London – GEIR TANGEN

*De fire første bøkene i JK Rowlings krimserie er også filmatisert som TV-serie under navnet CB Strike, og de ligger på HBO Nordic*

Robert Galbraith (JK. Rowling) sin krimserie om detektiven Cormoran Strike og hans medhjelper Robin Ellacott i London er fascinerende lesing. I den fjerde boka i serien, «Hvit død», synes jeg imidlertid forfatteren har tatt seg litt for mange friheter i å vende fokuset bort fra det som bør være kjernen i en enhver kriminalroman, selve mysteriet. Tidvis er dette mer et kjærlighetsdrama og et utdrag fra en interiørkatalog enn det er krim. Men, så er det nå en gang slik, at når en har skapt to så fantastiske karakterer som Robin og Cormoran, da bærer de hvilken historie som helst på skuldrene sine.

Jeg ser mange er svært begeistret for denne fjerde Cormoran Strike-boka, og framhever den som den aller beste i serien. Jeg er personlig en svært stor fan av bøkene, så jeg koste meg selvsagt i samfulle 680 sider. Samtidig så må jeg si at jeg denne gangen undrer meg over at ikke flere har kritisert forfatteren for ordrikheten. Nesten 700 sider er mye, og det er en kjensgjerning at ordrike bøker ofte går på bekostning av driv og spenning. Det blir ofte litt for dvelende og omstendelig. Jeg er glad i skildringer, men her følte jeg som sagt tidvis at jeg leste en interiørkatalog og ikke en kriminalroman. Jeg synes JK Rowling har vært bedre i sine tidligere bøker til å holde et strammere fokus på mysteriet og etterforskningen. Privatlivet til Strike og Robin har fått enormt mye plass. Vi er faktisk nesten hundre sider inn i boka før det dukker opp noe spennende som har med denne kriminalsaken å gjøre (!)

Likevel anbefaler jeg altså boka. Hvorfor, spør kanskje noen av dere? Vel, jeg er helfrelst for disse to karakterene, og jeg elsker det erkebritiske miljøet der handlingen utspiller seg. Jeg synes også Rowling lager kule krimplott med mange mysterier, twister, vendinger og et sammensatt konglomerat av tråder som det er artig å pusle med i tankene på veien mot løsningen. Men, også her har hun gapt over for mye i «Hvit død». Det ble så komplisert å nøste opp i, at hun må ty til billige nødløsninger mot slutten for at leseren skal få med seg alle sammenhenger.

Det er settingen i London, stemningen i gatene, og de enorme kontrastene i byen og mellom mennesker fra ulike lag som skaper magien i disse bøkene. Kontrasten mellom det lurvete, rufsete og røffe opp mot det overdådige, royale og nesten aristokratiske. Menneskene og miljøene de vandrer i er spennende. Mysteriene også, for all del, men Rowling lager så komplekse saker med så vanvittig mange tråder å holde styr på, at der vil nok de fleste melde pass. Tidvis hemmes også forfatteren av dette. Men, det må innrømmes at det er fascinerende og altoppslukende lesing likevel. Kjærlighetshistorien mellom Robin og Cormoran er enkel, men likevel umulig å ikke la seg fenge av. Skjønt kjærlighet har det jo ikke blitt noe av ennå. Bare nesten. Uansett … Cormoran og Robin er et krimpar som fanger meg inn i sitt univers gang på gang, og som gjør at jeg faktisk holder ut lange utlegninger om tapetfarger, kjolemønster og ornamenter. Det er som med Hardyguttene tidlig på 80-tallet. Det trengte ikke være bra, bare det handlet om dem.

Sommerens store snakkis i krim-Norge er allerede kåret. Det er «Piken på toget» av Paula Hawkins. Bazar Forlag har gjort en kjempejobb med å «hype» boka inn mot et forventningsfullt publikum, og heldigvis så holder boka mye av det som forlaget lover. «Piken på toget» er en fengende fortelling der du ikke kan stole et eneste sekund på fortelleren. Det gjør at du som leser blir fengslet i et mysterium som vokser, og i et miljø der ingen karakterer har sitt på det tørre. Her finnes ingen «Flink pike». Dette er uskikkelige piker og menn vevd sammen i et skjebnefellesskap som sakte men sikkert får frem det aller verste i dem.

Først en advarsel: Er du på utkikk etter en skikkelig nervepirrende krim som får deg til å hive etter pusten i redsel og frykt, ja så kan du like godt sette denne boka tilbake i hylla. Da kan du lese «Stalker» av Lars Kepler for eksempel. Er du derimot på jakt etter en bok som limer deg til boksidene, og som ikke slipper tak i deg før siste side er lest, så kan så absolutt «Piken på toget» være noe for deg. Romanen har nemlig en historie som fascinerer deg, skaper undring, jager deg videre, og som får deg til å traske hvileløst omkring hver gang du er forhindret fra å lese. Jeg opplevde mye av det samme med «Flink pike» som mange sammenligner denne boka med, men også med «Sannheten om Harry Quebert-saken» som var fjorårets sommerlesing for mange. Jeg skjønner godt sammenligningen, og vil prøve å forklare hvorfor.

