Lydløs Trompetisme – GEIR TANGEN

En litt annerledes mars måned…

Velkommen til mitt lille møte med marsbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med marsbøkenes verden….

Lyset som skimrer gjennom vinterstøvete vinduer er uvant. Støvet grimer mot meg i render, og i gjenskinnet bærer det i seg minner fra en beksvart januar, der isrosene gav ly og hjem til hvert lille oppvirvlede støvkorn. Senere, når februar hilste solen velkommen løste isrosene seg opp og takket for seg. Men støvet ble igjen. Snek seg langsomt nedover glasset sammen med dråper av smeltevann. Vannet fulgte tyngdekraftens usvikelige kraft på vei tilbake til havet. Tilbake står rendene og blunker til meg. Jeg myser.

Smilerynker ved øynene trekker seg sammen. En lav mars-sol bærer bud om varmere dager. Snømannen i naboens hage kikker inn soveromsvinduet mitt, og trygler om nåde, mens han langsomt får et skjevt og slitent drag over ansiktet. Vi hater snømenn både jeg og katten, og i nattens mulm å mørke har vi hver på vår måte gitt monsteret våre nådestøt. Jeg med svarte, lunkne kaffeskvetter. Katten med gule. Vi fremskynder vårens melodi. En stille protest mot kalde ishjertedager.

Naboen skuler på oss fra tunet. Med sneipen dinglende fra kjeften saumfarer han åstedet rundt ungenes snømann, og sender oss mistenkelige blikk. Jeg og katten vinker tilbake. Uskyldsren,hvit gloriesamvittighet lyser fra smilene våre i vinduet. Mellom støvrendene … Naboen har KOLS, og etter noen sekunders øyekastkamp mellom oss, tar kroppen hans over. Lange rallende hostebyer sender ham langs Smertens Aveny, og med krokete rygg vakler han mot inngangsdøra. Jeg ser for meg at han har en stor og grå surstoffmaskin på innsida. Naboens siste flortynne livsnerve. En slange med håp.

Som Lydløs Trompetisme runger basunene for naboen. De uler høyt, men han hører dem ikke. Han streiker. Nekter å innse at livet langsomt er i ferd med å ebbe ut i takt med sigarettrøyken som finner vei til de forkrøplede lungene. Han klamrer seg til at livet fremdeles finnes på surstoff-flasker, og som morfinisten i boken om Tilfellet Vincent Franke, så hekter naboen seg til livsløgnen. Nådens Omkrets. Troen på at det ikke er giften som dreper ham, men derimot samfunnets strenge normer. De er nok på vei til samme sted, Vincent og naboen. Hånd i hånd som en slags sliten forgubbet versjon av Thelma & Louise.

Jeg stryker katten medhårs klok av skade. Han maler forrædersk, og ser på meg med gule øyne. Stikker hodet bort mot kinnet mitt. Myk pels mot skjeggstubb. Varmen fra hans kropp mot min. Sammen slikker vi solstråler bak støvete vinduer til skumringen kommer. De siste strålene over åsen farger landskapet oransje i det solen drukner. På minutter forsvinner all farge, og atter en gang vandrer vi inn Den Mørke Porten. Jeg og katten. Naboen og Vincent. Tilbake står snømannen. Kikker inn vinduet. Et omen om hva som skal komme. Et skjevt flir som langsomt dras mot avgrunnen av sin egen opprinnelse.

All faenskap samlet i en trompet!

Marit Persheims debutroman «Lydløs trompetisme» på Publica Forlag er en tvers igjennom hyggelig bok. Hvorfor? Jo, fordi all jævelskapen som finnes i verden samles behørig i trompeten. Og, da er det jo klart at det resterende blir svært så hyggelig … Jeg var ingen tilhenger før, men nå kan jeg faktisk med Odd Børretzens innlevelse si at: Jeg hater trompeter! Neida.

Trompeten (som etterhvert viser seg å være noe litt mindre) blir hovedpersonens katalysator for all innebygget frustrasjon, forbannelse og hverdagsraseri. Hun er egentlig sint på sin egen dumskap, samboeren Ottos ansvarlighet og svigermorens dårlig skjule forrakt for henne. I tillegg er hun dypt og inderlig sjalu på Stines nye bestevenninne, sosialantropologen Guro. Mitt oppi alt dette så kommer en gryende forbudt forelskelse til en musikkbutikkinnehaver ved navn Claes. Nevnte jeg arbeidssøkerkurset på NAV? Her er det så mye innebygget frustrasjon at alt blir kanalisert inn i karakteren «Teppedama».

Bokbloggeren føler han klarte å samle essensen i boka i det avsnittet, og kaster seg nå rundt på gulvet i en innøvd indiansk gledesdans. Fjærpryden danser fra hodet, og sjamanismen han utøver rundt på stuegolvet fører til at han får alle sine ønsker oppfylt.Tilbake i sofaen nyter han det at alle leserne kommer til å nikke anerkjennende til ham etter å ha lest dette avsnittet, trykke på follow-knappen, og tipse Bok & Samfunn om hvilken uoppdaget stjerne som befinner seg der ute i bokbloggerverdenen. Neida.

For de av dere som ikke skjønte bæret av hva som plutselig skjedde nå, så må dere lese boka. Disse plutselige hoppene til Margits (hjerneskadede) hjernehalvdel, der hun altså lar fantasien løpe fullstendig løpsk, er på mange måter bokens høydepunkter. Det er første sesong av «Ally Mc Beal» ! Disse tankesprangene der vi får se hva Ally egentlig hadde hatt lyst til å gjøre, men som hun naturlig nok er forhindret fra grunnet advokat-kotyme og et amerikansk lovverk. Hysterisk morsomt, spesielt når Ally var sint og hadde lyst til å drepe noen.

Jeg sier ikke at Marit Persheim har lånt denne egenskapen direkte fra Ally Mc Beal, men det er nærliggende å tro det, ettersom hun er i riktig aldersgruppe i henhold til den store snakkisen på slutten av nittitallet. Ally Mc Beal var datidens «Frustrerte Fruer». Den billige amerikanske serien ingen turte å innrømme at de så på tirsdagskvelden, men som alle likevel gjorde.

Dette trekket med fantasisprang er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser. Hadde noen spilt sur trompet i stua mi dag ut og dag inn ville jeg med stor sannsynlighet stått tiltalt for overlagt partering (og drap).

Bokbloggeren tar trompeten rolig ut av hendene på kona si, og med muskelkraft trykker han trompeten ned gjennom svelget på kona til tuten er det eneste som stikker ut gjennom munnen. Neida.

Lydløs trompetisme handler om et sett hverdagsmennesker som er så grå og hverdagslige at det i seg selv blir morsomt. Foruten Margit, så framstår alle karakterer endimensjonalt gjennom hennes øyne. Nok et godt trekk fra forfatteren. I det store og hele så er dette en bok som vil gi deg en artig lesestund. Til tider hysterisk morsom i sin banalitet, andre ganger humrende morsom med sitt øye for de små trivialiteter vi alle sliter med i det daglige.

Dette er så absolutt en forfatterdebut verdt å merke seg. Persheim har noe Arto Paasilinna over seg, men etter min mening langt mer vellykket. Marit Persheim er faktisk morsom, ikke bare naivistisk.

Boken er kort. Jeg leste den på en kveld. Den kunne godt ha vart en stund til, for jeg ble faktisk glad i Margit og Otto. Du har solgt bæra dine Marit! Godt levert. Neida. Joda …

Venter på lydløse trompeter

Lydløs Trompetisme er det underlige navnet på Marit Persheims romandebut. Dere som driver bokblogg vet om henne allerede gjennom bloggen Bokendag. I April kommer endelig romanen vi har hørt så mye om ut mellom to permer, og jeg har selvsagt bestilt meg et anmeldereksemplar.

Jeg har fulgt med på Marits bokblogg i et halvt år snart. Har lest så mye rart om og rundt denne boken at jeg må si at jeg gleder meg stort til å få lese den. Den er nok definitivt utenfor min komfortsone, jeg som omtrent bare leser krim, men det hender at andre bøker også gjør meg nysgjerrig. Denne gjorde det, og jeg trenger virkelig å utvide horisonten litt.

Så er det dette med tittelen da … Lydløs Trompetisme. Tittelen alene tilsier at den bør stå i min bokhylle. Min karriere som skolemusikant i Hardanger besto nemlig av akkurat dette. Eller … det vil si … Jeg spilte kornett. Lydløst! Fikk det aldri helt til, og da dirigenten vår for første gang på evigheter jublet og klappet etter at jeg latet som om jeg spilte, men egentlig bare mimet. Ja, da fikk min kornettkarriere en plutselig boost. Jeg mimet kornett i to hele år. Lydløs Trompetisme med andre ord 😉

Marit Persheim debuterer med "Lydløs Trompetisme" i April — Marit Persheim debuterer med «Lydløs Trompetisme» i April

Vel … Tilbake til boken. Historien virker kul og artig. Her er et lite sammendrag:

Margit, 29 år, og Otto, 32 år, har vært kjærester i en evighet. De flyttet sammen for en stund siden, og da skulle alt bli så bra. Margit har lest at i alle nye forhold er man lykkelig og forelsket i tre måneder. Resten er bare jobb. De fleste forhold må før eller siden på kurs. Arbeidsledige Margit kjøper en trompet for de siste pengene sine. Otto vil lese bok i ro og fred, og blir frustrert når Margit insisterer på å øve i stua. Claes, som jobber i musikkbutikken, er mye mer tolerant enn Otto. Dessuten forstår han seg på akustikk og den slags. Det gjør ikke Otto.

Marit Persheim er kvinnen bak bloggen Bokendag, og hun kommer fra Oslo. Er 34 år, og dette er som sagt hennes første roman. Hun blir utgitt på Publica Forlag i Sandnes. De som ønsker å lese boken kan bestille den hos alle nettbokhandlere, hos forlaget, eller ta kontakt med Marit direkte på denne mailadressen .

Marit er svært så digital av seg og bruker flere digitale medier, nettsamfunn og sosiale medier til å promotere sin debutroman. Jeg har sett mye artig i den forbindelse, men igår tok hun kaka. Da lanserte hun til alt overmål en quiz om «Hvem er du i Lydløs Trompetisme» på sitt blogginnlegg. Jeg måtte selvsagt ta quizen, og endte naturlig nok opp som OTTO. Sofagrisen som bare ligger og later seg på divanen og leser bøker. He-he 😉 Mon tro om ikke min kjære kone nikker iherdig fra andre enden av det digitale universet her.

Det er en måned igjen til den ventes levert fra forlaget, men jeg kjenner jeg er begynt å glede meg skikkelig. Dette tror jeg kan bli en av vårens godbiter. Lykke til med lanseringen, Marit.