Skrivetips: Hvordan skape spenning?

Dette er et av de vanligste spørsmålene jeg får når noen spør meg om skriving. Hvordan skape spenning i teksten? Jeg har besvart spørsmålet så mange ganger, og på så mange forskjellige måter, de siste årene at det nesten har gått litt i surr for meg hva jeg egentlig mener om saken. Da spørsmålet kom opp på nytt i forrige uke i forbindelse med at en nevø ønsket svar på noen spørsmål til et særemne, måtte jeg sette meg ned og sammenfatte tanker og refleksjoner.

Dette er et av de vanligste spørsmålene jeg får når noen spør meg om skriving. Hvordan skape spenning i teksten? Jeg har besvart spørsmålet så mange ganger, og på så mange forskjellige måter, de siste årene at det nesten har gått litt i surr for meg hva jeg egentlig mener om saken. Da spørsmålet kom opp på nytt i forrige uke i forbindelse med at en nevø ønsket svar på noen spørsmål til et særemne, måtte jeg sette meg ned og sammenfatte tanker og refleksjoner.

Min nevøs utgangspunkt var en sammenligning av min debutkrim «Maestro», Horst/Engers «Røykteppe» og Jo Nesbøs «Kniv». Og la det være sagt først som sist … Mitt svar er utelukkende mine egne tanker rundt spenningskurven og virkemidlene som er brukt i disse tre bøkene, og ikke et fasitsvar. Dere får lese det som et partsinnlegg, og ikke en oppskrift.

Premisset i kriminallitteraturen ligger jo i akkurat dette begrepet. Spenning. Det er selve formålet med å skrive slik litteratur. Ingenting er så kjipt som en uspennende kriminalroman. Derfor har alle krimforfattere et stort fokus på spenningskurven i fortellingene sine. Vi må både skape og holde på spenning for å lykkes. Dette finnes det, som dere vet, «oppskrifter» på hvordan en gjør, og det er nok her en god del elitister innen litteratur har kritisert kriminallitteratursjangeren. De mener det er oppskrifts-litteratur. Ser vi på tidlig norsk krim fra 50-60-tallet så kan jeg være tilbøyelig til å være enig, men dette har endret seg radikalt med årene. Likevel ligger formålet der … «Å skape spenning for leseren».

Jeg ser alltid for meg en sekskant med følgende seks hovedstrategier:

  • 1. Konstruere situasjoner (scener) som spiller på leserens frykt eller fobier.
  • 2. Konstruere gåter som åpner for undring og mystikk, og som trigger leseren til å lete etter løsninger.
  • 3. Konstruere en dramaturgi og en komposisjon der leseren til stadighet må vente på svar/løsning (cliffhangere)
  • 4. Øke konfliktnivået mellom karakterer i alle scener, slik at leseren i større grad engasjerer seg
  • 5. Konstruere uventede vendepunkt (twister) som kommer svært overraskende på leseren, eller som sjokkerer dem.
  • 6. Skape et personlig drama rundt protagonisten som gjør at leseren føler seg tettere bundet til ham/henne følelsesmessig, for så å sette ham/henne i fare.

Når du leser moderne norsk kriminallitteratur så vil du finne alle seks momenter i de aller fleste romanene, men selvsagt noe ulik vekting av dem. Moderne psykologiske thrillere har for eksempel en mye større vekting av punkt 5 enn en mer tradisjonell actionthriller.

I «Maestro» er alle seks momenter brukt bevisst av meg. Noe som er ganske selvsagt ettersom jeg ved flere anledninger har uttalt at boken er en hommage – en hyllest – til nordisk krim. En slags meta-krim med andre ord. Spenningsverktøyene er brukt med større tydelighet enn det du kanskje finner hos en del andre ettersom jeg ønsket å gjøre dem synlige for leseren. Det ble hevdet i en amerikansk anmeldelse at jeg tidvis var «demonstrerende» i min bruk av virkemidlene. Det betyr at jeg lyktes med det som var prosjektet mitt.

Jeg skal prøve å være konkret på hva det var jeg gjorde sett opp mot denne sekskanten. Jeg spilte for eksempel på frykt og fobi i scenen der kvinnen blir kastet ut av 7.etasje i høyblokken. Frykten for at den du stoler blindt på, og som du har sluppet inn i huset ditt, viser seg å være en helt annen enn den du tror han er. Og den spiller på høydeskrekk naturligvis. (1)

Jeg har dessuten skapt en krimgåte der jeg skjuler hvem morderen er (til tross for at vedkommende har en egen synsvinkel), og det blir en gåte både hvem han er og hvorfor han utfører de grusomme handlingene. (2)

Det er aktiv bruk av cliffhangere i nesten hvert eneste kapittel, der jeg forlater protagonisten når det er på det mest spennende, for eksempel når Viljar er fanget i naustet og morderen kommer tilbake. (3)

Den store kontrasten mellom de to protagonistene Viljar og Lotte er en stadig kime til konflikt mellom dem, og gjør at også rolige scener oppleves som dramatiske (4).

