buret» så har regissøren og manusforfatteren bestemt seg for å gjøre Assad til en mer normal politiassistent fra starten av. TABBE!!!! Gjør de det blir Assad bare seriens «innvandreralibi» og ikke noe mer. Den mørke innvandrerpolitimannen som skal hjelpe den hvite og flinke etterforskningslederen. Blæh! Nei, Assad hadde fortjent bedre enn som så.

De som fikk med seg Jussi Adler Olsens intervju med Bokprogrammet i fjor vår lærte også at samtlige karakterer i serien er planlagt et livsløp for over 10 bøker. De utvikler seg og forandrer seg. Allerede nå etter fjerde bok ser vi en langt mørkere, mindre humoristisk versjon av Assad. Mer voldelig, mer fordomsfull og langt mer usympatisk på alle måter. Jeg kunne tenkt meg å gi Jussi Adler Olsen to tette og ei badehette for å gjøre dette, men må vel bare finne meg i at min Assad først og fremst lyser i Kvinnen i buret. Trist men sant!

Her er et lite utdrag fra et intervju Jussi Adler Olsen gjorde med det amerikanske tidsskriftet «Shelf awarness«, der han svarer på hvilke tanker han har rundt karakteren Hafez al-Assad:

Assads historie er et af Afdeling Q’s bærende og mest hemmelighedsfulde elementer. Han opstod af en enkelt sætning, som min gode ven og oversætter Steve Schein gav mig en dag, hvor jeg ringede ham op og erklærede, at jeg savnede ham, og at jeg tænkte på ham meget ofte. Hvorpå han svarede: “Hey Jussi, that’s fantastic. Two souls in one mind. I am ALSO always thinking of me.”

Gennem denne enkle sætning opbyggede jeg den skæve figur Assad. Han er som Don Quixotes sidekick Sancho Panza, levende og vital og fuld af krumspring og den, der sætter en historie i gang. Samarbejdet imellem Carl og Assad kan tolkes som Sherlock Holmes’ og Dr. Watsons, men helt Watson er Assad nu ikke. Assad er den unikke rengøringsmand, der går Carl til hånde og virker enfoldig, men i virkeligheden rummer stor humor og intelligens og hertil politiefterforskningsmæssige egenskaber i en grad, vi ellers ikke regnede med at møde. Assad er skabt til at være Carls katalysator. Han er ham, der kan få denne dovne, arbejdstrætte overordnede efterforsker til at interessere sig for sit job og sine omgivelser. Og samtidig er Assad et lysende eksempel på en indvandrer, der er ligeværdig, mindst lige så godt uddannet som en selv og ikke det mindste bange for, at forskellige kulturer arbejder side om side. Assads lange historie, som udvikles gennem de mange romaner, er mindst lige så spændende, grum og uforudsigelig som Carls.
Bare vent!

Her er bøkene der du kan lese om Hafez Al-Assad. Linkene viser til min omtale: