I et selskap av forfattere for litt over en uke siden kom vi inn på våre beste krimserietips. Da kom «Fargo» på bordet hos flere av de andre, og en beskjemmet krimforfatter måtte innrømme at denne lovprisede kult-serien fremdeles var upløyd mark. Nå har vi sett åtte av ti episoder av første sesong, og det er lite annet å gjøre enn joine halleluja-koret. Dette er noe av det mest absurde, merkelige og spinnville krim-drama jeg noensinne har sett. Om du noen gang har lurt på hva svart humor er for noe, så har du ikke sett «Fargo».
Billy Bob Thornton i rollen som en sindig, filosofisk, kaldblodig og kynisk leiemorder full av faenskap er et vanvittig skue i seg selv. Han omtaler seg selv som et rovdyr, og aldri har jeg sett et menneske komme så nær i å spille en ulv i menneskeham. Like bra er Martin Freemans ekstreme forvandling fra puslete forsikringsselger som er kuet og mobbet av alle, til gatesmart fikser som snor seg ut av umulige situasjoner og styrer verden rundt seg med stødig hånd. Her snakker vi karakterutvikling!
Disse to skuespillerprestasjonene høster mange lovord, og det er umulig å ikke la seg imponere. Helt strålende! Men, som forfatter så vet jeg at en skuespiller aldri blir bedre enn det et manus gir rom for. Og det er her «Fargo» virkelig skiller seg ut. Vi snakker om en crossover der en aldri føler seg helt sikker på hvor i landskapet en befinner seg. Er det en krimserie? En svart komedie? Et absurdteater? En gresk tragedie? En thriller? Serien har alt dette, og så mye -mye mer … En vet aldri helt om en skal le, gråte, bite negler eller rett og slett bare la seg rive med …
Historien høres i utgangspunktet ut som et litt skrudd krimdrama. En iskald vinterdag i Minnesota kjører en leiemorder på et rådyr og havner ut av veien. Ut av bagasjerommet springer et fortumlet offer i bare trusa, mens leiemorderen sitter skadet igjen i bilen. Han oppsøker et sykehus for å få sett på hodeskaden han pådro seg, og treffer på en pinglete forsikringsselger som har blitt banket opp av byens største bølle. I det som må sies å være en framtvunget misforståelse ender forsikringsselgeren opp med å bestille et drap på mannen som banket ham opp og ydmyket ham. Da bølla dukker opp drept på et horehus er dramaet i gang. En bestyrtet forsikringsselger oppsøker leiemorderen på nytt, og hele seriens absurde galskap kan i bunn og grunn oppsummeres i den korte dialogen mellom dem:
– I never said yes!
– You did`nt say no …
Uansett hvordan du velger å ruste deg for å se denne serien, så kan jeg garantere at du kommer til å bli overrasket, sjokkert og i en følelsesmessig berg-og-dalbane. Det er beksvart, mørkt, blodig og herlig naivt på en og samme tid. Adjektivene som kommer først til meg når jeg skal beskrive seriens første åtte episoder er absurd, genialt og rått. Ingenting er slik det skal være, og likevel er alt perfekt komponert. En anelse «Pulp Fiction-inspirert» i form og humor. Krimplottet er kult og spennende. Skuespillet (som sagt) tidvis blendende, og de dramatiske twistene er mildt sagt fengende. Flere ganger har jeg tenkt … «Åh f*** … er det mulig å gjøre det slik?»
Tydeligvis er det fullt mulig.
Hele serien med alle sesonger ligger tilgjengelig på Viaplay.
GEIR TANGEN 