Et plutselig vendepunkt har vi også flere eksempler på. Når vi som lesere er hundre prosent sikre på at Viljar ble drept i en brann, og han dukker opp levende mot slutten er ett eksempel, men det tydeligste er likevel da jeg valgte å ta livet av en av de kjæreste karakterene halvveis i boka. Det er et sjokk for leseren. (5)

Det er også personlige drama i boka som engasjerer leseren både i hovedplottet og i subplottet. Ett eksempel er selvsagt forholdet mellom politietterforskeren Lotte og hennes narkomane søster Anne (6). Når jeg så har gjort leseren glad i dem begge, velger jeg å sette en av dem i livsfare …

Vi finner veldig mye av det samme i både «Kniv» og i «Røykteppe» selvsagt, og jeg velger å ikke gå inn på like spesifikke eksempler her, men kan i mer generelle vendinger si noe om hovedtrekkene i spenningsoppbyggingen:

I «Røykteppe» danner et forferdelig terrorangrep i Oslo på nyttårsaften utgangspunktet. En pangstart om du vil. I seg selv et voldsomt drama som gjør at det blir spennende fra første kapittel av. Mye av spenningen ligger i selve gåten bak dette terrordramaet (2) og i veien de to protagonistene går for å løse denne gåten. Dramaet mellom dem er også en viktig spenningsfaktor (6). I tillegg har utvilsomt Horst/Enger hatt fokus på å opprettholde et høyt tempo og et voldsomt driv. Scenene er handlingsmettede og veldig scenisk framstilt. På en annen side så er jo dette også ett av ankepunktene denne romanen har møtt hos kritikere. Dette spenningsverktøyet går ofte på bekostning av prosaen.

I «Kniv» ligger også fokuset på drapsgåten om hvem det er som har drept Harrys kjæreste. Men Nesbø bruker også mye plass på å skape en underliggende, grøssende atmosfære rundt protagonisten der vi hele tiden føler på at det ligger en trussel, eller en ny katastrofe, og venter rundt neste sving. Spenningen ligger i skildringen av den voldsomme ondskapen i antagonisten, men også i de indre demonene hos Harry Hole. (1) Dessuten bruker Nesbø cliffhangere bedre enn noen andre forfattere (3), og han er ekstremt uforutsigbar og sjokkerer leseren gang på gang gjennom romanen. (5) Boken føles nesten fysisk vond å lese, og den sterkeste motoren av dem alle er det personlige dramaet Harry går gjennom (6)

Vi ser altså tre ulike norske krimromaner, med tre helt forskjellige uttrykk, og med ulik vekting på hva det er en har ønsket å framheve i oppbygging av spenningskurven. Derfor blir det også så feil når noen anmeldere skriver at en bok «ikke er spennende» eller «er ekstremt spennende». Det kunne vært fint å vite hva det er som gjør boka spennende, for om den er det eller ikke er egentlig veldig subjektivt. Like subjektivt som mine tanker om hvordan en kan skape spenning i krimbøker …

TV2 Lørdagsmagasinet om «Maestro»

Ingen flere anmeldelser fra Gyldendal

 

Fremtidige omtaler av bøker fra Gyldendal vil bli merket med denne logoen.
Fremtidige omtaler av bøker fra Gyldendal vil bli merket med denne logoen.

8.mars signerte jeg utgivelseskontrakt for mine to første bøker med Gyldendal Forlag i Norge. En fantastisk mulighet for meg personlig, men det fører til at jeg anser ikke meg selv som uhildet til å skrive flere anmeldelser fra bøker jeg leser under Gyldendal sin logo lengre.

Jeg har fått en del spørsmål om jeg vil legge ned bokbloggen nå som jeg har blitt antatt som forfatter. Jeg har ikke noen ønsker om å gjøre det. Jeg er ikke den eneste forfatteren i Norge som skriver omtaler og anmeldelser. Ingvar Ambjørnsen er et godt eksempel på dette. Tom Egeland et annet. Jeg synes likevel at det er mest ryddig å la være å anmelde flere bøker fra Gyldendal. Jeg kjenner de ansatte og de fleste av krimforfatterene litt for godt, i tillegg til at det ville sette meg i en situasjon der enkelte ville trodd at det var forventet av meg fra forlaget sin side at jeg uttalte meg positivt. Slik er det selvsagt ikke, men jeg velger likevel å holde hånda mi ute av det vepsebolet.

