Magellans Kors – GEIR TANGEN

Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden….

Ordene fra januar dirrer fremdeles som en kjølig tone i ryggmargen mens årets andre måned langsomt er på vei ut av sine Mørke rom.

Katten har våget seg ut på trammen og slikker livgivende lys fra en blek sol. Han hutrer fremdeles. En lett skjelving i pelsen over ryggen i musisk takt med naboen som slår floker.

Vinteren er Satans verk, slår jeg fast. Det fantes ikke neglebit, rimbarter eller gåsehud i Adam og Evas paradis. Jeg gripes av drømmen om en gang å slippe tak. Aldri mer iføre meg raggsokker og stilongser som klør. En evighetssommer der solen aldri dør. Mitt eget Cafe del Màr i solnedgang. En tilstand der hvert eneste døgn omsluttes av det evige lyset fra solen. Et sted der februar ikke er til.

Jeg ser på rimet som har lagt seg som et hvitt glitrende dekke i gresset utenfor. Et nakent testament fra solens fravær gjennom mørketiden. En påminnelse om at vi er her på lånt tid. En dag vil også vi gå inn i en mørketid som dekker oss med rimfrost. Vil jeg i det hele tatt stå nevnt i en Journal 64 år fra nå? Vil det være et eneste spor av meg igjen på denne snurrende tidsmaskinen? Eller vil jeg, som de hvite frosne gresstråene, skaffe meg nytt liv fra dype røtter som tåler mørketid og tele. Er jeg fremdeles et potensielt liv når kulden fanger meg der fremme?

Jeg hutrer, og tar et fastere grep om ullpleddet jeg har rundt meg. Kjenner at kroppen fremdeles jobber med å slite i stykker de siste influensavirusene som har formert seg i kroppen min uten min tillatelse. En internering. Et overgrep. En fallitterklæring over mitt skrøpelige forsvarsverk. Min kropp vil aldri få et Magellans Kors reist til ære for den kampen som ble vunnet mot fienden. Det er en lydløs seier som venter. Stillheten etterpå føles mer som en lettelse. Ingen jubel. Ingen marsjerende opptog. Ingen fanfaner som kan bevitne at slaget er vunnet. Bare stillhet og søvn. Langsomt vil kroppen atter en gang våkne til liv og i sitt eget speilbilde bevitne at krigen er over. En usynlig seier …

Ennå er den ikke her, seieren. Det vil ta tid. Frelseren holder sin hånd over meg i mine hustrige feberfantasier. Vokter, vaker og beskytter. Jeg våkner av en solstråle. En enkelt stråle som sniker seg inn mellom persiennen og treffer meg i øynene. En mikroskopisk stråle av energi og varme, men likevel ispedd uendelige mengder med håp og lovnader om bedre dager etter dette. Varmere dager. Dager da katten kan krølle seg sammen på trammen uten å få frostskader på bjellene. Dager da naboen kan kassere dundyna og nyte sin sigarettrøyk i fred for den beskjemmende frostrøyken. Dager da kroppens kamp mot virus bare er et vagt ubehagelig minne fra en litt annerledes februar …

I dag skal dere få en smakebit helt utenom det vanlige. Smakebiten er faktisk fra Roar Sørensens nye krimbok som ikke kommer før i mars. Smertens aveny er oppfølgeren til Magellans Kors som kom for noen år siden.

Jeg gleder meg slik til denne boken at jeg rett og slett ikke klarte å vente på utgivelsen med å dele den. Tenkte slik at dersom dere er som meg, så synes dere en slik eksklusiv smakebit er litt ekstra pirrende.

Smertens aveny kommer ut på Commentum Forlag i mars, og enda en gang skal vi lesere få følge den eksentriske pensjonerte norske politimannen Stein Inge Olsen, eller Stingo, som de kaller ham. Bosatt i ett av de tøffeste turistområdene på Fillipinenene, Angeles City, og med en lei tendens i å rote seg bort i alt som lukter av blod, død og lemlestelse.

Her er utdraget:

Når man skulle brenne et krater i sitt eget hode, var det få revolvere som var mer effektive enn en Smith & Wesson .44 Magnum. Makeløs stoppkraft. Garantert dødelig. Revolverløpet skrapte mot tennene. Det hadde en søtlig lukt. Han visste ikke om det skyldtes metallet, olja eller gammelt kruttslam. Diameteren på munningen var så stor og siktet så massivt at han måtte gape mye høyere enn han hadde ventet; han hadde vært nødt til å vri løpet sidelengs for å få det inn. Han fokuserte blikket på den glinsende tønna. Den virket enorm. For at vinkelen skulle bli riktig, presset han skjeftet så langt ned mot brystet han kunne, helt til det føltes som om fortennene skulle sprette ut. Selv om man brukte en magnumrevolver, var det en fordel med litt kjennskap til hjernens anatomi, vite hvor man ikke burde treffe. Abraham Lincoln hadde levd i ni timer med en Derringer-kule dypt begravd i skallen.

Jeg er selv godt i gang med Magellans Kors nå ettersom jeg aldri klarer å lese bøker i feil rekkefølge. Anmeldereksemplar av Smertens Aveny er allerede bestilt fra Commentum, og jeg må si at jeg gleder meg. Så spør kanskje noen seg hvorfor jeg gleder meg slik til en bok som jeg ikke har lest fra en forfatter jeg aldri har lest noe av før? Svaret kommer her:

Forfatter Roar Sørensen bor selv på Fillipinene, og må bruke sosiale medier aktivt for å profilere boka. Ett av stuntene er at han har lagt ut deler av første kapittel som PDF på facebooksiden til romanen. DET har jeg lest, og jeg elsket det. Fanget meg med en gang! Ser også at Magellans Kors er en bok jeg vil like. Jeg har kommet et lite stykke på vei med den, og nyter Roar Sørensens snertne og friske skrivemåte. Den får du faktisk som ebok på Digitalbok.no til latterlige 45 kroner. Den finnes også på Ibook har jeg sett.

Er du interessert i et anmeldereksemplar av Smertens Aveny, så er min erfaring (ettersom det også er min kones forlag) at det går helt fint ved å kontakte forlaget. Send en mail hit: norunn@commentum.no

Enn så lenge kan du jo selv melde deg inn i facebookgruppa, og lese utdragene fra første kapittel. Du vil ikke angre på det. Denne karen har krutt i støvlene.