Alle disse tre bøkene har nemlig ett fellestrekk. Den upålitelige fortelleren. Forfatteren som duller deg inn i en trygg «sannhet» som han i neste omgang gruser til det ugjenkjennelige. Du blir lurt trill rundt, og alt du trodde var virkelighet, viser seg å være dikt og forbannet løgn. En upålitelig forteller har hele tiden en joker i bakhånd, og som leser vet du etterhvert at du blir lurt, men du blir like sjokkert hver gang når jokeren kommer på bordet. I «Flink pike» får vi servert historien fra en synsvinkel i starten. En synsvinkel der vi forstår at hovedpersonen har et ganske så fordreid bilde på virkeligheten. For sannheten står nemlig skrevet i pikens dagbok. Så viser det seg i andre del av boka at dagboka er ren dikting som er skapt for å nagle hovedpersonen til et drap som aldri har skjedd. I «Sannheten om Harry Quebert-saken» får vi hovedpersonens synsvinkel hele veien, men vi blir lurt trill rundt av at en av karakterene lider av en mental forstyrrelse som gjør at alt denne personen sier viser seg å være oppdiktet. Dette får fatale konsekvenser for hovedpersonen.

I «Piken på toget» blir vi forledet til å tro på karakterene sett gjennom denne pikens øyne. Hennes versjon blir mellom linjene lagt fram som fasiten, men det viser seg ganske snart å være totalt feil. Piken er tungt inne i alkoholismen, og hva hun gjør, tenker, hører og sier når hun er beruset stemmer ikke med virkeligheten. Dessuten har hun store hull i hukommelsen. «Blackouts» som skaper frustrasjon og redsel både hos hovedpersonen og hos leseren. Vi får aldri hele bildet, for Rachel husker jo egentlig ikke hva som skjedde. Eller gjør hun det? Synsvinklene skifter dessuten mellom alkoholikeren Rachel i nåtid, hennes ex-mann sin nye kone Anna også i nåtid, og den forsvunne Megan i fortid. Alle tre synsvinkler er i jeg-format, noe som er et velkjent forfattertriks for å øke troverdigheten til karakteren. En jeg-person lyver ikke. Han eller hun er til å stole på, for vi får alltid vite hvordan ting egentlig henger sammen. Det blir som å lese dagbøker fra hendelsene. Vi tror på dagbøker. De forteller sannheten. Vi glemmer at det er den subjektive sannheten som kommer for en dag.

Handlingen i «Piken på toget» tar utgangspunkt i den sterkt alkoholiserte Rachel som gjennom togvinduet observerer et par som bor i et hus langs togsporet. Hun ser dem hver dag, og danner seg egne bilder av hvordan disse to har det. En dag ser hun imidlertid at en annen mann kommer ut i hagen og kysser den kvinnen hun har fulgt i årevis fra togvinduet. Dagen etter forsvinner denne kvinnen sporløst. Her ligger mysteriet. Hva har skjedd? Rachel gjør hva hun kan for å «hjelpe» etterforskningen, men roter seg med det inn i dramaet med hud og hår. I starten virker alt så troskyldig og idyllisk, men ganske fort kommer udyrene til overflaten. Ikke en eneste av de involverte karakterene er til å stole på. Det lille nabolaget er så langt fra en idyll som det går an å komme. Her er det utroskap over en lav sko, mengder av vold i nære relasjoner, tungt rusmisbruk og drøssevis av hemmeligheter, skjulte agendaer og løgner. For hver gang du tror du har skjønt noe, kaster Hawkins deg rundt i en ny loop med den upålitelige fortellerstemmen sin, og du er back to basic.

Jeg vil ikke kalle boka en krim. Ja, det er et mysterium og en savnet kvinne som det kan ha skjedd noe forferdelig med. Likevel, så er det ikke løsningen på Megan-gåten som driver leseren. Det er de evinnelige twistene som gjør at du blir både forundret, forbannet og enda mer nysgjerrig. Det er som å se på et trylletriks gang på gang. Du vet det er noe lureri, men du klarer ikke å se trikset uansett hvor mange ganger du ser. Til slutt blir det en besettelse. Du bare MÅ finne ut av hva som egentlig ligger bak det forbaskede trikset.

Kvaliteten i romanen ligger i tillegg til den upålitelige fortelleren i Paula Hawkins fantastiske evne til å skildre en alkoholikers mareritt. Her er det ingen romantisering ute og går. Alle vi som i en eller annen periode av livet har kjent en alkoholiker, kjenner så alt for godt igjen hver minste lille detalj i det som blir beskrevet. Ingen forfatter skriver i et vakuum sies det, og jeg vil våge å påstå at enten så har Hawkins selv en historie med alkoholisme i bagasjen, ellers så har hun hatt en alkoholiker tett innpå kroppen for en lengre periode av sitt liv. Så bra kan det ikke skildres gjennom research alene. Det må personlige erfaringer til. Dessuten synes jeg hun skriver veldig godt, og i motsetning til flere som har «slaktet» boka, så mener jeg hun har klart å skape flere gode og troverdige karakterer. Sammensatte mennesker som alle har en historie å fortelle.

Det er litt kleint å skulle skryte av en «snakkis» som alle hyper og hauser opp, men for en gangs skyld mener jeg virkelig at hypen er velbegrunnet. Det er ingen tilfeldighet at denne boken har slått så godt an i alle land den har blitt lansert i. Det handler til syvende og sist om kvalitet. OG om et knippe fæle og uskikkelige piker.