Mine tidligere anmeldelser av Gyldendal-bøker ligger fremdeles ute på bloggen. De er alle skrevet før jeg visste noe om den avtalen som skulle komme. Det kan også hende jeg omtaler (ikke anmelder) noen av Gyldendals kommende bøker, men da vil jeg i så fall merke disse tydelig med «produktplassering», slik at ingen skal være i tvil.

Håper dere alle vil følge meg videre på ferden både som krimblogger og som krimforfatter. Det er et eventyr det som skjer, og en fantastisk reise jeg er i ferd med å legge ut på. Ber også om forståelse for at det kan bli litt færre bøker som blir lest og anmeldt i tiden som kommer. Jeg må nemlig levere et råmanus til «Hjerteknuser» til Gyldendal i løpet av kommende høst.

Haugesund – 9.3.16 – Geir Tangen

En navlebeskuers bekjennelser

I 2010 bestemte vi oss for å følge en drøm...
I 2010 bestemte vi oss for å følge en drøm…

Hei! Her er jeg … Det er en stund siden dere hørte knastring fra tastaturet mitt. Jeg har visst hatt mer enn nok med meg selv og mitt, og døgnet har dessverre bare 24 timer. Noen har lurt på om jeg har lagt ned krimbloggen etter at jeg ble forfatter. Svaret er nei. Det kommer mer. Mye mer. Jeg må bare studere navlen min en stund til først. Spøk til side … De som har fulgt med litt har sikkert sett at det ble en smule mer hektisk rundt min krimdebut enn jeg hadde forutsett. Lyst til å lese den egentlige historien om hvordan en selvpubliserende debutant kan ende opp på alles lepper? Vel her er den.

Dette er historien om «Maestro«. Min debutroman. En spinnvill krimhistorie fra Haugesund der jeg leker meg med krimklisjeene, og bader i moro, spenning og fanteri. En underholdningskrim uten noen dypere mening enn å skape neglebitende spenning og søvnløse netter der ute. Kanskje ett og annet gjenkjennende nikk til noen velkjente krimlitteraturhistoriske grep og små pek til norske krimforfattere. Ikke noe mer …

MaestroterningdagbladetMen … så skjer det som ikke skal kunne skje. Romanen tar fullstendig av. Ikke bare i salg, men i redaksjonell omtale, medieinteresse, anmeldelser og interesse fra det store utland. Jeg ble truffet av en semitrailer i en hårnålssving. Umulig å komme seg unna eller prøve å stå imot presset. En måned senere sitter jeg egentlig og rister på hodet og lurer på hva det var som traff meg. Dette var ikke slik jeg hadde plottet min lansering, og selv i mine villeste drømmer hadde jeg ikke forutsett noe slikt.

Fem uker etter lansering av Maestro på eget forlag har boken solgt ut et førsteopplag på 2.000 + en god del av neste opplag som er under bestilling. Jeg har fått en vanvittig flott anmeldelse og terningkast 5 av Ingvar Ambjørnsen i Dagbladet. Det kommer anmeldelser i flere av landets andre store aviser. Jeg har hatt oppslag i flere magasiner og aviser og er invitert til både Lahlums Krimfestival (der store deler av dette innlegget er skrevet), og til Krimfestivalen i Oslo i mars. Mitt forfatterskap er blitt plukket opp av selveste Ahlander Agency i Sverige, og rettighetene til Maestro er blant annet (jeg har et par ting jeg ikke har lov å si ennå) solgt til Danmark. Jo Nesbø og Stieg Larssons forlag, Modtryk, skal altså oversette og gi ut Maestro på dansk. De (og andre) har også kjøpt rettighetene til Bok2 i serien om Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll. Cappelen Damm og Storytel har signert meg for lydbokrettighetene til Maestro, og denne uken har jeg tilbrakt fire dager hos Bengt Bakke i Studio 7B i Bergen for å lese inn boka. 2.mars blir det dessuten sluppet en enda større nyhet som jeg dessverre ikke har lov til å si noe om ennå.

maestro øyvindsætreJeg sier det igjen … Hva var det som skjedde nå?

Svaret er faktisk veldig kjedelig. En stoooor porsjon flaks og tilfeldigheter på den ene siden, og årelangt blodslit og hardt arbeid på den andre. Selv vurderer jeg fordelingen til å være omtrent 70/30. En kamerat av meg protesterte på dette, og hevdet at han ikke trodde på tilfeldigheter. Der er vi uenige, men jeg skjønner hva han mener. Gjennom tre og et halvt år som krimblogger, en narsissistisk trang til å stikke hodet mitt frem i alle sammenhenger, en forfatterkone som har fått masse oppmerksomhet med sine glimrende bøker, og et manglende jantelov-gen, har jeg sikkert forbedret oddsene mine til å bli lagt merke til. Likevel, så handler dette også om tilfeldighetenes spill.

forfatterekteparetOM Å FØLGE DRØMMEN

Flaks og tilfeldigheter kan ikke læres bort. Det er slikt som bare skjer. En kan forbedre oddsene sine, men en kan aldri beregne dem. Da jeg og Agnes bestemte oss i 2010 om å følge drømmen vår, så var det akkurat det det var. En drøm. Ja … Det høres enkelt ut. Tatt rett ut av en billig amerikansk selvutviklingsbok. En floskel, om dere vil. Men … Det var egentlig så enkelt. En må bestemme seg for å gjøre dette. Med hud og hår, skinn og bein. I snart seks år har vi levd, tenkt, diskutert og pustet bokskriving i vårt hjem. Det har vært navet i livet vårt. Vi har ofret eviglange TV-serier, fredagsrekka på NRK, å sove lenge i helgene, og alle andre hobbyer og prosjekter. Skriving er hardt arbeid, og det er tidkrevende. Men, det var det som var drømmen vår. Nå har hun gitt ut to bøker som begge har vært store salgssuksesser og jeg en. (Hun skriver dobbelt så fort som meg). Å sette av litt tid til skriving hist og pist nytter ikke. Er man i full jobb, så må man faktisk bruke de fleste helger, kvelder og ferier til dette. Om ikke, så blir det rett og slett ikke bra nok.

Det er en fordel å kunne skrive når en skal bli forfatter. Vi trodde vi kunne det etter mange år som norsklærere og frilansjournalister. Det kunne vi ikke. Det er vel knapt noe vi har brukt mer tid på disse seks siste årene enn det å lære oss håndverket. Ja, for det er det det er. Et håndverk. Vi har lest, studert, tatt imot tips og råd og øvet oss. Hele veien med det som mål at vi alltid kan bli bedre skrivere. Vi blir ikke utlært. Å skrive en roman er ikke å sette seg ned med side 1 i word-dokumentet og sette i gang. Det er enormt mye planlegging som ligger bak før første setning blir skrevet. Rammeverket må på plass. Selv har jeg planlagt 80 scener i detalj med handling, karakterer, dramaturgi og motor før jeg kan starte på selve skrivingen. Agnes jobber litt annerledes, men også hun er gjennom en prosess på minst et halvt år med grundig research og planlegging før hun skriver.

Det vi gjør - gjør vi sammen. Vår drøm. Vårt prosjekt ...
Det vi gjør – gjør vi sammen. Vår drøm. Vårt prosjekt …

Alle disse tingene er altså ikke tilfeldigheter. De handler først og fremst om to mennesker som vil nok, og gjør nok, for å prøve å lykkes i en bransje der de færreste kan drømme om noen gang å gjøre det til et levebrød. Vi har gjort dette sammen fra dag 1, og hjulpet og båret hverandre fram. Derfor er det også utrolig godt å vite at vi nå eier alle rettigheter selv til tre bøker som alle er et produkt av det vi har gjort sammen. Vi har et eget forlag der vi forvalter våre egne interesser. Det betyr ikke at vi ikke kan selge titler og rettigheter, men det betyr at vi fremdeles har tro på vårt prosjekt og har lært oss så mye på veien, at aktørene som vi velger å jobbe sammen med må ha noe mer å tilby enn en forlagslogo på bokbremmen.

Som dere sikkert allerede vet så er Agnes godt i gang med å skrive sin tredje bok. Den andre fra Øystese, og den første med merkelappen KRIM. Jeg må bare si det … Jeg er syyyykt misunnelig på det plottet hun skriver på. Gled dere! Utgivelse blir trolig januar 2017, men det gjenstår å se. Før den tid står også pocketutgaven av Kledd naken og venter på å komme ut i butikkene.

I bilen ned til Lahlums Krimfestival på fredag ble også plottet til min andre krimroman spikret på plass. Jeg følger opp min «Kaizers-serie» og arbeidstittelen på bok 2 blir «Hjerteknuser«. De av dere som er nysgjerrige på handlingen kan jo høre på sangteksten, og se om dere klarer å se hva jeg har latt meg inspirere av der. Men, jeg kan vel røpe såpass som at jeg denne gangen har tenkt å leke meg litt med det lukkede roms mysterium, og to bøker som har trigget meg i planleggingen er William Landays «Til Jakobs forsvar» og Harlan Cobens «Hold tett». Mer vil jeg ikke si i denne omgang …

Tusen takk til alle dere der ute som heier og deler. Vi er utrolig glade for all støtten vi får på veien. Det er spennende tider, og mer spenning er i gjære …